Så drittlei av senskader av mobbing!

[AnonymBruker]

Jeg er så drittlei av å ikke klare å komme over den vonde oppveksten min. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen, noe som gjorde at jeg fra tidlig av sleit med psykiske problemer. Selvskading, spisevegring, alkohol og annen rusmisbruk. Klarte ikke å fullføre videregående og kun klart å stå i vaskejobber som ga meg så mye stress at jeg i tillegg utviklet irritabel tarm, noe jeg til daglig sliter med og trigger angsten enda mer. Får hetta hvis jeg ikke er i nærheten av et toalett. Har gått på medisiner mot angsten i mange år for å ta den verste brodden av angsten vekk, men får fortsatt fra tid til annen angstanfall, noe jeg hater. 
 

Selvfølgelig måtte jeg ende opp som ufør før eller siden og ble det ifjor. Som vanlig slik livet alltid har vært med meg så farer det hardt med meg og jeg endte opp med minstesats istedenfor ung ufør som jeg egentlig har retten til. Mye takket være at jeg ikke fikk hjelp og at det ikke finnes papirer på meg fra jeg var barn. Problemene mine ble dekket over og skjult for at familiens fasade skulle være bra. 
Jeg trodde ikke jeg skulle få avslag på ung ufør og gledet meg til å få en etterbetaling av ung ufør så jeg endelig kunne komme meg ovenpå økonomisk og blant annet få betalt ut kredittgjelden min. Jeg har vært nedpå felgen med økonomi i mange år, gått sulten og tatt Paracet mot tannpine når jeg ikke har hatt råd til å gå til tannlegen. 
 

Føler jeg sitter med Svarte Per her med mange psykiske problemer og minstesats. Jeg er så forbanna bitter på at oppveksten har ødelagt og preget meg så. Føler meg som en fattig 32 åring med en hard økonomisk fremtid i møte. Skulle ønske jeg kunne bli kvitt alle plagene mine, slutte å ha mareritt om mobbingen ( som skjer flere ganger hver uke! ) og endelig kommet meg ovenpå økonomisk. 
 

Føler ikke livet er lagd for sånne som meg.

Anonymkode: cd988...321

[AnonymBruker]

Jeg også sliter noen ganger med å komme over mobbinga. Men skjedd har skjedd, og jeg har opplevd mye godt i livet. Jeg har vist forståelse for noen av «mobberne» for det var ikke alltid mobbing slik jeg følte, men at de ikke forstod meg og blir man mobbet så tror man at man blir mobbet ellers også. 
Du må prøve å tenke utenfor deg selv. Med det mener jeg at du feks ser på et bilde fra du var mye yngre, det gjør jeg og kan ikke se hva jeg egentlig var så misfornøyd med. Jeg var ikke så stygg som jeg trodde. Men følelsene inni oss er på en måte innestengt og tiden for følelser står stille.. verden inni oss står mer stille enn den utenfor. Prøv å tenk på alle som ikke vet om deg. Tenk på alle skjebnene på kloden. Hvor liten du egentlig er. Du synes ikke for folk som sitter i fly en gang. Bare for å gi litt perspektiv. 
Og jeg tror du bare må godta deg å bli litt narsissist. I dag ser jeg ned på mobberne. 

Anonymkode: 57975...bb1

[Cornelia]

Ja mobbing er helt grusomt. Har senskader selv og det ødelegger mye i livet. Har mye flashbacks og mareritt ennå.

klem til deg.

[AnonymBruker]

Men hva gjør du om dagene nå?  Mann og barn?

Anonymkode: 1bcea...d58

[AnonymBruker]

Ble litt trist av å lese. Jeg var i ferd med å bli mobbeoffer selv, heldigvis flyttet vi til en annen by før det ble alt for ille og jeg fikk en ok barndom etter det. Har ofte tenkt at barn burde ha lov til å bytte skole. Iallfall i byer med flere skoler trenger ikke det være et problem. Egentlig er det mobberne som skulle bli splittet opp og spredd til forskjellige skoler, men noen ganger er utveien at de som mobbes flytter skole. Jeg nevnte dette for en politiker en gang, kanskje hvis flere skriver til dem om dette så vil det kunne bli lettere å gjøre for de som blir mobbet nå.

Anonymkode: aa571...9f7

[AnonymBruker]

Få deg en psykolog/psykiater! Dra til legen din og be om en henvisning! Det går an å få det bedre! Jeg er like gammel som deg, har kronisk PTSD og fikk innvilget ung ufør i fjor, men etter litt over fire år i behandling begynner ting endelig å bli mye enklere! Det er ekstremt tøft å gå i traumebehandling, det er drit tøft, men for de aller fleste vil det bli bedre! Å finne den rette behandleren som du klaffer skikkelig godt med tar som regel tid, fra jeg var 17 til jeg var 26 var jeg innom syv forskjellige psykologer, den syvende, som jeg også har nå, er den eneste som har tatt skikkelig tak i problemene mine og den eneste jeg har hatt skikkelig god nok kjemi til til at jeg klarte å åpne meg for henne! 

Du må også få dagene til å gå med noe meningsfylt! Bli frivillig et eller annet sted, som røde kors, en frivillighetssentral eller lignende, eller sjekk om du har Fontenehuset i nærheten! Lær deg en ny hobby! Opprett en hemmelig insta-konto og post gøye bilder som du tar! Med andre ord, finn noe som kan gjøre dagene dine litt lysere!

Anonymkode: 5bc91...110

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så drittlei av å ikke klare å komme over den vonde oppveksten min. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen, noe som gjorde at jeg fra tidlig av sleit med psykiske problemer. Selvskading, spisevegring, alkohol og annen rusmisbruk. Klarte ikke å fullføre videregående og kun klart å stå i vaskejobber som ga meg så mye stress at jeg i tillegg utviklet irritabel tarm, noe jeg til daglig sliter med og trigger angsten enda mer. Får hetta hvis jeg ikke er i nærheten av et toalett. Har gått på medisiner mot angsten i mange år for å ta den verste brodden av angsten vekk, men får fortsatt fra tid til annen angstanfall, noe jeg hater. 
 

Selvfølgelig måtte jeg ende opp som ufør før eller siden og ble det ifjor. Som vanlig slik livet alltid har vært med meg så farer det hardt med meg og jeg endte opp med minstesats istedenfor ung ufør som jeg egentlig har retten til. Mye takket være at jeg ikke fikk hjelp og at det ikke finnes papirer på meg fra jeg var barn. Problemene mine ble dekket over og skjult for at familiens fasade skulle være bra. 
Jeg trodde ikke jeg skulle få avslag på ung ufør og gledet meg til å få en etterbetaling av ung ufør så jeg endelig kunne komme meg ovenpå økonomisk og blant annet få betalt ut kredittgjelden min. Jeg har vært nedpå felgen med økonomi i mange år, gått sulten og tatt Paracet mot tannpine når jeg ikke har hatt råd til å gå til tannlegen. 
 

Føler jeg sitter med Svarte Per her med mange psykiske problemer og minstesats. Jeg er så forbanna bitter på at oppveksten har ødelagt og preget meg så. Føler meg som en fattig 32 åring med en hard økonomisk fremtid i møte. Skulle ønske jeg kunne bli kvitt alle plagene mine, slutte å ha mareritt om mobbingen ( som skjer flere ganger hver uke! ) og endelig kommet meg ovenpå økonomisk. 
 

Føler ikke livet er lagd for sånne som meg.

Anonymkode: cd988...321

Det at du har mareritt om det tyder på at det var traumatisk så du burde snakke med psykolog om dette

Anonymkode: ffc9b...5ae

[Coffee1234]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også sliter noen ganger med å komme over mobbinga. Men skjedd har skjedd, og jeg har opplevd mye godt i livet. Jeg har vist forståelse for noen av «mobberne» for det var ikke alltid mobbing slik jeg følte, men at de ikke forstod meg og blir man mobbet så tror man at man blir mobbet ellers også. 
Du må prøve å tenke utenfor deg selv. Med det mener jeg at du feks ser på et bilde fra du var mye yngre, det gjør jeg og kan ikke se hva jeg egentlig var så misfornøyd med. Jeg var ikke så stygg som jeg trodde. Men følelsene inni oss er på en måte innestengt og tiden for følelser står stille.. verden inni oss står mer stille enn den utenfor. Prøv å tenk på alle som ikke vet om deg. Tenk på alle skjebnene på kloden. Hvor liten du egentlig er. Du synes ikke for folk som sitter i fly en gang. Bare for å gi litt perspektiv. 
Og jeg tror du bare må godta deg å bli litt narsissist. I dag ser jeg ned på mobberne. 

Anonymkode: 57975...bb1

Synes det var fint det du skrev om at kanskje ikke ALT var mobbing heller. Noe var nok det, men når man først ble mobbet så kan det hende at ikke alt var ment så vondt som man trodde heller. 

Jeg ble også mobbet, og sliter med at jeg trenger andres aksept, og er redd for å bli ledd av fortsatt. Trengte nok a fred aksept før og, kanskje det var det som gjorde meg sårbar for mobbingen. 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Coffee1234 skrev:

Synes det var fint det du skrev om at kanskje ikke ALT var mobbing heller. Noe var nok det, men når man først ble mobbet så kan det hende at ikke alt var ment så vondt som man trodde heller. 

Synes ikke dette er ok å skrive for å være ærlig. Hva i alle dager har dette med saken å gjøre? Veldig skadelig å undergrave andres opplevelse av mobbing i barndommen og si at det ikke var ment sånn. Kjenner jeg blir kvalm🤢

Anonymkode: 4f49f...d6c

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er så drittlei av å ikke klare å komme over den vonde oppveksten min. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen, noe som gjorde at jeg fra tidlig av sleit med psykiske problemer. Selvskading, spisevegring, alkohol og annen rusmisbruk. Klarte ikke å fullføre videregående og kun klart å stå i vaskejobber som ga meg så mye stress at jeg i tillegg utviklet irritabel tarm, noe jeg til daglig sliter med og trigger angsten enda mer. Får hetta hvis jeg ikke er i nærheten av et toalett. Har gått på medisiner mot angsten i mange år for å ta den verste brodden av angsten vekk, men får fortsatt fra tid til annen angstanfall, noe jeg hater. 
 

Selvfølgelig måtte jeg ende opp som ufør før eller siden og ble det ifjor. Som vanlig slik livet alltid har vært med meg så farer det hardt med meg og jeg endte opp med minstesats istedenfor ung ufør som jeg egentlig har retten til. Mye takket være at jeg ikke fikk hjelp og at det ikke finnes papirer på meg fra jeg var barn. Problemene mine ble dekket over og skjult for at familiens fasade skulle være bra. 
Jeg trodde ikke jeg skulle få avslag på ung ufør og gledet meg til å få en etterbetaling av ung ufør så jeg endelig kunne komme meg ovenpå økonomisk og blant annet få betalt ut kredittgjelden min. Jeg har vært nedpå felgen med økonomi i mange år, gått sulten og tatt Paracet mot tannpine når jeg ikke har hatt råd til å gå til tannlegen. 
 

Føler jeg sitter med Svarte Per her med mange psykiske problemer og minstesats. Jeg er så forbanna bitter på at oppveksten har ødelagt og preget meg så. Føler meg som en fattig 32 åring med en hard økonomisk fremtid i møte. Skulle ønske jeg kunne bli kvitt alle plagene mine, slutte å ha mareritt om mobbingen ( som skjer flere ganger hver uke! ) og endelig kommet meg ovenpå økonomisk. 
 

Føler ikke livet er lagd for sånne som meg.

Anonymkode: cd988...321

Kjære deg,

så trist å høre det du forteller. Vi to har litt lik situasjon, selv om jeg er elleve år eldre enn deg og har det mye bedre nå i dag, så er jeg fortsatt ufør, og har hatt et økonomisk helvete i årevis. Men. Nå har det endret seg, og jeg håper det samme kan skje for deg. Hør. Jeg fikk nettopp innvilget startlån, selv om jeg også har en inkasso.

Først hjalp NAV meg å søke om frivillig gjeldsordning, og nå for tre uker siden fikk jeg tilsagn på boliglån. Er på visning om dagen og superlykkelig. Ikke at jeg blir millionær, men skal bli en drøm og endelig betale på mitt eget + ha over totusen mer å rutte med i måneden.

Frem til nå har jeg ligget på sosialnorm i mange år, og det er SÅ forståelig at du kjenner på bitterhet. Det er som å bli voldtatt og måtte betale voldtekstmannen det vi som er utsatt for traumer sliter med. Og om det kan hjelpe deg ønsker å fortelle at jeg har opplevd vold, grov vold, og synes mobbingen har vært MYE vanskeligere å bearbeide. Gir deg derfor min fulle støtte på det du står i og HÅPER NAV kan hjelpe deg på samme måte de hjalp meg. Ingen skal trenge å ha det sånn som deg. 

Gode klemmer til deg fra meg ❤️ 

Anonymkode: 33664...07c

[AnonymBruker]

Men må du tenke så mye på mobbingen og mobberne da?  Som voksen kan du vel flytte langt unna dem?

 

Anonymkode: 1bcea...d58

[Silva Pluvialis]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men må du tenke så mye på mobbingen og mobberne da?  Som voksen kan du vel flytte langt unna dem?

 

Anonymkode: 1bcea...d58

Det er ikke ’’bare å la være’’ å tenke på noe når man har opplevd noe traumatisk. 
 

[AnonymBruker]

58 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Det er ikke ’’bare å la være’’ å tenke på noe når man har opplevd noe traumatisk. 
 

Som 32åring bør man begynne å tenke på noe annet enn det som skjedde for halve livet siden!

Anonymkode: 1bcea...d58

[Silva Pluvialis]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som 32åring bør man begynne å tenke på noe annet enn det som skjedde for halve livet siden!

Anonymkode: 1bcea...d58

Det må jo først bearbeides. Det funker ikke å bare skulle tenke positivt. Da undertrykker man det bare, og man blir aldri ferdig.

 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som 32åring bør man begynne å tenke på noe annet enn det som skjedde for halve livet siden!

Anonymkode: 1bcea...d58

Hadde det bare vært så enkelt! Men her mangler du rett og slett forståelse for hvor skadelig mobbing kan være. 

Så klart Ts bør oppsøke hjelp for å komme seg videre hvis ikke Ts allerede har gjort det, men det er ikke bare å overse det å gå videre....men herremin å skjønt det hadde vært hvis hjernen var såpass enkel. 

Anonymkode: 48606...331

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne 40 år, ble også mobbet psykisk og fysisk fra 2 klasse og ut 9 klasse. Og utfrysning av jentene. Dette skjedde omtrent daglig i flere år. Når en blir mobbet så lenge over tid så skjer det noe i hjernen på vedkommende, og det sitter i deg resten av livet ditt. Jeg har og kompleks ptsd, emosjonell ustabil pf, depresjoner og generalisert angst, panikkangst, vrangforestillinger. Ble ufør i 2011. Fungerer ikke i noe som helst pga så dårlig psyke. Men jeg har valgt å tilgi mobberene for å få fred inni meg, og ikke kjenne på bitterheten og hatet fra mobberene. Det har hjelpet meg mye å tilgi dem. Har gått mange år til psykolog og brukt medisiner siden 18 års alderen. Blir aldri frisk har jeg innsett. Får hjelp av psykisk helse i kommunen og fastlegen som er godt for meg. Men jeg har fått en mer ro i meg etter jeg tilgav dem. Glad er jeg for det. Men skadene kan aldri repareres dessverre.

Anonymkode: bb1c0...b06

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som 32åring bør man begynne å tenke på noe annet enn det som skjedde for halve livet siden!

Anonymkode: 1bcea...d58

Du aner hvertfall ikke hva du snakker om. Det hadde du nok sagt til et traumatisert barn som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep også vil jeg tippe. Har ikke ord.

Anonymkode: bb1c0...b06

[AnonymBruker]

Sånn gikk jeg rundt og tenkte, også. Så klart er det urettferdig for meg at jeg mistet oppveksten og ungdomstiden min og stiller langt dårligere i livet enn "alle andre", på grunn av noe noen andre har gjort mot meg. Men det funker ikke å sutre og synes synd på seg selv. Hvis du går rundt og tenker på alt du ikke har fått til på grunn av oppveksten, så gjør du ikke noe annet enn å dytte deg selv så kolossalt ned i søla at du ikke kommer til å komme noen vei.

I stedet for å tenke på alt du ikke har fått til og ikke kan - hva har du faktisk fått til og hva kan du? Alle har et eller annet de har oppnådd og er gode til, og det trenger ikke å være å få en stor pris for å være kult. I flere år fokuserte jeg på at jeg kunne svelge over 20 tabletter i én slurk med vann. Det er en totalt unyttig ting å klare, men det var i det minste noe, så jeg tenkte på det. Nå er det blitt party-trikset mitt, så selv om det da var en teit "bragd", er det nå en morsom historie.

Jeg synes også det hjelper å tulle med opplevelsene, og å eie dem. Mobberne brukte i mange år et spesifikt kallenavn på meg, som jeg siden da har blitt akutt spyferdig av å høre. For litt over et år siden begynte jeg å bruke det som nick på bl.a. PSN og Steam, som en måte å eie det på. Hvis noen kaller meg det så er det fordi jeg har kalt meg det. Da har jeg kontroll over når det blir brukt, om det ga mening. Selvironi hjelper også mye - jeg virker nok ganske koko når jeg driver og tuller med det blant folk som ikke kjenner meg så godt, men det hjelper. Det hjelper også at vennene mine er med på å tulle med det.

Selv om flere dager er fine, er det fortsatt mange dager der verden er så skummel at det føles alt for skummelt og vanskelig bare å stikke hodet opp av dyna om morgenen. Men jeg vet at det er de dagene jeg må ut i verden og gjøre noe skummelt. Jeg utsetter kanskje turen på butikken til rett før stengetid og går tur med hunden på steder med liten risiko for å møte andre mennesker, men jeg vet at jeg må tvinge meg selv til å gjøre det for at de vanskeligste dagene ikke skal ta overhånd igjen.

Gi litt mer faen. Det hjelper. Lover.

Anonymkode: b9887...f21

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du aner hvertfall ikke hva du snakker om. Det hadde du nok sagt til et traumatisert barn som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep også vil jeg tippe. Har ikke ord.

Anonymkode: bb1c0...b06

Nei det ville jeg da absolutt ikke sagt til et traumatisert barn utsatt for seksuelle overgrep! 

Anonymkode: 1bcea...d58

[AnonymBruker]

Skolen har et ansvar for at barn som faktisk er tvunget til å gå på skole (voksne kan tross alt slutte i jobben) ikke blir mobbet der. Ts burde fått erstatning og innvilget uføretrygd. 

Anonymkode: 47b3d...0ec