AnonymBruker Skrevet 22. august 2020 #21 Skrevet 22. august 2020 9 minutter siden, AnonymBruker skrev: Sånn gikk jeg rundt og tenkte, også. Så klart er det urettferdig for meg at jeg mistet oppveksten og ungdomstiden min og stiller langt dårligere i livet enn "alle andre", på grunn av noe noen andre har gjort mot meg. Men det funker ikke å sutre og synes synd på seg selv. Hvis du går rundt og tenker på alt du ikke har fått til på grunn av oppveksten, så gjør du ikke noe annet enn å dytte deg selv så kolossalt ned i søla at du ikke kommer til å komme noen vei. I stedet for å tenke på alt du ikke har fått til og ikke kan - hva har du faktisk fått til og hva kan du? Alle har et eller annet de har oppnådd og er gode til, og det trenger ikke å være å få en stor pris for å være kult. I flere år fokuserte jeg på at jeg kunne svelge over 20 tabletter i én slurk med vann. Det er en totalt unyttig ting å klare, men det var i det minste noe, så jeg tenkte på det. Nå er det blitt party-trikset mitt, så selv om det da var en teit "bragd", er det nå en morsom historie. Jeg synes også det hjelper å tulle med opplevelsene, og å eie dem. Mobberne brukte i mange år et spesifikt kallenavn på meg, som jeg siden da har blitt akutt spyferdig av å høre. For litt over et år siden begynte jeg å bruke det som nick på bl.a. PSN og Steam, som en måte å eie det på. Hvis noen kaller meg det så er det fordi jeg har kalt meg det. Da har jeg kontroll over når det blir brukt, om det ga mening. Selvironi hjelper også mye - jeg virker nok ganske koko når jeg driver og tuller med det blant folk som ikke kjenner meg så godt, men det hjelper. Det hjelper også at vennene mine er med på å tulle med det. Selv om flere dager er fine, er det fortsatt mange dager der verden er så skummel at det føles alt for skummelt og vanskelig bare å stikke hodet opp av dyna om morgenen. Men jeg vet at det er de dagene jeg må ut i verden og gjøre noe skummelt. Jeg utsetter kanskje turen på butikken til rett før stengetid og går tur med hunden på steder med liten risiko for å møte andre mennesker, men jeg vet at jeg må tvinge meg selv til å gjøre det for at de vanskeligste dagene ikke skal ta overhånd igjen. Gi litt mer faen. Det hjelper. Lover. Anonymkode: b9887...f21 Du har venner, er ute og fester, har nettverk og kanskje en sterkere psyke enn mange. Synes du skal gå ned fra den stolte høye hesten din og ikke heve deg selv over andre på måten du gjør. Kanskje var ikke din mobbehistorie like omfattende eller grov som TS sin og da nytter det ikke å skrive så nedlatende og selvforherligende som du gjør. Gratulerer for at DU har kommet deg videre i livet, men ikke tro du har fasiten. Jeg er selv tungt medisinert pga psykiske lidelser og psykologen sier at min historie er spesielt ille. Jeg er delvis i jobb og delvis ufør fordi jeg NEKTER å gi opp. Men ikke prøv å fortell meg at jeg bare kan kalle meg selv for taper, kjukka, styggen, eklingen, uverdig, fæl, håper-du-dør osv for å "eie" det. Du skjønner at det ville vært et nytt sosialt selvmord for min del? Hvor selvmedlidende ville ikke det vært? Folk hadde ikke tatt det som en spøk engang. Jeg ble mobbet og utfryst utenfor hjemmet i både skole, SFO og hobbyer (dersom jeg var så dum og meldt meg på f.eks. karate for å komme meg bort og prøve å gjøre noe med situasjonen). Hjemme ble jeg samtidig utsatt for grove overgrep, vanskjøtting og mishandling. Mor var psykopat. Også utenfor hjemmet ble jeg utsatt for overgrep pga jeg var lett offer fordi jeg søkte kjærlighet der jeg kunne få det. La meg rette meg selv; "kjærlighet". Ung pike, gamle menn med onde hensikter... Du hadde kanskje én god venn? Noen i familien som uttrykte kjærlighet overfor deg? Ett trygt sted i livet? Kanskje inne på rommet ditt? På badet hjemme e.l.? Har man én som viser omsorg så kan man komme langt, jeg hadde ingen. Fra jeg ble født opplevde jeg det jeg gjorde hjemme, på skolen ble jeg mobbet fra barneskolen og gjennom VGS. Jeg lærte aldri hva kjærlighet var. Så ikke kom til meg og si at jeg sutrer! Jeg er skadet for livet og psykologen sier jeg må godta at jeg aldri vil bli frisk. For det sliter jeg med nemlig, jeg har ikke lagt meg ned for å evig velte meg i selvmedlidenhet. Men et steg i riktig retning er å innrømme overfor seg selv at man er syk. Det var psykologen min som søkte delvis uføretrygd for meg, det var ikke min idé engang! Jeg har IKKE lagt meg ned for å bruke resten av livet til å synes synd på meg selv, men jeg går i behandling nå for å klare å synes synd på meg selv som et ledd i det å bli bedre. Jeg har ingen omsorg for meg selv og behandler ikke meg selv noe bra. Psykoligen sier at jeg ikke må tro at det jeg har opplevd er normalt og noe alle lever med og klarer å håndtere bedre enn meg. Jeg har nemlig trodd at det jeg har opplevd er normalt og at alle andre derfor er mer verdt enn meg fordi jeg tydeligvis er knukket av min fortid mens folk flest klarer seg tilsynelatende fint. Men sånn er det ikke. Du mente det sikkert ikke sånn som jeg tolker deg, men bare vit at ikke alle sin historie er så "enkel" at man kan tenke seg fri. Ikke alle synes synd på seg selv, for noen av oss er problemet det omvendte. Vi hater oss selv så intenst hele tiden at vi ikke har ett gram omsorg overfor oss selv. Jeg kan med hånden på hjertet si at selvmord er det jeg ville valgt hvis det ikke var for at jeg har fått innprentet at det er det feigeste man gjør. Jeg vil ikke være feig i tillegg til alt annet negativt jeg er. Anonymkode: c59d7...1f1 5
AnonymBruker Skrevet 22. august 2020 #22 Skrevet 22. august 2020 12 timer siden, AnonymBruker skrev: Du har venner, er ute og fester, har nettverk og kanskje en sterkere psyke enn mange. Synes du skal gå ned fra den stolte høye hesten din og ikke heve deg selv over andre på måten du gjør. Kanskje var ikke din mobbehistorie like omfattende eller grov som TS sin og da nytter det ikke å skrive så nedlatende og selvforherligende som du gjør. Gratulerer for at DU har kommet deg videre i livet, men ikke tro du har fasiten. Jeg er selv tungt medisinert pga psykiske lidelser og psykologen sier at min historie er spesielt ille. Jeg er delvis i jobb og delvis ufør fordi jeg NEKTER å gi opp. Men ikke prøv å fortell meg at jeg bare kan kalle meg selv for taper, kjukka, styggen, eklingen, uverdig, fæl, håper-du-dør osv for å "eie" det. Du skjønner at det ville vært et nytt sosialt selvmord for min del? Hvor selvmedlidende ville ikke det vært? Folk hadde ikke tatt det som en spøk engang. Jeg ble mobbet og utfryst utenfor hjemmet i både skole, SFO og hobbyer (dersom jeg var så dum og meldt meg på f.eks. karate for å komme meg bort og prøve å gjøre noe med situasjonen). Hjemme ble jeg samtidig utsatt for grove overgrep, vanskjøtting og mishandling. Mor var psykopat. Også utenfor hjemmet ble jeg utsatt for overgrep pga jeg var lett offer fordi jeg søkte kjærlighet der jeg kunne få det. La meg rette meg selv; "kjærlighet". Ung pike, gamle menn med onde hensikter... Du hadde kanskje én god venn? Noen i familien som uttrykte kjærlighet overfor deg? Ett trygt sted i livet? Kanskje inne på rommet ditt? På badet hjemme e.l.? Har man én som viser omsorg så kan man komme langt, jeg hadde ingen. Fra jeg ble født opplevde jeg det jeg gjorde hjemme, på skolen ble jeg mobbet fra barneskolen og gjennom VGS. Jeg lærte aldri hva kjærlighet var. Så ikke kom til meg og si at jeg sutrer! Jeg er skadet for livet og psykologen sier jeg må godta at jeg aldri vil bli frisk. For det sliter jeg med nemlig, jeg har ikke lagt meg ned for å evig velte meg i selvmedlidenhet. Men et steg i riktig retning er å innrømme overfor seg selv at man er syk. Det var psykologen min som søkte delvis uføretrygd for meg, det var ikke min idé engang! Jeg har IKKE lagt meg ned for å bruke resten av livet til å synes synd på meg selv, men jeg går i behandling nå for å klare å synes synd på meg selv som et ledd i det å bli bedre. Jeg har ingen omsorg for meg selv og behandler ikke meg selv noe bra. Psykoligen sier at jeg ikke må tro at det jeg har opplevd er normalt og noe alle lever med og klarer å håndtere bedre enn meg. Jeg har nemlig trodd at det jeg har opplevd er normalt og at alle andre derfor er mer verdt enn meg fordi jeg tydeligvis er knukket av min fortid mens folk flest klarer seg tilsynelatende fint. Men sånn er det ikke. Du mente det sikkert ikke sånn som jeg tolker deg, men bare vit at ikke alle sin historie er så "enkel" at man kan tenke seg fri. Ikke alle synes synd på seg selv, for noen av oss er problemet det omvendte. Vi hater oss selv så intenst hele tiden at vi ikke har ett gram omsorg overfor oss selv. Jeg kan med hånden på hjertet si at selvmord er det jeg ville valgt hvis det ikke var for at jeg har fått innprentet at det er det feigeste man gjør. Jeg vil ikke være feig i tillegg til alt annet negativt jeg er. Anonymkode: c59d7...1f1 Du har misforstått det jeg skrev så grovt at jeg er usikker på om det i det hele tatt er noen vits i å prøve å forklare. Anonymkode: b9887...f21 9
Stoltskeiv Skrevet 23. august 2020 #23 Skrevet 23. august 2020 På 22.8.2020 den 0.13, Uatskillelig skrev: Det er ikke ’’bare å la være’’ å tenke på noe når man har opplevd noe traumatisk. Det er ikke bare å ikke tenke på det. Det er kjempe vanskelig. Det å bli mobbet kan være ganske traumatisk. Noen trenger masse hjelp, andre kommer seg lettere unna. Det kommer både ann på personen og hvor brutalt det var. Men man kommer seg ikke over det bare ved å la være å tenke på det. Da undergraver man bare følelsene sine og de vil komme opp senere. Og man klarer ikke bare la være å tenke på det. Men til TS! Jeg håper du vil få det bedre snart! Mobbing er helt jævlig, men jeg håper du også klarer å se at mobbingen forhåpentlig har gjort deg sterk. For det er jeg helt sikker på at den har gjort selvom du kanskje ikke føler det sånn selv. Jeg selv har blitt mobbet. Blitt slått, fått juling, og psykisk tortur i mine ungdomsår. Men nå som jeg har blitt eldre ser jeg at det gjorde at jeg ble litt mer voksen før andre på min alder og jeg føler meg sterkere på det psykiske selvom den er veldig opp og ned. Selvom jeg nevner alt de positive som har skjedd med meg, så var det rent helvete før det. Men poenget er at det vil gå over en gang Jeg bare håper du klarer å slå deg med ro snart! ❤️ 3
Gjest Skrevet 23. august 2020 #24 Skrevet 23. august 2020 Tråden er ryddet for nedsettende innlegg. Anki, mod
AnonymBruker Skrevet 23. august 2020 #25 Skrevet 23. august 2020 16 timer siden, AnonymBruker skrev: Du har misforstått det jeg skrev så grovt at jeg er usikker på om det i det hele tatt er noen vits i å prøve å forklare. Anonymkode: b9887...f21 Jaha? Du snakker om at de som ikke kommer seg ut av de negative tankene sutrer. Du snakker om å eie det folk har sagt negativt om deg. Tulle om det. Kanskje jeg gjør det, men at det for meg ikke gjør livet lettere å leve? Så sier du man skal gi mer faen. Kanskje man har prøvd men ikke klarer å ha tillit til folk igjen? Så, kanskje det funker for deg. At det er så enkelt for deg. Men sånn er det ikke for alle og det å si at de som ikke har samme forutsetninger som deg, eller samme muligheter, eller samme historie eller whatever "sutrer" synes jeg er nedlatende. Og du kan vel forstå det? Anonymkode: c59d7...1f1 1
AnonymBruker Skrevet 25. august 2020 #26 Skrevet 25. august 2020 På 22.8.2020 den 9.55, AnonymBruker skrev: Du har venner, er ute og fester, har nettverk og kanskje en sterkere psyke enn mange. Synes du skal gå ned fra den stolte høye hesten din og ikke heve deg selv over andre på måten du gjør. Kanskje var ikke din mobbehistorie like omfattende eller grov som TS sin og da nytter det ikke å skrive så nedlatende og selvforherligende som du gjør. Gratulerer for at DU har kommet deg videre i livet, men ikke tro du har fasiten. Jeg er selv tungt medisinert pga psykiske lidelser og psykologen sier at min historie er spesielt ille. Jeg er delvis i jobb og delvis ufør fordi jeg NEKTER å gi opp. Men ikke prøv å fortell meg at jeg bare kan kalle meg selv for taper, kjukka, styggen, eklingen, uverdig, fæl, håper-du-dør osv for å "eie" det. Du skjønner at det ville vært et nytt sosialt selvmord for min del? Hvor selvmedlidende ville ikke det vært? Folk hadde ikke tatt det som en spøk engang. Jeg ble mobbet og utfryst utenfor hjemmet i både skole, SFO og hobbyer (dersom jeg var så dum og meldt meg på f.eks. karate for å komme meg bort og prøve å gjøre noe med situasjonen). Hjemme ble jeg samtidig utsatt for grove overgrep, vanskjøtting og mishandling. Mor var psykopat. Også utenfor hjemmet ble jeg utsatt for overgrep pga jeg var lett offer fordi jeg søkte kjærlighet der jeg kunne få det. La meg rette meg selv; "kjærlighet". Ung pike, gamle menn med onde hensikter... Du hadde kanskje én god venn? Noen i familien som uttrykte kjærlighet overfor deg? Ett trygt sted i livet? Kanskje inne på rommet ditt? På badet hjemme e.l.? Har man én som viser omsorg så kan man komme langt, jeg hadde ingen. Fra jeg ble født opplevde jeg det jeg gjorde hjemme, på skolen ble jeg mobbet fra barneskolen og gjennom VGS. Jeg lærte aldri hva kjærlighet var. Så ikke kom til meg og si at jeg sutrer! Jeg er skadet for livet og psykologen sier jeg må godta at jeg aldri vil bli frisk. For det sliter jeg med nemlig, jeg har ikke lagt meg ned for å evig velte meg i selvmedlidenhet. Men et steg i riktig retning er å innrømme overfor seg selv at man er syk. Det var psykologen min som søkte delvis uføretrygd for meg, det var ikke min idé engang! Jeg har IKKE lagt meg ned for å bruke resten av livet til å synes synd på meg selv, men jeg går i behandling nå for å klare å synes synd på meg selv som et ledd i det å bli bedre. Jeg har ingen omsorg for meg selv og behandler ikke meg selv noe bra. Psykoligen sier at jeg ikke må tro at det jeg har opplevd er normalt og noe alle lever med og klarer å håndtere bedre enn meg. Jeg har nemlig trodd at det jeg har opplevd er normalt og at alle andre derfor er mer verdt enn meg fordi jeg tydeligvis er knukket av min fortid mens folk flest klarer seg tilsynelatende fint. Men sånn er det ikke. Du mente det sikkert ikke sånn som jeg tolker deg, men bare vit at ikke alle sin historie er så "enkel" at man kan tenke seg fri. Ikke alle synes synd på seg selv, for noen av oss er problemet det omvendte. Vi hater oss selv så intenst hele tiden at vi ikke har ett gram omsorg overfor oss selv. Jeg kan med hånden på hjertet si at selvmord er det jeg ville valgt hvis det ikke var for at jeg har fått innprentet at det er det feigeste man gjør. Jeg vil ikke være feig i tillegg til alt annet negativt jeg er. Anonymkode: c59d7...1f1 Hallo, det er ingen konkurranse om hvem som har hatt det verst. Det er alltid noen som har hatt det verre enn deg, men hva hjelper det? Personen som skrev de tingene prøvde å komme med noen gode råd ut fra sin erfaring (jeg syntes det var gode råd), og så kommer du og skyter det ned på en sånn ufin måte. Hvorfor tror du at du sitter på fasiten, da? Anonymkode: e1397...089 9
abc123detvardet Skrevet 25. august 2020 #27 Skrevet 25. august 2020 På 22.8.2020 den 9.55, AnonymBruker skrev: Så ikke kom til meg og si at jeg sutrer! Sutrekopp! 1
AnonymBruker Skrevet 27. august 2020 #28 Skrevet 27. august 2020 Ts her. Ser en her kommentere at jeg burde være over dette i en alder av 32 år og jeg er enig i det, men problemet er at jeg ukentlig har mareritt om mobbingen og på den måten opplever fortiden om igjen og blir minnet på den. Skulle ønske det fantes noen form for hypnose jeg kan prøve. Psykiater har jeg gått til i flere år og ifølge han er jeg ferdigbehandlet, vi får ikke gjort mer med skadene og traumene mine rett og slett. Jeg er ufør, men er på minstesats siden jeg ikke fikk hjelp som ung og ikke har papirer. Jeg har søkt om erstatning, men det er lang behandlingstid og med mitt hell i livet så kan jeg ikke akkurat si jeg tror jeg får noe. Ts Anonymkode: cd988...321 1
AnonymBruker Skrevet 27. august 2020 #29 Skrevet 27. august 2020 På 22.8.2020 den 22.46, AnonymBruker skrev: Du har misforstått det jeg skrev så grovt at jeg er usikker på om det i det hele tatt er noen vits i å prøve å forklare. Anonymkode: b9887...f21 Mulig personen tenkte at en person som har «party-triks» nødvendigvis går på mange fester - og attpåtil shower på disse festene - noe som igjen tyder på at frykten for andre mennesker ikke kan være særlig altoverskyggende. Anonymkode: 06e52...633 1
AnonymBruker Skrevet 27. august 2020 #30 Skrevet 27. august 2020 4 timer siden, AnonymBruker skrev: Ts her. Ser en her kommentere at jeg burde være over dette i en alder av 32 år og jeg er enig i det, men problemet er at jeg ukentlig har mareritt om mobbingen og på den måten opplever fortiden om igjen og blir minnet på den. Skulle ønske det fantes noen form for hypnose jeg kan prøve. Psykiater har jeg gått til i flere år og ifølge han er jeg ferdigbehandlet, vi får ikke gjort mer med skadene og traumene mine rett og slett. Jeg er ufør, men er på minstesats siden jeg ikke fikk hjelp som ung og ikke har papirer. Jeg har søkt om erstatning, men det er lang behandlingstid og med mitt hell i livet så kan jeg ikke akkurat si jeg tror jeg får noe. Ts Anonymkode: cd988...321 Erstatning er nok bare å glemme, og heller bruke energien på å gjøre det beste ut av resten av livet! Anonymkode: 1bcea...d58
AnonymBruker Skrevet 27. august 2020 #31 Skrevet 27. august 2020 28 minutter siden, AnonymBruker skrev: Erstatning er nok bare å glemme, og heller bruke energien på å gjøre det beste ut av resten av livet! Anonymkode: 1bcea...d58 Hvorfor er det bare å glemme erstatning? Er da en del som har fått dette. Anonymkode: 4f49f...d6c 2
AnonymBruker Skrevet 27. august 2020 #32 Skrevet 27. august 2020 På 21.8.2020 den 12.21, AnonymBruker skrev: Jeg er så drittlei av å ikke klare å komme over den vonde oppveksten min. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen, noe som gjorde at jeg fra tidlig av sleit med psykiske problemer. Selvskading, spisevegring, alkohol og annen rusmisbruk. Klarte ikke å fullføre videregående og kun klart å stå i vaskejobber som ga meg så mye stress at jeg i tillegg utviklet irritabel tarm, noe jeg til daglig sliter med og trigger angsten enda mer. Får hetta hvis jeg ikke er i nærheten av et toalett. Har gått på medisiner mot angsten i mange år for å ta den verste brodden av angsten vekk, men får fortsatt fra tid til annen angstanfall, noe jeg hater. Selvfølgelig måtte jeg ende opp som ufør før eller siden og ble det ifjor. Som vanlig slik livet alltid har vært med meg så farer det hardt med meg og jeg endte opp med minstesats istedenfor ung ufør som jeg egentlig har retten til. Mye takket være at jeg ikke fikk hjelp og at det ikke finnes papirer på meg fra jeg var barn. Problemene mine ble dekket over og skjult for at familiens fasade skulle være bra. Jeg trodde ikke jeg skulle få avslag på ung ufør og gledet meg til å få en etterbetaling av ung ufør så jeg endelig kunne komme meg ovenpå økonomisk og blant annet få betalt ut kredittgjelden min. Jeg har vært nedpå felgen med økonomi i mange år, gått sulten og tatt Paracet mot tannpine når jeg ikke har hatt råd til å gå til tannlegen. Føler jeg sitter med Svarte Per her med mange psykiske problemer og minstesats. Jeg er så forbanna bitter på at oppveksten har ødelagt og preget meg så. Føler meg som en fattig 32 åring med en hard økonomisk fremtid i møte. Skulle ønske jeg kunne bli kvitt alle plagene mine, slutte å ha mareritt om mobbingen ( som skjer flere ganger hver uke! ) og endelig kommet meg ovenpå økonomisk. Føler ikke livet er lagd for sånne som meg. Anonymkode: cd988...321 Forstår deg så godt. Ble mobbet på barneskolen for nesten 30 år siden, og jeg er fortsatt oversjenert og utilpass i mange situasjoner. Mobbing gir livsvarig traume. Anonymkode: 08670...2e3 2
AnonymBruker Skrevet 27. august 2020 #33 Skrevet 27. august 2020 På 25.8.2020 den 15.25, abc123detvardet skrev: Sutrekopp! Føler du deg bedre nå? Du virker som et fantastisk menneske og du burde virkelig være stolt av deg selv! 👏 Anonymkode: c59d7...1f1 1
AnonymBruker Skrevet 27. august 2020 #34 Skrevet 27. august 2020 Jeg tror det er viktig å huske på at alle, faktisk alle, kan få det bedre fra der de er. Uansett hva man har opplevd. Det handler ikke om at traumer kan sitte i kroppen og hjernen hele livet. Men der handler om at hjernen også er plastisk, og kan trenes med. Mareritt kan også være et resultat av at man tenker mye på fortiden på dagtid. Selvfølgelig kan mye sitte i kroppen og man får tilbakefall. Men det endrer ikke at alle kan forsøke å velge den beste tanken er kommer på, i øyeblikket. Om det er å fokusere på å kose katten, en god kopp med te eller noe annet som kan lette kjøret litt, istedet for å tenke på hvor urettferdig ting var, alle som ikke stilte opp, hvor dårlig man ble behandlet, så VIL det hjelpe. Man er ikke forsvarsløse ofre for sine egne tanker og følelser. Man kan faktisk styre mye. Men det handler om å ta et valg. Anonymkode: 313b3...1be 3
Gjest FemaleFuryFancies Skrevet 27. august 2020 #35 Skrevet 27. august 2020 (endret) På 21.8.2020 den 12.21, AnonymBruker skrev: Jeg er så drittlei av å ikke klare å komme over den vonde oppveksten min. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen, noe som gjorde at jeg fra tidlig av sleit med psykiske problemer. Selvskading, spisevegring, alkohol og annen rusmisbruk. Klarte ikke å fullføre videregående og kun klart å stå i vaskejobber som ga meg så mye stress at jeg i tillegg utviklet irritabel tarm, noe jeg til daglig sliter med og trigger angsten enda mer. Får hetta hvis jeg ikke er i nærheten av et toalett. Har gått på medisiner mot angsten i mange år for å ta den verste brodden av angsten vekk, men får fortsatt fra tid til annen angstanfall, noe jeg hater. Selvfølgelig måtte jeg ende opp som ufør før eller siden og ble det ifjor. Som vanlig slik livet alltid har vært med meg så farer det hardt med meg og jeg endte opp med minstesats istedenfor ung ufør som jeg egentlig har retten til. Mye takket være at jeg ikke fikk hjelp og at det ikke finnes papirer på meg fra jeg var barn. Problemene mine ble dekket over og skjult for at familiens fasade skulle være bra. Jeg trodde ikke jeg skulle få avslag på ung ufør og gledet meg til å få en etterbetaling av ung ufør så jeg endelig kunne komme meg ovenpå økonomisk og blant annet få betalt ut kredittgjelden min. Jeg har vært nedpå felgen med økonomi i mange år, gått sulten og tatt Paracet mot tannpine når jeg ikke har hatt råd til å gå til tannlegen. Føler jeg sitter med Svarte Per her med mange psykiske problemer og minstesats. Jeg er så forbanna bitter på at oppveksten har ødelagt og preget meg så. Føler meg som en fattig 32 åring med en hard økonomisk fremtid i møte. Skulle ønske jeg kunne bli kvitt alle plagene mine, slutte å ha mareritt om mobbingen ( som skjer flere ganger hver uke! ) og endelig kommet meg ovenpå økonomisk. Føler ikke livet er lagd for sånne som meg. Anonymkode: cd988...321 Hei! Dette høres ikke bra ut. Ett tips er aksjer/fond. Sjekk ut Nordnet-portalen. Skal ikke rare innskuddet til før du ser pengene vokser (og man må ikke gå inn i de dyreste aksjene) og regner vi med at du har 33 års opptjeningstid før du blir alderspensjonist, skal du se fremtiden ser lys ut. I tillegg er det ekstra moro å se pengene vokse. Joda, det svinger, men så lenge det jevnt over går mer opp enn ned, er det intet problem. Siden vi nå har tipset deg, er vi også forpliktet til å følge opp. Lurer på noe, er bare å spørre. PS! Du aner ikke hvilken piff dette er i hverdagen. Gled Dem! Endret 27. august 2020 av FemaleFuryFancies
AnonymBruker Skrevet 27. august 2020 #36 Skrevet 27. august 2020 28 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg tror det er viktig å huske på at alle, faktisk alle, kan få det bedre fra der de er. Uansett hva man har opplevd. Det handler ikke om at traumer kan sitte i kroppen og hjernen hele livet. Men der handler om at hjernen også er plastisk, og kan trenes med. Mareritt kan også være et resultat av at man tenker mye på fortiden på dagtid. Selvfølgelig kan mye sitte i kroppen og man får tilbakefall. Men det endrer ikke at alle kan forsøke å velge den beste tanken er kommer på, i øyeblikket. Om det er å fokusere på å kose katten, en god kopp med te eller noe annet som kan lette kjøret litt, istedet for å tenke på hvor urettferdig ting var, alle som ikke stilte opp, hvor dårlig man ble behandlet, så VIL det hjelpe. Man er ikke forsvarsløse ofre for sine egne tanker og følelser. Man kan faktisk styre mye. Men det handler om å ta et valg. Anonymkode: 313b3...1be Helt enig! Man blir hva man tenker på! Husk at vi er mange som har måttet kjempe for våre liv i grunnskolen! Anonymkode: 1bcea...d58
AnonymBruker Skrevet 30. august 2020 #37 Skrevet 30. august 2020 På 21.8.2020 den 12.21, AnonymBruker skrev: Jeg er så drittlei av å ikke klare å komme over den vonde oppveksten min. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen, noe som gjorde at jeg fra tidlig av sleit med psykiske problemer. Selvskading, spisevegring, alkohol og annen rusmisbruk. Klarte ikke å fullføre videregående og kun klart å stå i vaskejobber som ga meg så mye stress at jeg i tillegg utviklet irritabel tarm, noe jeg til daglig sliter med og trigger angsten enda mer. Får hetta hvis jeg ikke er i nærheten av et toalett. Har gått på medisiner mot angsten i mange år for å ta den verste brodden av angsten vekk, men får fortsatt fra tid til annen angstanfall, noe jeg hater. Selvfølgelig måtte jeg ende opp som ufør før eller siden og ble det ifjor. Som vanlig slik livet alltid har vært med meg så farer det hardt med meg og jeg endte opp med minstesats istedenfor ung ufør som jeg egentlig har retten til. Mye takket være at jeg ikke fikk hjelp og at det ikke finnes papirer på meg fra jeg var barn. Problemene mine ble dekket over og skjult for at familiens fasade skulle være bra. Jeg trodde ikke jeg skulle få avslag på ung ufør og gledet meg til å få en etterbetaling av ung ufør så jeg endelig kunne komme meg ovenpå økonomisk og blant annet få betalt ut kredittgjelden min. Jeg har vært nedpå felgen med økonomi i mange år, gått sulten og tatt Paracet mot tannpine når jeg ikke har hatt råd til å gå til tannlegen. Føler jeg sitter med Svarte Per her med mange psykiske problemer og minstesats. Jeg er så forbanna bitter på at oppveksten har ødelagt og preget meg så. Føler meg som en fattig 32 åring med en hard økonomisk fremtid i møte. Skulle ønske jeg kunne bli kvitt alle plagene mine, slutte å ha mareritt om mobbingen ( som skjer flere ganger hver uke! ) og endelig kommet meg ovenpå økonomisk. Føler ikke livet er lagd for sånne som meg. Anonymkode: cd988...321 Jeg forstår åssen du har det. Det er vanskelig nok å plages med alle minnene og marerittene, men at STATEN skal svikte oss for noe vi ikke kan noe for er virkelig på bunn! Jeg hater Erna og den regjeringen hennes som ødelegger velferdsstaten og tar fra de som sliter og de UNGE all verdighet og livsmot. Og at det i tillegg sitter masse folk og godter seg over at noen har det verst er for meg skremmende. Jeg sliter selv etter en vanskelig oppvekst + hendelser og bare nederlag senere i livet også. Spesielt enkelthendelser som har gjort at jeg ikke takler folk lenger i det hele tatt og har lyst til å fly på første og beste personen som titter stygt på meg eller er ufin uten grunn og eller kommanderer og ikke respekterer meg. Nå bor jeg på et fælt sted der jeg deler et ekkelt toalett med sånne folk som nettopp har sørget for at jeg sliter i hverdagen og de har okkupert hele kjøkkenet. Hadde så lyst til å fly på han som bor her, da han røyker inne, ble ekkel og spydig mot meg istad og kommanderte meg til å skru på ovnen igjen, som han kunne gjøre selv! Han respekterer ikke meg og står oppå meg når jeg lager mat og jeg måtte sladre til huseieren om at han røyker inne, da han ikke ville høre på meg enda jeg spurte pent. Opplever ofte at folk er respektløse mot meg og behandler meg som søppel og lavstatus uten grunn! Derfor blir det ofte konflikter da alle jeg har bodd med har oppført seg som de vil selv og ikke klarer å innrette seg etter mine behov heller og mener jeg er en slave og dørmatte for de! Eneste er eksen jeg bodde med som var flink og hensynsfull. Med mamma var et stort problem å bo med, også kona til onkel som har et eller annet som ikke fungerer der oppe, også disse rare og lavstatus folka som bor her. Hjelper ikke en dritt å flytte da alt er dyrt og man lever på aap! Lei av å ikke ha penger til noenting og Nav lot meg ikke få fullføre skolen😭 blir bare straffet for alt jeg gjør. Familien er jævlige også og gjør livet surere og skjønner ikke at når man ikke har penger eller er avhengig av Nav grunnet helse, så står man ofte på stedet hvil! Men de mener en er lat og patetisk og blir behandlet som om man har vrangforestillinger. Anonymkode: 403c3...558 1
AnonymBruker Skrevet 30. august 2020 #38 Skrevet 30. august 2020 Uansett kan dere bruke energien deres på skole eller jobb fremfor klaging! Anonymkode: 1bcea...d58
AnonymBruker Skrevet 30. august 2020 #39 Skrevet 30. august 2020 39 minutter siden, AnonymBruker skrev: Uansett kan dere bruke energien deres på skole eller jobb fremfor klaging! Anonymkode: 1bcea...d58 du har aldri blitt mobbet har du vel... Anonymkode: 5ff07...f2a 3
AnonymBruker Skrevet 30. august 2020 #40 Skrevet 30. august 2020 40 minutter siden, AnonymBruker skrev: Uansett kan dere bruke energien deres på skole eller jobb fremfor klaging! Anonymkode: 1bcea...d58 Det var en litt utrivelig måte å si det på, men jeg er enig i essensen av det du skriver. TS: Du har bare ett liv. Mye urettferdighet har skjedd med deg. Men om du ikke selv jobber for å bedre situasjonen, fordi du mener noen andre har skyld i den - ja da rammer du bare deg selv. Det er du selv som får lide om du ikke tar tak i situasjonen. Ingen andre (her gjør jeg er unntak om du får barn). Livet ditt vil ikke bli bedre av erstatning. Du må jobbe deg selv - så kan livet bli bedre. Anonymkode: 06e52...633
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå