Enebarn; erfaringer?

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Min datter har alltid ønsket seg søsken. Fikk bare henne. Når foreldre blir gamle og syke, men ikke syke nok til å komme på institusjon, så faller det mye på det ene barnet. Ser det på eldresenteret jeg jobber. Samme når foreldre dør, faller mye da også på et enebarn. Selv har jeg en søster, men siden hun hele sitt voksne liv har vært rusmisbruker, så har jeg måtte takle våre foreldres død alene. De døde mens jeg var i begynnelsen av tyveårene og trettiårene. Begge brått  og uventet. Måtte orden alt alene og det var ikke så enkelt.

Anonymkode: 3fac0...a98

Flere eldre mennesker nekter å havne på institusjon, selv om helsen egentlig tilsier det, koste hva det koste vil. 

Da kan man ikke som pårørende flytte til den delen av landet der de bor, når man selv har barn som er under 18.

Venner i helsevesenet sier at eldre mennesker på institusjon ofte ikke får besøk uansett (dessverre).

Eldre mennesker som fremdeles er oppegående i hodet har et ansvar for å pleie relasjonen mellom seg selv og sine voksne barn. Utrolig mange av dem som ikke gidder å ta initiativet å ringe. En god relasjon krever at begge tar og gir.

Anonymkode: 972e0...197

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min datter har alltid ønsket seg søsken. Fikk bare henne. Når foreldre blir gamle og syke, men ikke syke nok til å komme på institusjon, så faller det mye på det ene barnet. Ser det på eldresenteret jeg jobber. Samme når foreldre dør, faller mye da også på et enebarn. Selv har jeg en søster, men siden hun hele sitt voksne liv har vært rusmisbruker, så har jeg måtte takle våre foreldres død alene. De døde mens jeg var i begynnelsen av tyveårene og trettiårene. Begge brått  og uventet. Måtte orden alt alene og det var ikke så enkelt.

Anonymkode: 3fac0...a98

Da bekrefter du jo selv at det ikke på noen måte er gitt at man deler ansvaret selv om man ikke er enebarn. Nå håper jeg det ikke er så mange som er i din situasjon, men det som ofte skjer er at bare en person bor i nærheten. Og så er det jo så enkelt at døtre forventes å ta mer ansvar enn sønner. I noen tilfeller så ødelegges et i utgangspunktet greit forhold nettopp når det blir snakk om å ta seg av foreldre fordi man bebreider hverandre.

Anonymkode: 42aca...100

[AnonymBruker]

Oppvokst som enebarn og klart det er mange fordeler, men jeg har alltid følt på det savnet etter søsken. Har i tillegg skilte foreldre, noe som kan gjøre det ekstra ensomt. 

Anonymkode: 8e224...041

[Thea82]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min datter har alltid ønsket seg søsken. Fikk bare henne. Når foreldre blir gamle og syke, men ikke syke nok til å komme på institusjon, så faller det mye på det ene barnet. Ser det på eldresenteret jeg jobber. Samme når foreldre dør, faller mye da også på et enebarn. Selv har jeg en søster, men siden hun hele sitt voksne liv har vært rusmisbruker, så har jeg måtte takle våre foreldres død alene. De døde mens jeg var i begynnelsen av tyveårene og trettiårene. Begge brått  og uventet. Måtte orden alt alene og det var ikke så enkelt.

Anonymkode: 3fac0...a98

Jeg er enebarn og min mor bekymrer seg veldig for at det skal bli så tungt for meg å stå alene med oppfølgingen av mine foreldre når de blir gamle. Men jeg ser det ikke som noe problem, jeg vil stå med hele ansvaret selv og kan dermed ta hele styringen. Istedet for diskusjon med søsken om hvem som gjør hva og hvordan. Og så har jeg jo støtte av min mann! Og så er det jo bare å leie litt hjelp også  

[AnonymBruker]

Jeg har et enebarn på 9 år og har vært veldig fornøyd med valget frem til mars i år. Vi har hatt huset fullt av vennene hans stort sett hele tiden, og han har satt pris på å kunne velge å være helt alene med oss voksne når han føler for det. Men da skolen var stengt og i sommerferien har han vært veldig mye alene og kjedet seg, og da har jeg angret litt. Han har også begynt å spørre om søsken, men det er jo for sent med et søsken som kan bli lekekamerat. Men det er jo ikke gitt at det hadde blitt det om vi hadde fått to telle heller, kanskje de bare hadde kranglet... Håper bare korona forsvinner snart og vi får fullt hus igjen.

Anonymkode: 0c74b...1dd

[Gjest Geirfuglen]

Vi har enebarn rett og slett fordi vi ikke kan få flere. Jeg opplever at vi har mindre tidsklemme og bedre råd enn andre. Vi kan følge ham godt opp uten at det blir stress. Vi er begge oppvokst med søsken. For min del er jeg helt avhengig søsteren min, men samboer har egentlig aldri hatt et spesielt forhold til sine søsken selv om de er en typisk kjernefamilie. Så jeg tenker at man ikke skal føle på at man må gi barnet et søsken, men gjøre det hvis man føler man har et ønske om flere barn og i tillegg har kapasitet.

[Gjest Geirfuglen]

Jeg er forresten uenig i at man skal få søsken for at barnet skal ta seg av en når man blir eldre. Vi har en syk far, men det er bare jeg som besøker ham siden søsken har flyttet så langt unna. Ofte flytter jo folk mer rundt, studerer osv som gjør at man ikke nødvendigvis ender opp på samme sted. Man er heller ikke garantert at barnet man får selv er frisk og rask og kan ta seg av en.
Det viktigste er heller at man sørger for at man har et godt nettverk og tar vare på familie og venner.

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg enebarn, men 1/3 søsken. Selv har jeg fått tre barn. Min aller bestevenninne er enebarn. Da vi vokste opp, var jeg misunnelig på henne. Det var alltid så stille hjemme hos henne og hun trengte aldri å dele på noe som helst. Men hun var misunnelig på meg. Hun elsket å være hjemme hos oss fordi det alltid var så mye som skjedde der. Nå, når vi begynner å nærme oss 40, sier hun at hun skulle SÅ ønske at foreldrene hennes fikk flere enn henne. Hun kan ikke forstå hvorfor de ikke ga henne noen søsken. Hun er dessverre barnløs, og har nå to foreldre som er begynt å bli gamle og syke. Siden hun ikke har søsken, føler hun at alt ansvar ligger på henne. Hun sier ofte at jeg er heldig som har egne barn, søskene mine og masse tantebarn. Dette er ikke noe hun savner av og til, men det er seriøst et stort hull i hjertet hennes. Og når foreldrene hennes dør, er det bokstavelig talt bare henne. 

 

Anonymkode: 31600...0c1

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå er ikke jeg enebarn, men 1/3 søsken. Selv har jeg fått tre barn. Min aller bestevenninne er enebarn. Da vi vokste opp, var jeg misunnelig på henne. Det var alltid så stille hjemme hos henne og hun trengte aldri å dele på noe som helst. Men hun var misunnelig på meg. Hun elsket å være hjemme hos oss fordi det alltid var så mye som skjedde der. Nå, når vi begynner å nærme oss 40, sier hun at hun skulle SÅ ønske at foreldrene hennes fikk flere enn henne. Hun kan ikke forstå hvorfor de ikke ga henne noen søsken. Hun er dessverre barnløs, og har nå to foreldre som er begynt å bli gamle og syke. Siden hun ikke har søsken, føler hun at alt ansvar ligger på henne. Hun sier ofte at jeg er heldig som har egne barn, søskene mine og masse tantebarn. Dette er ikke noe hun savner av og til, men det er seriøst et stort hull i hjertet hennes. Og når foreldrene hennes dør, er det bokstavelig talt bare henne. 

 

Anonymkode: 31600...0c1

Ingen kusiner/fettere, tremmeninger?

Anonymkode: 16b19...ea4

[GammelKaktus]

Jeg har et barn, og fornøyd med det.  

Han er veldig sosial, aldri ensom for han har mange venner. Jeg har prioritert å dra med barn hjem fra skole/ barnehage for at det sosiale skal bli dekket. Er alltid på tilbudssiden. Pratet litt om at han ønsket seg søsken når han var mindre så jeg passet en baby og da kom han over det ønsket.  Han har alltid vært flink til å dele, han får mye men er ikke bortskjemt, men dette har nok mye med personlighet å gjøre og, jeg er heldig for han er ganske lik meg i personlighet så han er relativt medgjørlig. Og underholdende når vi har diskusjoner får da møter jeg meg selv i døra. 😄 

For min del så er det helt perfekt med et barn jeg har nok overskudd, penger og tid, det hadde blitt stress med flere, spesielt siden jeg er alene og. Ser hvor mye stress det er for de som er alene med flere barn, og siden jeg er relativt realistisk så er det alltid en sjanse for at forhold går i oppløsning eller at ene parten dør så glad jeg hadde vett til å ikke få flere.

Når det kommer til det å bli gammel så er det da ikke barnas jobb å ta det ansvaret. Hvia jeg blir gammel og ikke i stand til å bo for meg selv skal jeg på gamlehjem og treffe likesinnede, han skal ikke ha noe ansvar. OG når det kommer til at man har så mye glade av søsken, så er alt relativt. Ting endrer seg og av variable årsaker så kan søsken for forsvinne ut av livet ditt, sånn er det, og det er ikke uvanlig.

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen kusiner/fettere, tremmeninger?

Anonymkode: 16b19...ea4

Hvis begge foreldre er enebarn, som en innsender lenger opp skrev, vil det ikke være noen nære slektninger igjen dersom mor/far og besteforeldre går bort. Det kan være tøft om man da også er singel, noe mange er. Man blir veldig alene i verden. Noen er jo sosiale og får nære venner overalt, men alle er ikke slik, har kanskje gode venner uten at det kan erstatte familie.

Anonymkode: 3d967...acb

[tangent]

Er dere happy og fornøyd med livet deres og har ikke behov for flere barn? Da er det alt som teller.

At folk kommer med argumenter om at man må få flere barn for at barnet skal ha avlastning når dere blir gamle... Det er et så utrolig teit argument fordi det er basert på en absurd fantasi om at alle barn bor nærme sine gamle slektninger og tar vare på dem når de blir voksne. Sånn er ikke verden, annet enn i fantasien til disse som mener at det å være enebarn er en grusom skjebne. 

Noen enebarn er happy med å være enebarn, noen ønsker de hadde søsken. 

Noen søsken skulle ønske de var enebarn, andre er glad for å ha søsken. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samboer sier han ikke vil ha flere «uansett hva», og har veldig fornøyd med hvordan situasjonen vår er nå.

Hvis det er holdningen hans, er det kanskje ikke så mye å lure på?

Vår eldste var enebarn i mange år. Både enebarnet og vi foreldrene ønsket oss én til. For den eldste var nok hovedmotivet bak ønsket at hun tidlig oppfattet hva folk mener om enebarn: F.eks. hvis en femåring oppfører seg som en femåring, kan andre voksne (som har glemt hvordan femåringer er) finne på å si ting som "hun er jo enebarn" mens femåringen hører det.

Hun forsto også tidlig at mange voksne automatisk antok at hun var bortskjemt, egoistisk og usosial, når det kom fram at hun var enebarn. Det var hun faktisk slett ikke. Hun var derimot sosial og fleksibel - siden hun ikke hadde noen jevnaldrende å leke med hjemme, kunne hun leke med hvem som helst i nabolaget, på tvers av kjønn og alder. Mye av den sosiale kompetansen læres i barnehagen, så det er ikke nødvendigvis sånn at enebarn får helt andre egenskaper enn de som har søsken. Personligheten sitter ikke i søskenflokken. 

Datteren vår kjente andre enebarn, selv om de aller fleste hadde søsken. Hun mente at gutter ikke tenkte like mye over problematikken rundt det å være enebarn, som jenter i småskolealderen gjør. 

Etter altfor mange år prøving, fikk vi til slutt et barn til. Folk fordømmer både enebarn og det de liker å kalle "to enebarn", så ikke vent altfor lenge hvis dere ombestemmer dere...

Det går selvsagt helt greit å la være å bry seg om hva omgivelsene mener. Det er dere som bestemmer, og ingen bør få barn fordi noen andre synes det er naturlig. Men dette var litt om våre erfaringer. 

Anonymkode: 803d1...351

[burgut]

Jeg er ikke enebarn,men jeg vokste opp med halvbror som er seks år eldre enn meg. Vi har samme mor. Da jeg ble voksen,24 år,fikk jeg en halvbror på den andre siden. Vi har samme far. Da min far døde noen år senere,og min yngre bror fortsatt bare var et barn,var første gangen jeg tenkte over at jeg skulle ønske jeg hadde noen (eldre) søsken å dele dette med. Det var tungt å bære ansvaret,sorgen og minnene alene. 

Jeg har selv bare fått ett barn. Jeg ønsket meg flere,men det ble ikke sånn. Min sønn og jeg har et unikt bånd. Det er slik jeg så beskrevet over her,at vi har blitt veldig godt kjent og han er min nærmeste person. Nå har vi en ganske innviklet familiestruktur,jeg har stebarn(min sønns halvsøsken) og en lillebror jeg i praksis er mor for,så barnet mitt er bare enebarn biologisk sett,og det at han var alene med oss til han var 8 år. Da flyttet lillebroren min inn og de er nå som brødre. Jeg er glad for at min sønn har min lillebror til å dele opp og nedturer,og dele erfaringer og minner med når de mimrer og reflekterer over barndommen/oppveksten i voksen alder. 

 

[Gerd Karin]

Jeg er straks 50 år og har vokst opp som enebarn og er veldig glad og takknemlig for det. Saken er den at jeg er ekstra heldig: ``Jeg har fått både i pose og sekk.`` Min far hadde to forhold før han traff mamma, så jeg har en halvbror som er 17 år eldre enn meg og en halvsøster som er 14 år eldre. Derimot er jeg mamma sitt eneste barn. Jeg vokste opp som en da jeg var barn og alle de fordeler det har. Foreldrene tok meg med på fjellturer, ski, fiske og bærplukking fra jeg var liten og lærte veldig tidlig at jeg var kun en en-person som ikke hadde andre innpå meg i livet. Dette har jeg tatt videre med meg i voksen alder. Jeg lærte tidlig og trives i mitt eget selskap og å drive med egenaktiviteter. Da min kjære mor døde i 2010 arvet jeg automatisk huset. Pr. i dag er jeg fortsatt frivillig singel og barnløs og har tusenvis av sunne interesser fordi jeg lever alene. Jeg drar på turer ut i naturen til alle årstider, reiser innenlands/utenlands, er glad i bilturer, dyr, lese bøker og så skrive. Har kontakt med mine halvsøsken på sosiale medier og setter selvsagt stor pris på det, men takk kjære mor og far som ga meg en oppvekst som den ``ene.``

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.8.2020 den 21.37):

Tror det er mange foreldre som synes det er fint med enebarn, men det er få som spør enebarn selv om hva de synes. Når de er små sier de ofte at de liker det sånn, for de vet ikke om noe annet. Men spør du en voksen som er oppvokst som enebarn vil så godt som alle dinar de savnet søsken som barn, men mest nå som de er voksne. 

Anonymkode: a913d...97c

Vel, jeg er enebarn som har valgt å få enebarn.

Jeg har ikke savnet søsken bortsett fra da den ene forelderen døde, det kunne vært fint å dele sorgen med noen. Men så ser jeg jo at mange søsken ikke klarer å dele en slik sorg heller. 

Vet liksom ikke helt hva jeg hadde fått ut av å ha et søsken? 

Anonymkode: 0f51a...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.8.2020 den 21.37):

Tror det er mange foreldre som synes det er fint med enebarn, men det er få som spør enebarn selv om hva de synes. Når de er små sier de ofte at de liker det sånn, for de vet ikke om noe annet. Men spør du en voksen som er oppvokst som enebarn vil så godt som alle dinar de savnet søsken som barn, men mest nå som de er voksne. 

Anonymkode: a913d...97c

Kunne ikke vært mindre enig. Jeg er nå 30+ og har aldri lengtet etter søsken. Har snarere sett på en del søskenscenarioer(både som barn og som voksen) og vært lettet over at jeg ikke har hatt søskenproblemer å stri med. 

Anonymkode: 568ae...906

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, vokst opp med venner og søskenbarn. Har aldri savnet søsken i oppveksten. Hadde ett par venner med masse søsken, og det var gøy med "kaoset" der, men og veldig deilig å komme hjem til meg og mitt. Jeg ser på meg selv om en introvert ekstrovert, og det tror jeg har mye å si, eller at det ble sånn pga oppveksten. Trives alene, får energi av det og får energi av å være med folk.. 

Jeg savner søsken nå. Savner å være flere om barndommen. Savner søndager og samlinger med søsken og evt barn. Har jo ingen tantebarn feks. Savner å være flere om det å ha en eldre mor som trenger hjelp. Er jo alene om alt. Og det er klart at jeg romatiserer det å ha søsken, for det er jo ikke gitt at vi hadde hatt ett godt forhold. Har flere venner med dårlig søskenforhold, eller der noen av dem har flyttet så langt unna at alt av familieplikter faller på de. Jeg og venner er i den alderen der vi nå har en del syke foreldre som trenger ekstra hjelp, og det tærer på. Og ser jo at de fleste står alene med det, selv om de har søsken. Så ja.. Konklusjonen  er at det går fint uten søsken, men hadde sikkert vært fint å være flere 😉

Anonymkode: 5dd07...42b

[AnonymBruker]

Fordel: De kan leke sammen og aktivisere hverandre. Ulempe: Det blir mye krangling. Søsteren min og jeg kranglet konstant og har ikke et nært forhold. Vi er for forskjellige og går ikke sammen i det hele tatt. Jeg skulle likevel ønske at jeg kunne gi barnet mitt søsken, for det er jo mange tilfeller der de har stor glede av hverandre også. I perioder har hun savnet det, spesielt når det er dager hun ikke har noen å leke med. Men det er ikke så ofte. Jeg synes ikke dere skal få barn bare fordi dere vil ha søsken, når dere ellers er fornøyd med ett barn. Er jo mye enklere med ett barn enn to, det sier i hvert fall de jeg kjenner som har fått to, dvs de aller aller fleste.

Anonymkode: 4453c...b62

[AnonymBruker]

ooops 3 år siden, sikkert litt sent å svare nå sorry

Anonymkode: 4453c...b62