Litt ulike tanker om trygghet.

[MarieLo]

Først vil jeg si at jeg vil jeg bruke tid på å gjøre virkeligheten bedre, mer enn å dyrke en fantasi og la det bli med det.

Jeg vil heller sette tanker ut til livet, gode tanker.

Og sånn blir virkeligheten god også synes jeg. De sier man ikke bør realisere fantasier fordi da blir de ikke så god, men da var det ikke så gode fantasier heller da spør du meg.

Og da vil jeg heller lage nye fantasier og sette de ut inntil jeg finner noen som er gode.

Men da er trygghet og ærlighet viktig.

Det er enkelt å ta av seg klærene og ha sex, folk gjør det hele tiden, men å åpne opp sjelen for noen andre, slippe de inn til sitt sanne jeg, tanker, frykter, fremtiden, håp og drømmer. Full ærlighet. Det er å være naken.

Og når man er trygg i en sånn situasjon, med noen man stoler fullt og helt på, kan livet være ganske bra. Man står sammen da, støtter hverandre og vil den andre bare det beste. Og med sånne forutsetninger er det ikke så vanskelig å finne på gode fantasier å sette ut i livet.

 

Traumatiserte mennesker kan noen ganger skape en fantasi som bevisstheten lever seg inn i, som en forsvarsmekanisme, og det er vanlig å ønske besøk i fantasien sin også, kan vel bli ensomt i blant.

Hvis traumatiserte mennesker ikke healer seg da, så fortsetter de bare syklusen og skaper flere ofre.

Og sånn fortsetter det også helt til noen bryter den sirkelen, og velger å heale seg selv i stedet. Og da er man ikke lenger i noe forsvarsmodus lenger heller, men er trygg på seg selv og verden rundt en. Hele universet og kanskje.

Og kan en viss illusjon av kontroll være nettopp det, en illusjon, for å beskytte seg selv? Kan man egentlig gjøre som man vil? Og vil traumatiserte vært klare over hvordan sine egne forsvarsmekanismer fungerer og hvor grensen går mellom virkelighet og fantasi? En hvit løgn her og en litt større løgn der, gjerne til en selv, så kan man male et fint bilde av en fantasi, mens virkeligheten forfaller ubemerket rundt en.

En del jeg synes er avslørende er hvordan noen mennesker snakker til andre mennesker. Om de er trygge nok på seg selv til å ønske å ta vare på andre rundt seg f.eks, tenke mer på andres behov og aldri kreve noe fra noen, eller ha behov for å være spydig, mens andre mennesker er mer opptatte av å beskytte seg selv så de angriper andre oftere, med hersketeknikker, sarkasme, arroganse, passiv aggressivitet, drittslenging, vold og andre mindre koselige former å dele tankene sine på.

Og det å angripe er den mest fundamentale reaksjonen når en føler seg truet og/eller usikker, hånd-i-hånd med å prøve og kontrollere situasjonen og menneskene involvert. Ingen tro på kjærlighet og at alt vil ordne seg da.

Og mennesker som har slike behov føler seg ikke trygge. Kanskje det er miljøet som ikke er trygt? Eller kanskje det føles sånn, uten å være det? Det er forresten umulig å heale seg i samme miljø som en ble traumatisert i.

Bevisstheten opererer fortsatt i forsvarsmodus da, men på en måte som fungerer gjerne, alt kan bli en vane, som en functional addict, en modus man noen ganger kan begynne å foretrekke over normal modus også, siden en har blitt mer knyttet til forsvarsmodusen og er skeptisk til eller usikker ang. det nå ukjente - normal modus.

Trygghet. En del av det 2. trinnet i Maslow's behovspyramide. Det er ganske viktig. For alles del, så det er like viktig for alle.

 

Er det noen som har erfaringer med å date traumatiserte mennesker?

Noen objektive tanker og kanskje?

Endret 30. juli 2020 av MarieLo

[AnonymBruker]

Man må like og ha det godt med seg selv for å kunne få gode og nære relasjoner med andre. Dette har da psykologer og relasjonsterapeuter snakket om lenge. jeg tror det er vanskelig å få et forhold til å fungere over tid med et menneske som ikke har kontakt med seg selv. Men kanskje kan et menneske som har det godt med seg selv klare å hjelpe et menneske som er traumatisert til å finne den tryggheten de trenger.

Anonymkode: 278e1...37f

[MarieLo]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man må like og ha det godt med seg selv for å kunne få gode og nære relasjoner med andre. Dette har da psykologer og relasjonsterapeuter snakket om lenge. jeg tror det er vanskelig å få et forhold til å fungere over tid med et menneske som ikke har kontakt med seg selv. Men kanskje kan et menneske som har det godt med seg selv klare å hjelpe et menneske som er traumatisert til å finne den tryggheten de trenger.

Anonymkode: 278e1...37f

Gode mennesker vil som regel hjelpe andre og ønsker at andre har det like godt.

Inntil det blir selvutslettende og en blir tatt for gitt, fordi mennesker som er traumatiserte ikke ønsker å finne tryggheten, men heller prioritere noe annet, eller andre.

[AnonymBruker]

13 timer siden, MarieLo skrev:

Er det noen som har erfaringer med å date traumatiserte mennesker?

Noen objektive tanker og kanskje?

Ja og det har ikke gått så veldig bra. Vedkommende klarer aldri å åpne seg, blir det for seriøst så stikker vedkommende av, isolerer seg vekk fra meg, og får en veldig unnvikende personlighet. Har prøvd det meste for å rekke inn, har gitt litt opp nå. Så lar det bare fare om vedkommende selv ikke tar kontakt og klarer å rette opp disse avvikene selv. Ingen som ikke vil endre på ting, kan ikke hjelpes av noen som helst, aller minst av en date som faktisk ikke kjenner vedkommende skikkelig heller. Og heller aldri blir skikkelig kjent fordi daten er total relasjonskadet i tillegg til traumatisert. Slik jeg ser det vil vedkommende aldri fungere i et forhold over lengre tid. Trist for vi hadde mange fine øyeblikk.

Anonymkode: 7be57...e8d

[MarieLo]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja og det har ikke gått så veldig bra. Vedkommende klarer aldri å åpne seg, blir det for seriøst så stikker vedkommende av, isolerer seg vekk fra meg, og får en veldig unnvikende personlighet. Har prøvd det meste for å rekke inn, har gitt litt opp nå. Så lar det bare fare om vedkommende selv ikke tar kontakt og klarer å rette opp disse avvikene selv. Ingen som ikke vil endre på ting, kan ikke hjelpes av noen som helst, aller minst av en date som faktisk ikke kjenner vedkommende skikkelig heller. Og heller aldri blir skikkelig kjent fordi daten er total relasjonskadet i tillegg til traumatisert. Slik jeg ser det vil vedkommende aldri fungere i et forhold over lengre tid. Trist for vi hadde mange fine øyeblikk.

Anonymkode: 7be57...e8d

Man kan ikke hjelpe noen som ikke ønsker hjelp, men som tror det er best å lyge og fortsette som før.

Og de får ikke en unnvikende personlighet av noe seriøst, de har den hele tiden frem til de ikke har det lenger.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, MarieLo skrev:

Man kan ikke hjelpe noen som ikke ønsker hjelp, men som tror det er best å lyge og fortsette som før.

Og de får ikke en unnvikende personlighet av noe seriøst, de har den hele tiden frem til de ikke har det lenger.

De har jo den uvikende personligheten hele tiden. Det er bare at den ikke kommer frem i starten, joda i ettertid så jeg snev av dette men var nok så pass forelsket at jeg ikke lå godt merke til det. Så når det ble mer og mer seriøst så kom det helt tydelig frem. Den var der hele tiden garantert, men det er først når det blir seriøst at den trer inn med full kraft, sammen med feighet og konfliktsky angående det å si rett ut at man faktisk ikke er interessert i noe seriøst? Det var det som fikk meg til å bare gi opp.

Anonymkode: 7be57...e8d

[MarieLo]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De har jo den uvikende personligheten hele tiden. Det er bare at den ikke kommer frem i starten, joda i ettertid så jeg snev av dette men var nok så pass forelsket at jeg ikke lå godt merke til det. Så når det ble mer og mer seriøst så kom det helt tydelig frem. Den var der hele tiden garantert, men det er først når det blir seriøst at den trer inn med full kraft, sammen med feighet og konfliktsky angående det å si rett ut at man faktisk ikke er interessert i noe seriøst? Det var det som fikk meg til å bare gi opp.

Anonymkode: 7be57...e8d

Ja vel.

Løgner pleier å være det avgjørende for min del. Forelskelse og følelser spiller ingen rolle når andre bare lyver.

[MarieLo]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

De har jo den uvikende personligheten hele tiden. Det er bare at den ikke kommer frem i starten, joda i ettertid så jeg snev av dette men var nok så pass forelsket at jeg ikke lå godt merke til det. Så når det ble mer og mer seriøst så kom det helt tydelig frem. Den var der hele tiden garantert, men det er først når det blir seriøst at den trer inn med full kraft, sammen med feighet og konfliktsky angående det å si rett ut at man faktisk ikke er interessert i noe seriøst? Det var det som fikk meg til å bare gi opp.

Anonymkode: 7be57...e8d

Og det er aldri for sent å heale selv om man er total relasjonsskadet og traumatisert. Bedre sent enn aldri.

Traumatiserte mennesker kan tro det, de kan se for seg at de selv aldri kan fungere i et forhold over lengre tid, og så bare gi opp selv.

Men bør traumatiserte mennesker tro de vet best om slike ting, med tanke på situasjonen de er i?

[AnonymBruker]

Later selv som om jeg har et ekstra liv og at hvis jeg dør så våkner jeg bare opp i sengen min. Den tanken har fått meg igjennom mye dumt, men det er ikke så farlig når man har et ekstra liv. 

Anonymkode: a5711...414

[AnonymBruker]

Vi har begge opplevd traumer. Vi er hverandres trygghet. Vi forstår hverandres utfordringer og frykt, og aksepterer det som del av hverandre. Hva traumer har gjort med oss er ulikt, men det er fantastisk å ha en som forstår og aksepterer de skader vi bærer. 

Det gir begge noen utfordringer, men det er noe godt å lene seg til. 

Jeg er ikke perfekt eller "rett", og det er like greit for meg som omvendt. 

Det er en stor trygghet vi har i hverandre. 

Anonymkode: e6ed2...618

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi har begge opplevd traumer. Vi er hverandres trygghet. Vi forstår hverandres utfordringer og frykt, og aksepterer det som del av hverandre. Hva traumer har gjort med oss er ulikt, men det er fantastisk å ha en som forstår og aksepterer de skader vi bærer. 

Det gir begge noen utfordringer, men det er noe godt å lene seg til. 

Jeg er ikke perfekt eller "rett", og det er like greit for meg som omvendt. 

Det er en stor trygghet vi har i hverandre. 

Anonymkode: e6ed2...618

Like greit for ham som omvendt, mente jeg å skrive. 

Anonymkode: e6ed2...618

[MarieLo]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har begge opplevd traumer. Vi er hverandres trygghet. Vi forstår hverandres utfordringer og frykt, og aksepterer det som del av hverandre. Hva traumer har gjort med oss er ulikt, men det er fantastisk å ha en som forstår og aksepterer de skader vi bærer. 

Det gir begge noen utfordringer, men det er noe godt å lene seg til. 

Jeg er ikke perfekt eller "rett", og det er like greit for meg som omvendt. 

Det er en stor trygghet vi har i hverandre. 

Anonymkode: e6ed2...618

Ut i fra dette virker det som du tror at det ikke går an å heale seg og at en alltid må bære på de skadene. Og kanskje flere ettersom de kommer?

For det stemmer ikke, man må ikke bære på traumene. Men man kan ikke heale seg i samme miljø som man ble traumatisert i.

Og det er giftig å ville at andre ikke skal bli bedre igjen. Det samme for en selv, det er aldri for sent.

Endret 31. juli 2020 av MarieLo

[AnonymBruker]

10 timer siden, MarieLo skrev:

Ut i fra dette virker det som du tror at det ikke går an å heale seg og at en alltid må bære på de skadene. Og kanskje flere ettersom de kommer?

For det stemmer ikke, man må ikke bære på traumene. Men man kan ikke heale seg i samme miljø som man ble traumatisert i.

Og det er giftig å ville at andre ikke skal bli bedre igjen. Det samme for en selv, det er aldri for sent.

Det virker som at du tror at det å akseptere seg selv, og bli akseptert og forstått av en annen ikke er en del av en healingsprosess.  

Anonymkode: 4184b...f6e

[MarieLo]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker som at du tror at det å akseptere seg selv, og bli akseptert og forstått av en annen ikke er en del av en healingsprosess.  

Anonymkode: 4184b...f6e

Da tar du feil, jeg tenker ikke det. Man bør akseptere alle for hvem de er, og ikke late som noe annet.

[AnonymBruker]

12 timer siden, MarieLo skrev:

Ut i fra dette virker det som du tror at det ikke går an å heale seg og at en alltid må bære på de skadene. Og kanskje flere ettersom de kommer?

For det stemmer ikke, man må ikke bære på traumene. Men man kan ikke heale seg i samme miljø som man ble traumatisert i.

Og det er giftig å ville at andre ikke skal bli bedre igjen. Det samme for en selv, det er aldri for sent.

Det er da ikke et mål å ikke bli healet. Jeg opplever at vi begge to er kommet langt i det. Såpass at våre traumer ikke lenger er faktorer vi bruker særlig energi og tanker på lenger. 

Likevel kan enkelte ting trigge at det vonde er litt utfordrende igjen, og da har vi styrke og støtte i hverandres forståelse av det. 

Hans traumer er noe tilbakelagt, bortsett fra at minner ennå kan være vonde av og til, i noen situasjoner. Mine kan jeg ikke i så stor grad si at bare er i fortiden, for jeg må ennå forholde meg til ting som er vanskelig fremdeles. Konsekvenser av det traumatiske som ikke er noe som skjedde, men slik det er. 

Uansett, vi heales begge to, og en del som har vært viktig i det er å ha trygghet i hverandre. Vite at den andre forstår og aksepterer. 

Anonymkode: e6ed2...618

[MarieLo]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er da ikke et mål å ikke bli healet. Jeg opplever at vi begge to er kommet langt i det. Såpass at våre traumer ikke lenger er faktorer vi bruker særlig energi og tanker på lenger. 

Likevel kan enkelte ting trigge at det vonde er litt utfordrende igjen, og da har vi styrke og støtte i hverandres forståelse av det. 

Hans traumer er noe tilbakelagt, bortsett fra at minner ennå kan være vonde av og til, i noen situasjoner. Mine kan jeg ikke i så stor grad si at bare er i fortiden, for jeg må ennå forholde meg til ting som er vanskelig fremdeles. Konsekvenser av det traumatiske som ikke er noe som skjedde, men slik det er. 

Uansett, vi heales begge to, og en del som har vært viktig i det er å ha trygghet i hverandre. Vite at den andre forstår og aksepterer. 

Anonymkode: e6ed2...618

Hvorfor må du enda forholde deg til ting som er vanskelig fremdeles?

Dette er det jeg mener, det er umulig å heale når en velger å fortsette i det. Da heales ikke begge to.

Og å forstå destruktiv oppførsel og ønske at det går verre for andre er ikke noe jeg gjør.

 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, MarieLo skrev:

Hvorfor må du enda forholde deg til ting som er vanskelig fremdeles?

Dette er det jeg mener, det er umulig å heale når en velger å fortsette i det. Da heales ikke begge to.

Og å forstå destruktiv oppførsel og ønske at det går verre for andre er ikke noe jeg gjør.

 

Det er også umulig å heale på et blunk ved å late som traumene ikke eksisterer lenger. Det må jobbes gjennom over trigger for trigger. 

Hvorfor ønsker du ikke å forstå destruktiv oppførsel? Det er ingen her som har skrevet noe om ønske om at det går verre for noen. 

Anonymkode: 4184b...f6e

[MarieLo]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er også umulig å heale på et blunk ved å late som traumene ikke eksisterer lenger. Det må jobbes gjennom over trigger for trigger. 

Hvorfor ønsker du ikke å forstå destruktiv oppførsel? Det er ingen her som har skrevet noe om ønske om at det går verre for noen. 

Anonymkode: 4184b...f6e

Selvsagt, men hvis man ikke går i en retning mot å heale og bare later som det ikke er nødvendig, så vil en aldri bli bedre heller. Da går man inn for å ikke heale.

Og det sier vel seg selv? En destruktiv oppførsel medfører at det går verre for en, derfor blir det kalt destruktivt, og det er hverken noe jeg ønsker eller forstår for andres del.

Hvorfor skulle jeg ønske at det går verre for noen og at de burde fortsette med en destruktiv oppførsel når jeg ikke liker skadefryd?

Det er fordi jeg har empati som gjør at jeg forstår andres følelser.

Endret 31. juli 2020 av MarieLo

[AnonymBruker]

5 minutter siden, MarieLo skrev:

Selvsagt, men hvis man ikke går i en retning mot å heale og bare later som det ikke er nødvendig, så vil en aldri bli bedre heller. Da går man inn for å ikke heale.

Og det sier vel seg selv? En destruktiv oppførsel medfører at det går verre for en, derfor blir det kalt destruktivt, og det er hverken noe jeg ønsker eller forstår for andres del.

Hvorfor skulle jeg ønske at det går verre for noen og at de burde fortsette med en destruktiv oppførsel når jeg ikke liker skadefryd?

Det er fordi jeg har empati som gjør at jeg forstår andres følelser.

Hvordan kan du ha empati om du ikke kan forstå destruktiv oppførsel? Ingen mennesker er perfekte, selv om de mener de er fullstendig healet. Alle mennesker gjør feil som man kan tolke som destruktivt for personen og dem rundt. Det viktige er at man går i seg selv og finner ut hvorfor man har gjort det man har gjort og gjør et forsøk på å løse situasjonen litt eller mye bedre neste gang. Samtidig er det viktig å akseptere og tilgi seg selv de destruktive løsningene man har valgt. Ekstra godt og helende er det om man blir forstått, akseptert og tilgitt av dem rundt. 

Anonymkode: 4184b...f6e

[MarieLo]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan du ha empati om du ikke kan forstå destruktiv oppførsel? Ingen mennesker er perfekte, selv om de mener de er fullstendig healet. Alle mennesker gjør feil som man kan tolke som destruktivt for personen og dem rundt. Det viktige er at man går i seg selv og finner ut hvorfor man har gjort det man har gjort og gjør et forsøk på å løse situasjonen litt eller mye bedre neste gang. Samtidig er det viktig å akseptere og tilgi seg selv de destruktive løsningene man har valgt. Ekstra godt og helende er det om man blir forstått, akseptert og tilgitt av dem rundt. 

Anonymkode: 4184b...f6e

Nei. Alle mennesker gjør feil ja, men de fortsetter ikke å gjøre dem når de er bevisste på de.

Da støtter man en destruktiv oppførsel som går verre ut for dem. Hadde du hatt empati, hadde du forstått hvorfor man ikke forstår en dedrurkiv oppførsel.

Og det finnes ikke litt healende når en ikke tar vare på seg selv, men får sydd puter under armene og all destruktiv oppførsel blir akseptert.

Dette hadde aldri gått bra og det er litt sykt at dette er en ideologi du prøver å fremheve som en fin og normal ting, når det begrenser all healing overhodet.

Men du vet kanskje ikke hva healing er, siden du tror man heales av å bare bli støttet til å fortsette?

Som en heroinavhengig, er bare å støtte og akseptere det så vil det bli bedre for personen. Hjelpe de med sprøyteskuddene gjerne. Det beste er jo at andre forstår og aksepterer bare.

Men forstår de egentlig da? Når de ikke innser at destruktiv oppførsel bare ødelegger?

Du burde undersøke hva healing er før du prøver å overbevise hva som healer, for det virker ikke som du har undersøkt temaet i det hele tatt.

Endret 31. juli 2020 av MarieLo