Vært singel lenge og prøvd seg på dating igjen - fortvilet.

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel i 10 år før jeg kastet meg på Tinder og tenkte at nå er tiden. Den første jeg fant hadde jeg god kjemi med og vi traff hverandre i virkeligheten. Fortsatt strålende kjemi. Etter å ha truffet hverandre en stund så fant vi ut at vi ville forskjellige ting i livet, og vi bestemte oss for at vi ikke skulle se hverandre mer. Jeg syns det er så vondt. Kan noen fortelle meg at det kommer til å bli bedre etter hvert? 

Jeg trodde at det kom til å bli en del rot med kjedelige stevnemøter og at jeg ikke kom til å føle det sånn med en gang. Det var nok ikke forelskelse, tror jeg, men jeg er nok betatt.  

Anonymkode: 7296b...1f1

[GrønnNellik68]

Dvs du ville ha forhold og han bare causal??

[AnonymBruker]

Og hva er du ute etter når du dater?

Anonymkode: 589b0...b27

[Engel]

Det gjør litt vondt de gangene man har møttes litt mer en et par ganger, tror det er vanskelig å unngå. MAn blir litt herdet etter hvert, men samtidig blir man mer desillusjonert jo fler man møter uten at det klaffer. Så det er ikke lett. men det er verdt det nå man endelig finner den rette, tenker jeg da. Håper det i alle fall.

[AnonymBruker]

Mann her. Jeg har vært alene i 1-1/2 år, etter et par tiår i forhold, og bare vært på en kort date i fjor.  Kjenner på lysten til å ha den spenningen med de første møtene,  men tanken på alle følelser som blir involvert, og desillusjon som setter inn, gjør at jeg vegrer meg. Det blir sikkert bare å være redd for å gå glipp av den rette, og hun er sikkert bestandig den neste?  Og så tenker jeg jo selvsagt hva jeg har å by på selv, den dagen hun dukker opp. Jeg tror rett og slett jeg er for lite kynisk,  eller legger for mye i det, til å bare kunne slappe av og ha det moro med dating. 

Anonymkode: 03eed...79b

[AnonymBruker]

Samme her, og jeg er kvinne. Jeg er fremdeles betatt av mannen jeg møtte i fjor sommer.. Håper han dukker opp igjen - dating er ikke noe for meg. Er ikke kynisk nok. 

Anonymkode: 81ebd...567

[AnonymBruker]

3 timer siden, Bente1234 skrev:

Dvs du ville ha forhold og han bare causal??

Nei. Vi begge ønsket et forhold med hverandre, men det handlet om hvordan vi så for oss fremtiden og der er det ting som gjør at vi krasjer. 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og hva er du ute etter når du dater?

Anonymkode: 589b0...b27

Jeg er ute etter å finne noen jeg liker selvfølgelig, som jeg kan være i et forhold med og dele livet med.  Jeg har vært alvorlig syk lenge og har rett og slett ikke hatt muligheten til å gå ut med noen før. Ikke hatt sex heller i den perioden. 

Anonymkode: 7296b...1f1

[AnonymBruker]

1 time siden, Engel skrev:

Det gjør litt vondt de gangene man har møttes litt mer en et par ganger, tror det er vanskelig å unngå. MAn blir litt herdet etter hvert, men samtidig blir man mer desillusjonert jo fler man møter uten at det klaffer. Så det er ikke lett. men det er verdt det nå man endelig finner den rette, tenker jeg da. Håper det i alle fall.

Det svir skikkelig dette her. Vi har møttes langt mer enn ett par ganger.  Men jeg håper det er som du sier. At man blir litt herdet etter hvert og at det ikke gjør så vondt. Alt i alt så er det vel verdt det om man treffer den riktige mannen etter hvert. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mann her. Jeg har vært alene i 1-1/2 år, etter et par tiår i forhold, og bare vært på en kort date i fjor.  Kjenner på lysten til å ha den spenningen med de første møtene,  men tanken på alle følelser som blir involvert, og desillusjon som setter inn, gjør at jeg vegrer meg. Det blir sikkert bare å være redd for å gå glipp av den rette, og hun er sikkert bestandig den neste?  Og så tenker jeg jo selvsagt hva jeg har å by på selv, den dagen hun dukker opp. Jeg tror rett og slett jeg er for lite kynisk,  eller legger for mye i det, til å bare kunne slappe av og ha det moro med dating. 

Anonymkode: 03eed...79b

Hva føler du at du kan gjøre for at du kan ha det moro med dating? Jeg vet ikke hva jeg skal legge i det. Jeg har jo ikke tenkt til å slutte, men samtidig så... det gjør vondt. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Samme her, og jeg er kvinne. Jeg er fremdeles betatt av mannen jeg møtte i fjor sommer.. Håper han dukker opp igjen - dating er ikke noe for meg. Er ikke kynisk nok. 

Anonymkode: 81ebd...567

Jeg er litt spent på om jeg kommer til å føle det som deg neste år. En ting som føles skikkelig dritt er at han kan se meg på jobb, og gå forbi meg uten at jeg vil se han. Jeg får derimot aldri sett han igjen.  

Anonymkode: 7296b...1f1

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt spent på om jeg kommer til å føle det som deg neste år. En ting som føles skikkelig dritt er at han kan se meg på jobb, og gå forbi meg uten at jeg vil se han. Jeg får derimot aldri sett han igjen.  

Anonymkode: 7296b...1f1

Det er en ting jeg har lært. "Ute av syne ute av sinn" hjelper for å komme seg videre. Så å slippe å se han, kutte alt av kontakt på sosiale medier osv. hjelper. Og å fokusere på de tingene som ikke fungerte eller ville fungert framfor hvor bra man hadde det.

Anonymkode: 4a372...0b5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva føler du at du kan gjøre for at du kan ha det moro med dating? Jeg vet ikke hva jeg skal legge i det. Jeg har jo ikke tenkt til å slutte, men samtidig så... det gjør vondt. 

Jeg vet egentlig ikke for min egen del, jeg er kanskje for mye grubler. Men jeg ser hvordan noen klarer å kose seg med flørting, og det å bli kjent med nye mennesker, og kanskje av og til ha sex i prosessen. Vi som kanskje er ute etter en kjæreste har ikke så lett for å finne gleden i de kortere bekjentskapene. 

Anonymkode: 03eed...79b

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er en ting jeg har lært. "Ute av syne ute av sinn" hjelper for å komme seg videre. Så å slippe å se han, kutte alt av kontakt på sosiale medier osv. hjelper. Og å fokusere på de tingene som ikke fungerte eller ville fungert framfor hvor bra man hadde det.

Anonymkode: 4a372...0b5

Er blokkert på alle sosiale medier og nummeret er slettet.  Det var noe som jeg følte jeg måtte gjøre for å slippe tankene på at jeg kan jo... bare sende en melding.. eller tankene på at han kunne ha sendt meg en melding. Det er noe med tankene om muligheten om at det kan jo alltids.. kanskje om noen uker, måneder, komme en melding.  

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet egentlig ikke for min egen del, jeg er kanskje for mye grubler. Men jeg ser hvordan noen klarer å kose seg med flørting, og det å bli kjent med nye mennesker, og kanskje av og til ha sex i prosessen. Vi som kanskje er ute etter en kjæreste har ikke så lett for å finne gleden i de kortere bekjentskapene. 

Anonymkode: 03eed...79b

Når jeg var barnløs, ung og singel, jobbet mye og var sosial på kveldstid og i helgene, så var det jo ikke så farlig om det ikke ble noe. Jeg var den personen du beskrev. Jeg koste meg så godt med prosessen. Nå som jeg er i 30-årene, har et barn, er delvis ufør, så er det kanskje sånn at jeg grubler for mye i hele prosessen.. Hmmm.  Kanskje det kan være sånn at jeg må bli litt kjent med meg selv igjen som menneske? Jeg har hatt sex i år, men før det så var det ikke før i 2009. Det kan jo hende, bare det, har satt sine spor. 

Anonymkode: 7296b...1f1

[AnonymBruker]

Kvinne 28 år, vært singel i tre år og ingen vil ha meg eller stifte familie med meg. Hvorfor finnes det ikke trofaste og ekte mennesker der ute? Har ellers ikke familie eller venner som stortsett bryr seg

Anonymkode: db590...333

[Gjest MrTeddy29]

sliter selv

Har nesten gitt opp alt. Klarte og få et forhold i fjor men endte opp at det ble slutt.

Nå har jeg fått så angst med og prøve på nytt og føler meg alene hele tiden.  Hjelper ikke med sosial angst heller og ting som har skjedd i barndommen.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kvinne 28 år, vært singel i tre år og ingen vil ha meg eller stifte familie med meg. Hvorfor finnes det ikke trofaste og ekte mennesker der ute? Har ellers ikke familie eller venner som stortsett bryr seg

Anonymkode: db590...333

Nå er grunnen til at han sa at det var over fordi at jeg ikke ønsker meg flere barn (har et fra før), men han ønsker seg barn (han har ingen) så jeg vet ikke om jeg er den rette til å si noe til deg. Han har gitt uttrykk for å ha de samme tankene som deg og det gjør meg veldig vondt fordi at for meg så har det aldri handlet om at ikke jeg ønsker å være sammen med han, men at jeg har tilbragt 20-årene som alvorlig syk. Nå skal det være årene der jeg reiser litt og lever litt, jobber litt igjen, tar litt utdanning. Tanken på å binde meg til å få barn igjen og risikere å kaaanskjje bli alenemor igjen... Det skremmer meg. Det føles horribelt å splitte opp, men ingen av oss følte at vi kunne "gi etter" på det punktet. 

24 minutter siden, darkrobin28 skrev:

sliter selv

Har nesten gitt opp alt. Klarte og få et forhold i fjor men endte opp at det ble slutt.

Nå har jeg fått så angst med og prøve på nytt og føler meg alene hele tiden.  Hjelper ikke med sosial angst heller og ting som har skjedd i barndommen.

Vel, tenk deg at du møter en person som vet hvordan det føles med angst og depresjon. En person som har hatt ting som har skjedd i barndommen. En person som du forteller alt sammen til, og du føler at hjertet ditt leter. En person som står i akkurat samme situasjon som deg, og vet hvor vanskelig ting er. En person som viser forståelse og sympati for situasjonen din. En person som har akkurat samme interesser som deg, som leser de samme bøkene og ser de samme filmene. En person som er oppmerksom og husker hva du liker. 

Tenk deg at denne person, bare du ser den personen, så kiler det i magen og det bobler over av følelser.

Så tenk deg å ta deg farvel og aldri se denne personen igjen. 

Og at du skal begynne å lete etter det samme. 

Jeg bare sier det fordi at jeg selv har psykiske problemer, både med angst og depresjon. Jeg har sett meg selv i speilet og følt at jeg holdt på å kaste opp på grunn av det jeg ser. Alt mulig rart. Har mye som har skjedd i barndommen. 

 Og jeg vet hvor vanskelig det er å finne noen som forstår hvordan sånne ting er, samtidig som de har forståelse og sympati, som omfavner deg som om det ikke var noen morgendag.

Anonymkode: 7296b...1f1

[Gjest MrTeddy29]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er grunnen til at han sa at det var over fordi at jeg ikke ønsker meg flere barn (har et fra før), men han ønsker seg barn (han har ingen) så jeg vet ikke om jeg er den rette til å si noe til deg. Han har gitt uttrykk for å ha de samme tankene som deg og det gjør meg veldig vondt fordi at for meg så har det aldri handlet om at ikke jeg ønsker å være sammen med han, men at jeg har tilbragt 20-årene som alvorlig syk. Nå skal det være årene der jeg reiser litt og lever litt, jobber litt igjen, tar litt utdanning. Tanken på å binde meg til å få barn igjen og risikere å kaaanskjje bli alenemor igjen... Det skremmer meg. Det føles horribelt å splitte opp, men ingen av oss følte at vi kunne "gi etter" på det punktet. 

Vel, tenk deg at du møter en person som vet hvordan det føles med angst og depresjon. En person som har hatt ting som har skjedd i barndommen. En person som du forteller alt sammen til, og du føler at hjertet ditt leter. En person som står i akkurat samme situasjon som deg, og vet hvor vanskelig ting er. En person som viser forståelse og sympati for situasjonen din. En person som har akkurat samme interesser som deg, som leser de samme bøkene og ser de samme filmene. En person som er oppmerksom og husker hva du liker. 

Tenk deg at denne person, bare du ser den personen, så kiler det i magen og det bobler over av følelser.

Så tenk deg å ta deg farvel og aldri se denne personen igjen. 

Og at du skal begynne å lete etter det samme. 

Jeg bare sier det fordi at jeg selv har psykiske problemer, både med angst og depresjon. Jeg har sett meg selv i speilet og følt at jeg holdt på å kaste opp på grunn av det jeg ser. Alt mulig rart. Har mye som har skjedd i barndommen. 

 Og jeg vet hvor vanskelig det er å finne noen som forstår hvordan sånne ting er, samtidig som de har forståelse og sympati, som omfavner deg som om det ikke var noen morgendag.

Anonymkode: 7296b...1f1

Er ufattelig vanskelig, det vet jeg.. Selv om jeg hadde funnet noen som har slitet mere eller mindre en jeg, så hadde jeg uansett hjulpet personen på bena igjen. Eller at begge to hadde hjulpet værandre. Det er viktig. 
Har gjort det engang før og er ikke redd for og gjøre det på nytt. Er bare selv lei av å være alene. Så skjønner hvordan du har det ❤️

[AnonymBruker]

3 minutter siden, darkrobin28 skrev:

Er ufattelig vanskelig, det vet jeg.. Selv om jeg hadde funnet noen som har slitet mere eller mindre en jeg, så hadde jeg uansett hjulpet personen på bena igjen. Eller at begge to hadde hjulpet værandre. Det er viktig. 
Har gjort det engang før og er ikke redd for og gjøre det på nytt. Er bare selv lei av å være alene. Så skjønner hvordan du har det ❤️

Jeg håper du finner deg noen som er riktig for deg. ❤️ 

Jeg føler meg rimelig patetisk som er over 30 år og sutrer over sånne småting. 😛 Jeg skulle ønske han visste hvor spesiell han er for meg. 

Anonymkode: 7296b...1f1

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er grunnen til at han sa at det var over fordi at jeg ikke ønsker meg flere barn (har et fra før), men han ønsker seg barn (han har ingen) så jeg vet ikke om jeg er den rette til å si noe til deg. Han har gitt uttrykk for å ha de samme tankene som deg og det gjør meg veldig vondt fordi at for meg så har det aldri handlet om at ikke jeg ønsker å være sammen med han, men at jeg har tilbragt 20-årene som alvorlig syk. Nå skal det være årene der jeg reiser litt og lever litt, jobber litt igjen, tar litt utdanning. Tanken på å binde meg til å få barn igjen og risikere å kaaanskjje bli alenemor igjen... Det skremmer meg. Det føles horribelt å splitte opp, men ingen av oss følte at vi kunne "gi etter" på det punktet. 

Vel, tenk deg at du møter en person som vet hvordan det føles med angst og depresjon. En person som har hatt ting som har skjedd i barndommen. En person som du forteller alt sammen til, og du føler at hjertet ditt leter. En person som står i akkurat samme situasjon som deg, og vet hvor vanskelig ting er. En person som viser forståelse og sympati for situasjonen din. En person som har akkurat samme interesser som deg, som leser de samme bøkene og ser de samme filmene. En person som er oppmerksom og husker hva du liker. 

Tenk deg at denne person, bare du ser den personen, så kiler det i magen og det bobler over av følelser.

Så tenk deg å ta deg farvel og aldri se denne personen igjen. 

Og at du skal begynne å lete etter det samme. 

Jeg bare sier det fordi at jeg selv har psykiske problemer, både med angst og depresjon. Jeg har sett meg selv i speilet og følt at jeg holdt på å kaste opp på grunn av det jeg ser. Alt mulig rart. Har mye som har skjedd i barndommen. 

 Og jeg vet hvor vanskelig det er å finne noen som forstår hvordan sånne ting er, samtidig som de har forståelse og sympati, som omfavner deg som om det ikke var noen morgendag.

Anonymkode: 7296b...1f1

Jeg har den opplevelsen av at mennene ikke vil ha barn, i hvert fall han siste jeg traff og begynte å få følelser for😪 han kunne ikke tilby giftermål heller. Det er de som har barn fra før som ikke ønsker barn og det er stortsett bare single menn med barn der ute på min alder. Da skjønner jeg ikke hvorfor de tar kontakt med meg. Når det står at jeg vil ha barn og ekteskap, men ikke bare sex. Mange er bare ute etter elskere også. Man møter mange flotte menn på gata, men de har ofte dame😪 føler jeg ikke fortjener noen. Her jeg bor bor det et par også, og må bli minnet på hvor ensom jeg er. Var forlovet og hadde samboer for tre år siden, han ville ha barn med meg og det var OSS og han investerte mye i meg som ingen andre menn gidder å vurdere engang. Og jeg må se hver dag ute på butikken eller gata og på sos medier at alle andre har dette her😭

Anonymkode: db590...333

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har den opplevelsen av at mennene ikke vil ha barn, i hvert fall han siste jeg traff og begynte å få følelser for😪 han kunne ikke tilby giftermål heller. Det er de som har barn fra før som ikke ønsker barn og det er stortsett bare single menn med barn der ute på min alder. Da skjønner jeg ikke hvorfor de tar kontakt med meg. Når det står at jeg vil ha barn og ekteskap, men ikke bare sex. Mange er bare ute etter elskere også. Man møter mange flotte menn på gata, men de har ofte dame😪 føler jeg ikke fortjener noen. Her jeg bor bor det et par også, og må bli minnet på hvor ensom jeg er. Var forlovet og hadde samboer for tre år siden, han ville ha barn med meg og det var OSS og han investerte mye i meg som ingen andre menn gidder å vurdere engang. Og jeg må se hver dag ute på butikken eller gata og på sos medier at alle andre har dette her😭

Anonymkode: db590...333

Som sagt så er jeg kanskje ikke den beste å gi råd på dette punktet, da jeg er den som ikke ønsket å ha flere barn. Jeg vet om det er sorgen som tar meg nå eller om jeg bare er teit, men jeg sitter og vurderer skikkelig nå om jeg vil ha flere barn. Det er bare ting jeg kjenner på, som at jeg VIRKELIG vil være med han.  Jeg tror også at frykten tok meg, å binde meg seriøst til en person på den måten etter så lang tid alene, fikk meg til å skyve han bort. 

Det er trist å høre på det som du har opplevd, og jeg håper at du finner den som er riktig for deg! ❤️ Selv så føler jeg ingen sorg ved å se par på butikken da jeg er så vant med å være alene og ordne alt selv. 

Anonymkode: 7296b...1f1

[Høyeheler]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har den opplevelsen av at mennene ikke vil ha barn, i hvert fall han siste jeg traff og begynte å få følelser for😪 han kunne ikke tilby giftermål heller. Det er de som har barn fra før som ikke ønsker barn og det er stortsett bare single menn med barn der ute på min alder. Da skjønner jeg ikke hvorfor de tar kontakt med meg. Når det står at jeg vil ha barn og ekteskap, men ikke bare sex. Mange er bare ute etter elskere også. Man møter mange flotte menn på gata, men de har ofte dame😪 føler jeg ikke fortjener noen. Her jeg bor bor det et par også, og må bli minnet på hvor ensom jeg er. Var forlovet og hadde samboer for tre år siden, han ville ha barn med meg og det var OSS og han investerte mye i meg som ingen andre menn gidder å vurdere engang. Og jeg må se hver dag ute på butikken eller gata og på sos medier at alle andre har dette her😭

Anonymkode: db590...333

hvilken alders gruppe snakker vi om her. Er 30- 40 eller noen og 50. Og du selv da?

[AnonymBruker]

På 28.7.2020 den 23.50, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært singel i 10 år før jeg kastet meg på Tinder og tenkte at nå er tiden. Den første jeg fant hadde jeg god kjemi med og vi traff hverandre i virkeligheten. Fortsatt strålende kjemi. Etter å ha truffet hverandre en stund så fant vi ut at vi ville forskjellige ting i livet, og vi bestemte oss for at vi ikke skulle se hverandre mer. Jeg syns det er så vondt. Kan noen fortelle meg at det kommer til å bli bedre etter hvert? 

Jeg trodde at det kom til å bli en del rot med kjedelige stevnemøter og at jeg ikke kom til å føle det sånn med en gang. Det var nok ikke forelskelse, tror jeg, men jeg er nok betatt.  

Anonymkode: 7296b...1f1

Vondten slipper vettu   

Anonymkode: 990ab...518