Det mest utakknemlige du har opplevd?

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En eller annen nettbutikk, CDON eller noe, hadde tilbud på sånne "ørepropper" hvor man kunne kjøpe to forskjellige typer, og så får man veldig billig pris åå det tredje produktet. Var jo uansett bare noen billige geier, så jeg tenkte å kjøpe ett par sånne og ha noen liggende. Plutselig er det jo ett eller annet som blir ødelagt, eller mistet. Så veldig greit å ha noen ekstra par liggende for sikkerhets skyld.    

I alle fall som la en kollega på jobben merke til at jeg hadde ett ekstra par, og spurte om hun kunne få det andre paret. Men når hun fikk pakken i hånden, så begynte hun å "surmule" og klage over at dett viss nok var helt feil merke. Dette var viss nok noe "forbanna søppel" i følge henne. Så jeg nappet hele greia ut av hånden hennes, og la den i en skuff ved skrivebordet mitt. Men da klagde hun over at det viss nok var utrolig "urettferdig" ovenfor henne å beholde ett ekstra sett, på toppen av den jeg allerede hadde tatt i bruk.  

Så jeg gav greia til henne en gabg til, i håp om å endelig få henne til å holde igjen den gigantiske kjeftesmella hennes. Men bare noen få måneder senere klarte hun visst å ødelegge den hun hadde fått. Den hadde ligget på ett lite bord, samtidig som hun var opptatt med å klippe ett eller annet med en saks. Dermed hadde hun tydeligvis klart ddt "kunststykket" å klippe over disse øreproppene også, og kort tid senere begynte hun å mase på meg om jeg hadde enda flere sånne liggende som hun kunne bruke. Folk gir jo tydeligvis blanke pokker i eiendeler som noen andre har skaffet seg, og betalt for. Alle sånne ting DRITER dem fullstendig i. Men samtidig vokter de over deres egne eiendeler verre enn en hauk. 

Anonymkode: 125ca...17d

Man må bare si NEI til sånne mennesker. Faktisk!

Anonymkode: a2236...548

[semperflorens]

2 timer siden, Pipaluk skrev:

Dette forsto jeg ikke så mye av.

Hvilke motiver jeg har for å gi noen  hundrelapper ekstra ( innså etterpå at gaven de andre gikk sammen om, ble ganske rimelig for hver enkelt), eller være med å hjelpe til etterpå, er revende likegyldig.   Dette er ting man takker for!. Man takker for hjelp og gaver, det har jeg alltid tatt som en selvfølge. Og hadde jeg hatt førtiårslag, så hadde jeg invitert alle som hjalp til etterpå på restemiddag dagen etter. Hvis det ikke passet med middag, så hadde jeg funnet på noe annet, som takk for at folk hjalp til. Jeg er selv ikke bortskjemt med hjelp og gaver og ville vært veldig glad for at noen ville gjøre den jobben. 

Men det har fått meg til å tenke at det å hjelpe til med sånt, er jo ganske meningsløst, hvis man ikke får en eneste takk for det, hverken da eller senere?. Nevøer og nieser har jeg sluttet med å gi gaver, fordi jeg aldri har fått noen takk fra dem eller deres foreldre, og da er det ikke noe poeng å fortsette denne tradisjonen.

Og hva har brudd i  kjæresteforhold med  det å ikke takke? Er man i bevisstløs tilstand både da og for all fremtid, så man ikke trenger å si takk? .  Mener du at det er en legitim unnskyldning?

Når du forventer veldig mye tilbake når du frivillig hjelper noen, er det ikke lenger å hjelpe noen, men å gjøre en tjeneste i håp om å få en motytelse. Da fremstår du som falsk og i verste fall manipulativ, ikke hjelpsom og godhjertet.

Som sagt er jeg enig i at takk hadde vært på sin plass, men ikke noe mer enn det, og hvertfall ikke middag. Poenget med å hjelpe noen er ikke fordi du selv får noe igjen for det, men at du ønsker å hjelpe noen som trenger det. Igjen: jeg er enig i at man bør si takk når man får hjelp, men utover det kan man ikke, bør man ikke, forvente noen "belønning".

Hvis noen ga meg en gave som var mye mer enn det som er forventet, ville jeg ikke blitt like takknemlig som jeg ville blitt brydd, og lurt på hvorfor i all verden denne personen gikk ut over det som er normal sosial kutyme. Jeg ville også syntes det var veldig merkelig om noen som tilbød seg å hjelpe ble fornærmet hvis de ikke fikk noe tilbake for det. Personlig forventer jeg ingenting tilbake hvis jeg tilbyr noen hjelp, annet enn at de kanskje gjengjelder tjenesten en gang jeg trenger hjelp. Men det forventer jeg strengt tatt av nære venner og familie uansett - at de hjelper når jeg trenger det. Men om en ikke fullt så nær venn hadde oppført seg på samme måten, ville jeg stusset. Det handler om å lese sosiale koder, og folk som viser at de ikke mestrer det, blir i hvertfall jeg skeptisk til.

[Pipaluk]

Akkurat nå, semperflorens skrev:

Når du forventer veldig mye tilbake når du frivillig hjelper noen, er det ikke lenger å hjelpe noen, men å gjøre en tjeneste i håp om å få en motytelse. Da fremstår du som falsk og i verste fall manipulativ, ikke hjelpsom og godhjertet.

Som sagt er jeg enig i at takk hadde vært på sin plass, men ikke noe mer enn det, og hvertfall ikke middag. Poenget med å hjelpe noen er ikke fordi du selv får noe igjen for det, men at du ønsker å hjelpe noen som trenger det. Igjen: jeg er enig i at man bør si takk når man får hjelp, men utover det kan man ikke, bør man ikke, forvente noen "belønning".

Hvis noen ga meg en gave som var mye mer enn det som er forventet, ville jeg ikke blitt like takknemlig som jeg ville blitt brydd, og lurt på hvorfor i all verden denne personen gikk ut over det som er normal sosial kutyme. Jeg ville også syntes det var veldig merkelig om noen som tilbød seg å hjelpe ble fornærmet hvis de ikke fikk noe tilbake for det. Personlig forventer jeg ingenting tilbake hvis jeg tilbyr noen hjelp, annet enn at de kanskje gjengjelder tjenesten en gang jeg trenger hjelp. Men det forventer jeg strengt tatt av nære venner og familie uansett - at de hjelper når jeg trenger det. Men om en ikke fullt så nær venn hadde oppført seg på samme måten, ville jeg stusset. Det handler om å lese sosiale koder, og folk som viser at de ikke mestrer det, blir i hvertfall jeg skeptisk til.

Her er det tre ting som blir problematiske og til sammen gir et veldig dårlig inntrykk. Ingen takk for gaven på vipps ( det er helt likegyldig om det var to hundre kroner mer). Ingen takk for hjelpen i etterkant. Ingen invitasjon til restemiddag dagen etter.  Eneste jeg forventer er en takk. Og hvis hun ville utelate folk fra restemiddagen så burde hun utelatt alle, ikke bare to.

Som sagt, så ble jeg med på oppryddingen da alle andre gjorde det, og det ble naturlig.  Ble veldig skuffet da jeg og en annen ikke var invitert til middagen etterpå. På det tidspunktet hadde jeg ikke noen "mål" i vente, jeg visste ikke at hun skulle ha en restemiddag. Det kom litt overraskende på meg, da jeg var på vei hjem.   Det kan jo godt være at noen av de andre tenkte at det var en middag, og derfor var det en motivasjonsbit.  Jeg var ikke så opptatt av maten, ville bare være grei å hjelpe min nye venninne etter festen. Derfor var det ekstra sårt å bli utelatt der. 

Hva slags intensjoner som ligger bak andres hjelp er helt uvesentlig.  Du kan føle hva du vil, men du må takke!

 

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke skrive her inne i frykt for å bli gjenkjent, men for meg er det vanskelig å trekke frem én ting uansett egentlig, for jeg er meget lett å utnytte. Jeg uttrykker meg ofte direkte her inne og kan virke både sur og bitchy, men greia er at jeg faktisk bruker KG for å øve meg på å stå opp for meg selv. Den jeg er her på KG og den man blir kjent med IRL er to veldig forskjellige personer.

Jeg får veldig vondt av å lese andres erfaringer og jeg har selv gått på en blemme eller tusen. Det jeg har gjort som har vært verst i lengst periode var å skaffe en "venninne" jobb der jeg jobbet. Hun klarte å baksnakke meg så heftig at jeg ble fryst ut av arbeidsmiljøet. Hun spredte løgner og overså meg helt og fikk andre til å oppføre seg sånn mot meg også. Jeg visste at hun var slem mot andre, hun var kjent for det, men hun hadde aldri vært så slem mot meg og jeg var jo den eneste venninna hennes. Trodde jeg. Det var før hun ble kjent med noen av mine kule kolegaer og klarte å bli med i gjenden deres. Jeg fikk jo høre hva hun sa bak ryggen min, for ettersom jeg ble mobbet av de som ikke overså meg så fikk jeg jo høre det. "Mari sa at du ...".

Kjæresten min sier mange ganger i uka at jeg blir utnyttet for både det ene og det andre. Folk flest liker å snakke med meg fordi jeg lar de snakke med meg hvis du skjønner. Folk jeg kjenner liker best å snakke om seg selv 99%av tiden. Dessverre lar jeg de også gjøre det for jeg synes det er vanskelig å dreie samtalen over på meg igjen. Jeg har begynt å prøve å vri samtalene over på meg selv, men folk prater bare videre om seg selv, helt merkelig. Jeg får høre at jeg er en god venn, men jeg føler ikke selv at jeg har gode venner.., hvis det gir mening. Noen som kjenner meg og som er genuint interessert tilbake.

Føler meg ofte som en søplekasse når folk sier at det bare er meg de kan snakke fortrolig til og at jeg er så åpen og ærlig. Så folk liker å "få ut" grums til meg, noe som gjør at jeg ofte føler meg som en hobbypsykolog for alle rundt. Jeg blir ekstremt sliten av at samtaleemnene ofte er tunge, dype og alvorlige. Skulle nesten ønske at folk ikke så på meg som en person de kan åpne seg sånn for, for da hadde jeg sluppet å være den ene personen folk tømmer seg til. Jeg trenger også en skulder å gråte på! Jeg trenger også at man bare kan henge sammen og le og ikke være så sabla seriøse. Vet ikke hvordan jeg skal snu trenden? 

Skikkelig sippeinnlegg herfra... 🤣 men det er det som føles mest utakknemlig for meg, at jeg er en søplekasse for folk og at folk ikke gir meg det samme tilbake, så jeg føler jeg fylles og fylles og fylles opp med folks drit og aldri får tømt meg selv. Går til psykolog, men det er ikke nok. Jeg må sette grenser for meg selv...

Anonymkode: 989f0...c43

[AnonymBruker]

Lånte bort bunaden min til venninne som var er år yngre til konfirmasjonen hennes. Venninnen spurte selv, ( mener mor burde spurt min mor om å låne et så dyrt plagg )

leverte den ikke tilbake, måtte hente den selv, låg sammen knørvet i en rema pose. Ikke fikk jeg takk, og ikke fikk mamma takk av hennes foreldre. 
da jeg spurte venninnen min samme året om å låne ei skibukse fikk jeg: nei, låner ikke vekk så dyre klær.. 

 

Anonymkode: f8cd2...051

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke skrive her inne i frykt for å bli gjenkjent, men for meg er det vanskelig å trekke frem én ting uansett egentlig, for jeg er meget lett å utnytte. Jeg uttrykker meg ofte direkte her inne og kan virke både sur og bitchy, men greia er at jeg faktisk bruker KG for å øve meg på å stå opp for meg selv. Den jeg er her på KG og den man blir kjent med IRL er to veldig forskjellige personer.

Jeg får veldig vondt av å lese andres erfaringer og jeg har selv gått på en blemme eller tusen. Det jeg har gjort som har vært verst i lengst periode var å skaffe en "venninne" jobb der jeg jobbet. Hun klarte å baksnakke meg så heftig at jeg ble fryst ut av arbeidsmiljøet. Hun spredte løgner og overså meg helt og fikk andre til å oppføre seg sånn mot meg også. Jeg visste at hun var slem mot andre, hun var kjent for det, men hun hadde aldri vært så slem mot meg og jeg var jo den eneste venninna hennes. Trodde jeg. Det var før hun ble kjent med noen av mine kule kolegaer og klarte å bli med i gjenden deres. Jeg fikk jo høre hva hun sa bak ryggen min, for ettersom jeg ble mobbet av de som ikke overså meg så fikk jeg jo høre det. "Mari sa at du ...".

Kjæresten min sier mange ganger i uka at jeg blir utnyttet for både det ene og det andre. Folk flest liker å snakke med meg fordi jeg lar de snakke med meg hvis du skjønner. Folk jeg kjenner liker best å snakke om seg selv 99%av tiden. Dessverre lar jeg de også gjøre det for jeg synes det er vanskelig å dreie samtalen over på meg igjen. Jeg har begynt å prøve å vri samtalene over på meg selv, men folk prater bare videre om seg selv, helt merkelig. Jeg får høre at jeg er en god venn, men jeg føler ikke selv at jeg har gode venner.., hvis det gir mening. Noen som kjenner meg og som er genuint interessert tilbake.

Føler meg ofte som en søplekasse når folk sier at det bare er meg de kan snakke fortrolig til og at jeg er så åpen og ærlig. Så folk liker å "få ut" grums til meg, noe som gjør at jeg ofte føler meg som en hobbypsykolog for alle rundt. Jeg blir ekstremt sliten av at samtaleemnene ofte er tunge, dype og alvorlige. Skulle nesten ønske at folk ikke så på meg som en person de kan åpne seg sånn for, for da hadde jeg sluppet å være den ene personen folk tømmer seg til. Jeg trenger også en skulder å gråte på! Jeg trenger også at man bare kan henge sammen og le og ikke være så sabla seriøse. Vet ikke hvordan jeg skal snu trenden? 

Skikkelig sippeinnlegg herfra... 🤣 men det er det som føles mest utakknemlig for meg, at jeg er en søplekasse for folk og at folk ikke gir meg det samme tilbake, så jeg føler jeg fylles og fylles og fylles opp med folks drit og aldri får tømt meg selv. Går til psykolog, men det er ikke nok. Jeg må sette grenser for meg selv...

Anonymkode: 989f0...c43

Dette er noe jeg kunne skrevet. Er også er sabla god venn og alle kan snakke med meg om alt. Jeg kjenner mange, men få kjenner egentlig meg. For det er ikke plass til meg. Jeg kan gå gjennom en tung periode og være sliten uten at venner merker det, Fordi jeg sitter jo der å lytter og tar imot. 
var verre før, nå setter jeg mer grenser 

Anonymkode: f8cd2...051

[AnonymBruker]

Da jeg var ung, klippet jeg plenen til min bestemor annenhver uke. Hun hadde STOR hage, som enkelte steder også var ganske bratt, og det var masse busker og blomstergreier man måtte svinge her og der og utenom, og bruke kantklipper, og hele herligheten tok meg som regel nærmere to timer - OG jeg hadde gressallergi.. . Hun surmulte og klaget og oiet til min mor om hvor fææælt det var at plenen hennes var så laaang, fordi jeg ikke klippet den hver uke.. 

Fikk ikke en eneste takk av min tante da jeg først hadde kjørt i 40 min til ikea for å hente masse møbler hun hadde bestilt (hvorfor bestille hjemkjøring, X kan jo bare kjøre og hente og betale bompenger og bensin begge veier..), og så brukte seks jævla timer på å skru sammen en helvetes svær hylleseksjonsgreie med tusen skuffer og skinner og whatnot. Hun tvert imot klagde på at hun syntes et par av skuffene var skjeve, og det var ikke sånn på bildet, så jeg hadde gjort noe feil og sikkert ødelagt den. 

Anonymkode: 7dc85...359

[Turkis Sau]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var ung, klippet jeg plenen til min bestemor annenhver uke. Hun hadde STOR hage, som enkelte steder også var ganske bratt, og det var masse busker og blomstergreier man måtte svinge her og der og utenom, og bruke kantklipper, og hele herligheten tok meg som regel nærmere to timer - OG jeg hadde gressallergi.. . Hun surmulte og klaget og oiet til min mor om hvor fææælt det var at plenen hennes var så laaang, fordi jeg ikke klippet den hver uke.. 

Fikk ikke en eneste takk av min tante da jeg først hadde kjørt i 40 min til ikea for å hente masse møbler hun hadde bestilt (hvorfor bestille hjemkjøring, X kan jo bare kjøre og hente og betale bompenger og bensin begge veier..), og så brukte seks jævla timer på å skru sammen en helvetes svær hylleseksjonsgreie med tusen skuffer og skinner og whatnot. Hun tvert imot klagde på at hun syntes et par av skuffene var skjeve, og det var ikke sånn på bildet, så jeg hadde gjort noe feil og sikkert ødelagt den. 

Anonymkode: 7dc85...359

Jesus Kristus og alle hans disipler, snakk om utakknemlige folk! Håper aldri du hjelper de igjen! 😒

[AnonymBruker]

Tilbød meg å levere en vare hjemme hos ei som skulle kjøpe noe av meg på Finn. Hun skulle egentlig komme og hente det, men da var jeg på jobb. Når hun egentlig skulle komme mens det passet så hadde hun blitt syk. Vi bodde begge i Oslo og jeg hadde månedskort så ingen ekstra kostnad. Tilbød meg så å komme hjem til henne med det eller møtes nær der hun bor, men da jeg var på avtalt sted så svarte hun ikke. Ble til at jeg drasset rundt med denne tingen i veska, ikke noe stort men nok til at jeg måtte gå rundt med ei større veske. Kom så hjem igjen og så svarte hun at hun hadde sovnet. Så spør jeg om hun egentlig vil ha dette for flere hadde spurt. Ja det skulle hun. Så blir hun taus IGJEN, og jeg etterlyser henne etter noen dager og så har hun reist på ferie!! Og var tilbake om 2 uker. Hun ba meg holde av. Jeg drev flyttesalg og hadde flyttet når jeg hørte igjen fra henne. Måtte sendes pga avstand, men da ville hun ikke betale frakt. 

Anonymkode: 42e88...c3f

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd mobbere som spurte om jeg kunne komme og hente dem på bussplassen med bil. Jeg var den eneste med førerkortet og det var kaldt for dem å gå i 15 min. 
 

Var venn med noen andre som var venn med denne mobberen (mobbing i form av utfrysning) og hun satte seg bare på i bilen min uten å spørre. Men jaja, hun var med de andre. Siden jeg hadde kjørt en stubb så tilbød noen seg å betale, men det gjorde ikke hun. Men....de kuleste er vel en fryd å få ha med seg i bilen sin. 

Anonymkode: 42e88...c3f

[AnonymBruker]

På 28.7.2020 den 23.25, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke skrive her inne i frykt for å bli gjenkjent, men for meg er det vanskelig å trekke frem én ting uansett egentlig, for jeg er meget lett å utnytte. Jeg uttrykker meg ofte direkte her inne og kan virke både sur og bitchy, men greia er at jeg faktisk bruker KG for å øve meg på å stå opp for meg selv. Den jeg er her på KG og den man blir kjent med IRL er to veldig forskjellige personer.

Jeg får veldig vondt av å lese andres erfaringer og jeg har selv gått på en blemme eller tusen. Det jeg har gjort som har vært verst i lengst periode var å skaffe en "venninne" jobb der jeg jobbet. Hun klarte å baksnakke meg så heftig at jeg ble fryst ut av arbeidsmiljøet. Hun spredte løgner og overså meg helt og fikk andre til å oppføre seg sånn mot meg også. Jeg visste at hun var slem mot andre, hun var kjent for det, men hun hadde aldri vært så slem mot meg og jeg var jo den eneste venninna hennes. Trodde jeg. Det var før hun ble kjent med noen av mine kule kolegaer og klarte å bli med i gjenden deres. Jeg fikk jo høre hva hun sa bak ryggen min, for ettersom jeg ble mobbet av de som ikke overså meg så fikk jeg jo høre det. "Mari sa at du ...".

Kjæresten min sier mange ganger i uka at jeg blir utnyttet for både det ene og det andre. Folk flest liker å snakke med meg fordi jeg lar de snakke med meg hvis du skjønner. Folk jeg kjenner liker best å snakke om seg selv 99%av tiden. Dessverre lar jeg de også gjøre det for jeg synes det er vanskelig å dreie samtalen over på meg igjen. Jeg har begynt å prøve å vri samtalene over på meg selv, men folk prater bare videre om seg selv, helt merkelig. Jeg får høre at jeg er en god venn, men jeg føler ikke selv at jeg har gode venner.., hvis det gir mening. Noen som kjenner meg og som er genuint interessert tilbake.

Føler meg ofte som en søplekasse når folk sier at det bare er meg de kan snakke fortrolig til og at jeg er så åpen og ærlig. Så folk liker å "få ut" grums til meg, noe som gjør at jeg ofte føler meg som en hobbypsykolog for alle rundt. Jeg blir ekstremt sliten av at samtaleemnene ofte er tunge, dype og alvorlige. Skulle nesten ønske at folk ikke så på meg som en person de kan åpne seg sånn for, for da hadde jeg sluppet å være den ene personen folk tømmer seg til. Jeg trenger også en skulder å gråte på! Jeg trenger også at man bare kan henge sammen og le og ikke være så sabla seriøse. Vet ikke hvordan jeg skal snu trenden? 

Skikkelig sippeinnlegg herfra... 🤣 men det er det som føles mest utakknemlig for meg, at jeg er en søplekasse for folk og at folk ikke gir meg det samme tilbake, så jeg føler jeg fylles og fylles og fylles opp med folks drit og aldri får tømt meg selv. Går til psykolog, men det er ikke nok. Jeg må sette grenser for meg selv...

Anonymkode: 989f0...c43

Som om det jeg som har skrevet, for noen år tilbake 😅

Jeg var akkurat som deg, folk utnyttet meg og ertet meg. Fordi jeg var «så snill og stille»

Men en dag eksploderte jeg. Sånn sikkelig. Jeg måtte sette på plass alle de dritt menneskene, og nå hater de meg.

men hvem bryr seg

 

Anonymkode: 446e5...6a7

[AnonymBruker]

På 29.7.2020 den 3.11, AnonymBruker skrev:

Dette er noe jeg kunne skrevet. Er også er sabla god venn og alle kan snakke med meg om alt. Jeg kjenner mange, men få kjenner egentlig meg. For det er ikke plass til meg. Jeg kan gå gjennom en tung periode og være sliten uten at venner merker det, Fordi jeg sitter jo der å lytter og tar imot. 
var verre før, nå setter jeg mer grenser 

Anonymkode: f8cd2...051

Hvordan serter du grenser?

Når folk snakker om sine ting på repeat gang på gang på gang og de aldri holder kjeft eller lar deg slippe til. Hvordan snur man samtalen?

Det som ofte skjer;

Venn: "Bla bla bla x100000, sånn og sånn og sånn har skjedd, hva med deg?"

Meg: "Jeg har også opplevd litt kjipe ting i det siste, mamma har fått uhelbredelig kreft og har fått 2 måneder igjen å leve".

Venn: "Å, så dumt. Mamma fikk kreft for 15 år siden, var helt grusomt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre as. Jeg tenker fortsatt masse på hva som kunne ha skjedd. Jeg sov f.eks. dårlig i natt fordi jeg tenkte hva som hadde skjedd hvis mine barn ikke skulle få oppleve mormoren sin. Det hadde vært grusomt for oss alle sammen, jeg husker jeg var helt knust på den tiden. Men du er heldig som fortsatt har henne da, dere får bare utnytte tiden godt. Jeg synes kreft er skikkelig fælt as, jeg unner ingen å få det, ikke sant?".

Meg: "Ja, det er ganske fælt, skulle ønske at ..."

Venn: "Ja, skulle ønske de fant en kur snart! Jeg er medlem av sånn kreftgreie, du vet sånn donasjon hver måned. Som et sånt abonnement på en måte. Jeg hadde i Amnesty før, men nå har jeg for Kreftforeningen, måtte velge vettu, det er litt dyrt. Har du sånn?

Meg: "Jeg har fortsatt for Amnesty, synes de gjør en god ...".

Venn: "Du burde vurdere å bytte, jeg tror Amnesty sløser mye med pengene de får inn. Det har jeg lest i en artikkel. Shit, jeg leste en annen artikkel i går om hundeløp, visstnok er de trekkhundene ganske lik ulver, sånn DNA liksom. Bla bla bla".

 

Er så lei!!!

Hvordan stopper man slike tirader som både er ufølsomme, frekke og egosentriske?

Anonymkode: 989f0...c43

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som om det jeg som har skrevet, for noen år tilbake 😅

Jeg var akkurat som deg, folk utnyttet meg og ertet meg. Fordi jeg var «så snill og stille»

Men en dag eksploderte jeg. Sånn sikkelig. Jeg måtte sette på plass alle de dritt menneskene, og nå hater de meg.

men hvem bryr seg

 

Anonymkode: 446e5...6a7

Hvordan eksploderte du?

Anonymkode: 989f0...c43

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

På 28.7.2020 den 23.25, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke skrive her inne i frykt for å bli gjenkjent, men for meg er det vanskelig å trekke frem én ting uansett egentlig, for jeg er meget lett å utnytte. Jeg uttrykker meg ofte direkte her inne og kan virke både sur og bitchy, men greia er at jeg faktisk bruker KG for å øve meg på å stå opp for meg selv. Den jeg er her på KG og den man blir kjent med IRL er to veldig forskjellige personer.

Jeg får veldig vondt av å lese andres erfaringer og jeg har selv gått på en blemme eller tusen. Det jeg har gjort som har vært verst i lengst periode var å skaffe en "venninne" jobb der jeg jobbet. Hun klarte å baksnakke meg så heftig at jeg ble fryst ut av arbeidsmiljøet. Hun spredte løgner og overså meg helt og fikk andre til å oppføre seg sånn mot meg også. Jeg visste at hun var slem mot andre, hun var kjent for det, men hun hadde aldri vært så slem mot meg og jeg var jo den eneste venninna hennes. Trodde jeg. Det var før hun ble kjent med noen av mine kule kolegaer og klarte å bli med i gjenden deres. Jeg fikk jo høre hva hun sa bak ryggen min, for ettersom jeg ble mobbet av de som ikke overså meg så fikk jeg jo høre det. "Mari sa at du ...".

Kjæresten min sier mange ganger i uka at jeg blir utnyttet for både det ene og det andre. Folk flest liker å snakke med meg fordi jeg lar de snakke med meg hvis du skjønner. Folk jeg kjenner liker best å snakke om seg selv 99%av tiden. Dessverre lar jeg de også gjøre det for jeg synes det er vanskelig å dreie samtalen over på meg igjen. Jeg har begynt å prøve å vri samtalene over på meg selv, men folk prater bare videre om seg selv, helt merkelig. Jeg får høre at jeg er en god venn, men jeg føler ikke selv at jeg har gode venner.., hvis det gir mening. Noen som kjenner meg og som er genuint interessert tilbake.

Føler meg ofte som en søplekasse når folk sier at det bare er meg de kan snakke fortrolig til og at jeg er så åpen og ærlig. Så folk liker å "få ut" grums til meg, noe som gjør at jeg ofte føler meg som en hobbypsykolog for alle rundt. Jeg blir ekstremt sliten av at samtaleemnene ofte er tunge, dype og alvorlige. Skulle nesten ønske at folk ikke så på meg som en person de kan åpne seg sånn for, for da hadde jeg sluppet å være den ene personen folk tømmer seg til. Jeg trenger også en skulder å gråte på! Jeg trenger også at man bare kan henge sammen og le og ikke være så sabla seriøse. Vet ikke hvordan jeg skal snu trenden? 

Skikkelig sippeinnlegg herfra... 🤣 men det er det som føles mest utakknemlig for meg, at jeg er en søplekasse for folk og at folk ikke gir meg det samme tilbake, så jeg føler jeg fylles og fylles og fylles opp med folks drit og aldri får tømt meg selv. Går til psykolog, men det er ikke nok. Jeg må sette grenser for meg selv...

Anonymkode: 989f0...c43

Jeg kjenner meg så igjen ! Alle kaller meg en god venn for de får snakke om seg og sitt mens jeg lytter.  Tilbake lytter de aldri på meg, eller sitter på tlfen hvis jeg prøver å snakke om eget liv.  Føler meg ofte tømt for energi etter venninebesøk,mens de føler de har fått påfyll. Er veldig konfliktsky. Så jobber veldig med å stå opp for meg selv .

Anonymkode: f6c89...208

[Rant]

Tror jeg aldri har opplevd noen som utakknemlig. 🤔 Det må i såfall graves etter, og noe som jeg ikke tenker på. 

Men opplevde en gang at venninnen min ble utsatt for utakknemlighet. Hun har aldri vært den som gir tiggere/uteliggere penger, eller mat. Men den ene gangen etter vi hadde vært ute og spist, fikk hun øye på en mann hun syntes fortjente oppmerksomhet. Så vi gikk innom 7eleven der hun kjøpte drikke og noe kjeks hun ønsket å gi ham. 

I møtet med ham sa hun noe ala "Hei, jeg ville bare gi deg det her, så du har noe ekstra å spise" svaret hun fikk var "Nei, takk. Men du kan heller kjøpe meg et pizzastykke!"

😂 Helt greit at om han ikke likte det hun tilbød, men syntes det var svært utakknemlig og ganske frekt å kreve noe annet/mer. 

[SoWhat?]

10 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Det må ha vært den gang jeg virkelig prøvde å inkludere, snakke med og bli venn med noen i klassen som slet psykisk og de endte opp med å lage en film til meg med masse personangrep.

Jeg hadde virkelig prøvd å gi av meg selv og være snill for at de skulle ha det bra, og så var det takken. Likevel var dette svært psykisk syke ungdom, så jeg klandrer de ikke. 
 

Oj  ❤️

[Silva Pluvialis]

 

💗

 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

On 7/28/2020 at 11:25 PM, AnonymBruker said:

Jeg vil ikke skrive her inne i frykt for å bli gjenkjent, men for meg er det vanskelig å trekke frem én ting uansett egentlig, for jeg er meget lett å utnytte. Jeg uttrykker meg ofte direkte her inne og kan virke både sur og bitchy, men greia er at jeg faktisk bruker KG for å øve meg på å stå opp for meg selv. Den jeg er her på KG og den man blir kjent med IRL er to veldig forskjellige personer.

Jeg får veldig vondt av å lese andres erfaringer og jeg har selv gått på en blemme eller tusen. Det jeg har gjort som har vært verst i lengst periode var å skaffe en "venninne" jobb der jeg jobbet. Hun klarte å baksnakke meg så heftig at jeg ble fryst ut av arbeidsmiljøet. Hun spredte løgner og overså meg helt og fikk andre til å oppføre seg sånn mot meg også. Jeg visste at hun var slem mot andre, hun var kjent for det, men hun hadde aldri vært så slem mot meg og jeg var jo den eneste venninna hennes. Trodde jeg. Det var før hun ble kjent med noen av mine kule kolegaer og klarte å bli med i gjenden deres. Jeg fikk jo høre hva hun sa bak ryggen min, for ettersom jeg ble mobbet av de som ikke overså meg så fikk jeg jo høre det. "Mari sa at du ...".

Kjæresten min sier mange ganger i uka at jeg blir utnyttet for både det ene og det andre. Folk flest liker å snakke med meg fordi jeg lar de snakke med meg hvis du skjønner. Folk jeg kjenner liker best å snakke om seg selv 99%av tiden. Dessverre lar jeg de også gjøre det for jeg synes det er vanskelig å dreie samtalen over på meg igjen. Jeg har begynt å prøve å vri samtalene over på meg selv, men folk prater bare videre om seg selv, helt merkelig. Jeg får høre at jeg er en god venn, men jeg føler ikke selv at jeg har gode venner.., hvis det gir mening. Noen som kjenner meg og som er genuint interessert tilbake.

Føler meg ofte som en søplekasse når folk sier at det bare er meg de kan snakke fortrolig til og at jeg er så åpen og ærlig. Så folk liker å "få ut" grums til meg, noe som gjør at jeg ofte føler meg som en hobbypsykolog for alle rundt. Jeg blir ekstremt sliten av at samtaleemnene ofte er tunge, dype og alvorlige. Skulle nesten ønske at folk ikke så på meg som en person de kan åpne seg sånn for, for da hadde jeg sluppet å være den ene personen folk tømmer seg til. Jeg trenger også en skulder å gråte på! Jeg trenger også at man bare kan henge sammen og le og ikke være så sabla seriøse. Vet ikke hvordan jeg skal snu trenden? 

Skikkelig sippeinnlegg herfra... 🤣 men det er det som føles mest utakknemlig for meg, at jeg er en søplekasse for folk og at folk ikke gir meg det samme tilbake, så jeg føler jeg fylles og fylles og fylles opp med folks drit og aldri får tømt meg selv. Går til psykolog, men det er ikke nok. Jeg må sette grenser for meg selv...

Anonymkode: 989f0...c43

Var som å lese om meg selv, til en stor grad ihvertfall. Jeg trives forsåvidt med "hobbypsykolog" rollen iom jeg engasjerer meg for psykisk helse og har helse- og sosialfaglig bakgrunn. Men det finnes jo en balanse, og føler ofte at jeg blir satt til å være støttekontakt, og når jeg sliter selv så er ingen der. Kjenner meg igjen i følelsen av at folk utnytter det at jeg er snill hvis du skjønner, og når jeg først setter grenser så har mange blitt opprørte... Og det er ikke en god følelse. Det er noe jeg misliker mest av alt egentlig, når jeg føler at folk omtrent tar for gitt at jeg ikke har grenser eller følelser de burde ta hensyn til. Har blitt mobbet på jobb/studier.. Øver også på å sette mer grenser i samråd med psykolog. 

Tror jeg trenger å bli litt mer bitchy til tider 😅

Anonymkode: e6aa6...c45

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei venninne jeg jobbet med, og på et tidspunkt var vi hverandres bestevenninner. Siden hun ikke hadde lappen, og det var så "stress" å ta bussen, spurte hun meg om jeg kunne kjøre henne til og fra jobb. Jeg bodde et stykke unna, og det ble en omvei med kø for å få dette til. Men sånt gjør jeg for å være raus og grei. Plutselig var dette noe som ble forventet hver dag, og selv om jeg begynte å føle på at jeg ble utnyttet, stilte jeg opp med bilen hver dag. Helt til jeg opplevde noe skikkelig ubehagelig: jeg lå i et solarium, og dørene min ble sparket opp. Jeg hadde et digert panikkanfall, og ringte venninnen min. Det ringte og ringte og ringte, uten at hun tok telefonen. Neste dag, da jeg igjen hentet henne for å kjøre til jobb, spurte jeg om hun var opptatt siden hun ikke tok telefonen. "Nei, men jeg har telefontid mellom 08 og 16, og tar ikke telefonen utenom det". Jeg stusset veldig, da vi alltid var på jobb mellom kl 08 og 16, og spurte om hva hun egentlig mente. Nei, hun ville ikke snakke med folk utenom denne telefontiden. Så da jeg forklarte hva som hadde skjedd i solariumet dagen før, og at jeg ringte henne fordi jeg var i sjokk, så hun bare på meg som om det brydde henne midt på leggen. Hun gadd ikke engang svare, bare kikket på meg som om jeg var dum. Og fra den dagen tok kjøretjenesten min slutt. Vennskapet tok slutt i samme vending, for hun ble sur på meget for at jeg ikke stilte opp med kjøring lenger 🙄

Anonymkode: ef2ac...946