Baby med diagnose

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hun trenger ikke knytte seg til den hvis hun ikke vil, fullt mulig å adoptere bort. Dette føleriet kan du spare deg. 

Anonymkode: 26fac...398

Du virker som en iskald person, glad jeg ikke kjenner deg.

Anonymkode: 40acc...dfa

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du virker som en iskald person, glad jeg ikke kjenner deg.

Anonymkode: 40acc...dfa

Jeg er varmere enn deg. Min sympati og medfølelse ligger hos TS. Jeg ønsker henne alt godt, før noen andre. Hvor er din? 

Anonymkode: 26fac...398

[AnonymBruker]

Dette er en utrolig vanskelig situasjon. Følelsene går i alle retninger. Jeg har lest time opp og time ned etter svar, men kommer stadig tilbake til sinne, sorg og skuffelse. Lite hjelper det når kjæreste og påpeker at det er mine gener som har forårsaket dette. 

 

Føler avsky når jeg ser mini, men samtidig tenker jeg og på den jeg sang for, snakket med og kjente i magen. De følelsene er der og, men alt er overveldende. 

Blir det lettere? 

Kan man vite om dette neste gang, uten å direkte ta prøve av fostervann? Å bli gravid igjen, for å så ta abort, er ikke aktuelt. 

Adoptere bort barnet.. hva slags liv vil det være? Hvem vil ha denne lille? Det er jo min feil, hvem skal ønske å ta vare på dette?

Anonymkode: 56946...8ba

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette er en utrolig vanskelig situasjon. Følelsene går i alle retninger. Jeg har lest time opp og time ned etter svar, men kommer stadig tilbake til sinne, sorg og skuffelse. Lite hjelper det når kjæreste og påpeker at det er mine gener som har forårsaket dette. 

 

Føler avsky når jeg ser mini, men samtidig tenker jeg og på den jeg sang for, snakket med og kjente i magen. De følelsene er der og, men alt er overveldende. 

Blir det lettere? 

Kan man vite om dette neste gang, uten å direkte ta prøve av fostervann? Å bli gravid igjen, for å så ta abort, er ikke aktuelt. 

Adoptere bort barnet.. hva slags liv vil det være? Hvem vil ha denne lille? Det er jo min feil, hvem skal ønske å ta vare på dette?

Anonymkode: 56946...8ba

Hvis jeg som mamma ikke engang vet om jeg ønsker eller har lyst..

Anonymkode: 56946...8ba

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er en utrolig vanskelig situasjon. Følelsene går i alle retninger. Jeg har lest time opp og time ned etter svar, men kommer stadig tilbake til sinne, sorg og skuffelse. Lite hjelper det når kjæreste og påpeker at det er mine gener som har forårsaket dette. 

 

Føler avsky når jeg ser mini, men samtidig tenker jeg og på den jeg sang for, snakket med og kjente i magen. De følelsene er der og, men alt er overveldende. 

Blir det lettere? 

Kan man vite om dette neste gang, uten å direkte ta prøve av fostervann? Å bli gravid igjen, for å så ta abort, er ikke aktuelt. 

Adoptere bort barnet.. hva slags liv vil det være? Hvem vil ha denne lille? Det er jo min feil, hvem skal ønske å ta vare på dette?

Anonymkode: 56946...8ba

Du kommer til å få tilbud om nipt neste gang du blir gravid.

Anonymkode: e4250...ff5

[AnonymBruker]

Dette er en helt normal reaksjon. Barnet du hadde sett for deg blir plutselig fremmed og alt er ukjent. Alle følelser er normale og en sterk reaksjon på en slik beskjed er helt normal. Ta kontakt med lege eller helsestasjon. Forklar hvordan du har det så du kan få hjelp til å sortere tanker og følelser. Det hjelper ofte å få oversikt og kunnskap for å begrense følelsen av å være overveldet. Dette er ikke din skyld. Du kan ikke vite at det dannes genfeil og mutasjoner i kroppen til den lille. Dette er slikt som skjer, overhodet ikke din skyld. 

Anonymkode: cb9ad...ade

[Gjest WhisperingWind]

Det er ikke DIN feil. 

Om samboers familie bare så mye som HINTER om det hadde jeg bedt dem dra til helvete! 

Av og til skjer slike ting. Det er helt tilfeldig. Noen har gen som plutselig kan slå ut. Noen vet at de er i risikosonen og velger å ikke få barn. Noen visste ikke om det. Noen tar sjansen fordi sannsynligheten for at det slår ut er svimlende liten og så går det helt bra. 

Men noen ganger så går det bare sånn. 

Har en venninne som fikk en frisk gutt. Nestemann har så mye ukjente diagnoser og vil være pleietrengende resten av livet. Hun aner ikke hvor det kom fra. 

Å skylde på seg selv med mindre man har en alvorlig genfeil som man vet har stor risiko for å slå ut på baby blir helt feil. 

Av og til er bare livet fordømt urettferdig. 

Spørsmålet blir da hvordan du velger å takle utfordringene når de oppstår. 

Begrave deg selv i sorg og dårlig samvittighet for noe du ikke kan styre eller tenke løsninger og deale med kortene du har blitt tildelt. 

Akkurat nå er du i sjokk og sorg. Og det er helt forståelig. Jeg ville oppsøkt psykolog, fått hjelp fra helsesøster og bydelen og så mye som mulig oppfølging slik at du ikke hadde blitt deprimert og drukner i fortvilelse. 

Når første sjokket og sorgen har roet seg litt vil det være lettere å ta noen rasjonelle valg. 

Vil du klare å være god nok omsorgsperson for dette barnet eller vil du overlate det til barnevernet? 

Vil forholdet overleve dette uavhengig av dette valget med tanke på hvordan samboer og hans familie har vært mot deg? 

Men du er helt normal som føler det du føler nå. 

Men ikke skyld på deg selv. 

 

 

 

Endret 26. juli 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Men dere har vel fått tilbud om profesjonell hjelp?! Når mitt tantebarn ble født og fikk en alvorlig diagnose tre uker gammel stod helsepersonellet klar til å hjelpe foreldrene! Barnet fikk til og med sin egen psykolog i det diagnosen ble satt! Og diagnosen er alvorlig, ja, til og med dødelig, men det går helt fint å leve med diagnosen!

Anonymkode: 93e5e...055

[cattleya]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen rus, piller eller alkohol. 

Snakk om arvelig diagnose, men genfeil og mutasjon har oppstått i meg. Tanken slo meg ikke. Var forberedt på å få en sunn og frisk baby.

Ingen nettverk rundt meg av min familie, kun samboer sin som sier 'dere har skapt et liv, da må dere ta konsekvensene av det uavhengig av utfall'.

Anonymkode: 56946...8ba

Oj! Litt krøllete sosiale antenner på de eller? Man sier da ikke sånt til nybakte foreldre dom er i sjokk og sorg!

 

all medfølelse til deg, ts❤️

Endret 26. juli 2020 av cattleya

[Sunnys]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun trenger ikke knytte seg til den hvis hun ikke vil, fullt mulig å adoptere bort. Dette føleriet kan du spare deg. 

Anonymkode: 26fac...398

Ikke alle trenger å skrive i kommentarfeltene... 

her sitter det ei nybakt mamma i sorg og sjokk etter å ha fått et sykt barn. Og du klarer å presse ut av deg adopter bort?? 
Er helt rystet over hva du skriver her inne. 
du trenger ikke svare i tråder du ikke har noe å komme med. Der du sparker folk som ligger nede. 
 

kjære ts! Jeg har full forståelse over følelsene og reaksjonene dine. Det blir bra. Du trenger tid og hjelp og støtte nå ❤️ 
det er ikke din feil at barnet ditt er syk. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Sunnys skrev:

Ikke alle trenger å skrive i kommentarfeltene... 

her sitter det ei nybakt mamma i sorg og sjokk etter å ha fått et sykt barn. Og du klarer å presse ut av deg adopter bort?? 
Er helt rystet over hva du skriver her inne. 
du trenger ikke svare i tråder du ikke har noe å komme med. Der du sparker folk som ligger nede. 
 

kjære ts! Jeg har full forståelse over følelsene og reaksjonene dine. Det blir bra. Du trenger tid og hjelp og støtte nå ❤️ 
det er ikke din feil at barnet ditt er syk. 

Du må tenke litt lengre, og skjønne at en sak har flere sider enn den du foretrekker. 

Anonymkode: 26fac...398

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er varmere enn deg. Min sympati og medfølelse ligger hos TS. Jeg ønsker henne alt godt, før noen andre. Hvor er din? 

Anonymkode: 26fac...398

Du har åpenbart ikke empati, herunder evne til å forstå når man skal fokusere på hva. Du snakker som din bitre sannhet er den eneste rette og forstår heller ikke at andre faktisk kan ha et annerledes og mer positivt syn og erfaring fra å oppdra et annerledes barn enn du har. Dette er verken tidspunkt for å dele egen negativitet eller fora for å ventilere egen frustrasjon. 
 

Ts, livet er ikke over, du har ikke blitt straffet for noe. Men det første steget, er aksept. Det kan ta tid, men om man ikke lykkes å akseptere at det ikke ble som man hadde trodd, så vil man gå glipp av mange gleder og risikerer et liv i bitterhet. Aksept innebærer jo å ta innover seg at livet ikke kan kontrolleres 100%. Særlig ikke om man faktisk skal leve det, og ikke bure seg inne alene. Men også at det gir muligheter for å påvirke situasjonen man er i. Du og samboer bestemmer hvordan du vil håndtere det.  Deres barn er deres, hen er fullkommen på sitt vis, men trenger mer hjelp enn flertallet. Men ingen er perfekte, selv uten diagnoser. Det går også an å tenke at nurket kom til dere fordi dere er i stand til å elske og ta vare på der. 

I denne fasen er det viktig at du får informasjon og kyndig hjelp fra helsevesenet. Søk også opp eventuelle foreninger for barn med ditt barns handicappet eller sjeldne diagnoser. Frambu i Østfold har et senter for barn med sjeldne diagnoser.

Det kan også være givende etterhvert å lese bøker av foreldre som har vært gjennom tunge tak pga barn med diagnoser (Olaug Nilssen Tung tids tale, som handler om livet deres etter at sønnen får regressiv autist-diagnose). Og de har leveverdige, meningsfylte liv. 
 

Anonymkode: 25c35...105

[Sansa20]

Det er IKKE DIN feil , ingen er sikret at det barnet man bærer på ikke har noen utfordringer eller blir født anneledes. 

Det beste er at du søker om hjelp og få tips til å få til å kunne elske og godta det barnet du fikk .  Trur med tiden at du tenker at du  ikke ville vært foruten dette barnet 

klem til deg TS 😉

Endret 26. juli 2020 av solietta

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har åpenbart ikke empati, herunder evne til å forstå når man skal fokusere på hva. Du snakker som din bitre sannhet er den eneste rette og forstår heller ikke at andre faktisk kan ha et annerledes og mer positivt syn og erfaring fra å oppdra et annerledes barn enn du har. Dette er verken tidspunkt for å dele egen negativitet eller fora for å ventilere egen frustrasjon. 

Du er den som mangler empati. Du vil bare at ts sin familie skal gjøre det du mener er riktig. 

Anonymkode: 26fac...398

[AnonymBruker]

Føler du AVSKY når du ser barnet ditt? 😳 Stakkars lille. Den er iallefall helt uskyldig for å ha mottatt deres gener og eventuelle spontane mutasjoner i tillegg. Foreldre gjør alt for barna sine uansett, man legger til side egne negative tanker og følerier og tar seg av barnet sitt. Jeg kjenner hele tråden her gjør meg litt kvalm. Hva så om du ikke hadde sett for deg dette? Det gjør ingen mennesker som blir rammet av sykdom og død. Folk får kreft, drepes og rammes av ulykker og kroniske sykdommer. Hvorfor tenkte du at du skulle være helt skånet fra alt dette? Det er jo det som hører med til livet. Alt er ikke en dans på roser. Så ble situasjonen annerledes enn du så for deg (det gjelder alle som opplever dette, men inkludert), men så er det bare en ting å gjøre. Slutt å synes synd på deg selv og kutt ut offerrollen! Tenk på at du nå skal gjøre alt for at lille skal få et så bra liv som overhodet mulig, og at ditt liv og samboers liv også skal bli best mulig gitt forutsetningen. Det er på tide å ta seg litt sammen nå, TS.

Anonymkode: 0cd0f...50c

[AnonymBruker]

Du gjorde i alle fall ingenting galt. Gener og mutasjoner er jo fullstendig ute av vår kontroll. Du/dere har hatt uflaks. 

Anonymkode: 5e709...377

[cattleya]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler du AVSKY når du ser barnet ditt? 😳 Stakkars lille. Den er iallefall helt uskyldig for å ha mottatt deres gener og eventuelle spontane mutasjoner i tillegg. Foreldre gjør alt for barna sine uansett, man legger til side egne negative tanker og følerier og tar seg av barnet sitt. Jeg kjenner hele tråden her gjør meg litt kvalm. Hva så om du ikke hadde sett for deg dette? Det gjør ingen mennesker som blir rammet av sykdom og død. Folk får kreft, drepes og rammes av ulykker og kroniske sykdommer. Hvorfor tenkte du at du skulle være helt skånet fra alt dette? Det er jo det som hører med til livet. Alt er ikke en dans på roser. Så ble situasjonen annerledes enn du så for deg (det gjelder alle som opplever dette, men inkludert), men så er det bare en ting å gjøre. Slutt å synes synd på deg selv og kutt ut offerrollen! Tenk på at du nå skal gjøre alt for at lille skal få et så bra liv som overhodet mulig, og at ditt liv og samboers liv også skal bli best mulig gitt forutsetningen. Det er på tide å ta seg litt sammen nå, TS.

Anonymkode: 0cd0f...50c

Huff for et innlegg. Tipper det er ganske normalt når man akkurat har fått en slik beskjed, og «lille» tar nok ikke skade av det. 

fult så svart hvitt er det da ikke. Det er neppe en god i de og «legge følelser til side». Du skal ikke skamme deg over følelsene dine ts, det er viktig å snakke om dem. Det gjør deg ikke til en dårlig mor at du føler det slik, det gjør deg til et menneske. Håper du får hjelp til å snakke om og bearbeide følelsene dine. 
 

Det er ikke på tide å ta seg sammen, det er helt lov å sørge, være sint, gråte, føle på forbudte følelser som avsky du kan føle hva du vil! Det gjør deg ikke til en dårlig mor!❤️

Endret 26. juli 2020 av cattleya

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at det du tenker og føler er helt normalt! Anbefaler deg å se om det finnes en støtteorganisasjon for diagnosen, snakke med helsepersonell og psykolog. 

Forstår at det er er stort sjokk når livet og baby ikke ble som man forventet og gledet swg til. 
 

 

Anonymkode: 23e8c...b43

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er den som mangler empati. Du vil bare at ts sin familie skal gjøre det du mener er riktig. 

Anonymkode: 26fac...398

Du forstår ikke engang hva empati er. Ts lufter tanker og er rådvill, jeg gir råd som er velbrukte og så får hun bruke det hun vil. Mens ditt fokus er å male på og forskuttere hvor ille det er med et barn med diagnose uten å vite hva diagnosen egentlig omfatter, prognoser og hjelpetilbud. Hva vil du egentlig oppnå med det? Kan du svare på det? Inni deg? Virker som du nyter det. 

Anonymkode: 25c35...105

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg TS. Alt man vil er jo å få et friskt barn. Hvordan din kjæreste og svigerfamilie behandler deg i forhold til dette, er helt usmakelig. Kan dere gå å få hjelp sammen tror du? Det høres ut som kjæresten din nesten trenger det mer enn deg.. Det er klart man blir skuffa, og lei seg. Men hvordan de rundt deg håndterer dette, har også mye å si for dine følelser som nybakt mamma. Jeg håper du etterhvert kan finne glede i en hverdag sammen med barnet ditt, og at du ikke skal føle på denne skammen. Uansett diagnose eller ei, dere har fått et barn. En baby. En sårbar liten baby som bare vil ha kjærlighet og nærhet akkurat nå. Det unner jeg dere, også håper jeg dere får den hjelpen og oppfølgningen dere trenger for å fungere sammen alle sammen❤️ 

Anonymkode: e8788...fc7