Tror jeg er alvorlig syk

[AnonymBruker]

Føler noen ganger jeg har det bra men stort sett så innhentes jeg av depresjonen. Jeg vet ikke hva jeg skal finne på. Corona ødela mye av jobben min, så jeg må vurdere noe annet. Men hva? Jeg kan heller ikke bo slik jeg gjør nå. Eneste folka jeg ser hver dag er mamma, yngste søsken. Bor hjemme nå fordi jrg tok et mindre smart valg for et par år siden.

I vinter bodde jeg gratis i Oslo mens jeg søkte på jobber. Fikk napp på tilkallingsvikarjobber. Men ikke nok med 3 dager i mnd og når jeg kunne få 3 ukers jobb så var jeg syk eller tatt en operasjon. 
 

Så var kandidat på en jobb men korona kom og ingen fikk jobben. De eneste jeg har sett siden vinter er da mamma, søsken og bekjente av dem. 
Selv har jeg egentlig ikke venner. Har en venn her jeg er men det er alltid jeg som tar kontakt da vedkommende har veldig mange. Ellers er det mammas venner  

Har liksom ikke noe eget liv. Jeg har ingen plan! Hadde jeg vært ei nornal dame hadde jeg vært her på feriebesøk og hatt barn og fast jobb. Jeg er uutdannet, barnløs (frivillig) og vet enda ikke hva jeg skal BLI. Visste hva jeg skulle men det gikk skeis for meg men ikke for de andre. Så nå lever disse videre mens jeg prøver å tvinge frem en interesse eller finne noe jeg kan mestre. Jeg vet jeg mestrer en del men jeg sliter mer med fremgangen. Nemlig å få papir på ting osv. Så helt seriøst, jeg vet ikke hva jeg skal til høsten. Jeg har ikke noe mål fordi alt jeg har ønsket eller prøvd har gått i vasken. 

Anonymkode: de19c...74b

[Gjest theTitanic]

Syk fordi du er lite sosial tenker du....? 

Var den overskriften til dette innlegget...? 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, theTitanic skrev:

Syk fordi du er lite sosial tenker du....? 

Var den overskriften til dette innlegget...? 

Kanskje litt misvisende. Lurer på om jeg er stk fordi jeg lever slik jeg gjør. Jeg vil jo noe, reise, få kjæreste. Jeg har reist mye. 
Men er nå bare hjemme hos mamma. Har ikke vært utenom hjembyen siden februar. Var i utlandet i 2 uker i høst. «Flyttet» til Oslo i desember. Gikk bare der og var deprimert også fordi alle gikk videre med livet. Noen av vennene mine der har flyttet. For p studere og møter der kjærester og har fremtidsplanen. De vennene mine der har også kjæreste og kjøpt hus sammen.

Jeg bodde liksom på et rom helt gratis fordi jeg skulle slippe å reise 60 mil for å på jobbintervju. Midt oppi dette ser jeg på at andre lever videre det livet jeg nesten fikk.

Nå begynner jeg å føle meg veldig gammel og mister motivasjon. Er straks 30, og oppnådde såååå lite! Ser nesten ut som at noen av oss rett og slett er født ulykkelige 

Anonymkode: de19c...74b

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Cleo88 skrev:

Vet ikke om du er alvorlig syk, men ser at du står i en alvorlig situasjon hvor du faktisk spør deg selv om dette livet går i riktig retning i det hele tatt. Tenker at du veldig sannsynlig kan være syk av depresjon og at du bør se på det som alvorlig i den form av at du bør oppsøke legehjelp, ta litt terapi og eventuelt sluke et par piller, for at dette ikke skal bli verre - helst i går. 

Ikke sammenlign deg med andre på din alder - det er selvpining der du er nå. Been there, done that 🍀

Hei! Jeg startet på medisiner i april. Fikk det bedre , og humøret er stabilt enda. Men tunge tanker kommer fortere tilbake om kveldene nå. 
Jeg har allerede hatt mye kontakt med legen. Og er egentlig ikke så veldig deprimert lenger. Eneste som gjør det vanskelig å komme helt ut av depresjonen nå er ytre faktorer. At tilfeldighetene bare er imot meg hele tiden! Det tar alltid feil retning og jeg må fortsette i samme sporet. Vi snakker jo om å finne på noe annet men jeg aner hvirkelig ikke HVA. Jeg finnes ikke lenger motivert for noe når jeg aldri skal få like noe av det jeg gjør. Har aldri noe jeg gleder meg til lenger.

Jeg har møtt mange folk i livet. Forelsket meg også, men jeg er så flau over nettopp alt dette, at jeg aldri mestrer noe at jeg avviste mennene eller latet som jeg ikke likte dem. Nå er jeg bare eldre, jomfru og vet ikke hva jeg skal. Høsten er på vei og jeg er kjempe stresset. Høsten er stressende. Da starter folk nye kapitler. Broren min har fulltdssommerjobb. Andre bror dro tilbake til hjemstedet sitt for å begynne på jobb forrige uke. Yngste er for ung enda og jeg skal vel bare bo i barndomshjemmet??? Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal!! Jeg vet hva jeg vil, men det er ikke sikkert det lar seg gjøre nå pga denne pandemien OG jeg ikke er perfekt nok. 
 

Anonymkode: de19c...74b

[Gjest theTitanic]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg startet på medisiner i april. Fikk det bedre , og humøret er stabilt enda. Men tunge tanker kommer fortere tilbake om kveldene nå. 
Jeg har allerede hatt mye kontakt med legen. Og er egentlig ikke så veldig deprimert lenger. Eneste som gjør det vanskelig å komme helt ut av depresjonen nå er ytre faktorer. At tilfeldighetene bare er imot meg hele tiden! Det tar alltid feil retning og jeg må fortsette i samme sporet. Vi snakker jo om å finne på noe annet men jeg aner hvirkelig ikke HVA. Jeg finnes ikke lenger motivert for noe når jeg aldri skal få like noe av det jeg gjør. Har aldri noe jeg gleder meg til lenger.

Jeg har møtt mange folk i livet. Forelsket meg også, men jeg er så flau over nettopp alt dette, at jeg aldri mestrer noe at jeg avviste mennene eller latet som jeg ikke likte dem. Nå er jeg bare eldre, jomfru og vet ikke hva jeg skal. Høsten er på vei og jeg er kjempe stresset. Høsten er stressende. Da starter folk nye kapitler. Broren min har fulltdssommerjobb. Andre bror dro tilbake til hjemstedet sitt for å begynne på jobb forrige uke. Yngste er for ung enda og jeg skal vel bare bo i barndomshjemmet??? Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal!! Jeg vet hva jeg vil, men det er ikke sikkert det lar seg gjøre nå pga denne pandemien OG jeg ikke er perfekt nok. 
 

Anonymkode: de19c...74b

Du må hvertfall gjøre noe, hvis ikke blir du trist. Sats på det du vil. Får du det ikke så får du liste opp 6 nestbest alternativer og slå terning.

[AnonymBruker]

Legger merke til setningen din at jeg spør meg om livet går i riktig retning i det hele tatt. Ja. Det er dette jeg lurer på...

Folk får kreft, dør i ulykker, skader seg....ingen har vel sagt at det ordner seg til slutt for alle? 
Jeg har hele livet følt at jeg rett og slett er en taper. Og man ser det jo nå. Folk er på samme nivå de alltid har vært. På skolen jeg gikk så var jeg en av de som ble mobbet, men andre var enda svakere og mer mobbet. Disse er uføretrygdet. Mobberne har enten god utdannelse eller drittjobber. Jeg har hatt jobber. For det meste drittjobber, litt mer attraktive jobber, så var det rett nedi søppelkassen igjen. Nå er jeg total ledig. Mistet all motivasjon. Og jeg har hørt det før og lest før at «det er ikke gjort på en dag» men jeg har gått til psykolog og hele greia leeenge. Jeg skjønner ikke hva som egentlig er problemet. Eneste grunnen til min depresjon nå er ytre faktorer. Men jeg får indirekte alltid bare høre at det er noe galt med meg. Jeg må i terapi, forandre meg og da blir alt perfekt??? Jeg forstår bare ikke hva jeg skal forandre !! 

Anonymkode: de19c...74b

[Gjest theTitanic]

Ikke glem at det å ikke velge er også et valg. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, theTitanic skrev:

Du må hvertfall gjøre noe, hvis ikke blir du trist. Sats på det du vil. Får du det ikke så får du liste opp 6 nestbest alternativer og slå terning.

Jeg vet da at jeg må gjøre noe. Jeg er allerede trist. Jeg gjør gratis jobber for folk. Jeg holder huset til foreldre ryddig og rent. Jeg går tur med hunder til folk. Men dette er ikke nok på en måte. 

Anonymkode: de19c...74b

[Gjest theTitanic]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Legger merke til setningen din at jeg spør meg om livet går i riktig retning i det hele tatt. Ja. Det er dette jeg lurer på...

Folk får kreft, dør i ulykker, skader seg....ingen har vel sagt at det ordner seg til slutt for alle? 
Jeg har hele livet følt at jeg rett og slett er en taper. Og man ser det jo nå. Folk er på samme nivå de alltid har vært. På skolen jeg gikk så var jeg en av de som ble mobbet, men andre var enda svakere og mer mobbet. Disse er uføretrygdet. Mobberne har enten god utdannelse eller drittjobber. Jeg har hatt jobber. For det meste drittjobber, litt mer attraktive jobber, så var det rett nedi søppelkassen igjen. Nå er jeg total ledig. Mistet all motivasjon. Og jeg har hørt det før og lest før at «det er ikke gjort på en dag» men jeg har gått til psykolog og hele greia leeenge. Jeg skjønner ikke hva som egentlig er problemet. Eneste grunnen til min depresjon nå er ytre faktorer. Men jeg får indirekte alltid bare høre at det er noe galt med meg. Jeg må i terapi, forandre meg og da blir alt perfekt??? Jeg forstår bare ikke hva jeg skal forandre !! 

Anonymkode: de19c...74b

Du trenger å gjøre noe meningsfullt. Men at noe er meningsfullt betyr ikke at du må sikte høyt eller være et geni. Meningsfullt betyr bare at du liker det du gjør. Alt KAN være meningsfullt. Om du la det bli det. 

[Cleo88]

Ok. Bra du har en kontakt der allerede. Dessverre hjelper vel ikke piller alene nok, annet enn å få en til å ikke gå helt nedenom og hjem. Be legen om henvisning til terapi kanskje?

Bortsett fra det er det virkelig bare du som kan få forandret noe. Kanskje du har energi til å bare hoppe inn i et prosjekt, typ søk lavterskeljobb eller ta opp fag, selv om du egentlig ikke er overbevist om at det er det rette? Du kan alltids slutte igjen. Ellers må du kanskje akseptere at du fortsatt trenger tid til å bli friskere og fortsette å bo litt hjemme hos mor og ta det med ro en stund til? Det med å sammenligne deg selv med andre som har kommet "lenger" hjelper deg i hvert fall ikke. Skal ikke høres belærende ut - vi gjør jo alle det, men du vet...

[Gjest theTitanic]

Hva med å bli besøksvenn? 

Jeg syntes det er en fin tanke. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Cleo88 skrev:

Ok. Bra du har en kontakt der allerede. Dessverre hjelper vel ikke piller alene nok, annet enn å få en til å ikke gå helt nedenom og hjem. Be legen om henvisning til terapi kanskje?

Bortsett fra det er det virkelig bare du som kan få forandret noe. Kanskje du har energi til å bare hoppe inn i et prosjekt, typ søk lavterskeljobb eller ta opp fag, selv om du egentlig ikke er overbevist om at det er det rette? Du kan alltids slutte igjen. Ellers må du kanskje akseptere at du fortsatt trenger tid til å bli friskere og fortsette å bo litt hjemme hos mor og ta det med ro en stund til? Det med å sammenligne deg selv med andre som har kommet "lenger" hjelper deg i hvert fall ikke. Skal ikke høres belærende ut - vi gjør jo alle det, men du vet...

Men hvorfor trenger vi så forbanna lang tid på å bli friske? Jeg tror ikke engang jeg er syk, jeg bare har ikke tilfeldighetene med meg! Jeg er frisk fysisk! Veldig frisk, men jeg føler bare at det likevel er noe. Jeg lever ikke rett og slett. Jeg har ikke lyst til å bli som mamma og bo i hjembygda igjen 😕 pappa er reiser og siden jeg har arvet depresjonen fra der så synes jeg at jeg bør arve reisinga og. 
 

Jeg kan jo aldri ha det gøy. Jeg har bodd hos mamma veldig lenge. Siden 2017, men var ikke der hele tiden. Men nå trenger jeg en egen identitet. Jeg har virkelig ikke et eget liv! Yngste søster som er 13, først i tenårene altså lurer på om jeg skal finne kjæreste snart, få barn osv. Barn ser de nok aldri fra meg, men jeg må være tidenes kjedeligste! Har egentlig lyst til sååå mye men får ikke levd det ut. Jeg er jomfru altså! Jeg vet ikke hvordan man er intim. 

Anonymkode: de19c...74b

[Nappetass1]

Først må du komme deg ut av offerrollen, det fører aldri til noe bra å velte seg i egen elendighet. Hva du skal gjøre med resten av livet vet vel iallfall ikke fremmede når du ikke engang gjør det selv! Kanskje ingen dum start å flytte for seg selv så du kan kjenne på litt mer selvstendighet, du er altfor gammel til å fly i skjørtene til mor nå.

Jobb som frivillig? Givende og sosialt.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Nappetass1 skrev:

Først må du komme deg ut av offerrollen, det fører aldri til noe bra å velte seg i egen elendighet. Hva du skal gjøre med resten av livet vet vel iallfall ikke fremmede når du ikke engang gjør det selv! Kanskje ingen dum start å flytte for seg selv så du kan kjenne på litt mer selvstendighet, du er altfor gammel til å fly i skjørtene til mor nå.

Jobb som frivillig? Givende og sosialt.

Hvor skal jeg flytte? Så ensomt!  være helt alene?? Får aldri meldinger fra folk. Bare kåte menn av og til. 
Kommer til å sitte der mutters alene jo. 

Anonymkode: de19c...74b

[Nappetass1]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvor skal jeg flytte? Så ensomt!  være helt alene?? Får aldri meldinger fra folk. Bare kåte menn av og til. 
Kommer til å sitte der mutters alene jo. 

Anonymkode: de19c...74b

Ikke vær så tafatt! Flytt hvor du vil? Hjemstedet nær familien, evt en storby med flere jobber/studiemuligheter. Voksne mennesker må bygge nettverk, det gjelder oss alle. Suck it up! Jeg vet du kan! 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, theTitanic skrev:

Du trenger å gjøre noe meningsfullt. Men at noe er meningsfullt betyr ikke at du må sikte høyt eller være et geni. Meningsfullt betyr bare at du liker det du gjør. Alt KAN være meningsfullt. Om du la det bli det. 

Jeg vet det. Jeg har gitt opp å sikte dit jeg vet jeg ikke kan bare fordi det høres bra ut på papiret. Men dette er også et problem 😕 har startet med ting men følt det var feil og så fikk det aldri mer mening. Så har jeg funnet noe som faktisk ga meg noe, men så går det ikke greit da. 

Anonymkode: de19c...74b

[AnonymBruker]

1 time siden, Nappetass1 skrev:

Ikke vær så tafatt! Flytt hvor du vil? Hjemstedet nær familien, evt en storby med flere jobber/studiemuligheter. Voksne mennesker må bygge nettverk, det gjelder oss alle. Suck it up! Jeg vet du kan! 

Men hva gjør du når vennskap aldri går videre? Vi deler ikke nokk. Jeg vil ikke bruke tiden med folk bare for å ha «noen». Men jeg tror også ofte at jeg ikke er spennende nok. Mer enn nok ønsker kontakt før de blir kjent med meg. 
Men så bare dabber det. Jeg tar nok ikke utdannelse nok, har mål nok, har gjort nok osv. Så er det bare en ond sirkel. Jeg er visst veldig attraktiv fra utsiden, men så ser de hvor lite jeg kan og er, så da blir jeg for kjedelig? 

Anonymkode: de19c...74b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje litt misvisende. Lurer på om jeg er stk fordi jeg lever slik jeg gjør. Jeg vil jo noe, reise, få kjæreste. Jeg har reist mye. 
Men er nå bare hjemme hos mamma. Har ikke vært utenom hjembyen siden februar. Var i utlandet i 2 uker i høst. «Flyttet» til Oslo i desember. Gikk bare der og var deprimert også fordi alle gikk videre med livet. Noen av vennene mine der har flyttet. For p studere og møter der kjærester og har fremtidsplanen. De vennene mine der har også kjæreste og kjøpt hus sammen.

Jeg bodde liksom på et rom helt gratis fordi jeg skulle slippe å reise 60 mil for å på jobbintervju. Midt oppi dette ser jeg på at andre lever videre det livet jeg nesten fikk.

Nå begynner jeg å føle meg veldig gammel og mister motivasjon. Er straks 30, og oppnådde såååå lite! Ser nesten ut som at noen av oss rett og slett er født ulykkelige 

Anonymkode: de19c...74b

Det er ikke nærheten av å være litt misvisende. Du er ikke en gang syk!

Anonymkode: 587ac...ceb

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke nærheten av å være litt misvisende. Du er ikke en gang syk!

Anonymkode: 587ac...ceb

??

Anonymkode: 95593...e3e