Usikkerhet - noe vits?

[AnonymBruker]

Hei,

Chattet med en fyr ca. en uke. Vi møttes deretter i begynnelsen av uken, pratet og var veldig fysiske. I etterkant var han mye mindre i kontakt per tekst enn før daten. Tonen var også mye mindre flørtete. Skrev nå at han hadde tenkt mye frem og tilbake, og var redd for å såre meg for han var usikker på om vi matchet. Ønsket likevel en date to for å bli bedre kjent. Jeg spurte om det ikke oftest er slik at man innerst inne egentlig vet om man liker noen eller ei, men han svarte at det er mulig å være usikker, spesielt når en ikke er så godt kjent. 

Jeg kommer til å møte han neste uke, men tenker vel egentlig at om han reelt sett likte meg, ville han vel ha sendt mye mer meldinger og vært mye mer på? Er ikke sannsynligheten for at han kanskje skal få «klarhet» på date to liten, og at han trolig innerst inne rett og slett ikke liker meg godt nok? Man kan jo ikke akkurat «tvinge» seg til å like noen, selv om man kanskje hadde hatt lyst til det. 

(Vi er begge i midten av 30-årene, om det har noe å si.) 

Anonymkode: 3097c...8aa

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Chattet med en fyr ca. en uke. Vi møttes deretter i begynnelsen av uken, pratet og var veldig fysiske. I etterkant var han mye mindre i kontakt per tekst enn før daten. Tonen var også mye mindre flørtete. Skrev nå at han hadde tenkt mye frem og tilbake, og var redd for å såre meg for han var usikker på om vi matchet. Ønsket likevel en date to for å bli bedre kjent. Jeg spurte om det ikke oftest er slik at man innerst inne egentlig vet om man liker noen eller ei, men han svarte at det er mulig å være usikker, spesielt når en ikke er så godt kjent. 

Jeg kommer til å møte han neste uke, men tenker vel egentlig at om han reelt sett likte meg, ville han vel ha sendt mye mer meldinger og vært mye mer på? Er ikke sannsynligheten for at han kanskje skal få «klarhet» på date to liten, og at han trolig innerst inne rett og slett ikke liker meg godt nok? Man kan jo ikke akkurat «tvinge» seg til å like noen, selv om man kanskje hadde hatt lyst til det. 

(Vi er begge i midten av 30-årene, om det har noe å si.) 

Anonymkode: 3097c...8aa

Hvor mye har dere pratet da? Jeg ville ha tatt initsiativ til å bli kjent, ville ha snppet og spurt spørsmål. Et sted må dere jo starte? Hvis det er greit for deg å være den som tar mestinsj, så ville jeg ha kjørt på. Og det er vel derfor du har laget tråden? DU kjenner du vil bli mer kjent? Blir det for mye, vel,så har du svaret der.

 

 

Anonymkode: 9575d...85b

[AnonymBruker]

Vi har hatt en telefonsamtale før daten, som var veldig koselig, og så selve daten. 
Vi skrev daglig flere ganger om dagen før daten, men lite i etterkant. Jeg ønsker ikke være en som "pusher" på for mye. Da er det erfaringsmessig vanskelig å vite om en fyr er reelt interessert. Føler også at responsen på mine meldinger så langt har blitt mye dårligere (tregere, kortere svar)... Så, jeg tror slik "pushing" bare gjør vondt verre. Det som er litt kjipt, er at jeg merker jeg selv mister litt av interessen selv når den andre tydeligvis er såpass usikker. Nå er det ikke slik at jeg må være i et forhold eller at ting haster, men tror dette er en person som jeg kunne begynt å like en del med tid og gjensidighet.

Anonymkode: 3097c...8aa

[MarieLo]

Forventninger er uansett det motsatte av kjærlighet.

 

Lykke til. ❤

[AnonymBruker]

4 minutter siden, MarieLo said:

Forventninger er uansett det motsatte av kjærlighet.

 

Lykke til. ❤

Takk. Det er faktisk veldig sant. ❤️ Hvordan tenker du at man best skal imøtekomme dette da?

Jeg tenkte å bare ha en litt avslappet holdning... Så skjer det som skjer. Orker ikke å være noe annet enn meg selv. Hvis det er godt nok, så er det godt nok...og hvis ikke, så kan jeg ikke gjøre så mye med det og går videre.

Anonymkode: 3097c...8aa

[MarieLo]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Det er faktisk veldig sant. ❤️ Hvordan tenker du at man best skal imøtekomme dette da?

Jeg tenkte å bare ha en litt avslappet holdning... Så skjer det som skjer. Orker ikke å være noe annet enn meg selv. Hvis det er godt nok, så er det godt nok...og hvis ikke, så kan jeg ikke gjøre så mye med det og går videre.

Anonymkode: 3097c...8aa

Det finnes ikke noe best måte, enten er man imøtekommende eller ikke.

Og hele ditt andre avsnitt handler bare om forventinger. 🙂

[AnonymBruker]

At du gidder..er jo som å si "Gjerne!" på en invitasjon om ydmykelse etter å ha blitt ydmyket allerede. Hva med å la være å gi han den muligheten?

Anonymkode: 4635e...472

[AnonymBruker]

16 minutter siden, MarieLo skrev:

Det finnes ikke noe best måte, enten er man imøtekommende eller ikke.

Og hele ditt andre avsnitt handler bare om forventinger. 🙂

Dette ble litt for svevende og abstrakt for meg.. Kan du utdype? Det må jo være lov til å kalle seg selv påpen, hvis du er villig til å ta feil, inngå komprimisser og til å lytte og endre mening?

Hvordan kan du da sette det på være åpen såpass svart/hvitt som å si at du enten er det, eller er det ikke? Det kommer ann på sak og situasjon. Relasjoner er dynamiske, og det er fult mulig å være imøtekommende når du inngår komprimisser. Det er jo nettopp dette som er komprimissets natur?

Anonymkode: 9575d...85b

[AnonymBruker]

Kan si hvordan dette fungerer for min del, men er kvinne. 

Av og til møter jeg folk som på papiret er det jeg ser etter. Så teknisk sett skal dette være noe for meg. Men så klikker det ikke som ønsket, noen av de viktige tingene jeg ser etter er der og jeg vil ikke gi slipp på håpet om at gnisten skal komme. Så jeg møter vedkommende igjen, og håper intenst at kjemien skal være der.. Men nei, selvfølgelig er det fortsatt feil. Det kjente jeg jo i magen etter første møtet, men jeg hadde så utrolig lyst det skulle være "the one" 🙄

Anonymkode: f822e...b39

[MarieLo]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette ble litt for svevende og abstrakt for meg.. Kan du utdype? Det må jo være lov til å kalle seg selv påpen, hvis du er villig til å ta feil, inngå komprimisser og til å lytte og endre mening?

Hvordan kan du da sette det på være åpen såpass svart/hvitt som å si at du enten er det, eller er det ikke? Det kommer ann på sak og situasjon. Relasjoner er dynamiske, og det er fult mulig å være imøtekommende når du inngår komprimisser. Det er jo nettopp dette som er komprimissets natur?

Anonymkode: 9575d...85b

Ingenting å utdype, enten er man det eller ikke. På samme måte som det ikke finnes noe "å prøve", enten gjør man eller ikke.

Og det er ganske svart/hvitt. Kommer ikke ann på sak og situasjon. Og du er ikke åpen hvis du går og forventer og kun vil gi små kompromisser, hvis det blir sånn du så for deg. Da lurer du deg selv.

Hadde du hatt kjærlighet for personen hadde du brydd deg mindre om deg selv og mer om den du har kjærlighet for. Så kanskje du bare har egoisme, du ser for seg hva andre kan gjøre for deg og hvordan ditt liv blir hvis de oppfyller dine forventninger.

Men hvis det skal bli sånn, må du finne deg en som ikke har kjærlighet for deg, kun egoisme for seg selv og andres ego.

 

Endret 18. juli 2020 av MarieLo

[AnonymBruker]

7 minutter siden, MarieLo said:

Ingenting å utdype, enten er man det eller ikke. På samme måte som det ikke finnes noe "å prøve", enten gjør man eller ikke.

Og det er ganske svart/hvitt. Kommer ikke ann på sak og situasjon. Og du er ikke åpen hvis du går og forventer og kun vil gi små kompromisser, hvis det blir sånn du så for deg. Da lurer du deg selv.

Hadde du hatt kjærlighet for personen hadde du brydd deg mindre om deg selv og mer om den du har kjærlighet for. Så kanskje du bare har egoisme, du ser for seg hva andre kan gjøre for deg og hvordan ditt liv blir hvis de oppfyller dine forventninger.

Men hvis det skal bli sånn, må du finne deg en som ikke har kjærlighet for deg, kun egoisme for seg selv og andres ego.

 

De siste svarene var ikke mine (TS her). Jeg forstår egentlig fortsatt ikke helt MarieLo, om jeg skal være ærlig. Kan du være enda litt mer konkret? Jeg forstod heller ikke hvordan mitt siste avsnitt handlet om forventninger? Det jeg prøvde å uttrykke var nettopp det å være åpen. La det som skje skjer, uten for mye forretninger eller skuffelse om vedkommende ikke skulle like meg. Jeg kan ikke styre om vedkommende liker meg, men selvfølgelig fint om vedkommende gjør det. Jeg møter jo opp, egentlig med veldig lave forvetninger, for jeg tror sjansen for at man plutselig liker noen likevel nok er lav, men jeg er åpen nok til å gi det en sjanse. Det som som skjer skjer. Erfaringsmessig vil vi nok uansett ha en hyggelig prat sammen.

Hvilke forvetninger er det du mener jeg har? Jeg tenker det er naturlig å håpe at motparten liker meg. Det er jo noe en ønsker skal bli gjensidig. Hvorfor ellers skulle man date og prøve å finne noen? Jeg tror det i den prosessen er viktig å prøve å være seg selv rundt andre, selvfølgelig sett ut i fra at man nok er påvirket av at man er på "date", noe som kan være litt stressende.

Anonymkode: 3097c...8aa

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan si hvordan dette fungerer for min del, men er kvinne. 

Av og til møter jeg folk som på papiret er det jeg ser etter. Så teknisk sett skal dette være noe for meg. Men så klikker det ikke som ønsket, noen av de viktige tingene jeg ser etter er der og jeg vil ikke gi slipp på håpet om at gnisten skal komme. Så jeg møter vedkommende igjen, og håper intenst at kjemien skal være der.. Men nei, selvfølgelig er det fortsatt feil. Det kjente jeg jo i magen etter første møtet, men jeg hadde så utrolig lyst det skulle være "the one" 🙄

Anonymkode: f822e...b39

Det er nettopp dette jeg innerst inne tenker også, ut fra egen erfaring. Derav tråden og skepsisen min. Datet nylig en person i to måneder, uten at jeg kjente noe "gnist"...til tross for at vi var gode og kjærlige mot hverandre. Håpet likevel "noe" skulle begynne å spire, for personen var en veldig vakker sjel (god, snill, lojal, reflektert +++). 

Derfor stiller jeg meg jo sterkt tvilende til at en andre date vil "vekke noe", men en vet jo aldri. 
Av erfaring kjenner man jo en viss magefølelse etter første date. En bitteliten antydning til gnist. En nysgjerrighet. Et eller annet. En følelse av at det kan bli noe. 

Anonymkode: 3097c...8aa

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

At du gidder..er jo som å si "Gjerne!" på en invitasjon om ydmykelse etter å ha blitt ydmyket allerede. Hva med å la være å gi han den muligheten?

Anonymkode: 4635e...472

Er jeg ydmyket fordi personen er usikker? Jeg vurderte å ikke dra, men tenker at det også er mest rettferdig å gi folk en ekstra sjanse, for begges del. 

Anonymkode: 3097c...8aa

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er jeg ydmyket fordi personen er usikker? Jeg vurderte å ikke dra, men tenker at det også er mest rettferdig å gi folk en ekstra sjanse, for begges del. 

Anonymkode: 3097c...8aa

Han har alt bestemt seg og det siste du skylder han er å stryke han etter hårene. Ikke gjør det deg mer attraktiv å møte opp heller. Snarere tvert i mot. Du er sannsynligvis mer tjent med å avvise tilbudet i så måte. Det viser mer egenverdi.

Anonymkode: 4635e...472

[MarieLo]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De siste svarene var ikke mine (TS her). Jeg forstår egentlig fortsatt ikke helt MarieLo, om jeg skal være ærlig. Kan du være enda litt mer konkret? Jeg forstod heller ikke hvordan mitt siste avsnitt handlet om forventninger? Det jeg prøvde å uttrykke var nettopp det å være åpen. La det som skje skjer, uten for mye forretninger eller skuffelse om vedkommende ikke skulle like meg. Jeg kan ikke styre om vedkommende liker meg, men selvfølgelig fint om vedkommende gjør det. Jeg møter jo opp, egentlig med veldig lave forvetninger, for jeg tror sjansen for at man plutselig liker noen likevel nok er lav, men jeg er åpen nok til å gi det en sjanse. Det som som skjer skjer. Erfaringsmessig vil vi nok uansett ha en hyggelig prat sammen.

Hvilke forvetninger er det du mener jeg har? Jeg tenker det er naturlig å håpe at motparten liker meg. Det er jo noe en ønsker skal bli gjensidig. Hvorfor ellers skulle man date og prøve å finne noen? Jeg tror det i den prosessen er viktig å prøve å være seg selv rundt andre, selvfølgelig sett ut i fra at man nok er påvirket av at man er på "date", noe som kan være litt stressende.

Anonymkode: 3097c...8aa

Jeg skjønner ikke hva som ikke er forståelig, jeg kan gjerne være mer konkret, men du må spørre om det som ikke er forståelig da.

Først og fremst, kompromisser er egoisme. Det er kjærlighet med betingelser. "HVIS jeg får det og det, da kan jeg gi det og det". Da er man ikke imøtekommende, da forventer man.

Får man ikke det man trenger så nytter det ikke å forvente noe mer av dem.

Og å la det som skje skjer, uten å være imøtekommende, så gir man det ikke en sjanse en gang.

Og det at du tror at sjansen er liten for å like noen, er også bare forventinger. 

Håp og ønsker har ingenting med forventinger å gjøre.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan si dette enklere. Det er svart/hvitt og jo mer komplisert man vil gjøre det, jo mer egoistisk blir det.

Enkelt og greit. Enten tenker man mest på seg selv eller på andre. Enten er man imøtekommende eller ikke.

Og hvis du lar mennesker som bare vil at du skal tenke mest på deg selv ha mest innflytelse på deg, så blir du mer egoistisk og har mindre kjærlighet, til deg selv og andre.

[AnonymBruker]

Synes du jeg har satt frem kompromisser? Det kan ikke jeg se iallfall. 

Hvordan får det det å "la ting skje som det skjer" til å bli til at jeg ikke er imøtekommende? Jeg er vel mer imøtekommende enn en del andre her inne ved å nettopp møte opp i utgangspunktet... og selvfølgelig være hyggelig og åpen som menneske. Jeg er åpen for at et menneske kan like meg, men samtidig er det jo fint å også være realistisk (som er livs- og erfaringsmessig basert). At man derimot preges kan bli preget av den andres usikkerhet, er dog, slik jeg anser deg, kun menneskelig. 

Og hvordan kommer dette med å tenke meg på seg selv inn i bildet? I denne konteksten. Jeg ser ikke helt hvordan jeg har vært egoistisk. 

Anonymkode: 3097c...8aa

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes du jeg har satt frem kompromisser? Det kan ikke jeg se iallfall. 

Hvordan får det det å "la ting skje som det skjer" til å bli til at jeg ikke er imøtekommende? Jeg er vel mer imøtekommende enn en del andre her inne ved å nettopp møte opp i utgangspunktet... og selvfølgelig være hyggelig og åpen som menneske. Jeg er åpen for at et menneske kan like meg, men samtidig er det jo fint å også være realistisk (som er livs- og erfaringsmessig basert). At man derimot preges kan bli preget av den andres usikkerhet, er dog, slik jeg anser deg, kun menneskelig. 

Og hvordan kommer dette med å tenke meg på seg selv inn i bildet? I denne konteksten. Jeg ser ikke helt hvordan jeg har vært egoistisk. 

Anonymkode: 3097c...8aa

De kommentarene var ikke til deg, TS! De er til kommentarene om imøtekommenhet hvor definisjonenble altfor diffus for meg. 

Anonymkode: 9575d...85b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

De kommentarene var ikke til deg, TS! De er til kommentarene om imøtekommenhet hvor definisjonenble altfor diffus for meg. 

Anonymkode: 9575d...85b

SLETT DENNE! jeg misforstod, jeg har ingenting i denne diskusjonen å gjøre:) misforståelse!

Anonymkode: 9575d...85b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

De kommentarene var ikke til deg, TS! De er til kommentarene om imøtekommenhet hvor definisjonenble altfor diffus for meg. 

Anonymkode: 9575d...85b

Mitt siste svar var rettet mot MarieLo sin siste post. Jeg forstod din post og følte ikke den var retten mot meg.  

Jeg følte også definisjonen på "imøtekommenhet" fortsatt er noe vag ut fra tråden. Jeg tenker at det å være imøtekommen er å være åpen, hyggelig, gi av seg selv i møte med andre.

Anonymkode: 3097c...8aa

[MarieLo]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes du jeg har satt frem kompromisser? Det kan ikke jeg se iallfall. 

Hvordan får det det å "la ting skje som det skjer" til å bli til at jeg ikke er imøtekommende? Jeg er vel mer imøtekommende enn en del andre her inne ved å nettopp møte opp i utgangspunktet... og selvfølgelig være hyggelig og åpen som menneske. Jeg er åpen for at et menneske kan like meg, men samtidig er det jo fint å også være realistisk (som er livs- og erfaringsmessig basert). At man derimot preges kan bli preget av den andres usikkerhet, er dog, slik jeg anser deg, kun menneskelig. 

Og hvordan kommer dette med å tenke meg på seg selv inn i bildet? I denne konteksten. Jeg ser ikke helt hvordan jeg har vært egoistisk. 

Anonymkode: 3097c...8aa

Du snakket om komprimisser, gjorde du ikke?

Det virker som du prøver å misforstå meg, samtidig du egentlig tenker at du vet best.

Jeg er ikke for å overbevise noen. Du kan tro hva du vil for min del. ❤