Hun er gravid, med en venn...

[AnonymBruker]

Ups, ser nå at det ble litt langt...

 

Kusinen min, aka bestevennen min er gravid. Hun har ett barn på 12 år, som jeg egentlig ikke klarer engang å fordra. Han har en oppførsel som ikke ligner noen ting, og jeg irriterer meg over hans nærvær. Kusinen min vet jo naturligvis hvordan jeg føler det ang han, men føler ikke at hun får gjort noe med det når «alle kan ikke like alle, og det må være greit». Ganske sikker på at han ikke liker meg heller, for herre jemini som han maser og slenger ut stygge ord og kommentarer til meg. Han er en bølle, som er dritekkel mot andre barn, og tar offerrolle.

Nå har det seg slik at vi er litt i tottene på hverandre periodevis, det ER en god del sjalusi fra hennes side, og det vet hun og sier selv også. Hvis jeg har noe, vil hun ha det også. Hvis jeg gjør noe, skal hun gjøre det også. Jeg har hatt et fast samboerskap de siste 5 årene, mens hun har hatt menn inn og ut for å «finne den rette» i håp om å få noe stabilt og kjærlig som jeg har. Hvordan vi er så nære som vi er med tanke på hennes oppførsel i blandt skjønner jeg ikke, for jeg har tålt mye dritt, men har nok noe med at når det er bra, så er det rett og slett så dritbra som det kan bli. Og vi er familie, så vi er litt stuck med hverandre uansett.

Er ikke å lyve når jeg sier jeg stiller spørsmål ved hennes tankegang i blandt. Prioriteringer. Og spesielt oppdragelsen på dette barnet hun har fra før av. Det er lett å sette han bort til barnefar så fort det er en fest, dateinvitasjon eller et møte med en venn. Når hun har nevnt at hun ønsker seg barn, Så har jeg rett og slett lurt på hva hun skal med det før hun får fatt på den hun allerede har.

Jeg har blitt gravid, er 16 uker på vei. Hun var en av de første jeg fortalte det til, så fort jeg fikk positiv test. Hun ble veldig glad, og gledet seg på mine og samboers vegne. Men som nevnt over her, så må hun ha det jeg har og får til. Så hun har rett og slett pult på seg et barn til, med en kompis av oss. Han er stabil og ok, men han vet antakeligvis ikke hva han har pult seg opp i. Hun hadde visst glemt pillen den dagen de hadde sex, og hadde informert han om dette, likevel «valgte han visst» å komme inni henne. Hun er nå 3-4 uker på vei, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Jeg føler at jeg aldri kan få ha noe for meg selv, ikke engang et svangerskap. Jeg sa ikke gratulerer en gang, for jeg ble rett og slett så sjokkert og egentlig litt lei meg. Hun har klaget så mye på hvor kjipt det var å være alenemamma de første 9 årene, og så vil hun velge å gå inni det på nytt som alenemamma? Og hvorfor vil hun ha en til når den eldste og eneste er 12 år? De vil jo ikke ha noen glede av hverandre annet enn at 12’åringen synes det er stas de første par dagene. Noen tips til hvordan jeg kan legge dette bak meg, eller i hvert fall tollerere at hun er gravid, med en kompis? Dette er den 5. Graviditeten hennes på 1 år og 8 mnd med 5 forskjellige menn. Glad for alle barn som kommer, men jeg synes hun kunne tatt litt mer vare på den hun allerede har..! Er jeg utrolig urimelig her? Kan jeg føle meg litt oppgitt?

Anonymkode: 45661...a70

[AnonymBruker]

Hvorfor bruker du så mye energi på henne? 

Anonymkode: 7c94e...1b5

[AnonymBruker]

La henne være, ikke gidd å bruk så mye energi på henne, du virker nesten litt besatt. 

Anonymkode: af231...647

[Minitroll]

Du virker som om du er avhengig av henne. Hun får deg til å føle deg perfekt og og liker tydeligvis å snakke henne ned. 

Litt selvgransking hadde vel vært på sin plass? 

[Blålilla]

Har hun tatt abort de 5 siste gangene da?

[Kaffefrøken]

28 minutter siden, Blålilla skrev:

Har hun tatt abort de 5 siste gangene da?

Tenkte det samme. Eventuelt spontanabort. Men da har hun jo prøvd å få barn før TS ble gravid. 🤷🏼‍♀️

[AnonymBruker]

2 timer siden, Blålilla skrev:

Har hun tatt abort de 5 siste gangene da?

Både og, faktisk. Av alle ting:) hun har tatt bort og hatt spontanabort.

Anonymkode: 45661...a70

[AnonymBruker]

Høres ut som søskenrivalisering. Selvom dere ikke er søsken, men søskenbarn forstår jeg det som at dere har vokst opp sammen og bestandig vært veldig nære. Det virker som om dere ikke helt klarer å bryte ut av noe av den tankegangen dere hadde som barn, og nå har det satt seg som en vane i vennskapet deres. Høres rett ut slett ut som om dere er avhengige av hverandre, og avhengige av å krangle. Jeg tenker at det beste for dere sannsynglivs er å ta en lang pause fra hverandre. Hvis dere møtes i familieselskaper er dere høflige overfor hverandre, men dere behøver ikke stå å snakke så lenge. Ta tid fra hverandre sånn at dere får mulighet til å stå på egne ben og ikke lenger være så avhengige av hverandre. Senere i livet, når dere klarer å sette grenser for dere selv, kan dere gjennoppta vennskapet. 
 

Forresten: Gratulerer med graviditeten!

Anonymkode: 3cec6...5d4