Jeg fortjener ikke lykke

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg vil med dette... Bare lufte tankene mine.. Kjenner bare en sorg og et tomrom inni meg nå, og tenker at jeg aldri kommer til å bli ordentlig lykkelig, og at jeg uansett ikke fortjener å bli det..

Da jeg var ca 7 år ble foreldrene mine skilt. Fant like etterpå ut at årsaken var at pappa hadde vært utro med den kvinnen som han flyttet sammen med da. 

I Barneskoleårene hadde jeg en venninnegjeng. En av de andre jentene ble da sammen med en gutt jeg lenge hadde vært (åpnet) forelsket i, noe som jeg følte som et stort svik.. Jeg tok avstand fra henne da, og de andre valgte hennes "parti". 

I årene etter fikk jeg nye venner, og kjærester, men jeg var alltid den som gjorde det slutt- i frykt for å bli avvist og skuffet igjen. 

Når jeg var 19 år møtte jeg en mann som jeg var sammen med i ca 15 år. Vi fikk 2 barn. Men også han sviktet meg og var utro mot meg. 

I etterkant av skilsmissen kom jeg i et forhold som var voldelig. Han var også utro mot meg, løy til meg, og sviktet meg på alle tenkelige måter.. Dette forholdet er heldigvis over, men prosessen var lang og vanskelig! 

Jeg har hele livet slitt med hvordan takle negative følelser og spesielt sinne, og jeg SLITER når jeg blir sint! Når jeg da føler meg sviktet og avvist, blir jeg lei meg og "beskytter" meg selv med å bli sint! Når jeg blir sint skyver jeg andre mennesker fra meg- noe som igjen fører til at jeg blir enda mer ensom og lei meg..

Og nå føler jeg egentlig at livet ikke er noen vist for meg å leve.. 

Ja, jeg har 2 fantastiske barn. Jeg elsker dem begge over alt, men jeg kan dessverre også bli ganske så sint på de.. Jeg synes det er utrolig vanskelig å beherske meg og ikke vise at jeg blir emosjonelt påvirket når de er "vanskelig".. Jeg prøver å kontrollere meg, men har både ropt, slått i vegger, sagt ting jeg ANGRER på, o.l. 

Jeg HATER meg selv for dette!! Jeg har lest at å være slik mot barn kan ødelegge de, og det er nå det jeg føler jeg gjør... At jeg ødelegger barna mine.. 😭 Og derfor tenker jeg de ville fått det bedre uten meg..

Jeg har også en kjærest som er veldig snill mot meg! Han sier jeg er en god mor, men jeg klarer ikke å tro han... Inni hodet mitt, så føler jeg meg ødelagt, og at jeg ødelegger barna mine. Og derfor fortjener jeg ikke dem eller å vøre lykkelig!

Jeg har tenkt på å søke hjelp, samtidig som jeg skammer meg så utrolig mye!! 

Jeg har jo ikke opplevd misbruk, voldtekt eller omsorgssvikt, så føler ikke jeg har grunn til å føle slik jeg gjør. Føler egentlig jeg har levd et fint liv, men at jeg ikke takler negative emosjoner... 

Og jeg skammer meg for å innrømme dette da jeg er redd for å bli "sett ned på".. Desuten vet jeg ikke om det er håp for meg.. Føler jeg har lest mye om dette, at jag kan "all" teorien, men at jeg ikke klarer å bruke denne i praksis! Jeg føler jeg har analysert meg selv ned i minste detalj, og finner ingen årsak til hvorfor jeg er slik jeg er... 

Foreldrene mine var veldig snille, men uten grenser.. Når jeg også da ble sint husker jeg aldri at jeg fikk noen konsekvenser.. Kanskje jeg da lærte meg til å ille takle sinne mitt..? 

Jeg vet ikke... Vil bare ha det bedre.. 

Jeg hater meg selv.. 

Anonymkode: c49ed...733

[MarieLo]

Du må elske deg selv for å bli lykkelig. Ikke søke etter denne kjærligheten fra noen andre.

Når du blir sint bør du tilgi. Høres ikke ut som du tilgir noen for noe. Er det rett?

Angående barna så fortjener de ikke at du forlater dem selv om du kanskje har behandlet de urettferdig tidligere. Det er bedre hvis du snur det heller og behandler de slik de fortjener. På den måten får de mye bedre forutsetninger i livet.

Og du bør absolutt søke hjelp, du har opplevd misbruk, selv om du ikke forstår det nå. Det er det du vil lære når du søker hjelp. Hvis du vil.

Hvis du vil bli bedre.

Endret 15. juli 2020 av MarieLo

[Gjest Varg Veum]

Du må ikke skamme deg over å ha det vanskelig, det er overhodet ikke flaut eller pinlig. Alle kan vi støte på psykiske problemer i løpet av livet, og hver eneste historie er unik. Etter hva jeg kan lese, har du gjennomgått litt av hvert, så det er ikke spesielt vanskelig å forstå at din situasjon føles tung. 

I første omgang tror jeg det er klokt av deg å bare samle tankene. Puste ut, rett og slett. Når man har slitt over lengre tid og ikke helt fått utløp for sine emosjoner, blir dette som en slags tilleggsbelastning som gjør alt enda tyngre. Deretter bør du absolutt få noen profesjonelle å snakke med. Slike tanker og følelser skal du ikke måtte sitte med alene. 

Selv om det er lett å si, må du ikke mistet motet. De bedre dagene behøver ikke ligge så langt unna, men av og til kan det være vanskelig å komme seg ut til dem. Hvis det er en positiv opplevelse rundt hjørnet, må du gripe den med begge hender. Alt som kan gi deg god energi må du for all del benytte deg av. Kampen er absolutt ikke over, du har fortsatt har mye å leve for.  

Barna dine vil helt sikkert fortsatt ha deg i sin hverdag, og det er sjelden for sent å forandre på ting. Prøv heller å snu det negative til noe nyttig, og vis at du er en handledyktig mamma som virkelig er der for dem. 

Som regel er det et lys der ute i tunnelen, og jeg tror at det også er der for deg. Husk, du er god nok, akkurat som du er!

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke problemet. Var det vanskelig å takle problemer da du var liten? Er du stresset? Trenger du terapi, meditasjon, avspenningsteknikker eller hva?

Anonymkode: 97604...b84