Teller det ikke å være gode foreldre...

[Yuumi]

7 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hva mener du med å stille opp? Jeg tenker at besteforeldre er ofte i sin beste alder sånn at de endelig kan tenke på seg selv de også. Mange flytter jo til utlandet fks, og ellers jobber de, og har sine liv de også. 

Jeg tror de aller fleste liker å være med barnebarna, og det er veldig fint det. Men jeg tror ikke at de liker å bli krevd ting fra. Og det skjønner jeg. La de være med barnebarn uten mas og krav. Det er det riktige syns jeg. Tenk på de som har mange barnebarn også! 

En bestemor som bor i Spania mens barna bor i Norge er det nok mye mindre forventninger til bestemor i svingen. Det er selvfølgelig opp til bestemor, men enhver som er glad i noen vil jo stille opp om det virkelig trengs. Si du er kjempesyk og ikke kan ta vare på barna dine. Tror enhver tenker at en besteforelder som har mulighet til det ville hjulpet om de kunne. Om jeg forventer at mamma skal stille opp fordi jeg vil ut å ta meg en liten svingom er jeg dog ikke like sikker på :') 

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er fra et såkalt "møblert hjem" med mor og far som fortsatt er gift, har god økonomi, og begge har både god psyke og god fysikk. Alt lå til rette for at jeg skulle hatt en god barndom. Men fra dem fikk jeg svært lite. Ikke en klem, ikke en "jeg er glad i deg", ikke noe anerkjennelse. Jeg ble mye kjeftet på og irettesatt, selv om jeg oppførte meg så og si "perfekt". Gikk i kirken de sa jeg skulle gå i, og gikk på den videregående skolen de sa jeg måtte gå på. Tjente egne penger, fikk gode karakterer, drakk verken alkohol eller røykte. Flyttet hjemmefra etter videregående med kun de pengene jeg selv hadde tjent. Flyttet alene med flyttelasset mitt, klarte meg helt selv. 

Etter noen år fikk jeg to tette barn med min ektemann, men da var det ikke veldig mye hjelp å få. Jeg hadde dyp og mørk fødselsdepresjon, og ba så pent jeg bare kunne om å få litt hjelp av min mor. Men nei, hun jobbet jo 50%, måtte jeg vite. Så jeg satt mye alene med barna, og psyken min var helt nedbrutt (mannen reiste mye de årene, i en bransje hvor man var prisgitt jobb). 

Heldigvis ble barna større, og livet ble lettere. Gjett hvem som da ble pensjonister og plutselig ville ha barna på besøk? Joda, det var mine foreldre, det. Problemet var bare da at mine barn ikke var særlig knyttet til dem, og prioriterte heller venner og moro fremfor besteforeldre. At mine foreldre nå muligens føler på et tomrom er egentlig ikke mitt problem. De har hatt mange sjanser til å være både kjærlige foreldre og kjærlige besteforeldre. Men hva har mine foreldre gjort for meg opp i gjennom? Ikke veldig mye i grunnen.

Anonymkode: 64fdd...e03

Nei, det så ikke ok ut i det hele tatt. Men jeg tenkte på de som faktisk hadde tilstedeværende foreldre som gjorde sitt beste. 

I ditt tilfelle burde du så klart fått hjelp. Fødselsdepresjon må være forferdelig å ha, så hadde unnet deg bedre. 

[SoWhat?]

2 minutter siden, Yuumi skrev:

En bestemor som bor i Spania mens barna bor i Norge er det nok mye mindre forventninger til bestemor i svingen. Det er selvfølgelig opp til bestemor, men enhver som er glad i noen vil jo stille opp om det virkelig trengs. Si du er kjempesyk og ikke kan ta vare på barna dine. Tror enhver tenker at en besteforelder som har mulighet til det ville hjulpet om de kunne. Om jeg forventer at mamma skal stille opp fordi jeg vil ut å ta meg en liten svingom er jeg dog ikke like sikker på :') 

Det er ikke sykdom jeg tenkte på. Da blir det noe annet, og unner så klart dem hjelp.

Men når unger furter fordi bestemor eller bestefar ikke orker å holde babyen mens en skal noe en godt kan vente ti minutter med, løpe etter småtassene osv. Det er utrolig teit å furte for sånt når en har valgt å få barn. Dette er noe alle foreldre bør klare selv. 

[Porkupine]

Når du får barn så er det for livet, ikke for 18 år. I alle generasjoner før de siste to-tre har besteforeldre vært meget involvert i barnebarns oppvekst da de gjerne har bodd på samme eiendom. Barn trenger flere voksne enn foreldrene, og besteforeldre har veldig godt av tett kontakt med barn. 

[Raven.Writingdesk]

2 timer siden, SoWhat? skrev:

fra en er født til en flytter hjemmefra? 

Hva med det foreldrene har gjort for deg de årene? Nei, det teller visst ikke, for bidrar de ikke med hjelp når de blir besteforeldre, så kan de sitte ensomme når de blir gamle. 

Blir fader i meg Helt matt av alle ungene her inne. Der er fint om besteforeldre kan bidra med hjelp, men det er ikke noe en kan kreve. Hva med en god barndom og ungdomstid de ga deg?? 

Altså, hva bunner frustrasjonen i? Er det en bestemt tråd du reagerer på, som gjør at du har laget dette innlegget? 

 

Selvfølgelig "teller" det å være gode foreldre når en har egne barn. Men nå er disse barna foreldre selv, og skal dermed gjøre gode valg for sine barn. Det sier seg selv at om besteforeldre er fraværende i deres familieliv, så vil de kanskje ikke akkurat være førsteprioritet den andre veien tilbake heller..? 

Mener du at småbarnsforeldre som har egne foreldre som er mest opptatt av seg selv, skal komme springende når deres foreldre har behov for dem? Skal foreldre være "dratt" mellom ansvaret for egne barn og egne foreldre? Hva er det egentlig du mener? 

Stiller man lite opp for egne barn når de er voksen (og dermed egne barnebarn) så må jo disse klare seg selv. Da er det heller ikke rimelig at de samme besteforeldre forventer at det skal stilles opp på besteforeldrene sine premisser når de ønsker det.. 

Går jo begge veier dette her..

[AnonymBruker]

Jeg har vært utrolig heldig.  I min oppvekst hadde jeg mye kontakt med besteforeldre på begge sider. Var blant annet hos bestemor ofte etter skolen.

Nå har jeg barn og både mine foreldre og svigers elsker å tilbringe tid med barnebarna.  Noe som også har ført til nære bånd mellom dem alle.

Å ikke engang bli unnet en jævla dusj uten baby er så fjernt fra min virkelighet at jeg ikke skjønner at noen kan forsvare det.

Man høster som man sår. Er du en perifer bestemor som vil realisere deg mens du har små barnebarn så får du pliktbesøk av ungdoms-barnebarn i din alderdom. Kanskje noen synes det er greit, jeg vet ikke.

Anonymkode: e01aa...94b

[AnonymBruker]

Altså er det ikke litt koselig med barnebarn en gang? Det er relativt krevende å ha barn, særlig småbarn, å kunne avlaste litt og tilbringe tid med barnebarna må vel være hyggelig, eller? 
Jeg er så heldig som har hatt en bestemor som har stilt og fremdeles stiller godt opp, og det gjengleder jeg etter beste evne, hun er 65 og passer mer enn gjerne mine barn. Hun stiller opp når det trengs, det gjør mine foreldre også, men de er hakket mer «egoistiske» om jeg kan si det sånn.. Vi ber veldig sjeldent om hjelp, fordi vi har satt disse barna til verden og jeg mener det er vårt ansvar å ta hånd om dem og ønsker at de skal ha minst mulig barnevakt, men minste mann her er mer enn 2 håndfuller og jeg har vært på felgen nå i over ett år, og de tilbyr seg ikke, selvom de ser hvor nær veggen jeg er. Jeg håper jeg blir en bestemor som hjelper til på eget initiativ, og gleder meg til å få barnebarn jeg kan levere tilbake når jeg blir sliten.

Anonymkode: 732f2...3ef

[Hønepønee]

Kan virkelig ikke fatte hvorfor enkelte besteforeldre ikke ønsker å tilbringe tid med barnebarna sine, eller å gjøre livet litt enklere for sine egne barn ved å tilby avlastning osv når de trenger. Når man setter barn til verden er det en selvfølge å ta rollen som gode besteforeldre ved å hjelpe til og få en god relasjon til barnebarna . Dette kan man absolutt kan forvente. Ikke hele tiden, men innimellom. Man er foreldre livet ut, ikke bare de 18 første årene. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Energidronning skrev:

delvis du har rett, men delvis ikke: 

samfunnet forandret seg, nå livet har blitt mer digitalt, og disse besteforeldrene stoppet å være oppegående og moderne! 

mange besteforeldre ikke bruker sosiale medier like bra og like intensiv som de yngre generasjoner,

så de opplever at de "sitter ensomme". 

kanskje problemet er at disse besteforeldre bruker ikke insta, twitter, youtube...

de bruker ikke nettet, så de kjeder seg. 

jeg foreslår at alle disse besteforeldre som klager, må lære litt mer internett og bli flinkere på sosiale media! 

Dette må være det rareste svaret jeg har lest i denne debatten. Tror du forveksler besteforeldre med oldeforeldre her, altså. Jeg er så vidt bikket 50, og har nettopp blitt bestemor. Jeg har en jobb som krever en del digital kompetanse, jeg har facebook, insta, twitter, og henger på KG  Jeg ser ikke på noe av dette som en kvalifikasjon på om jeg er en god bestemor eller ikke. 

Jeg tror at de besteforeldrene som stiller mye opp og tar del i livet til barn og barnebarn, gjør det fordi de ønsker det, og har stor glede av det. De som ikke stiller opp, har en annen innstilling, rett og slett. Selv flytter jeg nærmere mine voksne barn nå, for å nettopp kunne være en mer tilstedeværende og deltakende bestemor. 

Anonymkode: eb5d0...a86

[AnonymBruker]

Nevnt i den andre tråden, gjentar her.

Får man barn så får man sannsynligvis barnebarn. Man har altså da påtatt seg et ansvar for begge generasjoner. Hvis man ikke har tenkt å hjelpe til med barnebarn så får man heller ikke barn.

Besteforeldre hjelper til med barnebarn, og så gjør barna gjengjeld og tar vare på sine foreldre når de er gamle.

Alt med måte selvsagt, man finner en gyllen middelvei. Å få bestemor til å holde barnet mens man dusjer når man er på besøk, burde være en selvfølge. Å bli sur for at besteforeldre ikke vil passe barnebarn hver helg er urimelig.

Noen vil ha mye kontakt og avlastning, andre ikke. Snakk sammen om forventninger, men det er et minimum av hjelp man bør kunne gi.

Ellers: som man reder ligger man. Jeg hadde minimal kontakt med mormor og morfar, de får lite besøk av mine foreldre i dag, og de hjelper bare av og til, og jeg besøker dem sjelden. Jeg hadde god kontakt med farmor og farfar, de får besøk 1-2 ganger i uka av foreldrene mine, samtidig som jeg går innom 2-3 ganger i måneden.

Så enkelt, men så vanskelig.

Anonymkode: e5651...5f3

[SoWhat?]

1 time siden, Raven.Writingdesk skrev:

Altså, hva bunner frustrasjonen i? Er det en bestemt tråd du reagerer på, som gjør at du har laget dette innlegget? 

 

Selvfølgelig "teller" det å være gode foreldre når en har egne barn. Men nå er disse barna foreldre selv, og skal dermed gjøre gode valg for sine barn. Det sier seg selv at om besteforeldre er fraværende i deres familieliv, så vil de kanskje ikke akkurat være førsteprioritet den andre veien tilbake heller..? 

Mener du at småbarnsforeldre som har egne foreldre som er mest opptatt av seg selv, skal komme springende når deres foreldre har behov for dem? Skal foreldre være "dratt" mellom ansvaret for egne barn og egne foreldre? Hva er det egentlig du mener? 

Stiller man lite opp for egne barn når de er voksen (og dermed egne barnebarn) så må jo disse klare seg selv. Da er det heller ikke rimelig at de samme besteforeldre forventer at det skal stilles opp på besteforeldrene sine premisser når de ønsker det.. 

Går jo begge veier dette her..

Må klare seg selv? Ja, selvfølgelig må de være istand til det. Det er annerledes å klare seg selv som 25-30-åring kontra en på 80. Makan

Og jeg er ikke frustrert. Dette handler bare om hvor ego unge foreldre er. Utrolig umodne syns jeg mange er. Men det fins da heldigvis mange selvstendige og voksne også. Det er bare så mange sutre-tråder her om hvor lite hjelp de får... bare bagateller og tull ofte. Blir litt sånn 🙈

[AnonymBruker]

Jeg tenker at rollen som foreldre IKKE er over selv om barna blir voksen. Når man får barn så er det en livslang oppgave og den innebærer også å stille opp for voksne barn og barnebarn. 

Anonymkode: 7de16...cee

[Energi-jenta]

Min rolle som mor er hvertfall ikke over når sønnen blir 18 år. Da blir det nok mindre "jobb" en periode, før det kommer barnebarn som jeg kan kose meg med i ny og ne. Og ikke minst avlaste sønnen min, for det er tungt å være småbarnsforelder. Når jeg har fått barn regner jeg med å få barnebarn og da skal jeg selvfølgelig stille etter beste evne når det skjer

[Helgeline]

Er ikke bestemor enda, men hvis du sikter til tråden om hun som ikke fikk hjelp med babyen for å dusje... jeg hadde vært flau om jeg hadde avslått å hjelpe da. Uavhengig av om den som spurte var datter, svigerdatter, venninne eller en annen bekjent på besøk. Når man sitter med kaffekoppen er man ikke «opptatt» med noe. Gud bedre så mye kald kaffe jeg har drukket i livet, både på arbeid og privat. Bestemor er i denne settingen ikke kun bestemor, hun er også vertskap. Hadde skjønt avslaget hvis bestemor var midt i brødbaksten eller fjøsstellet. 
Som andre sier, hvis man kun ønsker uforpliktende samvær og «kos» som bestemor, bør man hvertfall ikke få barn. Alle som er i familie med hverandre har et visst ansvar for hverandre. Foreldre er man til man dør.
For ordens skyld: Mener ikke at besteforeldre skal måtte passe barnebarn hver helg for at foreldre skal ha «fri», er man gammel og syk er det selvsagt begrenset hva man kan kreve. Men at småbarnsforeldre regner med at besteforeldre stiller opp etter evne, både praktisk, emosjonelt og økonomisk, er en selvfølge. 

Besteforeldre er en «back-up». Mange barn har blitt «redda» fordi besteforeldre har stilt opp. Hvis noen av mine barn får problemer i foreldrerollen, håper jeg at jeg eller annen slekt stiller opp. Alternativet er verre. 

[AnonymBruker]

Nei for noen er det ikkr brs nok, man skal stille opp helst 24/7 hele livet..

At man får barn betyr faktisk ikke at msn må passe barnebarn

Anonymkode: 180b7...570

[Helgeline]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei for noen er det ikkr brs nok, man skal stille opp helst 24/7 hele livet..

At man får barn betyr faktisk ikke at msn må passe barnebarn

Anonymkode: 180b7...570

Jo det betyr det til en viss grad. Denne diskusjonen minner meg om ei jeg jobba med for noen år siden. Hun hadde en sønn på 18, og var oppriktig sjokkert over at han fortsatt trengte henne. Hun hadde trodd at når han fylte 18, var morsrollen borte som ved et trylleslag. 
Hun var meget enkelt møblert, hele dama.

[AnonymBruker]

Syns det er veldig rart at du syns «unge» foreldre i dag er ego, både med og mange andre føler det annerledes.

For å komme med min «historie»: Besteforeldrene mine passet meg mye når jeg var liten (født melom 1920-1940) særlig de på den ene siden, i en slik grad at mine foreldre ikke hadde fått kabalen til å gå opp uten denne hjelpen. Besteforeldrene på andre siden strakk også ut en hånd, og selv om en av dem hadde en alvorlig diagnose, hendte det at jeg overnattet der også. På grunn av dette syns jeg det er rart at mine foreldre ikke vil hjelpe oss igjen, når de var så avhengig, og benyttet seg av, så mye hjelp selv. 

Mine foreldre passer aldri barna, heller ikke mine svigerforeldre, så vi har  grunn ingen barnevakt (vi har to barn, en i barnehagealder og en i småskolealder). De passet iblant når vi kun hadde en, men aldri nå. Det har kommet til et slikt punkt at vi ikke engang gidder å spørre fordi man føler på motvilligheten og at det ikke at det er noe de vil gjøre med glede. Slikt merker man og da slutter man heller å spørre helt. Samme med svigerforeldrene, det er ingen ønske om å passe. Syns det er synd at besteforeldreparene ikke ønsker å tilbringe mer tid med barnebarna, ikke bare for at vi skal få avlastning, men også det å få skikkelig kvalitetstid sammen. 

Jeg husker med glede alle minnene jeg har fra mine besteforeldre, og savner dem alle dypt og inderlig fordi de var en så viktig del av oppveksten min, ville aldri vært foruten den tiden jeg hadde med dem, særlig når jeg var med dem alene uten foreldrene mine. 

(Både mine og mannens foreldre er alle under 70, ett par pensjonert, ett ikke), bortsett fra en har ingen helseproblemer og ingen av dem driver og flyr på konserter og weekendturer og driver med "selvrealisering" i noen stor grad. Så for meg er det litt merkelig at de ikke vil stille opp iblant) 

Det er så synd det alltid skal være enten eller her inne! Hvis man ønsker avlastning så betyr det visst at man vil at besteforeldre skal hente i barnehage/skole én dag i uken fast og pass til ungene en helg annenhver måned for å reise på weekendtur. Det er ikke tilfellet for alle, noen av oss kunne bare ønsket seg et døgn alene med partner en eller to ganger i året. 

Ja, du har rett i at det ikke skal være en «tvang», men en gode. Men syns det er rart å ikke kunne strekke ut en hånd en gang iblant, for meg betyr en gang i blant å kanskje stille opp med å være barnevakt hvis f.eks venner har rund dag, istedenfor at mannen og jeg skal måtte bli enige oss imellom om hvem som skal gå og hvem som skal bli hjemme. Dette er også gull verdt for parforholdet, noe som også burde være i en foreldres interesse. 

Men egoistisk? Nei! Under ene året jeg var i utdanning mistet jeg masse undervisning pga mannens jobb og vi fikk det ikke til å gå opp. Ingen hjelp å få. Samtidig fullførte en av mine foreldre en utdanning som hadde vært umulig å få til uten ukentlig hjelp fra mine besteforeldre. Hvem er den egoistiske?

For meg er familie å hjelpe hverandre og som du spør om i HI, jo, det er gull verdt å bli fulgt opp av gode foreldre gjennom oppveksten og jeg er takknemlig. Både til dem og besteforeldrene mine. Jeg kommer også til å hjelpe mine foreldre når de blir gamle, fordi det er slikt man gjør i en familie. Men at jeg er såret over mangelen på hjelp kan jeg virkelig ikke stikke under en stol at jeg er!
 

Anonymkode: 378db...55e

[Sunnys]

Vel, mine foreldre og svigerforeldre har stilt opp mye opp gjennom barndommen til sine barnebarn. Henting og kjøring, overnatting, laget middag etter skoletid før vi er hjemme fra jobb, tatt de med på hytteturer osv. 
vi krever eller forventer det ikke, men de ønsker det. Hvis jeg og mannen vil ha oss ei langhelg på hotell så passer besteforeldre. 
dette har resultert i et nært trygt og godt forholdt mellom barnebarn og besteforeldre. 
tilbake- så hjelper vi våre foreldre med oppussing og ting de trenger hjelp til. 
besteforeldre eller ei.. en stiller opp for hverandre. 
hadde jeg besøkt ei venninne og hun hadde spurt om å ta babyen så hun fikk dusje, hadde jeg selvfølgelig gjort det. 
 

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Helgeline skrev:

Jo det betyr det til en viss grad. Denne diskusjonen minner meg om ei jeg jobba med for noen år siden. Hun hadde en sønn på 18, og var oppriktig sjokkert over at han fortsatt trengte henne. Hun hadde trodd at når han fylte 18, var morsrollen borte som ved et trylleslag. 
Hun var meget enkelt møblert, hele dama.

nei det betyr det ikke, unner mine foreldee å leve livet jeg nå

Anonymkode: 180b7...570

[Helgeline]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

nei det betyr det ikke, unner mine foreldee å leve livet jeg nå

Anonymkode: 180b7...570

Lever man ikke livet hvis man passer barnebarn et par ganger i året? Da syns jeg du har en meget merkelig definisjon på hva det vil si å leve. Livet er vel barn, familie og fellesskap? Alt annet er tomhet...