Mennesker som prater lite

[youcancallmejune]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kalles å være introvert. 

Anonymkode: 23e21...b6f

Så svarthvitt er det ikke. Jeg er også introvert, men jeg har ingen som helst problemer med å initiere eller holde liv i en samtale. Jeg opplever mange ganger det samme presset som ts for å være den som holder samtalen i gang når jeg er sammen med østerser, og det er en slitsom rolle å få dumpet i fanget. Jeg lurer noen ganger på hvorfor de egentlig kommer hvis de bare skal sitte der og holde munn. Jeg er som sagt introvert av natur og trenger mye alenetid, men det er ingenting i veien med de sosiale ferdighetene. Jeg vet godt hvordan man er forventet å oppføre seg sammen med andre og er flink både til å småprate og føre dypere samtaler. 

[AnonymBruker]

Venninna mi er slik og jeg syns det er så ubehagelig at jeg ikke vil være med henne alene. Det nekter jeg, for hun snakker kun om ting hun er interessert i, og det er veldig sære ting som jeg helt ærlig gir totalt faen i og kan ingenting om. Så hun snakker om det, jeg gir feedback og virker interessert. Hun er ferdig, jeg snakker og hun enten A.) sier ok. B.) Svarer ikke. Eller C.) Sier Hmm og konsekvensene av alle tre alternativa er at samtalen stopper og jeg blir dødstressa. Slik er hun med alle vennene sine, hun er rett og slett bare slik. Har klaget om det TIL henne og hun svarer at hun er interessert, men vet ikke helt hva hun skal svare. Greit nok, men jeg misliker det så sterkt at jeg ja, unngår å være alene med henne. Da Corona stod på som verst hadde vi video chat der hun var den første som var tilstede av rundt 7-8 stykker. Jeg drøya det en halvtime for å være 100% sikker på at vi ikke kom til å være alene.

Anonymkode: beceb...f3b

[Rumle]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Venninna mi er slik og jeg syns det er så ubehagelig at jeg ikke vil være med henne alene. Det nekter jeg, for hun snakker kun om ting hun er interessert i, og det er veldig sære ting som jeg helt ærlig gir totalt faen i og kan ingenting om. Så hun snakker om det, jeg gir feedback og virker interessert. Hun er ferdig, jeg snakker og hun enten A.) sier ok. B.) Svarer ikke. Eller C.) Sier Hmm og konsekvensene av alle tre alternativa er at samtalen stopper og jeg blir dødstressa. Slik er hun med alle vennene sine, hun er rett og slett bare slik. Har klaget om det TIL henne og hun svarer at hun er interessert, men vet ikke helt hva hun skal svare. Greit nok, men jeg misliker det så sterkt at jeg ja, unngår å være alene med henne. Da Corona stod på som verst hadde vi video chat der hun var den første som var tilstede av rundt 7-8 stykker. Jeg drøya det en halvtime for å være 100% sikker på at vi ikke kom til å være alene.

Anonymkode: beceb...f3b

Men hvordan ble dere venner I utgangspunktet om dere kommuniserer så pass dårlig samnen?

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel. Å være stille er en del av angstgreia mi. (Diagnose, ja. Terapi, ja.) Og grunner til at jeg kan være mye stille er:

-Folk snakker veldig mye selv og ikke slipper meg til, og så gir jeg etterhvert opp å prøve, for de er tydeligvis ikke interesserte i hva jeg kunne hatt å si.

-Jeg er redd for å overdele eller på en eller annen måte skuffe.

-Jeg tror folk ikke liker meg fordi de aldri tar inititativ. (Ser muligheten for at den er gjensidig, sliter med å ta initiativ selv.)

Det er som regel lettere med en person enn mange personer. Men faktum er at jeg veldig sjelden gjør sosiale ting, blant annet fordi jeg har en tendens til å bli den stille, og jeg får et tonn av skyldfølelse for å være den stille og dermed legge byrden ved å føre samtalen på andre. Samtidig er jeg redd for å si noe upassende... Det er litt catch-22: Feil om jeg ikke sier noe, feil om jeg gjør det.

Jeg kan forøvrig ikke fordra introvert/ekstrovert-dikotomien. Jeg tror mange plasserer meg i introvert-båsen veldig kjapt og dermed ikke gidder å gi meg en sjanse til å si stort, men jeg føler ikke selv at jeg hører til der. Jeg synes ikke det er supert å være masse alene hele tiden. Jeg tenker ikke i tusen timer før jeg sier noe ultrasmart. Jeg føler meg som en tulling når folk må skru på kjempesnillheten sin for å "nyte" stillheten mellom oss.

Anonymkode: fad2e...412

Godt innlegg, men det å anerkjenne om man er introvert/ekstrovert tror jeg er en bra ting når man gjør det riktig. Du er kanskje en noe sjenert ekstrovert? Skjønner at du ikke liker det når folk plasserer deg feil! 

Mange er stille fordi de er introverte. Andre fordi de er sjenerte eller sosialt klønete. Jeg er selv en noe sjenert introvert.

Anonymkode: 35209...fca

[AnonymBruker]

6 timer siden, Anjah skrev:

Jeg har et par venninner i buketten min som ikke bidrar mye til å holde en samtale i gang.
Vi kan f.eks møtes for å gå en tur, ta en lunsj, eller lage middag sammen, uten at disse engasjerer seg særlig mye for å opprettholde en samtale. Jeg blir ganske stresset (og sliten) av å stadig være den som "drar lasset". Jeg tror forresten ikke disse venninnenes manglende engasjement er et resultat av et dårlig forhold oss i mellom. Jeg har inntrykk av at de liksom bare er sånn av natur. -Eller at de kanskje har blitt vant med at de kan "lene seg" på meg?

Dere som er litt av den "stille østers" typen; er dere helt uberørt av å la noen andre ha samtale-regien, eller plages dere?
Jeg spør forresten ikke for å være teit eller ubehagelig, altså. Jeg er oppriktig nysgjerrig ❤️

 

Hvorfor kaver du seg slik opp over stillhet? Er du redd for å høre noe ubehagelig i den?

En er ikke venner om en ikke kan være stille sammen. Om to mennesker ikke kan sitte med stillheten i seg og mellom seg og kjenne at en er i stillheten, sammen, og la den roe en ned - da er en vage bekjente.

Så pust inn i stillheten. Og så puster du ut. Tell gjerne til et par hundre de første gangene. Øv på å være stille. Stillhet er alltid å foretrekke fremfor sladder, alltid å foretrekke fremfor spekulasjoner, alltid bedre enn vonde ord og som oftest bedre enn å snakke om seg selv. En god samtale inneholder stillhet.

Anonymkode: 1014b...5d5

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Venninna mi er slik og jeg syns det er så ubehagelig at jeg ikke vil være med henne alene. Det nekter jeg, for hun snakker kun om ting hun er interessert i, og det er veldig sære ting som jeg helt ærlig gir totalt faen i og kan ingenting om. Så hun snakker om det, jeg gir feedback og virker interessert. Hun er ferdig, jeg snakker og hun enten A.) sier ok. B.) Svarer ikke. Eller C.) Sier Hmm og konsekvensene av alle tre alternativa er at samtalen stopper og jeg blir dødstressa. Slik er hun med alle vennene sine, hun er rett og slett bare slik. Har klaget om det TIL henne og hun svarer at hun er interessert, men vet ikke helt hva hun skal svare. Greit nok, men jeg misliker det så sterkt at jeg ja, unngår å være alene med henne. Da Corona stod på som verst hadde vi video chat der hun var den første som var tilstede av rundt 7-8 stykker. Jeg drøya det en halvtime for å være 100% sikker på at vi ikke kom til å være alene.

Anonymkode: beceb...f3b

Du drøyde for å ikke være alene med henne? Og du nekter å være alene med henne? For å være helt ærlig så er det nesten litt slemt når dere er venninner. Hun er som hun er og det må vel være lov.

Anonymkode: 35209...fca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler deg å si fra til venninne dine at de må gi deg mer tid. 

Jeg visste ikke at det finnes folk som tenker på en tregere/annerledes måte enn det jeg gjør. Så jeg antok at min stille kollega var arrogant eller at hun ikke likte meg. Jeg ble ganske stressa av det. Og når jeg blir stressa har jeg en tendens til å prate enda mer, for å forsøke å dekke over den pinlige stillheten som for meg er ubehagelig. Så det var egentlig en vond sirkel. Hvis det ikke hadde vært for at jeg heldigvis hadde en god venn som forklarte litt for meg, ville jeg aldri forstått at kollegaen min fungerer på en annen måte en meg, og jeg ville gått glipp av vennskapepet mitt med henne og alle de interessante tankene hun har. 

Anonymkode: 38417...020

Jeg har prøvd å forklare litt hvordan jeg fungerer, men det hjelper ikke noe særlig. Jeg får liksom bare beskjed om å prate mer og at ansvaret ligger på meg. Jeg er nok vanskelig siden jeg ikke har så lett for å skyte inn i samtaler, men det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg prøver virkelig, men det er vanskelig å endre helt på sin personlighetstype.

Jeg har heldigvis også noen venner som fungerer på samme vis som meg og vi har det veldig fint sammen. 

Anonymkode: b672b...48e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd å forklare litt hvordan jeg fungerer, men det hjelper ikke noe særlig. Jeg får liksom bare beskjed om å prate mer og at ansvaret ligger på meg. Jeg er nok vanskelig siden jeg ikke har så lett for å skyte inn i samtaler, men det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg prøver virkelig, men det er vanskelig å endre helt på sin personlighetstype.

Jeg har heldigvis også noen venner som fungerer på samme vis som meg og vi har det veldig fint sammen. 

Anonymkode: b672b...48e

Tror veldig mange ekstroverte eller pratsomme (de som ofte tar ordet) trenger å bli informert om at ikke alle er som dem! Jeg er mye stille og opplever at det er mange som bare ikke forstår og dømmer meg for det. De burde lære det bort i skolen eller noe sånt, mer om hvordan vi er skrudd sammen forskjellig. 

Anonymkode: 35209...fca

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tror veldig mange ekstroverte eller pratsomme (de som ofte tar ordet) trenger å bli informert om at ikke alle er som dem! Jeg er mye stille og opplever at det er mange som bare ikke forstår og dømmer meg for det. De burde lære det bort i skolen eller noe sånt, mer om hvordan vi er skrudd sammen forskjellig. 

Anonymkode: 35209...fca

Min erfaring er at ekstroverte ikke skjønner hvordan det er å være introvert selv om du prøver å forklare flere ganger, og likevel durer på med sitt, og krever "action" hele tiden.. 

Anonymkode: 9d5a4...1b2

[AnonymBruker]

Jeg var stille østers. Nå har jeg funnet folk jeg deler mer med. Blir aldri midtpunktet men det trenger jeg ikke heller. 
Var stille pga en selvtillit på bunn og jeg ikke delte noe med de andre. 
 

Angst. Angst for å at andre skal synes det du sier er teit. Man er gjerne selvhøytidelig når man har selvtillit på bunn. Føler andre analyserer det man sier hele tiden og bruker det mot dem etterpå. 
 

Når jeg først snakket så fikk jeg aldri fullført fordi skravlebøtta over skavlebøttene alltid snakket høyere og mer. Det jeg snakket om var for kjedelig så hun måtte bryte inn om sitt i stedet. Da var jeg faen meg irritert.

Anonymkode: a8651...3a9

[AnonymBruker]

12 timer siden, Kajo skrev:

Jeg har skrevet om mine tanker om dette før, så kopierer inn det her selvom spørsmålet da var formulert litt annerledes. Beklager lengden på det, vanskelig å beskrive uten mange ord.

"Her har jeg masse tanker! Jeg har nemlig gjort meg noen erfaringer med samboeren min som hater å bli avbrutt. Jeg har funnet ut at han og jeg kommer fra heeeelt forskjellige kommunikasjonskulturer. Han er vant med kommunikasjon som er veldig sånn: Nr.1 forteller noe. Nr. 2 reagerer på det. Nr. 2 forteller kanskje noe. Nr 1 forteller noe. Og så er han vant med at det som blir fortalt alltid har en hensikt. At det er noe man forteller med den tanken at man vil dele noe morsomt eller fortelle noe man har bestemt seg for eller noe sånt. Det er en veldig konkret måte å snakke sammen på. Blant mine var reaksjonen til de fleste når de møtte han at han var "veldig hyggelig, men kanskje litt stille".

 

Jeg kommer fra et miljø med en myyyye mer flytende kommunikasjonsstil. Sånn hvor det å prate sammen kan være viktigere enn innholdet i det vi prater om, og vi kan godt snakke om noe vi har snakket om flere ganger før og si masse av det samme. Det er på en måte en mer utforskende samtalestil hvor den ene starter på noe, og har kanskje en tanke om hvor man skal ende opp, men den andre bidrar ved å skyte inn tanker og ta den orginale tanken med på noen sideveier for å utforske der før man snor seg tilbake og finner den opprinenllige endelsen. Eller har kommet til noe helt annet fordi begge syntes en av sideveiene var mer interessant. Dette er grunnen til at jeg kan ha en samtale på tlf med venninne i 3 timer, og samboeren min sier "Har dere snakket helt til nå? Det er sykt..." 😂

 

Når jeg og samboeren min da møttes, så støtte vi på det problemet at vi begge ble veldig frustrerte. Han ble frustrert fordi han følte jeg avbrøt han og aldri slapp han til. Jeg fordi jeg følte han ikke syntes noe jeg sa var interessant og lurte på om han ikke hadde meninger og tanker selv siden han ikke engasjerte seg i samtalen. Han kom jo aldri med noe og satt der bare taust som en fjott! Sannheten var jo at vi begge tok feil, og begge hadde litt rett. Etterhvert skjønte jeg at hans naturlige pauser, de man legger inn i praten for å invitere den andre til å komme med innspill, er myyyyyye lengre enn jeg er vant til fra før. Så, for at vi skulle få det fint med kommunikasjonen så må jeg holde igjen når jeg tror han er ferdig for å se om det kommer noe mer, og så må jeg noen ganger ta pauser i det jeg sier, som for meg føles ubehagelig lange, for å invitere han inn. Og han har fått beskjed om å øve på å merke pausene jeg legger inn også, for hvis ikke vil han aldri komme til i samtaler med min familie og venner (hvertfall i gruppesammenheng).

 

Så, ja, det kan hende du avbryter mye. Jeg tenker at du da kommer fra en familie eller miljø hvor praten går veldig fort og du er kanskje vant med uvanlig korte åpninger for å invitere inn motparten til å delta. Når du da møter folk som er vant til den andre typen kommunikasjon, så blir det en ubalanse. Begge stiler funker nemlig like godt når partene i samtalen er på samme stil, men så fort man har motsatte stiler vil det bli feil. Og da vil den ene parten si "Han avbryter hele tiden og snakker konstant", mens den andre vil si "Herlighet så kjedelig type, jeg følte jeg måtte dra samtalen for han kom jo ikke med noen innspill og bidro ikke i det hele tatt, bare satt der mutt." At du har merket deg at du kan være avbrytende er et supert utgangspunkt for å øve på å lese andres kommunikasjonsmønster og tilpasse seg så man kommer på bølgelengde med flere. 😉"

I tillegg kan jeg si at vi i min vennegjeng ikke stiller så mange spørsmål for å bli kjent, og for meg føles det veldig frekt å grave og snoke i andres privatliv ved å stille spørsmål. Det vi heller gjør er å dele noe om oss selv, for å vise tillitt og så deler den andre noe om seg. Over tid bygges en relasjon hvor man er trygg på å dele det meste. Men i møte med de som aldri deler uoppfordret blir denne strategien dum da man blir snakkende veldig mye om seg selv og "får" lite tilbake. Noe som ikke er allright for noen av oss. Flyttet for 3 år siden, og måtte virkelig være bevisst det der da jeg plutselig møtte mange fler som ble kjent via spørsmål og svar metoden. Det er greit det, men jeg kjeder meg ofte i sånne samtaler rett og slett fordi jeg ikke er så god til å da få fram det interessante ved folk. Og jeg føler ikek at vi bygger en relasjon, for meg føles det veldig overfladisk. Men prøver å jobbe med dette også, bli mer komfortabel og føle at man kan bygge tillit på den måten også. Men er litt vanskelig... 😅

 

 

 

Jeg husker at jeg leste dette i en tidligere.tråd, og må bare si jeg synes dey er genialt! Veldig godt beskrevet.

Synes hovedinnlegget her var fint, og mange fine svar..gruer meg ofte for slike tråder, for de blir ofte så fulle av hat mot "ekstroverte skravlebøtter". Mange forstår ikke at de som snakker, kan ha akkurat like dårlig selvtillit som dem som er tause. Ofte bunner pratingen i at man føler at man trenger kontakt med den andre, eller at man er redd for å være kjedelig, og så videre. Lett å tenke at den andre ikke gidder å snakke med meg fordi jeg er dum/kjedelig/uinteressant...

Anonymkode: 1e58f...3d2

[AnonymBruker]

Veldig slitsomt å omgås mennesker som bare sitter der passiv, og du hele tiden må holde samtalen i gang.. føles nesten ut som en støttekontakt.. korte svar og lite engasjement. Føler deg nesten frekk.. som stiller spm og for å holde en samtale.. 

jeg unngår slike mennesker om jeg er litt sliten, har ikke Kapasitet til å Hele tiden holde samtalen i gang.. blir stresset, og usikker 

Anonymkode: 19dc6...10f

[Iso1]

Jeg er mer stum enn bare stille pga en diagnose jeg har. Lite å få gjort med, vært sånn siden skolen. 

Skulle gjerne klart å prate mer, men det går ikke. Så enten må andre ta seg av pratingen eller så kan vi bare ha det stille. Sånn er det bare og sånn vil det forbli. 

[AnonymBruker]

 Jeg forstår meg ikke på sjenerte mennesker

Anonymkode: 92c46...985

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg forstår meg ikke på sjenerte mennesker

Anonymkode: 92c46...985

Nei skjønner godt at du ikke forstår deg på Sosialangst.

Anonymkode: 169bd...7eb

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg forstår meg ikke på sjenerte mennesker

Anonymkode: 92c46...985

Nei, og jeg forstår meg ikke egentlig på de som er svært pratsomme. Men jeg liker mange av de godt likevel! (sier ikke at du ikke gjør det forresten) 

Anonymkode: 35209...fca

[Gjest miaw]

Folk er forskjellige, sånn er det bare. Noen er stille av natur, mens andre kan skravle med en gråstein. Jeg tenker det beste er at man prøver å akseptere andre for sånn de er, men folkeskikk kommer en langt med. Dvs i jobbsammenheng foreksempel er det en smule uhøflig og snakke uavbrutt og aldri la noen andre slippe til, eller være helt passiv og svare kun med enstavelsesord hvis noen snakker til deg. Heldigvis er det fleste et sted midt imellom der, det er ihvertfall min erfaring.

Endret 15. juli 2020 av miaw

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og folk som har munndiare, er bare slitsomme ofte er det kun overfladisk piss-præjk. 

Anonymkode: 23e21...b6f

Syns ikke alle er det. Kjenner et par stykker som kan prate i timesvis, og jeg kan lytte til de i timesvis. For noen utrolig interessante personer!

Anonymkode: 50124...0e8

[miSs.]

Jeg ser på meg selv som en god lytter. Liker ikke og har aldri likt å prate for mye, noen har jo mer på hjertet enn andre. 

[AnonymBruker]

8 hours ago, miaw said:

er det en smule uhøflig og (...) være helt passiv og svare kun med enstavelsesord hvis noen snakker til deg. 

Nei, for pokker. Det er sosial angst.

Anonymkode: fad2e...412