Burde psykisk syke få barn?

[Nappetass1]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gi meg gjerne EN grunn til at jeg, som en mann som sliter moderat psykisk, er i midten av 30-åra uten partner eller barn eller et stabilt arbeidsliv, logisk sett skal kunne få et stabilt liv i denne verdenen?

Er det ikke best at jeg forsvinner? Greit å luke ut oss menn som sliter, er det ikke?

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er sånn en mann som tar opp sine problemer alltid vil bli tolket som av mange kvinner. Spesielt på et forum, hvor det er lav takhøyde for slikt.

Ingenting av det jeg skrev i mitt første innlegg er usannheter, og kan ikke betraktes som sutring. På et forum vil ALLE som lufter sine problemer bli ansett som sutrere av noen, uansett.

Anonymkode: 1cf62...bdc

Ikke sutrete?? «Er det ikke best at jeg forsvinner?» er noe et misfornøyd barn kunne sagt.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Nappetass1 skrev:

 

Ikke sutrete?? «Er det ikke best at jeg forsvinner?» er noe et misfornøyd barn kunne sagt.

Tydelig at du ikke evner å forstå her. Men det er greit, det er ikke for alle.

Generelt kan jeg si at jeg heller ville hatt en forelder som slet psykisk, enn en kald og kynisk en som man ikke kunne kommet til om man hadde problemer.

Anonymkode: 1cf62...bdc

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men likevel kan de velge selv å få barn, så lenge de er attraktive for en mann og rent biologisk kan få barn.

Begrepet psykisk syk er et veldig løst begrep som innbefatter mange variabler og funksjonsnivå. Hva vil du legge i det å ikke være kapabel til å få barn?

Anonymkode: 1cf62...bdc

Man bør ha en stabil psyke hvis man velger å få barn. De fortjener en stabil og trygg oppvekst.

Anonymkode: 696a2...b14

[AnonymBruker]

23 timer siden, Uatskillelig skrev:

Det er ikke noe sort/hvitt svar på dette, men det som fikk meg til å rygge unna av det du skrev er alkoholavhengighet. Du må for all del ikke få barn om du er alkoholiker (!!), så det må i alle fall være et tilbakelagt kapittel før du eventuelt blir mor. Det er svært traumatiserende for barn å vokse opp i rusmisbruk, så det må du ikke finne på. Men om du blir frisk fra alkoholismen, så kanskje det kan være mulig på sikt - men det er noe du bør drøfte med behandlerne dine.  

 

 

Jeg fikk diagnosen fordi når jeg først drikker så bruker jeg det som et middel for å dempe sosial angst, jeg sliter med å begrense mengden når jeg først har startet og jeg bryr meg ikke om konsekvenser som kan ødelegge for meg selv. Drikker 2-3 ganger i mnd og kun i selskap med andre, og har null problemer med å frastå fra drikking egentlig. Som regel prøver jeg heller å finne på noe annet gøy, men venner vil alltid på fest, og det klarer jeg ikke uten alkohol pga sosial angst. Forstår ikke helt hvordan diagnosen passer meg, men behandleren min sa i hvert fall at man kunne få diagnosen uten å være direkte avhengig av alkohol.

Men vil bare nevne at det aldri kunne falt meg inn å fått barn før jeg var stabil på alle mulige måter. Jeg personlig tror bare aldri at jeg kommer til å bli kvitt f.eks PTSD-diagnosen, men at jeg kanskje ville vurdert å få barn om jeg klarte å leve stabilt med den allikevel. Var bare nysgjerrig på hva andre tenker om det. Også er jeg tross alt bare 20 år og OM barn blir aktuelt, blir ikke det før om mangemange år. 

Anonymkode: b2e78...a2f

[AnonymBruker]

Jeg tenker; de som ikke kan være der for barna, fysisk og mentalt, gi støtte, kjærlighet og god oppfølging, ikke burde være foreldre.

Er man psykisk syk, og likevel kan gi disse tingene til barnet sitt, da er det helt ok!

Anonymkode: 444bd...702

[AnonymBruker]

Spørs hvor psykisk syk man er! 

Hvis man ikke klarer å ta vare på seg selv sliter så mye at man vil ta liv av seg, eller har så stor angst at man ikke tør å gå til butikken, er vrang forestilt osv you name it!

Synes jeg ikke man skal ha barn! om du er lett deppreimert, og har litt angst vil jeg tro det går fint så lenge partner er frisk og du har beina på jorden 😁 men det er noe man selv må følge på. 

Om du tror du er for syk for barn da er du kanskje det. 

 

 

Anonymkode: 3ffad...2d7

[AnonymBruker]

Nei!

Anonymkode: cc9bd...3d4

[Støvsugerør]

Det kan være terapeutisk å få barn slik at man får det å tenke på istedet for annet tankekjør. 

[PokemonGone]

Det er ikke noe riktig svar på dette. Jeg kan bare si at en baby fortjener et passende miljø for å vokse opp og ha en god livskvalitet. Vi kan ikke bare snakke om genetikk. 

Hvis du spør meg om jeg vil forby visse mennesker å få barn? Nei, jeg tror ikke jeg har den kraften eller ønsket.
 
Den sosiokulturelle konteksten er viktigere enn genetikk. Å være født i en sunn familie hjelper et barn å unngå visse atferd, men hvis dette mønsteret av ustabilitet (emosjonell, sosial, økonomisk, kulturell, etc.) gjentas i flere generasjoner, så er det verre arvelig atferd.

Spør deg selv, er jeg virkelig klar til å ta vare på noen andre enn meg? 
 
 

[AnonymBruker]

Min personlige mening: Nei. 
 

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor og faren min var alkoholiker. Og livet mitt ble ødelagt. 
Nå Har nok miljøet jeg vokste opp i størstedelen av skylden, men Jeg er overbevist om at det også er mye som er arvet. Selv etter 10 år med div terapi, så er jeg ikke frisk nok til å kunne fungere ordentlig og er blitt 100% ufør. 
Om jeg noengang skulle blitt friskmeldt så ville jeg uansett aldri fått barn. Det kan godt være at jeg hadde klart å være en god mor, men bare sjangsen for at ungen kunne arvet en brøkdel av det jeg sliter med gjør at jeg lar være. 
 

Anonymkode: 3cf96...40b

[Gjest Poppelopp]

Her i hus er kona tilbakevendende depressiv, og har diagnosen borderline. Vi har 2 sunne og friske barn sammen. Er kona langt nede en dag så setter jeg i gang et ekstra gir. Barna får all den omsorgen de har behov for. 
 

Har hatt slik COS-kurs i regi av bv, og har nå ingenting mer med de å gjøre. Et veldig fint kurs som jeg mener alle nybakte foreldre burde hatt. 

Å være psykisk syk er ikke ensbetydende med omsorgssvikt. 
 

 

[AnonymBruker]

På 14.7.2020 den 1.04, AnonymBruker skrev:

Det er stor forskjell på å få psykiske problemer når barna allerede er der enn om problemene var der før noen likevel valgte å få barn opp i egne problemer. Selv var jeg et følsomt og usikkert barn av forskjellige årsaker og tok avgjørelsen i tenårene om at jeg ikke ville ha barn selv. Følte at jeg ikke ville kunne gi de alt de fortjener og har aldri angret. Har klart meg fint fordi jeg har kun hatt meg selv å ta vare på. Arbeidslivet er tøft og jeg ville ikke hatt nok overskudd og energi til å følge opp barn slik at de blir lykkelige voksne med alle muligheter. Man ser det i alle skoleklasser, det er alltid noen som ikke har det bra pga forholdene hjemme og det synes jeg ikke de fortjener.

Anonymkode: 696a2...b14

Ja, i vår klasse så er det nå slik at de to barna som sliter mest er de som har såkalte "optimale" forhold hjemme. Med begge foreldre og alt er A4. Så man kan slite selv om alt er strålende hjemme.

Anonymkode: a5bdc...406

[AnonymBruker]

På 13.7.2020 den 23.16, AnonymBruker skrev:

Jeg er kun 20 år, men tenker mye på dette. Jeg har vokst opp i en veldig utradisjonell familie med en alenemor og bror med utviklingshemning, og har alltid drømt om å ha et fint A4-liv med mann, barn og hund i et hus med hvitt gjerde. Ble akutt psykisk syk for noen år tilbake og er i skrivende stund diagnostisert med tilbakevendende depresjon og angst, PTSD, alkoholavhengighetssyndrom og ADHD. Mulig jeg har andre diagnoser, jeg har en del innviklet symptomer. 

Jeg håper selvsagt på å bli ordentlig friskemeldt en dag, men foreløpig ser det ut som jeg bare må ta til takke med å ha gode perioder, og dårlige perioder. Ville aldri falt meg inn å få barn før jeg hadde fått en ordentlig behandlingsplan til disse dårlige periodene, og jeg måtte selvsagt hatt en stabil partner som evt kunne tatt på seg litt mer ansvar i disse periodene, men selv da er jeg usikker. Psykiske lidelser er jo også arvelig, og det er veldig klart og tydelig i min familie i hvert fall. Hva tenker dere? 

Anonymkode: 1be5a...bbc

Mye av det du har er lidelser du kan bli kvitt og du er ung, så du har ennå tid til å jobbe med deg selv. Så må du se på hvordan du selv er på dine dårligste dager, hadde du da taklet en utagerende 2 åring? Hadde du da taklet lite søvn i lang periode for et spedbarn. Takler du grensesetting, rutiner og rammer for barn uansett alder? 

Hvis du er veldig trygg på deg selv på de områdene så kan du fint få barn. Ptsd kan du bli kvitt, depresjon og angst kan du lære deg å regulere, avhengighet så må du bare aldri røre noe, ADHD finnes det medisiner for. 

Anonymkode: 1400f...95f

[AnonymBruker]

Jeg vil si ja! Det er faktisk mulig for oss med psykiske lidelser å være gode foreldre. 

Jeg er bipolar 2 og ADD, og har tidligere i livet slitt en del med angst. Dette har jeg jobbet hardt med og vil anse meg selv som oppegående. Jeg jobber, jeg har venner, kjæreste, hus og uendelig med omsorg og kjærlighet for litt fødte og ufødte barn. 

Det negative er at skolen og systemet svikta meg, og som ett resultat av det har jeg ingen utdannelse. Men det har jeg planer om å begynne med allerede nå etter at barn nr 2 har blitt født ved å ta opp fag som privatist. 

Hvorfor skal ikke jeg få ha barn? Bare fordi jeg har en diagnose betyr det ikke at jeg ikke kan ta vare på barna mine. Det er mange uten diagnoser som ikke tar vare på barna sine. Sier ikke at alle med diagnoser burde få barn, akkurat som at ikke alle uten burde få heller. 

Vi med diagnoser er så mye mer enn diagnosene våres. 

Anonymkode: 97464...38c

[AnonymBruker]

Absolutt ikke! Har en tidligere venninne som er psykisk utviklingshemmet + myyyye mer psykisk. Hun kan ikke engang ta vare på seg selv. Kan ikke betale en regning i nettbanken engang. Hun har verge og samboeren hennes jobber i vernet bedrift. De er begge uføre. Hun har også to tidligere venninner som også er uføre. Ene er snart 30 år og begge bor hjemme. Andre er over 40. De er ikke mine venninner. Har aldri vært heller, men har vært mye sammen med de sammen med min tidligere venninne. Hun er min tidligere venninne nå fordi hun er slik som hun var når hun var 12 år. Blitt mer og mer umoden. Eller jeg har blitt mye mer oppmerksom på det da. Venninnene hennes er også uføre pga psykiske sykdommer. Tror ikke hun har en eneste venninne som ikke er ufør faktisk. Kanskje bare teatervenninnene  hennes som er under 20 år. Og hun er 29. Venninnene kan heller ikke ta vare på seg selv. De jobber også i vernet bedrift. Så NEI. Psykisk syke bør IKKE få barn. Jeg ville ikke engang latt noen av de passe katten eller hunden min. De er også veldig uegnet for å ha dyr. 

Anonymkode: 95262...494

[Silva Pluvialis]

Støvsugerør skrev (På 15.7.2020 den 3.22):

Det kan være terapeutisk å få barn slik at man får det å tenke på istedet for annet tankekjør. 

Det kan, men man bør ikke ta sjansen på at barn skal gjøre en frisk. Det er å spille russisk rulett. Man bør heller gå i terapi og bli så frisk som mulig før man tenker på å få barn - ikke få barn i håp om at det skal løse problemene. Å få barn helbreder sjeldent, og mange ganger blir psykiske lidelser forverret i småbarnsfasen med natterangling, lite søvn, økt stress og store forandringer i livet - for å ikke snakke om påkjenningen det er for en del å skulle gå gravid og føde. Slike faktorer må man også ta i betraktning. Psykisk syke har større sjanse for å få fødselspsykose, fødselsangst og fødselsdepresjon.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Absolutt ikke! Har en tidligere venninne som er psykisk utviklingshemmet + myyyye mer psykisk. Hun kan ikke engang ta vare på seg selv. Kan ikke betale en regning i nettbanken engang. Hun har verge og samboeren hennes jobber i vernet bedrift. De er begge uføre. Hun har også to tidligere venninner som også er uføre. Ene er snart 30 år og begge bor hjemme. Andre er over 40. De er ikke mine venninner. Har aldri vært heller, men har vært mye sammen med de sammen med min tidligere venninne. Hun er min tidligere venninne nå fordi hun er slik som hun var når hun var 12 år. Blitt mer og mer umoden. Eller jeg har blitt mye mer oppmerksom på det da. Venninnene hennes er også uføre pga psykiske sykdommer. Tror ikke hun har en eneste venninne som ikke er ufør faktisk. Kanskje bare teatervenninnene  hennes som er under 20 år. Og hun er 29. Venninnene kan heller ikke ta vare på seg selv. De jobber også i vernet bedrift. Så NEI. Psykisk syke bør IKKE få barn. Jeg ville ikke engang latt noen av de passe katten eller hunden min. De er også veldig uegnet for å ha dyr. 

Anonymkode: 95262...494

Dette var jo svært generaliserende da. Ikke alle er som disse du nevner. Det finnes forskjellige lidelser og forskjellig funksjonsnivå. Det er ikke gitt at ingen psykisk syke bør få barn eller dyr. Noen kan, mens andre ikke vil være i stand til det. 
 

 

[AnonymBruker]

Nei! Man leser masse her på kg hvordan mange sliter etter en barndom hvor det var psykisk sykdom. Tenk på barna og ikke egen egoisme. NEI til barn.

Anonymkode: 696a2...b14

[Rant]

Jeg mener det kommer an på hvilken type psykisk sykdom. Synes det blir feil å generalisere, da det er et vidt spekter av forskjellige personlighetsforstyrrelser, og andre lidelser, som pstd, adhd...etc. 

Om man lider av narsissistisk personlighetsforstyrrelse, dyssosial pf. eller emosjonell ustabil pf., så mener jeg helt klart at det er best å avstå barn. Barn av foreldre med en av disse lidelsene kommer til å lide, uansett. Det finnes ingen medisiner som kurerer eller demper disse personlighetsforstyrrelsene. Om man lider av eupf. kan man gjennom årevis av terapi bli bedre, men det tar lang tid, og det forventes at personen faktisk søker hjelp. 

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Dette var jo svært generaliserende da. Ikke alle er som disse du nevner. Det finnes forskjellige lidelser og forskjellig funksjonsnivå. Det er ikke gitt at ingen psykisk syke bør få barn eller dyr. Noen kan, mens andre ikke vil være i stand til det. 
 

 

Mente jo så klart ikke alle sykdommer kun de med kognitiv svikt. Dette er bare de lidelsene jeg har vært bort i med de jeg kjenner og kjenner til. Men ingen av disse jeg kjente hadde klart å ta vare på så mye som en gullfisk. Og da i hvert fall ikke et barn når de ikke en gang kan ta vare på seg selv. Er jo klar over at noen kanskje kan klare det. Men vil jo tro at de aller fleste ikke kan. Jeg mente også at jeg ikke ville la noen av de jeg kjenner med psykisk lidelse passe mine barn eller dyr. Generelt tror når det gjelder dyr at kanskje noen få kan klare å ta vare på en kanin eller en fugl med god veiledning. Men barn, nei!!

Anonymkode: 95262...494