Burde psykisk syke få barn?

[AnonymBruker]

Jeg er kun 20 år, men tenker mye på dette. Jeg har vokst opp i en veldig utradisjonell familie med en alenemor og bror med utviklingshemning, og har alltid drømt om å ha et fint A4-liv med mann, barn og hund i et hus med hvitt gjerde. Ble akutt psykisk syk for noen år tilbake og er i skrivende stund diagnostisert med tilbakevendende depresjon og angst, PTSD, alkoholavhengighetssyndrom og ADHD. Mulig jeg har andre diagnoser, jeg har en del innviklet symptomer. 

Jeg håper selvsagt på å bli ordentlig friskemeldt en dag, men foreløpig ser det ut som jeg bare må ta til takke med å ha gode perioder, og dårlige perioder. Ville aldri falt meg inn å få barn før jeg hadde fått en ordentlig behandlingsplan til disse dårlige periodene, og jeg måtte selvsagt hatt en stabil partner som evt kunne tatt på seg litt mer ansvar i disse periodene, men selv da er jeg usikker. Psykiske lidelser er jo også arvelig, og det er veldig klart og tydelig i min familie i hvert fall. Hva tenker dere? 

Anonymkode: 1be5a...bbc

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei, nei. 

Det er en grunn til at barnevernet har mye å gjøre. 

Anonymkode: af31c...32a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei, nei, nei, nei. 

Det er en grunn til at barnevernet har mye å gjøre. 

Anonymkode: af31c...32a

Gjerne utdyp mer. Mener du at man ikke kan være en god forelder om man har vanskeligheter, eller at alle psykisk syke er likestilt i den forstand? Blir absolutt ikke fornærmet, er kun interessert i høre andres tanker om dette. ts 

Anonymkode: 1be5a...bbc

[AnonymBruker]

NEI.

Hilsen barn av en mor med angst og depresjon.

Anonymkode: 1618d...6e9

[AnonymBruker]

Tenker det kommer litt an på hvor og hvordan dårlig man er. Og på hvor frisk og oppegående mannen din er. 

Anonymkode: 1e071...d0f

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme båt som deg. Har slitt med en del psykiske problemer og alkoholavhengighet. Er i begynnelsen av 30-årene, og har klart å komme meg "ut" av det meste. Jeg vil ikke si jeg er 100% frisk nå, men jeg har vært edru lenge (år), jeg holder på med utdanning (som går godt), og jeg har fått et mye bedre og sunnere forhold til både meg selv og til andre mennesker. 

En av grunnene til hvorfor jeg sliter i mitt liv, er at min egen mor hadde depresjoner og andre psykiske plager som gikk utover meg hele mitt liv. Hun tok ikke vare på seg selv, og løste ikke problemene sine. Slik jeg ser det, er ikke hun et menneske som burde ha fått barn. Men hva med meg, burde jeg få barn? Jeg vet ikke.  Det jeg vet er at når jeg fremdeles sto midt i det, så hadde jeg ingen planer om å få barn noen gang. Jeg hadde vært like ille som min egen mor. Og det fortjener ikke barna mine. Hadde jeg klart det greit nå? Ja. Hadde jeg gjort en bedre jobb enn min mor, nå? Absolutt. Hadde jeg vært en perfekt mor? Langt ifra. Men hvem er?

Så jeg tenker: Bli frisk først. Bli fungerende. Ikke bring barn til verden når du er på bunnen. Vår oppgave her er å gi den neste generasjonen best mulige forutsetninger for å leve gode liv. Kan man ikke gi barna gode, verdige liv, bør man ikke få barn. 

Anonymkode: 5469f...191

[AnonymBruker]

Det er mange faktorer som spiller inn da. Kan du forsørga deg sjølv utan staten? Frisk i fem år utan tilbakefall? Takler du ekstrem søvnmangel? Har du nettverk?

Folk flest sliter psykisk og er i arbeid. Alle har ein psykisk helse.

Er du alvorlig syk psykisk eller fysisk burde du selvsagt ikkje få barn. Men har du psykiske plager under kontroll, det går faktisk fint.

Det er ikkje eit klart svar. 

Anonymkode: ebd4e...b51

[AnonymBruker]

Nå kommer det vel helt an på hva man sliter med.

Og hva med de som har blitt syke, etter de fikk barn? Skal man ta barna deres da?

Jeg fikk for få år siden diagnosen PTSD og depresjon. Barna mine er tenåringer, og jeg er helt alene med de. Men jeg vet at jeg er en god mor. Yngste ble nylig utredet hos BUP, han har 2 diagnoser. Og jeg var veldig åpen om mine egne diagnoser. Men de mente at jeg var en fantastisk mor, og at jeg alltid har møtt barnets behov på rett måte. Og har alltid fått skryt av skolen og. Psykologen jeg gikk i behandling til, sa og at han var helt sikker på at jeg er en svært god mor.

Anonymkode: b0066...b92

[AnonymBruker]

Nei!!!!!! 

Anonymkode: cb4f5...38d

[AnonymBruker]

Alle hår gjennom faser i livet der man kan få seg en psykisk knekk eller en diagnose som ikke nødvendigvis er vedvarende. Vet om mødre som er både ressurssterke, intelligente og omsorgsfulle som har ptsd og depresjon (som ikke er en konstant og livslang vedvarende lidelse) som ivaretar barna sine på lik linje, om ikke mer, som de som ikke har det. Samtidig vil jeg si at om du bare visste, hva alle de forskjellige mødre og fedre der ute sliter med, som utad er ressurssterke og karrierevellykkede, og virker vellykket på alle områder, så ville du ha skjønt at litt ptsd og depresjoner er blåbær i sammenligning. 

Anonymkode: 4da4a...71d

[Drizzt]

Det er en ting å ha en fase, en annen ting å være i en ''fase'' hele livet. 

Det blir urettferdig overfor barnets far, dvs din mann eller samboer, som må i lange perioder ha ekstra ansvar og være så å si alenepappa. Det spørs også i hvilken grad du er preget, hvordan du fungerer i hverdagen, om du har et stort nettverk som kan steppe inn, om du kan være selvstendig mesteparten av tiden og ikke minst hva slags omsorg og oppvekst du kommer til å tilby dine barn. Hva slags trygghet du har å tilby. Ville du selv likt å ha en mor som sliter med de tingene du gjør? Viktig å reflektere der godt over slike temaer.

Å få et barn er et stort, stort ansvar og en veldig stor påkjenning for psyken de første årene med våkenetter, mas, trass, enorme behov hos barnet, osv. Det er langt fra alle som er egnet som foreldre. 

Med de diagnosene du har i dag er det ikke usannsynlig at jobben å ha barn kan blir for mye for deg. Tenk at her handler det ikke bare om deg, men om barnet og barnets far i like stor grad. For å være helt ærlig, hadde jeg vært deg, ville jeg ventet til livet og jeg er mer i orden før jeg påtar meg ansvaret for et annet menneske. 

[AnonymBruker]

Jeg har en forelder med angst og depresjon, men h*n har alltid skjult det for oss. Vi har vært med på å holde forelderen min oppe og h*n har alltid overøst oss med ros, kjærlighet og oppmerksomhet. Eneste måten jeg merker angsten, er at h*n ofte sier unnskyld for ting andre kanskje ikke hadde tenkt at de gjorde noe feil.

For meg har det vært veldig nyttig å ha en forelder med psykiske lidelser, fordi h*n er så klar på symptomene og har alltid tatt oss seriøst hvis vi er i ferd med å bli dratt ned. Jeg kjenner mange sterke, flott og ressursterke mennesker som har angst eller depresjon, og jeg kan ikke tenke meg at de vil være dårlige foreldre.

Så det er ikke så svart/hvitt.

Anonymkode: 21b4e...8cc

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker det kommer litt an på hvor og hvordan dårlig man er. Og på hvor frisk og oppegående mannen din er. 

Anonymkode: 1e071...d0f

Men denne mannen kan bli borte.

Man bør vite at man kan ta vare på egne barn helt alene, både psykisk, fysisk og økonomisk til de blir voksne.
 

Det er egoistisk å få barn man kanskje må få hjelp til og utsette de for mulige problemer i oppveksten. Da vil de slite hele livet sitt. Så jeg sier et rungende nei!

Anonymkode: 696a2...b14

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men denne mannen kan bli borte.

Man bør vite at man kan ta vare på egne barn helt alene, både psykisk, fysisk og økonomisk til de blir voksne.
 

Det er egoistisk å få barn man kanskje må få hjelp til og utsette de for mulige problemer i oppveksten. Da vil de slite hele livet sitt. Så jeg sier et rungende nei!

Anonymkode: 696a2...b14

Enig med dette. Man må være forberedt på alt. Klarer man det ikke selv, bør man ikke gjøre det. 

Anonymkode: 5469f...191

[AnonymBruker]

Psykisk sykdom kan komme etter barn så...

men nei, jeg er nærmest født med psykdom og vil ikke videreføre det. Det er 50% sjanse for at barnet får det, med min flaks er det vel så godt som garantert at barnet får det. Det har vært en mann i mitt liv som føles riktig, vi var venner i mange år, utviklet følelser men ingen gjorde noe (han har sagt det i ettertid) han flyttet for å studere og har dame. Han pådriver kontakten med meg, men vennskapelig tror jeg. Jeg mistet følelsene for lenge siden men vi har tryggest. Han har ingen psykdom. Er fra velstående familie, vel faren er veldig velstående og han og alle søsken har gode studieevner. Han aner ikke hvordan depresjon føles, han skjønner ikke at folk kan slite så (og han utdanner seg til psykolog 😅 har tenkt mye på det. Kjenner han godt nok til å vite at vi hadde fått et fint liv, han blir en god far. Jeg er fra stabil morslekt, men farslekten er ødelagt. Jeg aner ikke hvor mange diagnoser det er på den siden!! Så mye drama. Pappa var aldri tilstede og jeg husker han som kald, fraværende og at det ikke var pappa. Han fikk også min bror med mamma. Min bror er heller ikke helt med. Det er noe sovende der.  Skal ikke gå så inn på hele slekta men det er ikke bra. Det er tydelig at jeg fikk møkkadepresjonen derfra. Jeg ville aldri fått barn med en fra velstående familie og ødelagt alt med å komme inn med disse genene. 

Anonymkode: b91c9...82e

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal svare.. både ja og nei. 
kjenner ei med psykiske problemer. Hun ruset seg og mistet omsorgen for barna sine. De måtte bo med far en lang periode. Nå er mor utdannet barnevernspedagog og er frisk som en fisk. Hun holder foredrag og hjelper andre. Barna flyttet tilbake til mor. 
det er ingen drømmesituasjon, men psykiske vansker er ikke permanente. Med god behandling og stor egeninnsats blir de fleste bra. 
 

men barn er ikke et prøveprosjekt, og det er et enormt ansvar. En må sette seg selv til side i mange år. En må tåle både sykdom, våkenetter og alt som hører med, samtidig som du skal gå på jobb, stelle hus og lage mat. En må tenke seg godt om, det bør de fleste med eller uten sykdom. 
 

Anonymkode: b26e0...fa4

[AnonymBruker]

Du sier at psykisk sykdom mest sannsynlig er arvelig i din familie.
Ønsker du for ditt evt barn å få de diagnoser som det ligger i kortene at den kan få?
Ønsker du å ha ett barn med diagnoser og det som følger med?
Og for deg, du vet at svangerskap og hormonendringer kan gjøre mye rart med psyken, er du forberedt på det?

Anonymkode: 0e209...199

[AnonymBruker]

Det er bare spekulasjoner fra min side, men jeg er ganske sikker på at min far har psykiske problemer. Ikke for at jeg tror noe ille om han, men for at jeg nå som voksen ser så mange likheter som jeg aldri har sett eller forstått før jeg selv fikk x antall diagnoser. Jeg kjenner igjen mine diagnoser i hans personlighet og væremåte, og livet mitt har vært et langt mareritt. Jeg hadde det aldri vondt, eller var i fare, sånn sett, men jeg hadde heller ikke gode nok foreldre. De gjorde sitt beste, og det de trodde var riktig, men de ga meg et skikkelig ræva utgangspunkt på livet, som jeg fortsatte å fucke opp på egen hånd, til det punktet hvor jeg ikke vet om det er mulig å redde noen form for normalitet.

Men, mennesker med psykisk sykdom er ulike, og sykdommene er ulike. Det eneste jeg vet sikkert er at jeg ikke kommer til å få barn selv. Jeg vil rett og slett ikke utsette barnet mitt for den smerten som mitt DNA vil forårsake. Men så har jeg vært ekstra uheldig også, og har flere sykdommer som kan videreføres. Da får jeg heller forsøke å finne andre gleder i livet.

Anonymkode: c7106...5bf

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå kommer det vel helt an på hva man sliter med.

Og hva med de som har blitt syke, etter de fikk barn? Skal man ta barna deres da?

Jeg fikk for få år siden diagnosen PTSD og depresjon. Barna mine er tenåringer, og jeg er helt alene med de. Men jeg vet at jeg er en god mor. Yngste ble nylig utredet hos BUP, han har 2 diagnoser. Og jeg var veldig åpen om mine egne diagnoser. Men de mente at jeg var en fantastisk mor, og at jeg alltid har møtt barnets behov på rett måte. Og har alltid fått skryt av skolen og. Psykologen jeg gikk i behandling til, sa og at han var helt sikker på at jeg er en svært god mor.

Anonymkode: b0066...b92

Det er stor forskjell på å få psykiske problemer når barna allerede er der enn om problemene var der før noen likevel valgte å få barn opp i egne problemer. Selv var jeg et følsomt og usikkert barn av forskjellige årsaker og tok avgjørelsen i tenårene om at jeg ikke ville ha barn selv. Følte at jeg ikke ville kunne gi de alt de fortjener og har aldri angret. Har klart meg fint fordi jeg har kun hatt meg selv å ta vare på. Arbeidslivet er tøft og jeg ville ikke hatt nok overskudd og energi til å følge opp barn slik at de blir lykkelige voksne med alle muligheter. Man ser det i alle skoleklasser, det er alltid noen som ikke har det bra pga forholdene hjemme og det synes jeg ikke de fortjener.

Anonymkode: 696a2...b14

[Havtorn]

Man må kunne stabilt ta vare på seg selv, hjem og jobb OG ha rikelig med kapasitet til overs. Det er helt sikkert forenelig med f.eks lett depresjon eller angst, veldig spesifikke traumer eller lignende, men dersom man ikke har et godt overskudd av alt, tror jeg ikke barn er særlig lurt. Det gjelder forøvrig folk med stabil mental helse og ustabile liv også.