Mistrivs på jobben.......(litt langt)

[Dadda]

Eg har alltid vore skuleflink og var vant til å vere den beste i klassen både i grunnskulen og på vidaregåande. Alle forventa at eg skulle bli noko stort og hadde vel ambisjonar om det sjølv også. Derfor tok eg hovudfag ved universitetet og fullførte på normert tid. No har eg fått ein godt betalt jobb i eit stort selskap og burde vere fornøgd.

Men eg føler meg heilt ubrukelig :cry: . Eg er midlartidig ansatt ved ein forskningsinstitusjon som vikar for ei som har svangerskapspermisjon. Opplæringa var ganske dårlig i begynnelsen fordi sjefen aldri hadde tid til meg og eg var ofte overlatt til meg sjølv. Det har bedra seg etterkvart, men eg føler meg fremdeles ikkje heilt kompetent til å gjere jobben min (har vore her 5 mnd). Eit anna problem er at eg ikkje har faste arbeidsoppgåver. På jobbinervjuet vart eg fortalt at eg skulle vere involvert i diverse nye prosjekt som er sterkt relatert til det eg holdt på med på hovudfaget, men ingen av desse prosjekta har starta opp endå pga diverse forsinkelsar. Difor har eg veldig lite å gjere og må stadig gå til sjefen og spørre om han har noko eg kan gjere. Føler at dei ikkje har bruk for meg i det heile tatt! Sjefen seier at eg berre må komme med forslag sjølv viss eg kjem på ei relevant problemstilling som eg vil jobbe med. Men eg føler at eg kan alt for lite om det denne forskningsinstitusjonen jobbar med til å gjere det.

Av og til syns eg rett og slett at det blir flaut å gå og mase, så eg lar vere. Og surfar på nett i staden for :oops: . Ingen ser meg når eg sitt aleine på kontoret mitt likevel. Heile situasjonen har ført til at eg gruar meg til å gå på jobb. Samtidig føler eg at eg ikkje kan seie opp heller. Jobbar innan mitt fagfelt veks ikkje på trær. Særlig ikkje for meg som er ung, nyutdanna og utan erfaring.

Alt var så mykje betre då eg gjekk på universitetet! Der hadde eg utfordringar kvar dag og fekk vise kva eg dugde til ved å få gode karakterar på eksamen. Men her føler eg meg som ein idiot! Begynner å lure på om eg har lurt alle saman gjennom dei siste 17 åra på skule og universitet. Kanskje eg ikkje er så smart likevel. Kanskje eg har valgt heilt feil utdanning? Klarer ikkje å komme på noko anna eg kunne tenkt meg heller. Har uansett ikkje råd til å starte med ei ny utdanning sidan eg har 250 000 i studielån og nettopp har kjøpt ny dyr leilegheit saman med sambuaren. Eigentlig har eg mest lyst til å gå heim, legge meg under dyna og bli der til 1.april 2003 når eg er ferdig med denne møkkajobben.

Er det nokon andre der ute som har det som meg?

[Gjest Anonymous]

Kan godt skjønne at du er frustrert. Som nyutdannet uten særlig erfaring gjør at en trneger mer veiledning enn om du hadde vært i jobb noen år. Derfor er det litt underlig at ledelsen overlater deg til deg selv.

Men når det er sagt, så er vel en forksningsinstitusjon et sted der det forventes at en jobber selvstendig og tar selv initiativ til ting. Mitt råd er at du tar kontakt med de andre som jobber der. Så lenge du har tid til overs, bør du benytte sjangsen og lære mest mulig av de andre. Vis interesse for de prosjektene de har. Om ikke du kan ta del i deres prosjekter så kan du ihvertfall lære en hel masse av dem.

Bruk også tida til å lese fagstoff. Kanskje du dumper borti ting som du kan benytte senere. Kanskje det gir deg tips om en relevant problemstilling? En forskningsinstitusjon lever jo i stor grad av kreativiteten til sine ansatte.

Hvis du sitter passiv vil det bare gå utover deg senere (hvis du da vil fortsette å jobbe innen ditt fagfelt). Jeg vet det ikke er lett, men det blir bare værre hvis du ikke gjør noe selv.

[Gjest Anonymous]

Oi, dette var nesten skremmende! Kunne ha skrevet akkurat det samme selv! Men likevel tror jeg at jeg kan muntre deg opp litt.

Har opplevd akkurat det sammen som deg, men det bedrer seg litt etter hvert (har nå jobbet i 3 år). Prosjekter er svært ofte forsinket, sånn er det bare. Og det er ikke alltid like lett for ledelsen å finne arbeidsoppgaver som passer for uerfarne (for det er man uansett hvor lenge man har studert!). og dermed blir vi gående uten noe å gjøre... I perioder blir det bare sånn har jeg funnet ut, jeg har prøvd å skifte jobb til og med, uten særlig endring der.

Det du kan prøve er å fortelle sjefen hvordan du føler det, at du føler deg overflødig (avtal møte for "personlig samtale"). Det har hjulpet meg litt.

Men jeg har fortsatt perioder uten noe å gjøre, hvor jeg tviler på utdannelsen og alt. Men ikke gi opp ennå. Man trenger noen år for å komme skikkelig igang, man får sjeldent store, spennende arbeidsoppgaver før man har fått litt erfaring.

[Augustbrud02]

Historien din er så skremmende lik min som det går an... Jeg har lært utrolig mye av det også, og jeg føler at jeg endelig har fått løst problemet mitt!

Da jeg begynte i jobben var det ingen til å ønske meg velkommen, det fantes ikke noen plass til meg og ingen visste hva jeg skulle gjøre. Allerede da fikk jeg en skeiv start og følte meg totalt overflødig. Ettersom dagene gikk fikk jeg noen få små arbeudsoppgaver. Alle tingene var midlertidige prosjekter og det var slett ikke nok til å fylle dagene med. Da jeg bad om arbeidsoppgaver fikk jeg ingenting, så jeg ble sittende på plassen min uten noe å gjøre. Jeg tok opp problemet på en medarbeidersamtale og bad om å få arbeidsoppgaver. Alt skulle bli såre vel ble jeg lovet, men ukene gikk og ingenting skjedde. Må også legge til at jeg kom rett fra skolen, ante ingen ting om arbeidslivet på denne måten og følte meg så usikker. Jeg fikk ingen opplæring og det var heller ingen som prøvde å inkludere meg i arbeidsmiljøet eller arbeidsoppgavene. Ettersom tiden gikk ble jeg sittende mer og mer alene uten kontakt med noen av de jeg jobbet samme med. Alle visste at jeg ikke hadde noen ting å gjøre, men de gav meg allikevel ikke oppgaver når jeg bad om det heller. I ettertid ser jeg at jeg skulle vært flinkere til å mase om akkurat det, men jeg følte det like mye som deres ansvar som mitt.

Jeg prøvde forrige uke å ta opp dette problemet med ledelsen i bedriften, men uten hell. Alt var i bunn og grunn min skyld og det var mitt problem at jeg ikke hadde noen ting å gjøre. Jeg var mildt sagt frustrert over at de ikke tok noe ansvar i denne saken i det hele tatt og jeg ble mer og mer msfornøyd med situasjonen min. Helt til jeg tilslutt bestemte meg for å si opp. For tiden bruker jeg opp den siste delen av ferien min, før jeg fra 1.oktober går inn i oppsigelsestiden min. heldigvis klarte jeg å få til en ordning slik at jeg ikke er arbeidspliktig i de månedene. Det betyr at jeg har 3 1/2 mnd å komme meg på etter alt kaoset og mistrivselen jeg har opplevd. Jeg kan virkelig trenge litt "fri" på denne måten før jeg ebgir meg ut i en ny jobb.

Vel, hva kan jeg råde deg til? Jo, jeg vurderte frem og tilbake i over 10 måneder om jeg skulle si opp eller ikke. Det finnes absolutt null jobber innenfor mitt arbeidsområde, men jeg har nå vurdert situasjonen slik at det er bedre å ha en helt annen jobb enn å mistrives så vanvittig som jeg gjorde. Nå som jeg har tatt en avgjørelse, vet jeg at jeg har gjort det rette også. Humøret er allerede etter 3 dager mye bedre og overskuddet er i ferd med å komme tilbake. Innimellom skal man tenke litt på seg selv også, og ikke la seg knekke av å mistrives på en arbeidsplass.

Mine planer fremover er å unne meg noen uker med fri, før jeg kommer til å ta meg en vikarjobb for å komme i arbeidslivet igjen. Kommer garantert til å være livredd for å dumte bort i samme situasjon igjen, men jeg vet med meg selv at jeg aldri vil tillate meg selv eller en arbeidsgiver akkurat det. Så selvom jeg ikke har lært noe faglig i løpet av 14 måneder i min første jobb, har jeg lært utrolig mye om meg selv og om hvilke ting man kan dumpe borti i arbeidslivet... Og kanskje det er en viktigere lærdom enn alt det faglige også?