Selvmord

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som er veldig syk, hun sliter med anoreksi og ptsd å de mistenker bipolar, hun sier hun ikke klarer mer å ønsker bare å dø. Personen har gitt opp behandlingen å ønsker kun å få være i fred, er ikke med venner eller familie lenger, snakker mye om Gud. Hva tror dere er reelt i forhold til selvmord?
Hva er sjansen for at et menneske gjør det når de sliter slikt som henne?

Burde hun bare få lov til å ta selvmord uten noen innblanding fra andre eller burde man prøve å hjelpe lell om hun ikke ønsker det mer. 

Anonymkode: 83a7e...251

[AnonymBruker]

Om du ænsker diskutere moralen, burde du lage tråd i religion og etikk forumet. 

Om du ønsker råd om venninnen kan man ikke si annet enn at du kontakter ambulanse eller politi ved mistanke om selvmordsfare. Du gir ikke nok detaljer til å si så mye annet. Mulig hun er i psykose. 

Anonymkode: 9a30d...d2b

[Gjest Chroma]

Anoreksi er en sykdom med høy selvmordsstatistikk. Om akkurat din venninne har slike tanker eller ikke kan ingen her inne vite, men det er en beintøff sykdom som krever mye av både den syke, pårørende og helsevesen. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du ænsker diskutere moralen, burde du lage tråd i religion og etikk forumet. 

Om du ønsker råd om venninnen kan man ikke si annet enn at du kontakter ambulanse eller politi ved mistanke om selvmordsfare. Du gir ikke nok detaljer til å si så mye annet. Mulig hun er i psykose. 

Anonymkode: 9a30d...d2b

Nei ønsker ikke en diskusjon, men jeg bare lurer på om man bare skal trå til side å la det bare gå sin gang eller om man burde prøve å hjelpe mer. Hi

Anonymkode: 83a7e...251

[AnonymBruker]

Det som skiller selvmord fra andre ting man gjør i livet, og som gjør det så alvorlig, er at når man først er død, finnes det ikke lenger noen vei tilbake, aldri noen sinne; døden er absolutt.

Derfor burde man etter min mening forsøke å oppmuntre noen som sliter med dette, til å gå videre, da livet har så mye å gi selv om man for øyeblikket er i et bunnløst mørke, da ingen kjenner fremtiden med alle solstrålene og gledene som venter på oss, bare man gir livet en ny sjanse. Og det at man har anoreksi, er ikke avgjørende; det er fullt mulig å bli frisk, selv om kroppen blir svakere og svakere desto lenger man er syk. Kjenner både mennesker som har dødd av dette, og blitt friske, slik som Kristine Getz.

Ellers er jeg utrolig sliten nå etter en lang natt, så jeg har dessverre ikke så mye mer å komme med, men kan legge ved noen ord jeg skrev i mai til ei jente som skrev at hun ville ta livet sitt; man bør aldri være redd for å bry seg og komme med oppmuntringer - kanskje noe av det jeg skriver, kan være til hjelp når man ser noen som har det vondt, men mangler ord.

Det er naturligvis opp til deg om du har lyst til å forsøke å ta kontakt med henne, men tro meg - det er ikke mye som skal til for å lyse opp livet til noen som er langt nede.

Flott at du spør om dette i stedet for å bare se på at dette skjer, ønsker deg alt godt videre, og håper at venninnen din kommer seg gjennom denne tunge perioden og klarer å bli frisk, da verden trenger oss alle, også de minste, svakeste av oss.

- Brian

Quote

Hvorfor du skal fortsette å prøve ...?

Fordi du er et uerstattelig, enestående menneske som verden ikke kan klare seg uten.

Fordi du kan gi verden noe ingen andre kan gi.

Fordi verden trenger akkurat deg.

Fordi det alltid finnes håp; fordi ingen av oss kjenner morgendagen eller fremtiden; livet er fullt av overraskelser.

Fordi det er mulig å skape mye ut av ingenting.

Så opp med hodet, ta godt vare på deg selv, og du er velkommen til denne tråden - det finnes alltid, alltid håp.

Alltid.

Quote

Hvor mye man har å gi, vet man ikke da ingen av oss kjenner fremtiden.

For å sitere noe jeg har skrevet tidligere:

- - - - -

Hva ville ha skjedd om man aldri hadde blitt født? Livet hadde gått sin gang, men noe vesentlig hadde manglet; universet uten deg hadde vært som alle de svarte kulene uten den hvite; når man ikke vet at den hvite kulen burde være der, virker alt greit, men først når man blir klar over hva som mangler, ser man hvor uerstattelig den ene, hvite kulen er. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

[...]

Mange mener at det er de store og mektige som skriver historien, men tenker man på de utallige tilfeldighetene som gjennom århundrer fører til at noen mennesker blir født, mens andre aldri blir det - at noe skjer der og da, mens andre ting ikke skjer, skjønner man også at det like gjerne kan være de aller minste som er de viktigste menneskene, bare at ingen forstår det siden de ikke har evnen til å kunne se langt frem inn i fremtiden; verdenshistorien er bygget på skuldrene til de små menneskene. Det kan være den triste jenta som sitter i et hjørne av klasserommet, det kan være den venneløse gutten; det kan være hvem som helst av de små menneskene de færreste legger merke til. Menneskehetens historie følger tidens gang, der selv små ting idag kan få enorm betydning om 300 år - et tilfeldig møte med en tilfeldig person som finner sted til akkurat rett tid. Bortsett fra at ingen skjønner det før lenge, lenge etterpå: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

- - - - -

Tenk på nettopp disse ordene: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Hva vet vi egentlig om oss selv, og verden rundt oss? Tilnærmet ingenting. At vi lever på en knøttliten planet i et gedigent verdensrom i noen tiår - en brøkdel av universets eksistens. Men likevel lever vi her, som de unike menneskene vi er; det er en mening med alt dette.

Minst fire av dem jeg kjente, har begått selvmord, og er det noe som definitivt ikke er løsningen, så er det å ta livet sitt.

Tro meg - verden trenger både deg, meg, og resten av oss. Mer enn vi aner.

Anonymkode: 6cfe4...33b

[Hudpleier]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ei venninne som er veldig syk, hun sliter med anoreksi og ptsd å de mistenker bipolar, hun sier hun ikke klarer mer å ønsker bare å dø. Personen har gitt opp behandlingen å ønsker kun å få være i fred, er ikke med venner eller familie lenger, snakker mye om Gud. Hva tror dere er reelt i forhold til selvmord?
Hva er sjansen for at et menneske gjør det når de sliter slikt som henne?

Burde hun bare få lov til å ta selvmord uten noen innblanding fra andre eller burde man prøve å hjelpe lell om hun ikke ønsker det mer. 

Anonymkode: 83a7e...251

Da må du varsle pårørende og vedkommende må få øyeblikkelig hjelp!

Det er svært alvorlige tanker din venninne har nå.  Du skal informere hennes nærmeste og be dem kontakte helsehjelp. 
 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Hudpleier skrev:

Da må du varsle pårørende og vedkommende må få øyeblikkelig hjelp!

Det er svært alvorlige tanker din venninne har nå.  Du skal informere hennes nærmeste og be dem kontakte helsehjelp. 
 

Alle er klar over det, men det er så strengt nå ang tvang at de får ikke gjort noe så lenge hun ikke ønsker hjelp. Hun har ingen nærmeste eller pårørende så kun helsevesenet som kan varsle å de vet om situasjonen. Så føler at det er bare en vei det går å kanskje det bare bør respekteres ? Hi

Anonymkode: 83a7e...251

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle er klar over det, men det er så strengt nå ang tvang at de får ikke gjort noe så lenge hun ikke ønsker hjelp. Hun har ingen nærmeste eller pårørende så kun helsevesenet som kan varsle å de vet om situasjonen. Så føler at det er bare en vei det går å kanskje det bare bør respekteres ? Hi

Anonymkode: 83a7e...251

Man kan tvangsinnlegges om man utgjør en fare for seg selv. Man skal aldri unnlate å hjelpe!

Anonymkode: 63b48...490

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Alle er klar over det, men det er så strengt nå ang tvang at de får ikke gjort noe så lenge hun ikke ønsker hjelp. Hun har ingen nærmeste eller pårørende så kun helsevesenet som kan varsle å de vet om situasjonen. Så føler at det er bare en vei det går å kanskje det bare bør respekteres ? Hi

Anonymkode: 83a7e...251

Ett ungt menneske som dør, er ett dødsfall for mye.

Problemet er at slik det norske psykiatriske helsevesenet fungerer i praksis, så er det omtrent som å gi et tørst menneske et glass vann - man løser det umiddelbare behovet med piller i alle regnbuens farger, men uten at det løser problemet på sikt, og for å gi et menneske som er langt nede styrke og vilje til å leve, trengs det noe langt mer enn et glass fargerike piller.

Har en venninne som også sliter, og for hennes del har hjelpetelefonene vært til stor hjelp - vet du om venninnen din har forsøkt å ringe disse ...?

Når folk flest hører ord som "selvmord" eller "anoreksi" rygger de to skritt tilbake, og begynner å snakke om helsevesenet, men å tro på at helsevesenet klarer dette når man ser på antall selvmord innenfor psykiatrien, er omtrent som å tro på julenissen. Og verken selvmord eller anoreksi er så skumle ord som dette kan virke for utenforstående når man blir kjent med menneskeskjebnene bak ordene, og det er fullt mulig å gjøre noe for å forhindre flere tragedier; hadde folk bare brydd seg litt mer i stedet for å skyve ansvaret fra seg, hadde det blitt langt færre selvmord rundt oss.

Så bare det at du bryr deg såpass at du skriver her og spør om dette, synes jeg er flott gjort av deg; du har et godt og varmt hjerte.

Jeg aner ikke hvem venninnen din er, men det jeg er sikker på, er at det finnes en trist historie bak det hele - og at det på en eller annen måte er mulig å finne på noe som kan gi henne håpet tilbake; det finnes alltid håp.

Ta uansett godt vare på deg selv, for verden trenger mennesker som deg.

- Brian

Anonymkode: 6cfe4...33b

[AnonymBruker]

Objektivt mener jeg at det burde være en mennesrett å få bestemme selv om man vil dø. Og for noen er livet så vondt at jeg forstår godt at de ønsker en slutt på det. Objektivt er det kanskje det beste for dem, selv om det er vondt for de rundt.

Men så kommer det nært da, og egne følelser overkjører logikken. Jeg har selv hatt en natt der en venninne prøvde å ta selvmord, jeg har ringt politi og ambulanse og hele listen. Det er nærmest umulig å la være å motarbeide en du er glad i som vil dø. 

Anonymkode: 74801...52d

[Purple_Pixiedust]

En fortvilet situasjon når hun har så sterke tanker om å dø, men ikke er der at hun kan legges inn på tvang og ikke selv ønsker hjelp. For hva hvis hun kommer til punktet hvor hun blir akutt suicidal og ingen fanger det opp akkurat da? Da kan det være for sent. 

Jeg er litt delt på dette temaet. På den ene siden mener jeg alle bør ha bestemmelsesrett rundt om de skal leve eller dø. Men så er det dette da, at det eneste som er sikkert ved å dø, det er at da får hun aldri vite om hun kunne klart å få hjelp til å få det bedre. Hun mister den muligheten. Det er ingen vei tilbake. Hvis hun tar i mot behandling og jobber hardt, så ER det mulig å bli bedre. Det er så synd hvis hun tar livet sitt, også blir alle muligheter til å komme seg til et bedre liv borte. Det er nok veldig mange som har tatt livet sitt, som kunne fått det bedre hadde de ikke gitt opp. Der ser man jo hos andre som har prøvd å ta livet sitt, overlevd og feks fem år senere priser seg lykkelig over at de overlevde. Det er dit jeg håper å komme, som også er grunnen til at jeg ikke har prøvd å ta livet mitt etter et alvorlig forsøk i februar. For hva om det faktisk KAN bli bedre? 

Dette er i alle fall de tingene jeg sier til meg selv, og det jeg ville sagt til andre som sliter. Men det kan være vanskelig for den syke å se. For meg tok det flere år å se den vinklingen, men når jeg gjorde det ble jeg også mer innstilt på å ikke gi opp. Selv om jeg fortsatt har perioder hvor døden virker som eneste utvei. 

[AnonymBruker]

For noen av oss så blir ikke livet bedre, så jeg skjønner henne godt. Det virker heller ikke som hun er syk nok til at hun kan tvangsinnleggelse. Regelverket der er kjempestrengt. Selv snakker jeg om mine selvmordstanker med behandler ukentlig og blir fortsatt sendt hjem enda de vet jeg ikke har pårørende eller nettverk, så de bryr seg neppe så mye om oss som er syke. Du ser jo hvilke holdninger folk har til slike som oss som er syke og/eller uføre her inne på kg, så jeg har null dårlig samvittighet for at jeg ikke ønsker å leve mer i en verden som hater på oss.

Anonymkode: 2488c...b85

[AnonymBruker]

2 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

En fortvilet situasjon når hun har så sterke tanker om å dø, men ikke er der at hun kan legges inn på tvang og ikke selv ønsker hjelp. For hva hvis hun kommer til punktet hvor hun blir akutt suicidal og ingen fanger det opp akkurat da? Da kan det være for sent. 

Jeg er litt delt på dette temaet. På den ene siden mener jeg alle bør ha bestemmelsesrett rundt om de skal leve eller dø. Men så er det dette da, at det eneste som er sikkert ved å dø, det er at da får hun aldri vite om hun kunne klart å få hjelp til å få det bedre. Hun mister den muligheten. Det er ingen vei tilbake. Hvis hun tar i mot behandling og jobber hardt, så ER det mulig å bli bedre. Det er så synd hvis hun tar livet sitt, også blir alle muligheter til å komme seg til et bedre liv borte. Det er nok veldig mange som har tatt livet sitt, som kunne fått det bedre hadde de ikke gitt opp. Der ser man jo hos andre som har prøvd å ta livet sitt, overlevd og feks fem år senere priser seg lykkelig over at de overlevde. Det er dit jeg håper å komme, som også er grunnen til at jeg ikke har prøvd å ta livet mitt etter et alvorlig forsøk i februar. For hva om det faktisk KAN bli bedre? 

Dette er i alle fall de tingene jeg sier til meg selv, og det jeg ville sagt til andre som sliter. Men det kan være vanskelig for den syke å se. For meg tok det flere år å se den vinklingen, men når jeg gjorde det ble jeg også mer innstilt på å ikke gi opp. Selv om jeg fortsatt har perioder hvor døden virker som eneste utvei. 

Tror hun har gitt helt opp, er ingen liv igjen i øynene å stemmen er helt rar, så monoton å lav å uforståelig. Så lenge hun ikke vil ha hjelp så er det ingenting noen kan gjøre. Hi

Anonymkode: 83a7e...251

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For noen av oss så blir ikke livet bedre, så jeg skjønner henne godt. Det virker heller ikke som hun er syk nok til at hun kan tvangsinnleggelse. Regelverket der er kjempestrengt. Selv snakker jeg om mine selvmordstanker med behandler ukentlig og blir fortsatt sendt hjem enda de vet jeg ikke har pårørende eller nettverk, så de bryr seg neppe så mye om oss som er syke. Du ser jo hvilke holdninger folk har til slike som oss som er syke og/eller uføre her inne på kg, så jeg har null dårlig samvittighet for at jeg ikke ønsker å leve mer i en verden som hater på oss.

Anonymkode: 2488c...b85

Huff, synes helsevesenet er vanskelig å forholde seg til. Mulig de er så vant til å behandle syke at de ikke ser mennesket bak lengere, at mennesker bare blir en i rekken av folk de hjelper, å om noen dør så tror jeg ikke de tenker så mye over det. Hi

Anonymkode: 83a7e...251

[AnonymBruker]

3 hours ago, Purple_Pixiedust said:

En fortvilet situasjon når hun har så sterke tanker om å dø, men ikke er der at hun kan legges inn på tvang og ikke selv ønsker hjelp. For hva hvis hun kommer til punktet hvor hun blir akutt suicidal og ingen fanger det opp akkurat da? Da kan det være for sent. 

Jeg er litt delt på dette temaet. På den ene siden mener jeg alle bør ha bestemmelsesrett rundt om de skal leve eller dø. Men så er det dette da, at det eneste som er sikkert ved å dø, det er at da får hun aldri vite om hun kunne klart å få hjelp til å få det bedre. Hun mister den muligheten. Det er ingen vei tilbake. Hvis hun tar i mot behandling og jobber hardt, så ER det mulig å bli bedre. Det er så synd hvis hun tar livet sitt, også blir alle muligheter til å komme seg til et bedre liv borte. Det er nok veldig mange som har tatt livet sitt, som kunne fått det bedre hadde de ikke gitt opp. Der ser man jo hos andre som har prøvd å ta livet sitt, overlevd og feks fem år senere priser seg lykkelig over at de overlevde. Det er dit jeg håper å komme, som også er grunnen til at jeg ikke har prøvd å ta livet mitt etter et alvorlig forsøk i februar. For hva om det faktisk KAN bli bedre? 

Dette er i alle fall de tingene jeg sier til meg selv, og det jeg ville sagt til andre som sliter. Men det kan være vanskelig for den syke å se. For meg tok det flere år å se den vinklingen, men når jeg gjorde det ble jeg også mer innstilt på å ikke gi opp. Selv om jeg fortsatt har perioder hvor døden virker som eneste utvei. 

Blir varm inni meg når jeg leser det du skriver, og ønsker deg oppriktig lykke til videre på alle måter - så lenge du selv innser at det kan bli bedre, er du den aller beste legen du kan få.

Poenget er at man ikke kan tvinge noen som ikke ønsker det, å overleve, slik folk flest kanskje tror; selv om man kan hindre et forsøk på selvmord der og da og gi akutt førstehjelp, er dette bare en utsettelse av situasjonen - det er derfor enkelte prøver å ta livet sitt gang på gang, gang på gang.

Veien mot å bli bedre er ikke lett når det hadde vært så mye enklere å bare gi opp; man må selv ønske å overleve, og innse at selv om livet i perioder kan være både tungt og trist, er dette det eneste livet vi har; den eneste måten å føle solskinnets varme eller blomstenes duft, den eneste sjansen til å føle glede eller håp; den eneste muligheten til å leve i en verden som virkelig trenger selv de minste av oss.

Så ta godt vare på deg selv, fantastiske deg, og som sagt - oppriktig lykke til videre.

- Brian

Anonymkode: 6cfe4...33b

[Gjest]

Hei trådstarter.

Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets regelverk:

* Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel.

Du kan enten sende moderator en PM med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.