Vil ta mitt eget liv.

[AnonymBruker]

Hei jeg er en 16 år gammel jente som sliter skikkelig mye med selvmordstanker. Har allerede oppsøkt hjelp men jeg synes ikke det hjelper i det hele tatt. Mamma og pappa unngår å prate med meg hver gang jeg er trist, de begge vet veldig godt at det er noe galt men de tar seg ikke ordentlig tid til å faktisk ha en samtale med meg. Pappa ignorerer meg og han har knapt tid til meg pga jobb. Mamma synes jeg er kjempe problematisk, og hun virker ikke interessert i å prate med meg om dette. Idag sa jeg til henne at jeg har lyst til å dø, jeg mener dette men hun bare mente at jeg ikke kunne si sånt. Jeg er seriøs, jeg vil ikke leve lenger. Det startet med noen få selvmordstanker bare i blant, men i de tre siste månedene har jeg tenkt på det hele tiden hver dag, jeg prøver å planlegge hvordan jeg kan ende livet mitt. Mine venner og familie tror sikkert at jeg er en veldig glad jente, jeg har mange venner og blir likt godt på skolen. Men jeg føler meg ikke bra nok, og jeg føler meg ignorert. Jeg sliter litt med angst og har hatt mange perioder der jeg ligger hjemme fra morgen til kveld i sengen. Jeg føler ikke at fremtiden min hadde blitt noe bra, og jeg liker ikke hvordan samfunnet eller hvordan ting fungerer. Jeg vet at det er egoistisk og ta sitt eget liv, men jeg vil ikke leve et liv der jeg kun lever for å gjøre folk fornøyde når jeg ikke er fornøyd selv.  Jeg hater meg selv, og jeg merker at dette begynner å bli altfor vanskelig akkurat nå.

Anonymkode: d049f...999

[Ariam]

Kjære deg, får så vondt av å lese det du skriver.  Har selv en jente på 16 år som sliter med det samme og hun får all mulig støtte av meg som mamma, synes det er veldig dumt at mammaen og pappaen din ikke tar deg på alvor. Du skriver at du får hjelp, hvem er det du får hjelp av? Håper du får hjelp av noen som er profesjonelle, hvis det ikke tar du kontakt med fastlegen din og fortell henne eller han hvordan du har det.

Det er hjelp der ute. Du må bare tørre å be om den. Sier du til de som skal hjelpe at du ønsker å ta livet ditt? Det MÅ du, da kan de ikke la være å ta deg på alvor. 

Blir forresten veldig forbanna på foreldrene dine... Dette er skikkelig dårlig foreldre jobb😥

klem til deg ❤

[AnonymBruker]

Du er viktig, du betyr noe! Du er verdifull. Håper du har noen voksne du kan snakke med? Foreldrene dine ikke er tilstede, og svikter deg totalt. Snakk med noen du stoler på. Ikke gi deg!!!!

Anonymkode: eab14...6fd

[HalldirV2]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei jeg er en 16 år gammel jente som sliter skikkelig mye med selvmordstanker. Har allerede oppsøkt hjelp men jeg synes ikke det hjelper i det hele tatt. Mamma og pappa unngår å prate med meg hver gang jeg er trist, de begge vet veldig godt at det er noe galt men de tar seg ikke ordentlig tid til å faktisk ha en samtale med meg. Pappa ignorerer meg og han har knapt tid til meg pga jobb. Mamma synes jeg er kjempe problematisk, og hun virker ikke interessert i å prate med meg om dette. Idag sa jeg til henne at jeg har lyst til å dø, jeg mener dette men hun bare mente at jeg ikke kunne si sånt. Jeg er seriøs, jeg vil ikke leve lenger. Det startet med noen få selvmordstanker bare i blant, men i de tre siste månedene har jeg tenkt på det hele tiden hver dag, jeg prøver å planlegge hvordan jeg kan ende livet mitt. Mine venner og familie tror sikkert at jeg er en veldig glad jente, jeg har mange venner og blir likt godt på skolen. Men jeg føler meg ikke bra nok, og jeg føler meg ignorert. Jeg sliter litt med angst og har hatt mange perioder der jeg ligger hjemme fra morgen til kveld i sengen. Jeg føler ikke at fremtiden min hadde blitt noe bra, og jeg liker ikke hvordan samfunnet eller hvordan ting fungerer. Jeg vet at det er egoistisk og ta sitt eget liv, men jeg vil ikke leve et liv der jeg kun lever for å gjøre folk fornøyde når jeg ikke er fornøyd selv.  Jeg hater meg selv, og jeg merker at dette begynner å bli altfor vanskelig akkurat nå.

Anonymkode: d049f...999

Churchill er vel ikke akkurat i vinden om dagene, men fyren hadde noen gullkorn, så tillat meg å sitere:

"Når du går gjennom helvete, fortsett å gå". 

Du er bare 16 år gammel, og med livet og verden foran deg. Ting kommer til å endre seg så mye de kommende årene, mer enn du kan forestille deg. Hold ut, for jeg kan med hånden på hjerte love deg at ting vil bli lysere 😊 

[AnonymBruker]

Kjære fine deg! Du må ta en ordentlig prat med foreldrene dine eller noen andre som står deg nær. 
Du er viktig og du er veldig verdifull for veldig mange. Sørg for å få hjelp sånn at du skjønner det selv også! 

Anonymkode: 881a2...9e7

[Anonymburker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei jeg er en 16 år gammel jente som sliter skikkelig mye med selvmordstanker. Har allerede oppsøkt hjelp men jeg synes ikke det hjelper i det hele tatt. Mamma og pappa unngår å prate med meg hver gang jeg er trist, de begge vet veldig godt at det er noe galt men de tar seg ikke ordentlig tid til å faktisk ha en samtale med meg. Pappa ignorerer meg og han har knapt tid til meg pga jobb. Mamma synes jeg er kjempe problematisk, og hun virker ikke interessert i å prate med meg om dette. Idag sa jeg til henne at jeg har lyst til å dø, jeg mener dette men hun bare mente at jeg ikke kunne si sånt. Jeg er seriøs, jeg vil ikke leve lenger. Det startet med noen få selvmordstanker bare i blant, men i de tre siste månedene har jeg tenkt på det hele tiden hver dag, jeg prøver å planlegge hvordan jeg kan ende livet mitt. Mine venner og familie tror sikkert at jeg er en veldig glad jente, jeg har mange venner og blir likt godt på skolen. Men jeg føler meg ikke bra nok, og jeg føler meg ignorert. Jeg sliter litt med angst og har hatt mange perioder der jeg ligger hjemme fra morgen til kveld i sengen. Jeg føler ikke at fremtiden min hadde blitt noe bra, og jeg liker ikke hvordan samfunnet eller hvordan ting fungerer. Jeg vet at det er egoistisk og ta sitt eget liv, men jeg vil ikke leve et liv der jeg kun lever for å gjøre folk fornøyde når jeg ikke er fornøyd selv.  Jeg hater meg selv, og jeg merker at dette begynner å bli altfor vanskelig akkurat nå.

Anonymkode: d049f...999

Du er så ung, og mye kommer til å bli bedre etterhvert som du blir voksen! Fremtidsmulighetene dine er enorme, selv om det ikke føles slik akkurat nå.

[AnonymBruker]

Hei

ring https://mentalhelse.no/fa-hjelp/hjelpetelefonen disse nå, de er åpen hele døgnet. De kan hjelpe deg så mye bedre enn vi klarer!! 

Anonymkode: f13bf...43f

[AnonymBruker]

Ring noen og snakk om det. Gjerne legevakten, 116117. Eller kirkens SOS, de er døgnåpne 22 40 00 40. De har også chat og sms https://www.kirkens-sos.no 

Det finnes også flere hjelpetelefoner, også egne for ungdom, se her https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/depresjon/selvmord-og-selvmordstanker 

Snakk med dem, finn fram telefonen nå ❤️

Anonymkode: f3211...157

[Husfruen89]

Jeg vet veldig godt hvordan du har det ❤ 

Jeg ble deprimert og fikk spiseforstyrrelser når jeg var 13-14 år. Etter hvert tok helsesøster tak i dette og innkalte mamma på møtet og HS fortalte at jeg hadde spiseforstyrrelser, var deprimert og hadde prøvd å ta livet mitt. Jeg var så redd for hva hun ville si og om hun ble skuffet over meg. Men hun sa ingenting. En gang sa hun at vi må prate om dette, men det skjedde aldri.. Vi har aldri pratet ordentlig om det. Nå kan hun si "du har jo også hatt det sånn" f.eks..

Depresjon, angst, selvmordstanker og forsøk, og spiseforstyrrelser fulgte meg lenge. Som 19 åring ble jeg innlagt i 1 døgn, etter det fulgte 3 år med medisiner, enkelt terapi og gruppeterapi. 

Nå er jeg 30 år, gift og barn. Jeg har perioder angsten og depresjonen kommer snikende, men da løper jeg til legen min som er en fantastisk støttespiller. Anbefaler deg virkelig å snakke med helsesøster, lege eller noen andre du stoler på.

Det er utrolig dårlig av foreldre å ikke ta tak i dette, det er kjempe alvorlig. Jeg er faktisk bitter på at mine ikke gjorde noe med det, for jeg kunne hatt det så mye bedre. Har en lillesøster som også har slitt med noe av det samme, og der har de gjort alt for at hun skulle føle seg bedre. Lege, bupp, helsesøster og lærere har de samarbeidet med for at hun skal komme seg igjennom alt det vonde. Så føler fortsatt at "meg var det ikke så farlig med". Men det er FEIL. og DU betyr noe for MANGE. Jeg VET at det føles ikke sånn nå, men du KAN og VIL komme deg igjennom dette, men du trenger en heiagjeng som kan hjelpe deg igjenom dette.

Jeg foreslår at du skriver et ærlig og rett fra hjerte brev til foreldre, venner, familie, legen, eller noen du stoler på og som kan være heiagjengen din. Det kan være vanskelig å snakke om, både å finne rett ord og riktig tid. For dette skal du ikke faen gå igjennom, og ihvertfall ikke alene!! Skulle ønske jeg kunne klemme deg og holde deg i hånda mens jeg veiledet deg ut av dette.

JEG heier på DEG ❤

[AnonymBruker]

Føler med deg ❤️ Vit at alderen du er i nå, er tung og vanskelig for mange. Du er ikke alene. Slet selv mye i den alderen, både med slike tanker, spiseforstyrrelse og selvskading. Følte meg verdiløs og ikke elsket bla. 
I dag er det fortiden min som har gitt meg den indre styrken jeg har, og jeg har det veldig bra med meg selv.
Mitt tips er å stå i det, det blir bedre ❤️ For meg hjalp det å jogge/ gå tur i skogen og bare ligge der, gjerne i flere timer (med og uten musikk). 

 

Anonymkode: 262d4...e3b

[AnonymBruker]

I mai var det ei annen jente som ønsket å ta livet sitt, og skrev om dette her i forumet, og jeg skrev disse to oppmuntringene til henne; håper disse ordene også kan hjelpe deg:

Quote

Hvorfor du skal fortsette å prøve ...?

Fordi du er et uerstattelig, enestående menneske som verden ikke kan klare seg uten.

Fordi du kan gi verden noe ingen andre kan gi.

Fordi verden trenger akkurat deg.

Fordi det alltid finnes håp; fordi ingen av oss kjenner morgendagen eller fremtiden; livet er fullt av overraskelser.

Fordi det er mulig å skape mye ut av ingenting.

Så opp med hodet, ta godt vare på deg selv, og du er velkommen til denne tråden - det finnes alltid, alltid håp.

Alltid.

Quote

Hvor mye man har å gi, vet man ikke da ingen av oss kjenner fremtiden.

For å sitere noe jeg har skrevet tidligere:

- - - - -

Hva ville ha skjedd om man aldri hadde blitt født? Livet hadde gått sin gang, men noe vesentlig hadde manglet; universet uten deg hadde vært som alle de svarte kulene uten den hvite; når man ikke vet at den hvite kulen burde være der, virker alt greit, men først når man blir klar over hva som mangler, ser man hvor uerstattelig den ene, hvite kulen er. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

[...]

Mange mener at det er de store og mektige som skriver historien, men tenker man på de utallige tilfeldighetene som gjennom århundrer fører til at noen mennesker blir født, mens andre aldri blir det - at noe skjer der og da, mens andre ting ikke skjer, skjønner man også at det like gjerne kan være de aller minste som er de viktigste menneskene, bare at ingen forstår det siden de ikke har evnen til å kunne se langt frem inn i fremtiden; verdenshistorien er bygget på skuldrene til de små menneskene. Det kan være den triste jenta som sitter i et hjørne av klasserommet, det kan være den venneløse gutten; det kan være hvem som helst av de små menneskene de færreste legger merke til. Menneskehetens historie følger tidens gang, der selv små ting idag kan få enorm betydning om 300 år - et tilfeldig møte med en tilfeldig person som finner sted til akkurat rett tid. Bortsett fra at ingen skjønner det før lenge, lenge etterpå: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

- - - - -

Tenk på nettopp disse ordene: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Hva vet vi egentlig om oss selv, og verden rundt oss? Tilnærmet ingenting. At vi lever på en knøttliten planet i et gedigent verdensrom i noen tiår - en brøkdel av universets eksistens. Men likevel lever vi her, som de unike menneskene vi er; det er en mening med alt dette.

Minst fire av dem jeg kjente, har begått selvmord, og er det noe som definitivt ikke er løsningen, så er det å ta livet sitt.

Tro meg - verden trenger både deg, meg, og resten av oss. Mer enn vi aner.

Anonymkode: a4afa...8dd

[Perelandra]

Kjære Trådstarter!

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.