Jump to content
AnonymBruker

Er du som folk flest på din alder? Identifiserer du deg med jevnaldrende?

Recommended Posts

AnonymBruker

Jeg er en mann i 30-årene i Oslo og føler at det varierer veldig. Føler meg annerledes enn folk med barn og rekkehus/enebolig osv av åpenbare grunner. Men klarer heller ikke relatere meg til folk praktiserer vill festing jevnt og trutt. Trives med livet mitt og ønsker ingen store endringer bortsett fra en dame. 

 

Av og til føler jeg meg som en mann i 60-årene i god fysisk form, fyldig hårmanke og god smak. Andre ganger føler jeg meg som en 10-åring fra 90-tallet. Klarer ikke helt å relatere meg til de yngre i dagens verden.

Hvordan er det for deg?  

Anonymkode: f8b7a...142

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Er i slutten av 20-årene  men har sjelen til  en 80-åring. Men samtidig en umoden 16-åring. Så skjønner deg godt, for jeg er ganske lik. 

Anonymkode: 4f6c1...707

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg er 36, og har de siste årene innsett at det er personlighetstrekk at man både kan være 16 og 36 i hodet, og ikke aldersbasert. Som 16-åring drakk jeg aldri, røykte aldri, rotet aldri med gutter. Tok skole og deltidsjobb seriøst. Kjente meg som en voksen i en tenåringskropp. Så hadde jeg noen år etterpå hvor jeg festet og ikke tok alt så seriøst, "levde" litt. Og så giftet jeg meg og fikk barn. Og så tok jeg noen turer på byen og festet. Men aldri flatfyll. Så ble barna litt større, og jeg slapp å være sånn kjerring som alltid var sliten og trøtt. Begynte å henge med folk som var ti år yngre enn meg selv. Og så ble jeg litt lei av det, og fant heller jevnaldrende venner uten barn. Så alt i alt ser jeg at jeg kan passe i mange situasjoner, med mange mennesker i forskjellige aldersgrupper, og med folk i forskjellige livssituasjoner. Og i stedet for å sette meg i den ene eller andre kategorien, tenker jeg at jeg er ei som ser livet som en stor buffet: alt kan smakes på og prøves ut, i den rekkefølgen jeg velger selv. Ser ikke på valgmuligheten som verken barnslige eller spesielt modne; når man er voksen er plutselig alt "lov" uansett 😆

Anonymkode: e1fb7...011

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg er 30 år, men føler meg mentalt sett som en plass mellom 40-60 år. 

Har også begynt å få flere venner i den aldersgruppen, siden jeg har mer til felles med disse enn mine jevngamle. 

Anonymkode: 0e42c...6e6

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cleo88
Posted (edited)

Er kvinne i starten av 30åra. Følte meg også "gammel" tidlig, ca. fra jeg ble 21. Nå er det litt andre veien. Føler meg umoden for en som nå er godt voksen... Andre kvinner på min alder virker noen ganger ha mistet all sans for humor 😕 Opplever dem som passive, fornøyde med å ta det helt med ro, aldri tulle eller spøke. Føler meg nesten litt som en mann i forhold, fordi menn er litt mer spøkefulle og tør være barnslige. De får liksom også lov til å være litt drittunger hele livet, mens jeg sikkert oppfattes som utypisk for en på min alder... Er etablert med familie i tillegg og på det tidspunktet har vel andre tatt på seg kjerringrollen for lengst?? 

Edited by Cleo88

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg er 30, men «henger» med folk som er 40-55. Jeg er nok heller i samme livssituasjon som dem da jeg ikke skal ha barn og ikke finnes interessert i andres barn. Folk på min alder er jo gjerne godt i gang med a4-livet med barn, hus og stasjonsvogn, mens jeg er mer opptatt av reising, trening og fjellturer. 

Anonymkode: 4e5f8...1ec

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Er en kvinne i slutten av trettiårene og nesten alle jeg gikk sammen på ungdomsskole har fått barn, er gift/har samboer, har stødige jobber. Jeg bor i leilighet, er enslig, og ufør. Så føler at alle er flere hakk foran meg. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det er vanskelig å akseptere at man ikke er som "alle andre". Møter jeg kjentfolk, så tar jeg en omvei for har ikke interesse av å dele "hva gjør du nå" samtalen. :)

Anonymkode: f4931...5bb

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Bryr meg egentlig ikke. Folk får sette meg i bås om de vil. Det er uansett irrelevant hva forbipasserende tenker. Trives stort sett med hverdagen på gode dager. Er dessverre trygda da. Akkurat det er veldig kjedelig, men jeg tenker at jeg må ta best mulig vare på meg selv, og drite i hvordan alle andre har det.

Anonymkode: 8ba61...b66

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Er 34. Har alltid hatt venner som er litt yngre enn jeg, sikkert mye fordi jeg har yngre søsken og var litt umoden for alderen som barn/ungdom. Selv om jeg i dag har både utdannelse, jobb, mann og barn, føler jeg meg ofte yngre enn de på samme alder. Synes mange er blitt veldig "satte". 

Å føle seg ung har ingenting med festing (som bl.a TS tar opp) å gjøre, det har jeg aldri vært interessert i, og det er da en haug med "gamliser" som har fest og fyll som hovedinteresse til langt oppi 70-åra. Det handler mer om å ha apetitt på livet, liksom. Være åpen og interessert i nye ting. Å ha humor og le og tulle mye.

Anonymkode: 1676a...7dc

Share this post


Link to post
Share on other sites
Elaine Marley

Jeg er i 30-årene og studerte nylig med folk som var mye yngre enn meg. Klarte ikke helt å relatere meg til de aller yngste. Mye dramatikk og meningsløse problemer. Husker selfølgelig at jeg hadde lignende tanker, men nå er jeg nok ikke der.

Identifiserer meg ikke helt med folk på egen alder på mange områder. Folk har stort sett barn, har slått seg ned og er ofte opptatt av familielivet. Jeg er ikke der heller.

Allikevel føler jeg meg voksen, men elsket studentlivet. Lengtet ikke etter å etablere meg eller noe sånt. Nå mener jeg ikke festing og slike ting, men friheten man får og det at jeg liker å studere. 

Så jeg identifiserer meg med folk som er på lignende sted i livet som jeg er.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Zienna

Jeg har nesten alltid vært litt annerledes enn kvinner på min egen alder.  Var tidlig politisk engasjert, spesielt om saker som likestilling, familiepolitikk og barns situasjon.  At jeg i tillegg hadde høyere utdanning og karriere jobb, gjorde meg "annerledes" i andres øyne også.   Dette til tross for normale hjemmeforhold - mann, barn, hus og hjem.  

Så har jeg i tillegg alltid vært mest nysgjerrig på dem som er forskjellig fra meg.  Det gir diskusjoner og innspill som utfordrer og får meg til å tenke over ting.  Det er også grunnen til at jeg velger å lese på KG enn å legge inn likes på FB.  


 

Share this post


Link to post
Share on other sites
MarieLo

Jeg er nært midten av 30-årene, og føler meg både yngre og eldre i blant, foretrekker å være hjemme, drikke te eller varm melk og høre på rolig pianomusikk. Eller underholde meg med noe på tv-en. Ønsker litt forandringer, for oss alle, men ikke på livsstilen, der ønsker jeg bare en partner.

Og er ikke ute etter familielivet med barn og full pakke, men jeg fester heller ikke som yngre mennesker gjør før de vil det.

Jeg tror vi er en helt ny generasjon på denne planeten egentlig. Vi har ikke blitt tvunget til å bli "voksen" tidlig av omstendighetene, enten via harde kår eller bli sendt i en krig ikke mye senere enn en er myndig, så vi har fått tid til å leve ut og vokse i vårt eget tempo.

Noe som kanskje har gjort oss mer fredfull og trygge på oss selv, slik at vi kan bidra på en helt annen måte enn tidligere.

Angående alder, kan jeg føle meg som et lite barn i blant også. Spirituelt er vi alle mellom 15-18 år, fortsatt ungdommer de fleste av oss, uavhengig av alderen sin i dette livet.

Kan og fortelle om en erfaring jeg hadde for ett år siden ca, da jeg gikk en tur i en park alene en natt, og lente meg inn til et tre og bare skuet utover, og litt etter bare overga meg helt for følelsene mine. Som ledet til at jeg følte meg som en baby igjen, tårene sprutet og jeg snufset og fikk nesten ikke puste i begynnelsen, samtidig som jeg opplevde den mest intense trøsten jeg har opplevd i dette livet, så jeg lo også, av den samme følelsen, og så gråt videre, og så lo litt igjen. Geuin latter, jeg visste da at alt var okei. Det hele var absurd egentlig, men jeg har aldri healet meg selv mer enn da heller. Den samme kvelden følte jeg også på hvordan det føles å være virkelig gammel, som flere tusen år spirituelt, og hvordan vi er multidimensjonale og opplever alle dimensjoner og tider samtidig, vi er alle aldre samtidig, det er bare bevisstheten som er bevisst på en liten del av helheten om gangen.

Og sånn kan man hoppe litt frem og tilbake, hvert fall når bevisstheten utvider seg og vokser.

For eksempel når man tenker tilbake til en gang man følte noe, så lever man ikke i fortiden, men skaper den samme følelsen i nåtiden, og det går an siden alt skjer nå. Bevisstheten oppfatter tid som lineært, men den er egentlig ikke det, det finnes bare nåtid og alt skjer samtidig.

Det kan høres rart ut for folk som ikke har utvidet bevisstheten nok, jeg vet bare at det er slik i teorien, men jeg opplever jo tiden stort sett sånn som alle andre, med små unntak kanskje.

Det er bra å føle seg ung da. Det betyr at man har kontakt med spiriten sin. F.eks når noen er veldig full, så blir de som et lite barn. Det er fordi det er sånn vi egentlig er. Ikke fulle i tillegg, men vi er ikke så gamle spirituelt. På den positive siden har vi veldig mye igjen av den totale eksistensen vår.

Vi har mye bra i vente. 🙂

Edited by MarieLo

Share this post


Link to post
Share on other sites
Oktobr

Jeg er i slutten av 20 årene, men er mer eller mindre interessert i det samme jeg var interessert i da jeg var 19 år. De rundt meg i 20 og 30-årsalderen er også mer eller mindre slik. Føler meg kanskje litt yngre enn jeg er, siden jeg har forandret meg så lite. Men så tror jeg egentlig ikke det finnes et fasitsvar på hvordan man bør eller skal være når man når en viss alder. Jeg er meg selv, uansett. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg har en litt annerledes innfallsvinkel til dette, jeg føler meg den alderen jeg er på en måte (38), men burde levd på 60-, 70-tallet. Liker filmer, litteratur, musikk og hvordan samfunnet var da, mye bedre enn slik det er nå. Framfor alt synes jeg det er trist at ungene mine skal vokse opp i dagens samfunn, det er min store sorg i livet. 

Anonymkode: 49e30...fbd

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Nei, føler meg absolutt ikke som folk flest. Men nå som jeg har blitt voksen, har jeg innsett at svært mange er unike, ikke bare jeg, hehe., Den grå hopen av folk som virker som en stor masse, er egentlig full av interessante personligheter, bare at man ikke ser det så godt, i alle fall ikke i ungdomstiden der mange prøver å være så like som mulig.

Anonymkode: 28c8e...59c

Share this post


Link to post
Share on other sites
mon_nom

31 år.  Er ung men i en gammel sjel. I noen tilfeller han jeg oppføre meg som en 10åring. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg orker ikke feste

Jeg fester ikke og har ingen å gjøre det med uansett. Blir lett trøtt, er utålmodig med enkelte slags mennesker, trenger roen og stillheten og vil egentlig bare ha et enkelt, forutsigbart liv. Jeg er ikke engang i sosiale medier bortsett fra WhatsApp. Noen synes det er stusslig med et slikt liv da, men det er sånn jeg trives og gir faen. Jeg er glad i det og ser meg som heldig. Men jeg har nesten ingen ekte venner.

Folk pleide å se ned på denne væremåten da jeg var yngre og skulle kritisere det og prøve å forandre meg, som om det var noe galt. Jeg skulle alltid måtte høre at jeg var en raring. Det gjorde at jeg selv nå irriterer meg litt over disse menneskene og hva de driver med av og til.

Så jeg høres nok ut som en 90-åring selv om jeg faktisk fortsatt er 21 år, og jeg klarer ikke å forholde meg til folk flest i min alder. Jeg har prøvd men orker ikke mer, jeg bryr meg rett og slett om helt andre ting enn å bli kjent med nye mennesker og tilpasse meg til dem. Jeg var slik allerede i barnehage, så jeg regner med at det ikke kommer til å endre seg nå. Jeg føler meg veldig utenfor når jeg snakker med folk i min aldersgruppe med hensyn til tankeganger, fritiden, osv. men kjenner meg ikke virkelig voksen heller.

Anonymkode: c4b8b...1ae

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg orker ikke feste

Jeg fester ikke og har ingen å gjøre det med uansett. Blir lett trøtt, er utålmodig med enkelte slags mennesker, trenger roen og stillheten og vil egentlig bare ha et enkelt, forutsigbart liv. Jeg er ikke engang i sosiale medier bortsett fra WhatsApp. Noen synes det er stusslig med et slikt liv da, men det er sånn jeg trives og gir faen. Jeg er glad i det og ser meg som heldig. Men jeg har nesten ingen ekte venner.

Folk pleide å se ned på denne væremåten da jeg var yngre og skulle kritisere det og prøve å forandre meg, som om det var noe galt. Jeg skulle alltid måtte høre at jeg var en raring. Det gjorde at jeg selv nå irriterer meg litt over disse menneskene og hva de driver med av og til.

Så jeg høres nok ut som en 90-åring selv om jeg faktisk fortsatt er 21 år, og jeg klarer ikke å forholde meg til folk flest i min alder. Jeg har prøvd men orker ikke mer, jeg bryr meg rett og slett om helt andre ting enn å bli kjent med nye mennesker og tilpasse meg til dem. Jeg var slik allerede i barnehage, så jeg regner med at det ikke kommer til å endre seg nå. Jeg føler meg veldig utenfor når jeg snakker med folk i min aldersgruppe med hensyn til tankeganger, fritiden, osv. men kjenner meg ikke virkelig voksen heller.

Anonymkode: c4b8b...1ae

Fy faen. Jeg skulle fjerne dette.

Anonymkode: c4b8b...1ae

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg er kvinne på 30, i Oslo. Jeg føler meg på en måte rett i "min alder". Er født og oppvokst i Oslo, så ingen i min vennekrets har barn ennå, noen er litt på vei dit. 

Jeg har kjæreste, men vi er ikke samboere. De fleste jeg kjenner er litt "enten-eller" - enten pusher de på for å bli samboere, kjøpe større bolig, etablere seg. Eller så er de single, og skal omfavne singellivet 100%, som også innebærer å dytte vekk de som er i forhold. 

Ellers ser man nå at folk begynner å sprike mer i sin livsstil. For fem år siden var alle litt mer på samme sted. Nå merker jeg at ting som økonomi kan bli litt vanskelig. Jeg har ikke flust av penger, men har en god inntekt og en dyr bolig, og en kjæreste med veldig høy inntekt. Jeg merker nå som jeg er 30 at jeg er litt ferdig med reisene jeg hadde før, der man fløy Ryanair og bodde på billigste hotell. På samme måte vil jeg gjerne dra på litt bedre steder i byen, ikke den aller billigste ølen i byen eller bare skulle henge hjemme. Jeg har et par venninner som fortsatt er der, og som er veldig skvist økonomisk. Jeg vil jo ikke at slike ting skal være bestemmende for vennskap, men ofte blir det det.

Mentalt har jeg alltid følt meg eldre enn min alder, men nå er jeg nok litt mer riktig plassert. Så er det vel bare snakk om tid før jeg føler alderen løper fra meg. 

Anonymkode: f8f0d...f21

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Nei. Jeg ser på folk på min alder som gamle. Selv holder jeg meg veldig godt, og blir ofte tatt for å være mye yngre enn det jeg egentlig er. Dette gjør at jeg også holder meg ung til sinns.

Anonymkode: e7599...e3a

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...