Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse: eksklusjon, løgn og forsoning

[Chriistiinee]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tro ikke det er noe som bare plutselig forsvinner:) Litt som å lære å sykle; når du først har lært seg så kan du det:) Litt vinglete i starten kanskje, men det kommer fort tilbake. Ha troen på deg selv!:)

Anonymkode: 9110e...3a8

Nei, men jeg orket ikke lenger å jobbe med skolearbeid og karakterene ble til slutt dårlige. Det betyr at det jeg lærte på f.eks ungdomsskolen og videregående sitter, mens jeg ikke har hatt konsentrasjon eller motivasjon nok til å ta til meg lærdom fra universitetet. Jeg slet på vgs også, men vanskelighetsgraden har jo økt. Nå føler jeg at jeg bringer skam over graden. Jeg har en bachelor, men brukte fem år og uteksaminerer med så dårlige karakterer at jeg knapt kan besvare relaterte spørsmål.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har det veldig vanskelig! Jeg håper du etterhvert velger å oppsøke hjelp, og at du klarer å stå i behandling uten å trekk deg vekk fra den igjen! Jeg skjønner at det kan være vanskelig, og at "belønningen" i enden av behandlingsløpet kan virke uoppnåelig, men den eneste måten du kan finne ut om det hjelper, er å jobbe deg gjennom behandling. Og for de aller fleste hjelper det, selv om de kanskje ikke blir kvitt diagnosen, blir den lettere å leve med, og påvirker dagliglivet i mindre grad.

Ut fra det du skriver tror jeg en del av problemet ditt når det gjelder å opprettholde vennskap har med at du kanskje har urealistiske forventninger til hvordan vennskap faktisk er. Du sier at du opplever deg som en varavenn for de dagene vennene dine ikke har andre planer. Sånn er det jo i alle vennskap, eller vertfall i ale sunne vennskap. Man snakker sammen, og finner ut når det passer for begge/alle parter, også avtaler man å treffes da. Alle mine venner må vente til en dag jeg har tid når vi skal avtale noe. Det betyr ikke at de er varavenner, det betyr bare at ingen av dem er viktigere enn de andre vennene mine. Jeg må også vente til en dag vennene mine har tid når jeg vil finne på noe, og har aldri tenkt på det som å være varavenn, jeg ser på det som en selvfølge, fordi jeg vet at vennene mine også har andre ting i livet sitt.

Siden du for tiden hverken har jobb eller skole, og samtidig har få eller ingen venner, vil nok denne type venting oppleves vanskeligere fordeg enn den gjør for meg. Jeg har flere å spille på, og hvis det er lenge til en venn kan, så avtaler vi noe når denne er ledig, også snakker jeg med noen andre, og finner på noe med dem i mellomtiden. Jeg har dermed muligheten til å fylle ventetiden med noe annet, mens du, hvis jeg har oppfattet riktig, faktisk blir nødt til å bare vente. Det må føles veldig ensomt, og jeg kan forstå at du da opplever det som at ingen bryr seg om deg. Det at du opplever det som om noen ikke bryr seg omdeg, behøver ikke å bety at de faktisk ikke gjør det. Det er heller ikke sikkert at personen forstår at du blir såret. Din følelse av å bli ekskludert kan bunne i ulike forventninger til vennskapet. Dersom du forventer mer enn det er naturlig for vennene dine å gi, kan de såre deg uten at de forstår det, fordi de ikke forstår hvilke forventninger du har.

Ut fra det jeg skriver over kan det kanskje være lett å tenke at dette kan løses med en samtale om forventninger. Det kan forsåvidt hende noe av det kan løses på den måten, men det avhenger av din evne til å lytte, forstå og se den andre siden av saken. Jeg er redd for at det kan være vanskelig for deg, med tanke på at du har den diagnosen du har, og at du har avbrutt den behandlingen du fikk tilbud om. 

Jeg har hatt en venninne med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg satt et ultimatum om at hun var nødt til å respektere de grensene jeg satt hvis vi skule fortsette å være venner. Da hun ikke klarte det ble jeg nødt til å trekke meg vekk for å beskyte meg selv. Jeg har satt døra på gløtt, ved å si at dersom hun velger å gå i behandlng kan hun ta kontakt med meg og vi kan prøve å ta opp igjen kontakten.

Jeg er selvsagt klar over at du og min tidligere venninne er to ulike personer, og at du ikke nødvendigvis oppfører deg på samme måte som henne. Likevel kjener jeg igjen mye av det du skriver, både om nettet av løgner, og om frustrasjonen når jeg hadde andre avtaler. Derfor tenker jeg at det kanskje kan være nyttig for deg å høre hvordan mitt vennskap med min venninne opplevdes for meg. Jeg møtte henne via en felles interesse, og vi fant tonen med en gang. Hun hadde samme type humor som meg, og vi trivdes godt i hverandres selskap. Vi hadde det veldig kjekt sammen. Etterhvert opplevde jeg at hun tok gradvis mer plass i livet mitt. Hun ble veldig såret dersom hun inviterte på noe og jeg ikke hadde tid. Jeg oppdaget at hun ikke hadde noen andre venner, og da følte jeg et ekstra ansvar for henne. Jeg prøvde å inkludere henne i min vennegjeng, men det fungerte dårlig, det var som om hun ikke klarte å forholde seg til mer enn en venn om gangen, og at hun trengte at den vennen også kun hadde henne som venn. Hun  ringte stadig med en eller annen krise, der hun hadde behov for en venn her og nå. Til å begynne med slapp jeg det jeg hadde i hendene, og stormet til. Man gjør jo det når noen man bryr seg om har en krise. Etterhvert hadde hun så mage kriser at det gikk ut over resten av mitt sosiale liv. Krisene skjedde ofte på tidspunkt der hun visste at jeg var opptatt, fordi hun hadde invitert meg på noe, og jeg hadde sagt nei fordi jeg allerede hadde en avtale. Da dette hadde pågått en stund ble jeg nødt til å slutte å storme til. til å begynne med prøvde jeg å snakke med henne å gi henne andre alternativ (ring fastlegen/legevakta, ring en krisetelefon), men det ville hun ikke.

Fra min side opplevdes et slikt vennskap som svært krevende. Det føltes som om hun ønsket/trengte å eie meg, og at den eneste måten jeg kunne gjøre henne fornøyd på var å si ja til alt hun foreslo. Samtidig følte jeg det som om hun la ansvaret for hennes følelser over på meg. F.eks.hvis hun hadde invitert meg på ett eller annet som jeg hadde sagt nei til, kunne hun fortelle meg at jeg fikk henne til å føle seg verdiløs. Så ble det liksom mitt ansvar å gjøre noe med den følelsen. Også i normale vennskap hender det man sårer hverandres følelser, da snakker man om det, sier unnskyld, og går videre. Problemet her var at jeg ikke kunne si unnskyld uten å samtidig si meg enig i at det var dårlig gjort at jeg ikke hadde prioritert henne der og da. Hun klarte heller ikke å se at det var hun som eide følelsen. Når vi snakket om det virket det på meg som om hennes oppfattelse var at følelsen var noe jeg hadde gitt henne. Jeg klarte ikke få henne til å se at følelsen kom fra henne, at den var hennes reaksjon, ikke noe jeg hadde lagt på henne.

Som sagt ble jeg etterhvert nødt til å stille et ultimatum, noe som deserre resulterte i at vennskape vårt endte helt. Jeg sier desverre, fordi til tross for alle de negative egenskapene jeg har beskrevet over her hadde hun mange positive egenskaper også. Dersom vi hadde klart å navigere oss fram til et normalt vennskap ville jeg gjerne hatt henne som venn. Nå er dette mange år siden, og det hender fortsatt at jeg savner henne. Samtidig vet jeg at når hun ikke klarte å respektere de grensene jeg satt, var det å kutte henne ut det eneste alternativet jeg hadde. Hvis jeg skulle fortsatt vennskapet på de premissene hun satt, så ville jeg gått til grunne. Jeg hadde endt opp med å miste de andre vennene mine, og jeg ville sannsynligvis gått på en alvorlig psykisk smell selv.

Når jeg forteller deg alt dette er det fordi jeg håper du kan bruke mine erfaringer til noe. Jeg håper det kan hjelpe deg å forstå at alle sunne vennskap består av både ja, det vil jeg gjerne, og nei, belager, da er jeg opptatt. Jeg håper det kan få deg til å forstå at selv om du ikke har mange venner, så er du ikke den eneste vennen til de du treffer. Du er ikke mindre verdt selv om folk må finne plass til deg mellom andre avtaler. Det at folk bruker tid til å finne plass til deg mellom avtalene sine betyr at de har lyst til å treffe deg. Jeg håper at dette er noe du kan ta med deg, slik at du står litt bedre rustet enten når du tar opp igjen de vennskapene du snaker om, eller neste gang du møter en potensiell ny venn. 

 

 

Anonymkode: 11eb1...11e

[Chriistiinee]

På 23.6.2020 den 11.07, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som du har det veldig vanskelig! Jeg håper du etterhvert velger å oppsøke hjelp, og at du klarer å stå i behandling uten å trekk deg vekk fra den igjen! Jeg skjønner at det kan være vanskelig, og at "belønningen" i enden av behandlingsløpet kan virke uoppnåelig, men den eneste måten du kan finne ut om det hjelper, er å jobbe deg gjennom behandling. Og for de aller fleste hjelper det, selv om de kanskje ikke blir kvitt diagnosen, blir den lettere å leve med, og påvirker dagliglivet i mindre grad.

Ut fra det du skriver tror jeg en del av problemet ditt når det gjelder å opprettholde vennskap har med at du kanskje har urealistiske forventninger til hvordan vennskap faktisk er. Du sier at du opplever deg som en varavenn for de dagene vennene dine ikke har andre planer. Sånn er det jo i alle vennskap, eller vertfall i ale sunne vennskap. Man snakker sammen, og finner ut når det passer for begge/alle parter, også avtaler man å treffes da. Alle mine venner må vente til en dag jeg har tid når vi skal avtale noe. Det betyr ikke at de er varavenner, det betyr bare at ingen av dem er viktigere enn de andre vennene mine. Jeg må også vente til en dag vennene mine har tid når jeg vil finne på noe, og har aldri tenkt på det som å være varavenn, jeg ser på det som en selvfølge, fordi jeg vet at vennene mine også har andre ting i livet sitt.

Siden du for tiden hverken har jobb eller skole, og samtidig har få eller ingen venner, vil nok denne type venting oppleves vanskeligere fordeg enn den gjør for meg. Jeg har flere å spille på, og hvis det er lenge til en venn kan, så avtaler vi noe når denne er ledig, også snakker jeg med noen andre, og finner på noe med dem i mellomtiden. Jeg har dermed muligheten til å fylle ventetiden med noe annet, mens du, hvis jeg har oppfattet riktig, faktisk blir nødt til å bare vente. Det må føles veldig ensomt, og jeg kan forstå at du da opplever det som at ingen bryr seg om deg. Det at du opplever det som om noen ikke bryr seg omdeg, behøver ikke å bety at de faktisk ikke gjør det. Det er heller ikke sikkert at personen forstår at du blir såret. Din følelse av å bli ekskludert kan bunne i ulike forventninger til vennskapet. Dersom du forventer mer enn det er naturlig for vennene dine å gi, kan de såre deg uten at de forstår det, fordi de ikke forstår hvilke forventninger du har.

Ut fra det jeg skriver over kan det kanskje være lett å tenke at dette kan løses med en samtale om forventninger. Det kan forsåvidt hende noe av det kan løses på den måten, men det avhenger av din evne til å lytte, forstå og se den andre siden av saken. Jeg er redd for at det kan være vanskelig for deg, med tanke på at du har den diagnosen du har, og at du har avbrutt den behandlingen du fikk tilbud om. 

Jeg har hatt en venninne med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg satt et ultimatum om at hun var nødt til å respektere de grensene jeg satt hvis vi skule fortsette å være venner. Da hun ikke klarte det ble jeg nødt til å trekke meg vekk for å beskyte meg selv. Jeg har satt døra på gløtt, ved å si at dersom hun velger å gå i behandlng kan hun ta kontakt med meg og vi kan prøve å ta opp igjen kontakten.

Jeg er selvsagt klar over at du og min tidligere venninne er to ulike personer, og at du ikke nødvendigvis oppfører deg på samme måte som henne. Likevel kjener jeg igjen mye av det du skriver, både om nettet av løgner, og om frustrasjonen når jeg hadde andre avtaler. Derfor tenker jeg at det kanskje kan være nyttig for deg å høre hvordan mitt vennskap med min venninne opplevdes for meg. Jeg møtte henne via en felles interesse, og vi fant tonen med en gang. Hun hadde samme type humor som meg, og vi trivdes godt i hverandres selskap. Vi hadde det veldig kjekt sammen. Etterhvert opplevde jeg at hun tok gradvis mer plass i livet mitt. Hun ble veldig såret dersom hun inviterte på noe og jeg ikke hadde tid. Jeg oppdaget at hun ikke hadde noen andre venner, og da følte jeg et ekstra ansvar for henne. Jeg prøvde å inkludere henne i min vennegjeng, men det fungerte dårlig, det var som om hun ikke klarte å forholde seg til mer enn en venn om gangen, og at hun trengte at den vennen også kun hadde henne som venn. Hun  ringte stadig med en eller annen krise, der hun hadde behov for en venn her og nå. Til å begynne med slapp jeg det jeg hadde i hendene, og stormet til. Man gjør jo det når noen man bryr seg om har en krise. Etterhvert hadde hun så mage kriser at det gikk ut over resten av mitt sosiale liv. Krisene skjedde ofte på tidspunkt der hun visste at jeg var opptatt, fordi hun hadde invitert meg på noe, og jeg hadde sagt nei fordi jeg allerede hadde en avtale. Da dette hadde pågått en stund ble jeg nødt til å slutte å storme til. til å begynne med prøvde jeg å snakke med henne å gi henne andre alternativ (ring fastlegen/legevakta, ring en krisetelefon), men det ville hun ikke.

Fra min side opplevdes et slikt vennskap som svært krevende. Det føltes som om hun ønsket/trengte å eie meg, og at den eneste måten jeg kunne gjøre henne fornøyd på var å si ja til alt hun foreslo. Samtidig følte jeg det som om hun la ansvaret for hennes følelser over på meg. F.eks.hvis hun hadde invitert meg på ett eller annet som jeg hadde sagt nei til, kunne hun fortelle meg at jeg fikk henne til å føle seg verdiløs. Så ble det liksom mitt ansvar å gjøre noe med den følelsen. Også i normale vennskap hender det man sårer hverandres følelser, da snakker man om det, sier unnskyld, og går videre. Problemet her var at jeg ikke kunne si unnskyld uten å samtidig si meg enig i at det var dårlig gjort at jeg ikke hadde prioritert henne der og da. Hun klarte heller ikke å se at det var hun som eide følelsen. Når vi snakket om det virket det på meg som om hennes oppfattelse var at følelsen var noe jeg hadde gitt henne. Jeg klarte ikke få henne til å se at følelsen kom fra henne, at den var hennes reaksjon, ikke noe jeg hadde lagt på henne.

Som sagt ble jeg etterhvert nødt til å stille et ultimatum, noe som deserre resulterte i at vennskape vårt endte helt. Jeg sier desverre, fordi til tross for alle de negative egenskapene jeg har beskrevet over her hadde hun mange positive egenskaper også. Dersom vi hadde klart å navigere oss fram til et normalt vennskap ville jeg gjerne hatt henne som venn. Nå er dette mange år siden, og det hender fortsatt at jeg savner henne. Samtidig vet jeg at når hun ikke klarte å respektere de grensene jeg satt, var det å kutte henne ut det eneste alternativet jeg hadde. Hvis jeg skulle fortsatt vennskapet på de premissene hun satt, så ville jeg gått til grunne. Jeg hadde endt opp med å miste de andre vennene mine, og jeg ville sannsynligvis gått på en alvorlig psykisk smell selv.

Når jeg forteller deg alt dette er det fordi jeg håper du kan bruke mine erfaringer til noe. Jeg håper det kan hjelpe deg å forstå at alle sunne vennskap består av både ja, det vil jeg gjerne, og nei, belager, da er jeg opptatt. Jeg håper det kan få deg til å forstå at selv om du ikke har mange venner, så er du ikke den eneste vennen til de du treffer. Du er ikke mindre verdt selv om folk må finne plass til deg mellom andre avtaler. Det at folk bruker tid til å finne plass til deg mellom avtalene sine betyr at de har lyst til å treffe deg. Jeg håper at dette er noe du kan ta med deg, slik at du står litt bedre rustet enten når du tar opp igjen de vennskapene du snaker om, eller neste gang du møter en potensiell ny venn. 

 

 

Anonymkode: 11eb1...11e

Det er litt skummelt å se likheten mellom din venn og meg. Jeg forventer vel å ta mer plass i andres liv, samtidig som jeg melder meg helt ut hvis de ikke er der eller hvis jeg føler meg som en byrde. Jeg har mine kriser når jeg føler meg forlatt, som du beskriver med din venn.

Jeg har siden sist flyttet hjem, og jeg har taklet tilværelsen bedre enn forventet. Jeg er ikke lenger like sint, men kanskje heller apatisk eller sorgfull. Sorgfull over å ha mistet de jeg forsaket, også nå fysisk som beboer i annen by, og apatisk til livet da det stort sett består av en skjerm. Jeg er arbeidssøker, og det er frustrerende med alle avslagene. Jeg har knapt drukket siden hjemreisen i juli, og oppdaget på fredag at alkohol var vanskelig å skjule for mamma. Da lå jeg ødelagt i sengen, med fylleangst dagen derpå, men mamma virket ufølsom i sin konfrontasjon, selv om hun var bekymret for at jeg hadde tatt mitt eget liv siden hun ikke hadde fått svar på melding og huset var mørkt. Dessuten skjedde bakrusen på hennes premisser.

Jeg hadde samtaler med psykolog under helsemessig oppfølging (urelatert), men opplevde at pandemien og mammas tilsteeværelse utover arbeidstiden hennes gjorde det vanskelig å fortsette. Men, som sagt er sinneutbruddene færre og folk bryr seg mindre da. Jeg føler at apati blir satt mer pris på.

[AnonymBruker]

Har du vært i behandling for personlighetsforstyrrelsen, ts?

Anonymkode: a518f...329

[AnonymBruker]

Du bør prøve å få stabilisert faktorer rundt deg som inntekt og bolig. Hvis du klarer det: prøv å unngå å flytte hjem da det nok vil bli ytterligere destabiliserende. Du vil nok trenge hjelp fra både Nav og helsevesenet. Hvis du har kontakter f.eks i helsevesenet: fortell dem hva du mangler. 

Ellers håper jeg du ikke gir opp. Du skriver forresten veldig bra og kan nok garantert gjøre deg selv både nyttig og ønsket.

Anonymkode: e0219...0ee

[AnonymBruker]

På 21.6.2020 den 15.02, Chriistiinee skrev:

Kanskje, men jeg er som sagt redd for å miste henne hvis jeg prioriterer NAV. Jeg har luftet idéen for henne, men det virker som hun blir veldig lei seg av forslaget. Hun er alene hun også, uten venner, kjæreste eller familie, og jeg føler meg så utrolig skyldig for å skulle forlate henne. Hun forstår jeg vil bo alene, men sier at det sikkert går fint å bo sammen for en liten stund. Jeg er redd det ikke vil, men vil ikke måtte greie ut om min nåværende psykiske tilstand, grunnet hennes potensielle respons. Brytingen vet hun jo om, men det er fem år siden og ting endrer seg på fem år. Forholdet vårt er bedre enn det var da jeg bodde hjemme, og, selv om jeg sier jeg er redd det blir ille med tiden, virker hun å prøve å overbevise meg om at det ikke kommer til å bli slik.

NAV er presset nok for tiden til at jeg føler det er verdt å be dem om hjelp for dette. Jeg er også usikker på hvorvidt bolig kan fås når situasjonen ikke er så "kritisk". Jeg har ikke råd til å leie noe nå heller, hvis de kan tilby det.

Du må ta vare på deg selv først! Om du har best av å være alene, så er det riktig for deg. Ingen voksen skal måtte flytte hjem for å passe på sin ensomme mor. Her kan vel en psykolog hjelpe deg til å stå i din mor sine følelser og få deg til å unngå å ta ansvar for disse. 

Du skal nå vel ikke bry deg om hvor presset NAV er???? Trenger du hjelp, så søker du hjelp. Uten å få dårlig samvittighet for å be om hjelp. 

Anonymkode: 366d6...cbf

[AnonymBruker]

Hvis du er ung vil jeg anbefale deg å søke hjelp. Du kan ha en sjanse til å få et noenlunde greit liv. For min del har jeg akseptert at jeg aldri kommer til å bli frisk og at jeg kommer til å dø alene. Det er helt ok.

Anonymkode: 585c2...435

[Chriistiinee]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må ta vare på deg selv først! Om du har best av å være alene, så er det riktig for deg. Ingen voksen skal måtte flytte hjem for å passe på sin ensomme mor. Her kan vel en psykolog hjelpe deg til å stå i din mor sine følelser og få deg til å unngå å ta ansvar for disse. 

Du skal nå vel ikke bry deg om hvor presset NAV er???? Trenger du hjelp, så søker du hjelp. Uten å få dårlig samvittighet for å be om hjelp. 

Anonymkode: 366d6...cbf

Jeg har allerede bedt NAV om hjelp, slik at jeg kan få penger å leve for. Hvis de kan hjelpe skal jeg vel flytte ut.

 

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du er ung vil jeg anbefale deg å søke hjelp. Du kan ha en sjanse til å få et noenlunde greit liv. For min del har jeg akseptert at jeg aldri kommer til å bli frisk og at jeg kommer til å dø alene. Det er helt ok.

Anonymkode: 585c2...435

Pandemien gjør det litt vanskelig å søke hjelp nå. Jeg får vente til bostedet ikke lider fullt så voldsomt under den. Jeg vet ikke om det hjelper likevel. Jeg har prøvd noen ganger. Innleggelse er uaktuelt.

Hva mener du med at det er for sent for deg? Er det egentlig noen gang for sent? Det hørtes trist ut.