Hvorfor går noen familier og noen personer gjennom livet så lett??

[Silva Pluvialis]

På 22.6.2020 den 9.39, AnonymBruker skrev:

Alle har ikke masse bagasje. Mange surfer rett og slett gjennom mesteparten av livet. Hvorfor er det så vanskelig å forstå?

Anonymkode: f6f56...67c

Nettopp. Noen får mye mer enn andre.  

 

[Tatja]

På 20.6.2020 den 22.35, AnonymBruker skrev:

Har så enorm bitterhet etter at min mor døde.. 

Vi vokste opp med henne. Far var ikke stabil, han slet psykisk. Søsken til både mamma og pappa var godt gift og har store hus og hytter. De har barn som alltid har fått mye hjelp hjemme. 
Mamma var den beste!! Hun slet med økonomi og med at faren vår slet psykisk. Hun var tryggheten selv. 
Så omsorgsfull og god at det knapt finnes maken..

 

Hvorfor er det ikke en av de familiene eller personene som har levd livet uten en eneste motbakke som kan bli rammet? Hvorfor er det meg og mine søsken?? Som har hatt motbakke på motbakke, men vi har alltid hatt mamma som en trygghet. Men hun måtte bli syk...

Verden er så urettferdig!!!!!!!!!!!

Anonymkode: 7cb69...9b3

Kan godt skjønne at du føler det sånn. Og livet ER urettferdig! Motgang rammer veldig vilkårlig. Det eneste du kan gjøre, er å glede deg over den snille og gode moren du var så heldig å ha, mange har ikke det engang. Så må du se deg rundt etter andre ting å være takknemlig for. Følelsene dine vil forandre seg over tid, akkurat nå sørger du og de negative tankene er overveldende. 

[AnonymBruker]

Jeg leser og leser svarene.. Sliter fortsatt med denne bitterheten 😢

Det er så vanskelig. Slik som flere av mine venninner, vokst opp med begge foreldre. I hus, med hytte. Ingen spesielle økonomiske vansker. Nå har de to besteforeldre som henter i bhg og tar de med på hytta slik at de får en frihelg. Eller så reiser de etter og er en stor lykkelig familie på hytta en langhelg. 
Vi hadde en magisk mamma, men hun var alenemor med lite penger. 
Poenget er, ja- alle har sitt. Men vi har virkelig hatt vår dose med vårt oppigjennom. Og så rammes vi av mer dritt, å miste henne.. Hun hadde selv så mye dritt gjennom livet, men tok alt på strak hand. Og så måtte det bare ende slik... Ikke fikk hun se barnebarn bli konfirmert, vokse opp.. ta lappen.. Hun skulle levd i 20-25 år til minst... 
 

Anonymkode: 7cb69...9b3

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser og leser svarene.. Sliter fortsatt med denne bitterheten 😢

Det er så vanskelig. Slik som flere av mine venninner, vokst opp med begge foreldre. I hus, med hytte. Ingen spesielle økonomiske vansker. Nå har de to besteforeldre som henter i bhg og tar de med på hytta slik at de får en frihelg. Eller så reiser de etter og er en stor lykkelig familie på hytta en langhelg. 
Vi hadde en magisk mamma, men hun var alenemor med lite penger. 
Poenget er, ja- alle har sitt. Men vi har virkelig hatt vår dose med vårt oppigjennom. Og så rammes vi av mer dritt, å miste henne.. Hun hadde selv så mye dritt gjennom livet, men tok alt på strak hand. Og så måtte det bare ende slik... Ikke fikk hun se barnebarn bli konfirmert, vokse opp.. ta lappen.. Hun skulle levd i 20-25 år til minst... 
 

Anonymkode: 7cb69...9b3

Hvorfor ikke heller være lykkelig for at du fikk ha en slik fantastisk mor som du nå sørger over tapet av?

Selv ble jeg glad da moren min døde og sørget ikke et øyeblikk. Hun var der aldri for meg og var kun en påkjenning gjennom hele oppveksten min. Etter at jeg ble voksen kuttet jeg kontakten med henne.

Ellers ser jeg det slik flere andre i tråden her gjør, at den store forskjellen mellom de som er fornøyde med livet og de som ikke er det, er hvordan man takler motstander.

Livet mitt har vært en nærmest sammenhengende motbakke med stadig nye "katastrofer", men jeg tenker som så at det er i motbakker det går oppover.

Og når noen spør:"Går det bra?", så svarer jeg bare med et smil:"Alltid". Å begynne å legge ut om alle problemene ville jo bare fått meg til å føle meg verre.

Anonymkode: 4e523...cf8

[Nokia]

På 21.6.2020 den 16.19, AnonymBruker skrev:

Yeah right. Jeg vokste opp i en krigssone av et hjem med to ekstremt ustabile foreldre som hatet hverandre, ble utsatt for grov psykisk vold, ble utsatt for mobbing og fysisk vold, hadde ingen venner eller søsken, ble utsatt for seksuelle overgrep, ble voldtatt, fikk kronisk sykdom med varierende mengder smerter og utmattelse hver eneste dag, har mistet de få slektningene jeg brydde meg om til kreft, har mistet et barn, har mistet en samboer.

Har ingen å arve, ingen stabil eller kjærlig familie rundt meg, generelt få å støtte meg på, har alltid måttet klare meg selv. Har stått i alt og ventet tålmodig på premien for det - men nå går økonomien til helvete pga sykdommen jeg har fått, som gjør at jeg ikke lenger kan jobbe med det jeg mot alle odds greide å utdanne meg til.

Jeg skal vel klare å deale med det også, men kom ikke å påstå at det er så enkelt som «det er ikke åssen man har det, det er åssen man tar det.» Ikke alle opplever like mye dritt. Ofte blir man «straffet» hvis starten man fikk på livet var dårlig, for det kan gå på både helse, psyke og økonomi løs når man har opplevd overgrep og/eller omsorgssvikt og sitter igjen med skader og traumer fra det. 

Livet ER urettferdig, og det må det være lov til å si høyt. TS, du har min fulle sympati ❤️

Anonymkode: 07095...174

Det er noen som opplever mer enn andre, og det er du et tydelig eksempel på. Men det virker som om du takler det på en annen måte enn TS, som er mest opptatt av at ANDRE har det bedre. Det er ofte en trist, usunn måte å se livet på. For det er alltid noen andre som har det bedre - men å henge seg opp i det, gjør ikke din egen psyke noe godt. 

Det er lov å synes litt synd på seg selv innimellom, men man må også prøve å se fremover og ikke la seg knekke. Det virker ikke som om du er en person som har latt deg knekke på tross av enorme mengder motgang! 

[Gjest shash90]

Tror ikke man skal sammenligne seg selv med andre. Ditt utgangspunkt er forskjell fra mitt utgangspunkt. Det jeg finner traumatisk trenger ikke være like traumatisk for deg. Jeg føler heller ikke at barndommen min har vært noe særlig, og vi har alltid vært fattige. Jeg fikk min første dukke da jeg var 9 år. Her i Norge visste vi at vi aldri blir sultne og at man ikke trenger å være redd for bomber. Likevel tenker jeg ikke at de som er født i Norge er mer heldige enn meg, tvert i mot føler jeg at jeg er mer robust. En periode så hadde både jeg og familien en ganske tøff periode da søsteren min druknet. Jeg var vitne til det. Man glemmer aldri de man mister eller de vonde opplevelsene man har blitt utsatt for, men man lærer å leve med det. Og jeg har alltid tenkt at det er en del av livet. Livet er aldri perfekt, du må gjøre det bra selv. Og ja, jeg vet at det ser ut som andre har det bedre og lever bedre, det virker sånn og det kan godt være at det er sånn, men du vet egentlig ikke hva som plager de daglig? Hvis bussen er forsinket så kan det være verdens undergang for en begavet person, men for meg så betyr det ingenting. Livet er hva du selv gjør det til, og jeg vil tro når man fokuserer på det lille som gir deg noe godt, så vil mer av det komme. Jeg anser meg selv som ganske lykkelig i dag, og listen over de vonde opplevelsene er ganske lang. 

Endret 8. oktober 2020 av shash90

[AnonymBruker]

17 timer siden, Nokia skrev:

Det er noen som opplever mer enn andre, og det er du et tydelig eksempel på. Men det virker som om du takler det på en annen måte enn TS, som er mest opptatt av at ANDRE har det bedre. Det er ofte en trist, usunn måte å se livet på. For det er alltid noen andre som har det bedre - men å henge seg opp i det, gjør ikke din egen psyke noe godt. 

Det er lov å synes litt synd på seg selv innimellom, men man må også prøve å se fremover og ikke la seg knekke. Det virker ikke som om du er en person som har latt deg knekke på tross av enorme mengder motgang! 

Jeg tenker såklart på det. At det skulle vært litt balanse. Hvorfor skal noen som har en pitteliten familie med kun en mor bli rammet av enda mer drit... 

Angrer litt på at jeg skrev det og, for jeg tror ikke noen kan forstå med mindre de har opplevd å miste noen så nære, for og så stå igjen med ingen rundt seg nesten. Samtidig har folk rundt deg tilsynelatende problemfrie liv. Jeg skjønner at de og har problemer, men det hadde vi og når hun levde... 

Anonymkode: 7cb69...9b3

[AnonymBruker]

Prøv å fokuser på det du faktisk har i livet.

Du er norsk.
Du har tak over hodet.
Du har mat på bordet.

Bare her har du det bedre enn store deler av verden.

Anonymkode: f4089...765

[AnonymBruker]

Jepp! Livet er urettferdig. Noen (som deg) får muligheten til å bli kjent med moren sin, barn(a?) vokser opp og får gå på skole. Tak over hodet  og mat i magen. Om noe skulle skje med deg, blir du behandlet på sykehus og får økonomisk hjelp fra staten. Mens andre aldri har kjent foreldrene sine da de døde mens de var små, grunnet matmangel lider de av diverse helseplager, lever et liv på flukt, barna døde som spedbarn da det ikke var nok mat til å mette de små kroppene. Om noe annet skjer så er det ikke noe fallskjerm eller sikkerhetsnett. Da dør man Vi er heldige her i Norge.

Anonymkode: 80e53...884

[AnonymBruker]

På 21.6.2020 den 16.19, AnonymBruker skrev:

Yeah right. Jeg vokste opp i en krigssone av et hjem med to ekstremt ustabile foreldre som hatet hverandre, ble utsatt for grov psykisk vold, ble utsatt for mobbing og fysisk vold, hadde ingen venner eller søsken, ble utsatt for seksuelle overgrep, ble voldtatt, fikk kronisk sykdom med varierende mengder smerter og utmattelse hver eneste dag, har mistet de få slektningene jeg brydde meg om til kreft, har mistet et barn, har mistet en samboer.

Har ingen å arve, ingen stabil eller kjærlig familie rundt meg, generelt få å støtte meg på, har alltid måttet klare meg selv. Har stått i alt og ventet tålmodig på premien for det - men nå går økonomien til helvete pga sykdommen jeg har fått, som gjør at jeg ikke lenger kan jobbe med det jeg mot alle odds greide å utdanne meg til.

Jeg skal vel klare å deale med det også, men kom ikke å påstå at det er så enkelt som «det er ikke åssen man har det, det er åssen man tar det.» Ikke alle opplever like mye dritt. Ofte blir man «straffet» hvis starten man fikk på livet var dårlig, for det kan gå på både helse, psyke og økonomi løs når man har opplevd overgrep og/eller omsorgssvikt og sitter igjen med skader og traumer fra det. 

Livet ER urettferdig, og det må det være lov til å si høyt. TS, du har min fulle sympati ❤️

Anonymkode: 07095...174

Dette har du rett i. Bra skrevet. 

Anonymkode: bc29d...aab

[AnonymBruker]

På 15.10.2020 den 10.41, AnonymBruker skrev:

Dette har du rett i. Bra skrevet. 

Anonymkode: bc29d...aab

Enig i dette ❤️😢

Livet er og blir grusomt urettferdig!! Skulle ønske det var litt fordeling... 

Anonymkode: 7cb69...9b3

[AnonymBruker]

På 9.10.2020 den 10.42, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker såklart på det. At det skulle vært litt balanse. Hvorfor skal noen som har en pitteliten familie med kun en mor bli rammet av enda mer drit... 

Angrer litt på at jeg skrev det og, for jeg tror ikke noen kan forstå med mindre de har opplevd å miste noen så nære, for og så stå igjen med ingen rundt seg nesten. Samtidig har folk rundt deg tilsynelatende problemfrie liv. Jeg skjønner at de og har problemer, men det hadde vi og når hun levde... 

Anonymkode: 7cb69...9b3

Så du skulle ønske at du hadde en mor som hatet deg istedet, slik at det ikke hadde vært trist å miste henne?

Anonymkode: 4e523...cf8

[AnonymBruker]

Hva vet du om hva andre mennesker går igjennom i livet ? Alle har en fasade, men ikke alle ser bak fasaden og vet hva folk går igjennom i livet i forhold til sykdom og død. Ingen går uberørt gjennom livet.

Anonymkode: f1707...8d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.6.2020 den 22.35):

Har så enorm bitterhet etter at min mor døde.. 

Vi vokste opp med henne. Far var ikke stabil, han slet psykisk. Søsken til både mamma og pappa var godt gift og har store hus og hytter. De har barn som alltid har fått mye hjelp hjemme. 
Mamma var den beste!! Hun slet med økonomi og med at faren vår slet psykisk. Hun var tryggheten selv. 
Så omsorgsfull og god at det knapt finnes maken..

 

Hvorfor er det ikke en av de familiene eller personene som har levd livet uten en eneste motbakke som kan bli rammet? Hvorfor er det meg og mine søsken?? Som har hatt motbakke på motbakke, men vi har alltid hatt mamma som en trygghet. Men hun måtte bli syk...

Verden er så urettferdig!!!!!!!!!!!

Anonymkode: 7cb69...9b3

du virker utrolig smålig som ønsker at andre skal rammes. Du sitter liksom på avstand og ser på de perfekte livene som du misunner sånn, og håper at det er deres tur til å rammes.
Dette er faktisk en grunn til at jeg er redd for å vise at livet mitt er bra, for da vet man aldri om noen prøver å få ødelagt det for deg. Noen som synes du får urettferdig mye fint i livet, mens de selv må slite.. 

Anonymkode: d4d89...c01

[tussi84]

Alle eller de fleste familier/personer har opplevd vonde ting i livet sitt. Noen mindre enn andre, men ingen går gjennom livet uten motgang til tider.

I vår familie har det vært tap av barn som druknet ved 4 års alder, det har vært selvmord, det har vært noen som døde av kreft og det har vært både økonomiske/psykiske problemer opp gjennom årene. Det har også vært flere spontan aborter i familien som har vært vanskelig for den/de det gjaldt. 

Når alt det er sagt så er det ting vi ikke snakker så mye om utad familien. Jeg prøver heller ikke å sammenligne det vonde jeg har opplevd med noen andre. Det vil alltid være noen som ikke har opplevd like mye, og det vil alltid være noen som har opplevd mye vondere ting/mange flere ting. Uansett er sorgen og urettferdighet størst for den som opplever det uansett hva det er. 

Jeg tror jeg ikke kjenner en person som ikke har opplevd noe vondt..

[AnonymBruker]

Traktorlesba96 skrev (På 21.6.2020 den 16.36):

Jeg har alt jeg kunne ønske meg, men livet har ikke vært problemfritt. I en alder av 24 år er det først nå hvor jeg har det bra. Iallefall mye bedre enn jeg har hatt det. Etter masse mobbing på barneskole, ungdomskole og VGS. Jeg selv var nær ved å død av det på ungdomskolen. Men det er ting jeg har valgt å holde innad i familien fordi alle mine venner eller verden utenfor ikke trenger å vite det. (noen venner vet ofc. Men ikke alle)

Jeg vil bestemme hva han som går forbi gata skal vite om meg. Noen ting må man legge bak seg etterhvert for at livet skal bli bedre. Men det vil ta tid. Og det er helt naturlig å sørge, å ha det helt jævlig i blandt. Selv de som har alt kan ha det helt jævlig. 

Det er helt okey å føle på bitterhet. Alle følelser som du sitter med er helt okey og det er en del av prosessen. Men poenget mitt er at alle har noe å streve med, selv de som har alt de kunne ønske seg. Og etterhvert vil du få det bedre og leve med det. Husk å godta følelsene også vil dette gå bra ❤️ 

Elsker de som kommer med «jeg har blitt mobbet». 
Snakk som om du har all verdens livserfaring i en alder av 24.. 
For hvem har liksom ikke opplevd grov mobbing over tid? De fleste av oss! Det er bagateller i forhold til hva enkelte opplever. Som du sikkert kan se flere eksempler på her 

Anonymkode: 6631f...7ca

[Stoltskeiv]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Elsker de som kommer med «jeg har blitt mobbet». 
Snakk som om du har all verdens livserfaring i en alder av 24.. 
For hvem har liksom ikke opplevd grov mobbing over tid? De fleste av oss! Det er bagateller i forhold til hva enkelte opplever. Som du sikkert kan se flere eksempler på her 

Anonymkode: 6631f...7ca

Hvorfor snakker du utifra at du vet historien min? Det er tydelig at du ikke vet den. Det å komme med slike utalelser er barnslig gjort. 
 

Anbefaler deg å la de uttalelsene dine forbli i hode fordi du vet ingenting om hva andre mennesker du ikke kjenner har opplevd. 

[AnonymBruker]

On 6/20/2020 at 10:35 PM, AnonymBruker said:

Har så enorm bitterhet etter at min mor døde.. 

Vi vokste opp med henne. Far var ikke stabil, han slet psykisk. Søsken til både mamma og pappa var godt gift og har store hus og hytter. De har barn som alltid har fått mye hjelp hjemme. 
Mamma var den beste!! Hun slet med økonomi og med at faren vår slet psykisk. Hun var tryggheten selv. 
Så omsorgsfull og god at det knapt finnes maken..

 

Hvorfor er det ikke en av de familiene eller personene som har levd livet uten en eneste motbakke som kan bli rammet? Hvorfor er det meg og mine søsken?? Som har hatt motbakke på motbakke, men vi har alltid hatt mamma som en trygghet. Men hun måtte bli syk...

Verden er så urettferdig!!!!!!!!!!!

Anonymkode: 7cb69...9b3

Verden er urettferdig, det må vi bare finne oss i. Det er de færreste som er så heldige å være født med et godt hode, noen gode hender og god helse, som kommer seg igjennom utdannelsesystemet uten problemer, får en god jobb, familie og faller om en dag når de er 92. Sender mine varmeste tanker til deg og dine søsken og håper dere får den hjelp dere trenger !!

Anonymkode: 4129d...f33

[AnonymBruker]

Oi. Denne tråden genererte flere usympatiske svar enn jeg hadde regnet med. Man vet aldri hva man får på KG ass.

TS, det er fullstendig lov å være bitter og sint. Og når man mister noen er det helt naturlig å ønske at det var noen andre det gjaldt. Etter at jeg mistet faren min har jeg hatt hundre runder med hvorfor han? Hvorfor kunne det ikke heller skjedd med noen som har vokst opp med to friske foreldre og en stor familie? Hvorfor kunne ikke heller noen med et langt og lykkelig liv dødd? Og sånn tenker man fordi det er urettferdig. Og jeg tror døden oppleves som urettferdig uansett, med mindre det gjelder noen helt i livets siste fase. Man kan ikke klandre seg selv for sånne tanker - man ønsker jo egentlig ikke noen andre noe vondt, innerst inne vil man ikke at noen andre skal oppleve dette. Men når alt er så vondt er det vanskelig  å skyve unna "hvorfor meg?".

I motsetning til det du har fått høre her trenger du ikke føle på "takknemlighet" over ditt og datt enda heller. Det tar tid, og vi vet alle at det alltid er noen som har det verre. Noen mister begge foreldrene sine når de er 12, noen vokser opp på gata, noen blir tvunget til å skyte sin egen familie i en pågående borgerkrig. Men det hjelper jo ikke en dritt at folk kjører på med lidelsesporno når man selv har det helt jævlig. SELVFØLGELIG kunne det vært verre. Det kan alltid være verre. Men når sorgen stormer er det lov å tenke at dette er det verste man kunne ha opplevd. Ofte er jo det å miste noen så nære det verste man har opplevd.

Verden er urettferdig og det suger. Det er dritt når folk dør og man trenger ikke finne en "mening" i det eller være "takknemlig" , man må bare overleve til sorgen er mulig å bære. Og man kan invitere bitre, sinte tanker på besøk, sitte med de litt. Men man kan ikke la de bygge et hus i hodet sitt. 

 

Anonymkode: de76d...b4c

[AnonymBruker]

Sånn er det. Vi får forskjellige kort utdelt i livet også er det vår jobb hvordan vi spiller med dem. Jeg kunne ramset opp ti ting som var verre i livet enn det du hat opplevd, men mitt spørsmål er hva er vitsen over å sippe over det som er spilt? Skjedd har skjedd og den vonde tiden er forbi. Vi alle har våre plager, men det er opp til oss å forsone med det og jobbe for å få det bedre. Du minner meg søsteren min. Hun lever i fortiden og klager konstant over hvor hardt liv vi hadde. Alt jeg ser er hvordan livskvaliteten hennes synker. Det er vakg hun har tatt og det er å klage over fortiden. Lev for fremtiden, den kan du gjøre noe med. Du bestemmer om du vil gråte eller le. Å sammenligne seg med alle andre pøh du vet ingenting om folk kamper. Skjerp deg. 

Anonymkode: f10b8...1fc