Tillit til behandlere

[AnonymBruker]

Sliter med det samme, men jeg klarer nå å fortelle at det er vanskelig. Så vi snakker mye om akkurat det. Om hvorfor det er slik, hvorfor jeg sliter sånn med det osv. Går innpå fortiden, at ting som har skjedd i fortiden preger meg i dag, og stopper meg fra å være ærlig i timene. Jeg går ikke innpå hverdagslige ting engang. For det blir for privat, for ting som skjer når jeg er hjemme alene er privat og veldig vanskelig å ta med inn i timene. 
Om jeg kommer til timen og har full kontroll, ja da blir sendt hjem. For det er manipulasjon av situasjonen og det blir jeg ikke frisk av. Det å ha kontroll på relasjonen er ikke positivt i mitt tilfelle, for hele livet har bestått av alt for mye kontroll og manipulasjon av de rundt meg. Har båret en maske alt for godt, slik at det er på grensen til manipulasjon. 
Jeg skal føle meg trygg i relasjonen, men ikke kontroll. 

Men så er jeg en ganske komplisert sak med alvorlige traumer i bakgrunnen. Det handler ikke om viljen eller å være lukket og privat naturlig. Det handler om vanskeligheter med å være med et annet menneske uten en maske. På grunn av traumer og dårlig erfaring. Jeg går dit, fordi jeg ønsker å bli frisk og det er også derfor vi snakker om det. Jeg har snakket om litt av det vanskelige, men det tok meg mange år og jeg har veldig mye usagt. 

som ab over meg nevner, jeg har ikke jobb, ingen normal relasjon til familie, ingen venner og ingen fremtid uten hjelp fra psykolog. Jeg vil også som sagt være der for å få hjelp. Og når jeg blir for komfortabel så avsluttet jeg relasjonen og bytter, for da betyr det at jeg har for mye kontroll og bedriver med ubevisst manipulasjon. Det å være så komfortabel per dags dato for meg er umulig, for jeg har ikke kommet så langt enda. Timene blir da totalt meningsløse og da bortkastet tid og energi for alle parter. 

Anonymkode: fca99...911

[FrittgåendeBurugle]

Selve prosessen med å bli komfortabel med å åpne seg er en del av selve terapien. For noen kommer det lettere enn andre, og for mange tar det lang tid å komme dit. Første steg kan være å fortelle behandleren din at du syns det er vanskelig å være åpen. Det kan kanskje vise seg å føre til en fruktbar samtale. 

Ikke hør på de nedlatende kommentarene i tråden, de viser at de ikke forstår psykologiske prosesser og den menneskelige psyke. Det er nettopp det at man har utfordringer på forskjellige områder som er grunnen til at man går i terapi. 

Jeg anbefaler å lese litt om tilknytningsproblematikk (attachment theory).

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Lost case? Du har jo et normalt liv til tross. Du har familien din, du har venner, du har jobb. Det er utrolig mange mennesker der ut som er så syke at de bare kan drømme om å klare disse tingene.

Jeg støtter personen som skriver at du burde gi plassen til noen som faktisk ønsker å bli bedre.

Anonymkode: 3de9c...29d

Hvordan kan du si noe sånt når personen sier hun har selvmordstanker? Tenkte du gjennom dette før du skrev det? Hun trenger oppmunting til å våge å ta imot behandling hun trenger, ikke oppfordring til å slutte.

Anonymkode: b889c...da6

[AnonymBruker]

Bare sett deg til rette på neste time og snakk fra levera, helt ærlig om hvordan du har det og hva som er vanskelig. En psykolog har hørt alt! Ingenting sjokkerer han.. han er der kun for deg og for at du skal få det bedre, han er ditt verktøy på dine vansker. I tillegg bryr han ser ikke om deg i den forstand bortsett fra at du er en pasient han ønsker skal komme videre 

Anonymkode: 2a299...31f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lost case? Du har jo et normalt liv til tross. Du har familien din, du har venner, du har jobb. Det er utrolig mange mennesker der ut som er så syke at de bare kan drømme om å klare disse tingene.

Jeg støtter personen som skriver at du burde gi plassen til noen som faktisk ønsker å bli bedre.

Anonymkode: 3de9c...29d

Uhm... Hvordan vet du det?? 

Anonymkode: d5245...c0f

[Gjest theTitanic]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjerpe meg? 

La oss si at du blir skadet i en bilulykke og brekker ryggen. Etter behandling på sykehus så blir du overført for rehabilitering på Sunnaas eller lignende. Har du sett hvordan de menneskene må jobbe for å bli friske, de strever med treningen så tårene triller i smerte. Hvis de ikke gjør den egeninnsatsen hvorfor skal de oppta plass på rehabilitering når det er andre som er enda mer motivert for å bli bedre. 

Hva skiller seg egentlig med en som har psykiske lidelser, hvorfor skal de få frikort til å bare sitte å glo i veggen og ikke komme utenfor komfortsonen? 

De med psykiske lidelser sier det jo så fint selv, de skulle ønske psykiske lidelser ble mer sidestilt med somatiske lidelser - vel, dem om det. Det må gå begge veier, personen med psykiske lidelser må få fingeren ut av ratata og gjøre egeninnsatsen som å legge korta på bordet. 

Nå må samfunnet slutte å behandle de med psykiske lidelser som snøflak og sette krav til de - krav som ikke er uoppnåelige, men tydelige, og som man vet fungerer for å bli bedre. Det minste kravet burde være at pasienten legger kortene på bordet og forteller alt med brutal ærlighet. 

Anonymkode: b6e31...f12

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det bedre å ha et slikt tunellsyn hvor pasienten skal behandles som snøflak, og hvor pasienten styrer behandlingen sin selv - da med visshet om at det ikke fører noen vei sted.. Slik som TS i dette tilfellet, hun kommer til å gå inn og ut av behandling i en årrekke fordi hun ikke ble satt krav til. Hvor hun kan gjøre akkurat som hun ønsker under behandling.

Jeg skulle likt å se en person med somatiske plager kunne oppføre seg likedan. Legene hadde til syvende og sist rettet sterk kritikk til pasientens manglende innsats for å bli frisk. 

Anonymkode: b6e31...f12

Det er ikke alle du kan presse og sette høye krav til uten at det går galt, det vet de som jobber med dette hver dag. Eller vet du tilstrekkelig til å skrive om behandlingsmetodene som brukes i dag? Da er du fri til å sende inn ditt enestående og revolusjonerende forslag. Husk å legge til din faglige bakgrunn og tidligere utgitte teorier. 

Det er også stygt å se at du får en gruppe mennesker som sliter og føler seg langt nede til å føle på om de virkelig fortjener plassen sin i behandlingssystemet. Det er så dårlig holdning at jeg har ikke ord. Skam deg! 

[Gjest theTitanic]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slutt å kast bort skattebetalernes penger, og gi heller plassen din til de som er motivert for å få det bedre med seg selv. 

Kan du ikke være ærlig med behandleren din etter en stund så minimerer du sannsynligheten for å få det bedre med deg selv betraktelig. Synes alle korta burde bli lagt på bordet etter en måned eller to så fremt du går ukentlig til behandling. 

Gjør deg selv en av to tjenester

- Vil du fortsatt skjule det du har på hjertet, slutt med behandling. 

- Legg alle korta på bordet så kanskje du øker sannsynligheten for å få det bedre med deg selv. 

 

Anonymkode: b6e31...f12

Og en annen ting til informasjon: det er da mange med somatiske plager som gir opp, men får hjelp alikevel, så her er du kraftig feilinformert. Det er langt fra alle som er som stå-på deltagerne i programmet til Lars Monsen. Du har kanskje ikke vært så mye på sykehus? 

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Skjerpe meg? 

La oss si at du blir skadet i en bilulykke og brekker ryggen. Etter behandling på sykehus så blir du overført for rehabilitering på Sunnaas eller lignende. Har du sett hvordan de menneskene må jobbe for å bli friske, de strever med treningen så tårene triller i smerte. Hvis de ikke gjør den egeninnsatsen hvorfor skal de oppta plass på rehabilitering når det er andre som er enda mer motivert for å bli bedre. 

Hva skiller seg egentlig med en som har psykiske lidelser, hvorfor skal de få frikort til å bare sitte å glo i veggen og ikke komme utenfor komfortsonen? 

De med psykiske lidelser sier det jo så fint selv, de skulle ønske psykiske lidelser ble mer sidestilt med somatiske lidelser - vel, dem om det. Det må gå begge veier, personen med psykiske lidelser må få fingeren ut av ratata og gjøre egeninnsatsen som å legge korta på bordet. 

Nå må samfunnet slutte å behandle de med psykiske lidelser som snøflak og sette krav til de - krav som ikke er uoppnåelige, men tydelige, og som man vet fungerer for å bli bedre. Det minste kravet burde være at pasienten legger kortene på bordet og forteller alt med brutal ærlighet. 

Anonymkode: b6e31...f12

Jeg psyk og enig med deg. Slik jeg oppfatter det du skriver så handler det om å ta ansvar. Offerrollen og selvmedlidenheten gjør det bare vanskeligere å bli bedre.

Anonymkode: ba60d...5a3

[AnonymBruker]

7 minutter siden, theTitanic said:

Det er ikke alle du kan presse og sette høye krav til uten at det går galt, det vet de som jobber med dette hver dag. Eller vet du tilstrekkelig til å skrive om behandlingsmetodene som brukes i dag? Da er du fri til å sende inn ditt enestående og revolusjonerende forslag. Husk å legge til din faglige bakgrunn og tidligere utgitte teorier. 

Det er også stygt å se at du får en gruppe mennesker som sliter og føler seg langt nede til å føle på om de virkelig fortjener plassen sin i behandlingssystemet. Det er så dårlig holdning at jeg har ikke ord. Skam deg! 

Anbefaler deg å lese "Det er ikke mer synd på deg enn andre" av Ingvad Wilhelmsen.

Anonymkode: ba60d...5a3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg psyk og enig med deg. Slik jeg oppfatter det du skriver så handler det om å ta ansvar. Offerrollen og selvmedlidenheten gjør det bare vanskeligere å bli bedre.

Anonymkode: ba60d...5a3

Er helt enig i dere begge to. Det er pasienten som skal gjøre jobben, ikke psykologen. For noen så funker det bare ikke, fordi motivasjonen er som 0. Man kan faktisk ikke redde et menneske som ikke ønsker å bli reddet. Det å bruke tvang er veldig strengt og selv de som havner under tvang, må ta et viss ansvar for sitt eget liv. For ingen kan tvinge et menneske til å ta imot hjelp. Her handler det kun om egenvilje og ansvar for egen helse. Veien til å være helt åpen er lang for mange, men man starter med å være ærlig om at det er vanskelig. Det er steg nr 1 og om du ikke er villig til å ta det steget, da har du ingenting i terapi å gjøre. Det å sitte der 6 mnd etter oppstart og fortsatt sier "Jeg klarer ikke", er respektløst ovenfor psykologen som kaster bort dyrebar tid på en pasient som ikke vil ha hjelp og ikke er villig til å jobbe mot et mål.
Har selv blitt kastet utav systemet av samme grunn, fordi jeg hadde ikke nådd bunnen enda. Ei venninne gikk til psykolog og måtte slutte, kom tilbake nesten 10 år senere fordi først da var hun klar for å få hjelp. Jeg har nå jobbet hardt for at hver time skal være et skritt fremover og ikke en time hvor jeg blir stående på samme plass som forrige uke. Den dagen jeg ender opp med å stå fast, så vil jeg ta ansvar og avslutte og ta en pause på eget initiativ. 
Det er så mange som trenger plass hos DPS, så det er respektløst å stå fast og ikke tar et snev av ansvar for seg selv. 

Anonymkode: fca99...911

[Silva Pluvialis]

På 20.6.2020 den 10.13, AnonymBruker skrev:

Skjerpe meg? 

La oss si at du blir skadet i en bilulykke og brekker ryggen. Etter behandling på sykehus så blir du overført for rehabilitering på Sunnaas eller lignende. Har du sett hvordan de menneskene må jobbe for å bli friske, de strever med treningen så tårene triller i smerte. Hvis de ikke gjør den egeninnsatsen hvorfor skal de oppta plass på rehabilitering når det er andre som er enda mer motivert for å bli bedre. 

Hva skiller seg egentlig med en som har psykiske lidelser, hvorfor skal de få frikort til å bare sitte å glo i veggen og ikke komme utenfor komfortsonen? 

De med psykiske lidelser sier det jo så fint selv, de skulle ønske psykiske lidelser ble mer sidestilt med somatiske lidelser - vel, dem om det. Det må gå begge veier, personen med psykiske lidelser må få fingeren ut av ratata og gjøre egeninnsatsen som å legge korta på bordet. 

Nå må samfunnet slutte å behandle de med psykiske lidelser som snøflak og sette krav til de - krav som ikke er uoppnåelige, men tydelige, og som man vet fungerer for å bli bedre. Det minste kravet burde være at pasienten legger kortene på bordet og forteller alt med brutal ærlighet. 

Anonymkode: b6e31...f12

Du er klar over at det kan være mange årsaker til at folk ikke åpner seg...? 

Noen holder igjen informasjon fordi de skammer seg eller føler seg skyldige. Noen har kanskje blitt truet til stillhet. Noen frykter å bli drept om de sier noe. Andre har diagnoser som gjør at de f.eks unngår å snakke direkte om traumene (vanlig ved PTSD). Noen har unnvikende tilknytningsstil. Noen er vant til å ikke bli tatt på alvor eller trodd, og holder det inni seg for å ikke bli sviktet igjen. Noen tar for mye ansvar for psykologen og er redd for å belaste eller trigge denne. Noen sliter med tillit til andre mennesker. Noen er bare private av natur og har kanskje vokst opp med at man ikke snakker om ting men holder de inni seg. Noen har affektfobi og er livredd for å miste kontroll om de åpner seg. Noen er redd for å bli dømt og mislikt. Noen er i frys-tilstand og klarer ikke å snakke fordi hele systemet stopper opp. 

Det kan være 1000 årsaker. En god psykolog vil vise forståelse fremfor å dømme, og vil utforske vansker med åpenhet i lag med pasienten uten å presse denne over tålegrensen.