Livet som dagdriver/sykemeldt

[Gjest Skyggejenta]

Hei. Har vært hjemme siden 2013 og har ikke blitt bedre på grunn av fysiske helseplager og synes ikke jeg har blitt flinkere til å fylle dagene. Har ingen barn og er stort sett alene. Ser tv, leser bøker, tegner. Savner noen å være sammen med, men synes det er vanselig å få venner når man ikke er i jobb eller allerede har et nettverk. Håper du får noen gode tips.

[Cessa74]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ikke rart at ingenting blir bedre når man fortsetter å gjøre akkurat de samme tingene. 

Når det kommer til psykisk helse så blir man faktisk ikke bedre med mindre man prøver. Man blir ikke bedre om man ikke lokaliserer problemene man har, forstår hvorfor de oppsto og finner ut hvordan man kan snu om på dem. Når du ser på livet som meningsløst - og attpåtil føler det, så er det lett å gå i sirkel. Du kommer ingen vei når du ikke bryter ut. Du har verktøy som kan hjelpe deg, din egen hjerne og psykolog. Det skal være nok. Ting blir ikke bedre av å snakke med mindre du legger noe i ordene du sier, og med mindre du forstår hva psykologen sier. At medisiner ikke biter på er jo ikke noe rart, syns jeg, som selv har gått på alle typer anti-depressiva. Det gjør ikke en dritt forskjell.  

Livet er sjeldent/aldri en dans på roser. Livet er jævla vanskelig og brutalt, og det suger mange ganger å leve. Men i blant så er det fint å leve også. Jeg lider av tilbakevendende depresjon og har vært sykmeldt èn gang. Følelsene tok overhånd, jeg satt og gråt mange timer i strekk, jeg klarte ikke fungere på jobb. Det var en av de verste ukene i livet mitt. Ikke bare fordi jeg var dårlig, men også fordi jeg trakk meg helt tilbake og isolerte meg. Å ha en jobb å gå til kan være til stor hjelp. Når du er på jobb bidrar du i samfunnet og du gjør faktisk nytte for deg - du går ikke bare å driver dank og føler deg verdiløs. Du gjør i det minste en jobb. Er du erstattelig? Ja. Men det betyr ikke at det ikke er bra at du er på jobb. 

Jeg ville kommet meg tilbake i jobb fortere en svint. Å gå hjemme og føle seg dritt vil ikke løse noe som helst for deg. Hadde du jobbet aktivt med psyken, utfordret deg og generelt prøvd å bli bedre er det en annen sak, men når du bare gjør det du skal og ikke mer enn det samtidig som du føler at livet er dritt og du er deprimert..... Altså du ser vell selv at det å gå hjemme kan være destruktivt? Du har barn, og om du da i tillegg har en jobb har du definitivt en grunn til å stå opp og komme deg ut døra. Du får sosialt samvær (kommer vel an på hvilken jobb du har). En hektisk hverdag kan gjøres mindre hektisk med de riktige løsningene. Planlegging er alfa omega. Det høres så lett ut, men det er jo ikke det, da ville alle gjort det. 

Det ordner seg til slutt - så fremst du prøver selv å ordne opp i dette. Det kommer ikke av seg selv. Jeg vet det er vondt å høre, jeg trenger å høre det selv ofte. Jeg føler sjeldent at jeg har en grunn til å leve, men jeg tror at jeg vil finne disse grunnene etterhvert. Jeg finner de iallefall ikke hjemme, innestengt på soverommet. 

Anonymkode: 9d00f...4ff

Så utrolig bra skrevet!!

Har selv ikke opplevd det TS beskriver, men min søster var der. Lenge. Div medisiner og samtaler fungerte ikke -og tilslutt var hun så langt nede som TS nå beskriver. Det gikk selvsagt ut over både henne selv, men også ekteskapet og barna hadde det ganske jævlig med en kone/mor som var ekstremt tiltaksløs, tungt sinn, orket ingenting osv. Først når hun selv klarte å se at hun selv måtte gjøre noe utenom å tråkke hjemme og stort sett sove og spise piller -så skjedde det noe. Gradvis kom livsgnisten tilbake, medisiner kunne droppes og nå er hun på et veldig bra sted i livet. At hun gikk tilbake til jobb (i starten redusert) var virkelig noe av det beste hun kunne gjort.

Jeg tror mange burde i langt større grad være i jobb -om så veldig redusert og tilrettelagt. De fleste har litt arbeidsevne -og det du beskriver er utrolig viktig -det å ha noe å gå til -føle seg til nytte -bli fysisk sliten (istedenfor psykisk) -komme seg ut av boblen og den onde spiralen -det er utrolig viktig. Så fint at du delte dette -da det kan hjelpe både TS og andre i samme situasjon. Sier ikke at det er lett å snu på ting -men som du skriver; mye av livet er absolutt ikke en dans på roser -uansett!

[AnonymBruker]

Du høres deprimert ut, har vært der selv. 
For meg var det en livskrise som utløste det. Det som «reddet» meg var at jeg jobbet litt hele tiden, hadde jeg vært helt borte fra arbeidslivet i 4-5 år tror jeg aldri jeg hadde vært der jeg er i dag, nå har jeg jobbet 100% i 6 år...

Jeg fikk masse hjelp, gravde opp all dritten, plasserte ting der det hørte hjemme, og så begynte jeg å se fremover: Sånn er livet mitt, hvordan kan jeg gjøre det beste ut av det! Jeg begynte å trene, løpe masse... Trening gjør underverker for den psykiske helsen! Jeg fikk hjelp til å bruke strategier når jeg er på ‘vei ned i mørket’, nedturene blir stadig kortere og færre! 
Det å ikke jobbe i det hele tatt tror jeg er det verste man kan gjøre! Noen ganger går det ikke, men bare litt er bedre enn ingenting! Når jeg har nedturer nå er det beste jeg kan gjøre å jobbe, det verste å være hjemme.. I 99% av nedturene hjelper det å gå på jobb! 
Få hjelp av behandleren din til å sette små mål, etterhvert vil du kjenne på mer mestring og klarer litt til... og litt til... Prøv deg på jobb, to korte formiddager i uka feks! Begynn å gå tur hver dag... Sett deg små mål og si til deg selv at dette skal du klare...Lykke til🙌

Anonymkode: 989e9...545

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ble dere syke sånn plutselig i voksen alder etter at dere fikk barn? Hva er det egentlig som hindrer dere i å jobbe?

Anonymkode: d2527...b62

Jeg har slitt med angst hele livet pga utrygg barndom og oppvekst. Jeg har jobbet i flere år, men med periodevis sykemeldinger når ting har vært for tøft. Jeg måtte avbryte studiene fordi jeg havna i psykose. Var hos min første psykolog da jeg var 20 år, fikk medisiner mot angsten noe som hjalp litt hvertfall. Jobbet i flere år etter dette. Så begynte jeg å få panikkanfall HELE DAGEN, hele tiden. Pga avbrutte studier har jeg aldri fått noe annen jobb enn butikkjobb. Å drive med kundebehandling når man har angstanfall er IKKE lett for å si det sånn. Jeg har også de siste årene havna i tilbakevendende depresjoner. Sliter mye med skyldfølelse, skam. Hvorfor er jeg ikke som alle andre? Angsten og depresjonene har blitt en del av personligheten min. Den har vært der siden jeg var veldig liten. Har gått 100% inn for absolutt alt av behandlinger. Jobber dritten av meg for å få et bedre liv. Men, uansett hva jeg gjør så blir jeg kun bedre en kort periode. Før det er samme greia igjen.... 

Føler virkelig at livet er bedre med jobb. Elsker å jobbe. Men, stress blant annet er en trigger. Det verste er at jeg ikke merker når jeg blir stressa fordi jeg ofte koser meg med jobben selv om de er litt stress. Dette resulterer i panikkanfall, søvnløse netter.

Akkurat nå prioriterer jeg å kunne ta vare på barna framfor å jobbe. Men, målet er selvfølgelig å finne en jobb jeg kan fungere i over tid. 

Anonymkode: bc913...ab4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tror folk at det hjelper å være sykemeldt fra jobb hvis man sliter psykisk????? Det er jo det minst konstruktive man kan finne på å gjøre. Å sulle hjemme og ha masse tid til å tenke hjelper sjelden. Du må faltisk ta tak og bryte den vonde sirkelen. 

Det må ho kunne gå an å ha en hverdag med jobb og barn uten å bli tatt av tidsklemma, dvs prioriter annerledes!! Gå ned til 80% stilling, få tilrettelegging på jobb osv osv. Ingen blir å gjøre dette for deg, du må fikse det selv. 

Sorry litt streng tone her, men jeg blir irritert når folk tror det hjelper å isolere seg hjemme og kutte ut rutiner og jobb.. er det motsatte som skal til.

 

Anonymkode: 838b6...88a

Jeg har fått streng beskjed fra både lege og psykolog om at jeg ikke får lov å jobbe mens jeg nå går i behandling. Det har noe med kapasiteten min å gjøre, samt stressnivået. Men jeg jobber hardt for å komme tilbake til jobb, men jeg har vært sterk for lenge. Jeg har blitt mye bedre og fått konsentrert meg om å bli friskere når jeg nå er sykemeldt. Jeg må lære meg alt fra stressmestring til hvordan regulere følelser. 

Synes det blir dumt å skjære alle over en kam. For min del har det vært en stor fordel å vært sykemeldt for psyken min. Men ja, det krever mye jobbing for å komme seg videre. 

Anonymkode: 65881...875

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fått streng beskjed fra både lege og psykolog om at jeg ikke får lov å jobbe mens jeg nå går i behandling. Det har noe med kapasiteten min å gjøre, samt stressnivået. Men jeg jobber hardt for å komme tilbake til jobb, men jeg har vært sterk for lenge. Jeg har blitt mye bedre og fått konsentrert meg om å bli friskere når jeg nå er sykemeldt. Jeg må lære meg alt fra stressmestring til hvordan regulere følelser. 

Synes det blir dumt å skjære alle over en kam. For min del har det vært en stor fordel å vært sykemeldt for psyken min. Men ja, det krever mye jobbing for å komme seg videre. 

Anonymkode: 65881...875

Jeg mener i tilfeller hvor folk daffer hjemme og året bare går. De venter på å bli bedre men skjønner ikke at det ikke hjelper å gå hjemme. De kunne jobbet litt, men velger å la være. Kjenner flere i den kategorien der. Har man angst blir den ofte også verre.

Har full fortsåelse for at psykiske plager kan slå deg ut, skape både utmattelse og mange andre plager❤️ Da trenger man å bygge seg opp igjen og lære strategier slik at man er bedre rustet. Stå på!

Anonymkode: 838b6...88a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tror folk at det hjelper å være sykemeldt fra jobb hvis man sliter psykisk????? Det er jo det minst konstruktive man kan finne på å gjøre. Å sulle hjemme og ha masse tid til å tenke hjelper sjelden. Du må faltisk ta tak og bryte den vonde sirkelen. 

Det må ho kunne gå an å ha en hverdag med jobb og barn uten å bli tatt av tidsklemma, dvs prioriter annerledes!! Gå ned til 80% stilling, få tilrettelegging på jobb osv osv. Ingen blir å gjøre dette for deg, du må fikse det selv. 

Sorry litt streng tone her, men jeg blir irritert når folk tror det hjelper å isolere seg hjemme og kutte ut rutiner og jobb.. er det motsatte som skal til.

 

Anonymkode: 838b6...88a

TS her. Er helt enig med deg i at det ikke hjelper å gå hjemme. Har vært noe tilbake på jobb, men fikk en nedtur i form av at jeg ikke mestret arbeidsoppgavene jeg har. Det er ikke slik at jeg ikke vil jobbe, men dilemmaet er at jeg fortsatt har noen utfordringer med å holde fokus og å konsentrere meg. Jeg har fått dårlig korttidsminne, noe som gjør det umulig å gjøre en bra jobb på mitt arbeidssted. I tillegg har jeg fortsatt veldig svingninger i humør og energi, noe som var del av grunnen til sykemeldinger i utgangspunktet. Nå er det som om tiden har gått ut for å komme seg igjen, uten at det har skjedd... Derfor er jeg spent på hvordan dette skal gå videre. Har avtale om å gå tilbake på jobb om kort tid - da får det bare stå til. 

Anonymkode: d94c2...893

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener i tilfeller hvor folk daffer hjemme og året bare går. De venter på å bli bedre men skjønner ikke at det ikke hjelper å gå hjemme. De kunne jobbet litt, men velger å la være. Kjenner flere i den kategorien der. Har man angst blir den ofte også verre.

Har full fortsåelse for at psykiske plager kan slå deg ut, skape både utmattelse og mange andre plager❤️ Da trenger man å bygge seg opp igjen og lære strategier slik at man er bedre rustet. Stå på!

Anonymkode: 838b6...88a

Ok, da misforstod jeg deg. Tusen takk ❤️

Anonymkode: 65881...875

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tror folk at det hjelper å være sykemeldt fra jobb hvis man sliter psykisk????? Det er jo det minst konstruktive man kan finne på å gjøre. Å sulle hjemme og ha masse tid til å tenke hjelper sjelden. Du må faltisk ta tak og bryte den vonde sirkelen. 

Det må ho kunne gå an å ha en hverdag med jobb og barn uten å bli tatt av tidsklemma, dvs prioriter annerledes!! Gå ned til 80% stilling, få tilrettelegging på jobb osv osv. Ingen blir å gjøre dette for deg, du må fikse det selv. 

Sorry litt streng tone her, men jeg blir irritert når folk tror det hjelper å isolere seg hjemme og kutte ut rutiner og jobb.. er det motsatte som skal til.

 

Anonymkode: 838b6...88a

Nja, jeg ser poenget ditt og er enig i at rutiner og det sosiale på jobb er noe positivt dersom man sliter(i alle fall om miljøet er brukbart), men jeg tror du glemmer funksjonsevnen oppi dette. Den må være tilstrekkelig tilstede for at det skal være noe poeng i å møte opp på jobb. Man må jo bli veldig nedbrutt av å måtte ha tilrettelegging, gå redusert eller på topp av normal bemanning. Og når du da fremdeles ikke klarer å gjøre noe produktivt så tror jeg selvfølelsen får seg en knekk ganske fort. Og  så må man jo holde litt maske ovenfor kolleger og spesielt når man jobber med kunder, pasienter o.l. og bruker store ressurser på det i stedet for å leges.

Jeg har gått på jobb mens jeg var så dårlig, og så dum, at jeg bokstavelig talt gikk i kjelleren til betongveggene for å daske huet i veggen. Er ingen som hører det når det er betong. Er fremdeles blodflekker på veggen der nede som jeg ikke får bort. Nå er jeg kanskje også i en litt særstilling mtp. at jeg jobber med mennesker, og er funksjonsevnen min så dårlig at jeg kløner til medisinene til noen, så kan det gå liv og helse. Og lisens. Da er det faktisk bedre å være hjemme.

Jeg har det noe bedre nå, klarer å stå i full jobb, men heller ikke mer. Ingen hobbyer, venner, trening eller noe annet. Makter ikke med det. Og sånn har det vært store deler av livet mitt, og om det er alt livet skal dreie seg om for meg, hva er da poenget?

Jeg "gleder" meg til mer oppfølging snart.

Anonymkode: 7e0c1...259

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Før var alt så hektisk og jeg gikk bare på autopilot, men huset var alltid rent, var alltid middag og jeg dusjet hver dag, for sånn skulle det være. Så ble jeg sykemeldt og det var som om luften gikk ut av meg, nå er vi heldig om jeg lager hjemmelaget middag én dag i uken. 

Jeg går til behandling selv, psykolog og psykiatrisk sykepleier. Prøver og psykomotorisk fysioterapeut. Jeg må jo komme meg ut av dette og tilbake på jobb. Jeg føler ingenting hjelper da. 

Jeg har fått beskjed om å lage en dagsplan, og sykepleieren følger stort sett opp om jeg har gjort det som står der. Men det er så forbaska irriterende at en dag er det å gå med bosset alt jeg får til.. 

Etter et halvt år begynte jeg å jobbe 20% og øker gradvis opp. Og det blir raskt for mye for meg. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å være 100% tilbake før sykemeldingen går ut. Og jeg vil jo tilbake, så blir også frustrert for at jeg ikke fungerer i jobb. Er jo ikke dette jeg vil..

Skikkelig oppløftende dette her altså.. 

Anonymkode: 036b4...46b

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvorfor det har blitt så mange i Norge som er psykisk sykemeldt/ufør. Har vi det for bra? 

Leser i øst og vest om depresjoner grunnet vanskelig barndom, ptsd på grunn av en hendelse i ung alder osv..Man skal jaggu være glad man er født i Norge og lever i 2020 hvor man blir betalt av staten (altså av oss andre som jobber) for å gå hjemme og kjenne litt på disse vondtene sine. 

Skulle gjerne gått hjemme selv, ble voldtatt av 10 år eldre stebror da jeg var 13 år så det må da kunne klassifiseres som grunnlag for ptsd? Har ikke hatt det lett ellers heller og har sikkert slitt med en grad av depresjon. Vanskelig å si hvor linja går mht depresjon da. Hvem føler det mest? De som gråter mest? Hvordan er det å føle at man ikke mestrer jobben? Altså, jeg føler jo det selv, men jeg vil ikke belaste staten med det når jeg bare må ta med sammen og dra meg på jobb. Syntes det i det minste er bra at man får såpass lav uføretrygd at det ikke lønner seg. Eller vil jeg vedde på at vi hadde sett myyyye mer deprimerte mennesker som ikke "takler" hverdagen/arbeidslivet.  

Anonymkode: e8e75...b74

[AnonymBruker]

Altså. Jeg har ei venninde med angst. Hun fikk angst og ptsd (sier hun selv) etter at hun brakk benet på håndballbanen for 10 år siden (ikke et stygt brudd eller noe, jeg var der og spilte samme kamp). Nå er hun ung ufør fordi hun takler ikke arbeidslivet. Men fest med venner, lunsjer og utenlandsturer osv ja det går helt fint. Hun er jo også kjempehypokonder og tester alt fra negler til hjertet til lunger og lilletåa hver gang hun er hos legen. 

Tror hun hadde hatt godt av et spark bak egentlig, men vennindegjengen er så omtenksomme og alt er bare åh stakkars deg hele tiden. Hun har blitt behandlet som en skjør vase hele livet fordi hun gråter så mye og gråt også mye som barn. Husker den dagen vi gikk sammen hjem fra skolen hvor hun innrømmet at hun ofte gråter for opmerksomhet. Tror alt hun egentlig ønsker seg er at en av disse prøvene hun tar skal vise noe så kan hun få enda mer "stakkars deg". 

Anonymkode: e8e75...b74

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hvorfor det har blitt så mange i Norge som er psykisk sykemeldt/ufør. Har vi det for bra? 

Leser i øst og vest om depresjoner grunnet vanskelig barndom, ptsd på grunn av en hendelse i ung alder osv..Man skal jaggu være glad man er født i Norge og lever i 2020 hvor man blir betalt av staten (altså av oss andre som jobber) for å gå hjemme og kjenne litt på disse vondtene sine. 

Skulle gjerne gått hjemme selv, ble voldtatt av 10 år eldre stebror da jeg var 13 år så det må da kunne klassifiseres som grunnlag for ptsd? Har ikke hatt det lett ellers heller og har sikkert slitt med en grad av depresjon. Vanskelig å si hvor linja går mht depresjon da. Hvem føler det mest? De som gråter mest? Hvordan er det å føle at man ikke mestrer jobben? Altså, jeg føler jo det selv, men jeg vil ikke belaste staten med det når jeg bare må ta med sammen og dra meg på jobb. Syntes det i det minste er bra at man får såpass lav uføretrygd at det ikke lønner seg. Eller vil jeg vedde på at vi hadde sett myyyye mer deprimerte mennesker som ikke "takler" hverdagen/arbeidslivet.  

Anonymkode: e8e75...b74

Jo, det vil så absolutt kvalifisere tenker jeg. Du burde kanskje snakke med noen om det? 

Jeg skulle gjerne unngått å ha fått denne sykdommen, jeg aner ikke hvorfor jeg har det sånn som jeg har det. Jeg føler livet har null mening, alt er tomt og jeg vil helst dø eller forsvinne. Livet kjennes uendelig tungt å leve og jeg skjønner ikke hvorfor jeg må. 

Da jeg jobbet fungerte jeg i jobben. Jeg er god i jobben min og vil helst være der. Jeg merket ikke selv at jeg ble syk, men ting ble tyngre og tyngre. Jeg kunne ikke lese ting lengre, da jeg ikke kunne fokusere og ikke husket en ting av det jeg leste. Jeg klarte ikke å følge med i samtaler og orket ikke selv å snakke. Jeg måtte ha pauser iløpet av dagen der jeg la meg på gulvet på toalettet og prøvde å få pusten tilbake. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg og tenkte at ingen måtte se at noe ikke var som det skulle. Da jeg var ferdig på jobb gjorde kroppen vondt og jeg klarte nesten ikke å gå fra bussen og hjem. I det jeg var innenfor døren la jeg meg på gulvet i gangen til jeg hadde nok energi til å komme meg til soverommet for å legge meg. 

Jeg orket ikke å forholde meg til mennesker, ikke en gang de jeg bodde med selv. Jeg svarte ikke på meldinger, åpnet ikke snap og tok ikke telefonen. Jeg gråt aldri. Hadde ingen følelser, verken gode eller vonde. Alt jeg tenkte var at jeg måtte få en slutt på dette og frem til det måtte ting bare være så normalt som mulig utad. 

Jeg ble avslørt og sendt i behandling. Det tar tid. Tok et par måneder før jeg i det hele tatt gikk med på at dette var resultat av en sykdom. Jeg skulle gjerne unngått at dette skjedde med meg, og jeg kan ikke fatte og begripe hva som skal være grunnen. 

Jeg var en av de som tidligere har ment at deprimerte mennesker er late og at depresjon er en unnskyldning, men det skal jeg love deg at det ikke er. 

Anonymkode: 036b4...46b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hvorfor det har blitt så mange i Norge som er psykisk sykemeldt/ufør. Har vi det for bra? 

Leser i øst og vest om depresjoner grunnet vanskelig barndom, ptsd på grunn av en hendelse i ung alder osv..Man skal jaggu være glad man er født i Norge og lever i 2020 hvor man blir betalt av staten (altså av oss andre som jobber) for å gå hjemme og kjenne litt på disse vondtene sine. 

Skulle gjerne gått hjemme selv, ble voldtatt av 10 år eldre stebror da jeg var 13 år så det må da kunne klassifiseres som grunnlag for ptsd? Har ikke hatt det lett ellers heller og har sikkert slitt med en grad av depresjon. Vanskelig å si hvor linja går mht depresjon da. Hvem føler det mest? De som gråter mest? Hvordan er det å føle at man ikke mestrer jobben? Altså, jeg føler jo det selv, men jeg vil ikke belaste staten med det når jeg bare må ta med sammen og dra meg på jobb. Syntes det i det minste er bra at man får såpass lav uføretrygd at det ikke lønner seg. Eller vil jeg vedde på at vi hadde sett myyyye mer deprimerte mennesker som ikke "takler" hverdagen/arbeidslivet.  

Anonymkode: e8e75...b74

Føler du er litt vel dømmende i innlegget ditt.

6 år med seksuelt misbruk så og si hver eneste dag som barn, omsorgssvikt av foreldrene mine i alle år, mobbing på fra barneskolen til vgs, 2 drapsforsøk og vold - voksne så, men gjorde ingenting. Jeg sa ifra, men ingen hørte. Er ikke uføre, men er nå langtidssykemldt for å bli bedre fra 5 psykiske  diagnoser i tillegg til en fysisk.  Er ikke sikkert jeg blir frisk med det første heller. For å ikke snakke om skadene/reaksjonene både mens det pågikk og i ettertid - rus, alkoholmisbruk, selvskading, selvmordsforsøk, sinneutbrudd, alle de tøffe, såre og vonde følelsene etc.

Så nei, har ingen som helst dårlig samvittighet for at jeg nå er sykemeldt. Hadde vi hatt et bedre system for å fange opp slikt, hjelpe og behandle hadde nok ting vært litt lettere for meg ......og nei, jeg har ikke hatt det bra. Det gjør noe med hodet, kroppen og helsa når man blir brukt og ikke kan stole på et eneste menneske som barn og ungdom. Livet har vært en jævla hard kamp. Jeg har også "tatt meg sammen" og gått på jobb i flere år, men tilslutt sa det stopp. Det kan det likeså gjøre for deg også så farlig å dømme slik. 

Man får ikke automatisk ptsd av å bli voldtatt eller opplevd andre traumer. Det er "reaksjonen"/ skadene som avgjør om man har fått ptsd. 

Kanskje slutte å henge seg oppi hva andre klarer og ikke klarer og heller vende blikket mot behandlingen av psykisk syke og hvorfor det ikke fungerer optimalt? 

Anonymkode: 65881...875

[AnonymBruker]

På 17.6.2020 den 11.09, AnonymBruker skrev:

Anbefaler deg å sette opp noen punkter/rutiner du MÅ gjøre. Når de er på plass og fungerer, så øker du på med flere gjøremål. Du må rett og slett sette noen krav til deg selv og tvinge kropp og hodet tilbake til hverdagen. 8Dette forutsatt at du selvsagt følges opp medisinsk av lege/psykolog som behandler det medisinske).

Poenget er at vi mennesker er veldig bedagelig anlagt. Når man blir syk som det du sliter med -så blir det utrolig lett å havne i den spiralen du er i nå. Innerts inne vet du nok at du selv må ta tak, men har full forståelse for at det er tøfft og vanskelig.

Sett opp en liste med ting du ønsker selv å gjøre; feks gå en liten tur hver dag, få ryddet et rom, strikke/sy/hobbyting etc. Start i det små; ikke tenkt at turen skal være krevende. Ikke tenk at du må vaske/rydde hele huset/leiligheten -start i det små -men fullfør det du har på listen. I tillegg til et gjøremål som er praktisk -så setter du opp en aktivitet som booster deg selv -feks hårkur, ansiktsmaske, smøre kroppen med bodylotion, ta på neglelakk etc etc -en ting som gir velvære. Igjen -start i det små.

Sett opp listen og bestem deg for å gjennomføre. Feks:

Mandag: Gå tur i nabolaget + ta på neglelakk

Tirsdag: Ryddet stuen -smøre inn kroppen med lotion

Onsdag: Rydde/sortere i kjøkkenskapet  -ta en god dusj

Torsdag: Gå tur + rense huden i ansiktet + ansiktsmaske

Osv -osv. Når du skal gjøre praktiske gjøremål -så hør på musikk, podcast eller lydbok. Da går fokuset litt vekk samtidig som du faktisk slapper litt av mens du holder på. Etterhvert øker du på -feks lengre gåturer, et ekstra gjøremål osv. Gode rutiner vil garantert bygge deg gradvis opp -men du MÅ ta tak selv. Ingen andre kan bli bedre/mer aktive for deg.

Anonymkode: 716cf...903

Dette rådet kan gjøre vondt verre. Hun går til psykolog, så hun sitter ikke og venter på at noen skal reparere henne... 

Dette rådet du gir er uansett ett du ikke har kompetanse til å gi. Jeg tenker hun får legge en plan med lege og/eller psykolog. 

Anonymkode: fb90e...41c

[AnonymBruker]

På 17.6.2020 den 21.04, AnonymBruker skrev:

TS her. Er helt enig med deg i at det ikke hjelper å gå hjemme. Har vært noe tilbake på jobb, men fikk en nedtur i form av at jeg ikke mestret arbeidsoppgavene jeg har. Det er ikke slik at jeg ikke vil jobbe, men dilemmaet er at jeg fortsatt har noen utfordringer med å holde fokus og å konsentrere meg. Jeg har fått dårlig korttidsminne, noe som gjør det umulig å gjøre en bra jobb på mitt arbeidssted. I tillegg har jeg fortsatt veldig svingninger i humør og energi, noe som var del av grunnen til sykemeldinger i utgangspunktet. Nå er det som om tiden har gått ut for å komme seg igjen, uten at det har skjedd... Derfor er jeg spent på hvordan dette skal gå videre. Har avtale om å gå tilbake på jobb om kort tid - da får det bare stå til. 

Anonymkode: d94c2...893

Når det kommer til dårlig korttidsminne, så er post-it lapper og notering din venn. Skriv ned alt, ha en notatblokk du skriver i. Eventuelt en pen skrivebok. Det du ikke ønsker å glemme, det noterer du. Igjen, planlegging og organisering, det er nøkkelen til en ryddigere hverdag. Du kan også kjøpe deg fine planleggere, f.eks fra personligalmanakk.com eller organized.no. 

Jeg lurer på hvilken jobb du har? Er du i helsevesenet? Om du er i helsevesenet og har pasientkontakt f.eks så kan det være krevende å mangle energi, slite med svingninger i humør osv. Men samtidig øver du deg på å holde tingene i sjakk, ettersom du må opptre profesjonelt ovenfor pasienter og kolleger. Men får inntrykk av at du kanskje har en typisk 8 til 5 jobb? 

Se på jobben som et viktig og godt hjelpemiddel når det kommer til din psykiske helse. Du bidrar i samfunnet, du får sett andre mennesker. Du vil oppleve å mestre ting men samtidig oppleve nederlag. Og det er helt greit! 

Anonymkode: 9d00f...4ff

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette rådet kan gjøre vondt verre. Hun går til psykolog, så hun sitter ikke og venter på at noen skal reparere henne... 

Dette rådet du gir er uansett ett du ikke har kompetanse til å gi. Jeg tenker hun får legge en plan med lege og/eller psykolog. 

Anonymkode: fb90e...41c

Dette er kvinneguiden. Et forum. De aller fleste vet at det ikke er leger eller psykologer som svarer, men vanlige mennesker. Noen er trollete og stygge, andre er kunnskapsrike, noen har ikke peiling og andre har peiling. Trådstarter må selv velge hvilke råd hun ønsker å ta innover seg og hvem hun vil høre på. Å skrive til noen at de ikke har kompetanse til å gi et råd, det er bare teit. Vi alle kan gi råd om vi vil. Spørsmålet er om den andre parten ønsker å ta det imot. 

Rådet du siterte var velment og ikke noe galt i det hele tatt, i mine øyne. Det hen skriver gir mening. Når man er deprimert er det helt vanlig at man havner i en ond sirkel, setter seg fast i ei hengemyr som det virker tilnærmet umulig å komme seg ut av. Da kan det være greit å ha andre mennesker å snakke med, dele erfaringer med og høre andres erfaringer/råd. 

Anonymkode: 9d00f...4ff

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er kvinneguiden. Et forum. De aller fleste vet at det ikke er leger eller psykologer som svarer, men vanlige mennesker. Noen er trollete og stygge, andre er kunnskapsrike, noen har ikke peiling og andre har peiling. Trådstarter må selv velge hvilke råd hun ønsker å ta innover seg og hvem hun vil høre på. Å skrive til noen at de ikke har kompetanse til å gi et råd, det er bare teit. Vi alle kan gi råd om vi vil. Spørsmålet er om den andre parten ønsker å ta det imot. 

Rådet du siterte var velment og ikke noe galt i det hele tatt, i mine øyne. Det hen skriver gir mening. Når man er deprimert er det helt vanlig at man havner i en ond sirkel, setter seg fast i ei hengemyr som det virker tilnærmet umulig å komme seg ut av. Da kan det være greit å ha andre mennesker å snakke med, dele erfaringer med og høre andres erfaringer/råd. 

Anonymkode: 9d00f...4ff

Det er ingen her som har kunnskapen til å gi ts råd om hvordan hun bør gjøre dette. Det er det kun hennes lege og psykolog som kjenner henne og hennes historie som har. 

Jeg uthevet det i teksten som jeg mente var et råd hun ikke hadde kompetanse til å gi, og det var at ts innerst inne visste hun måtte ta i et tak selv. Ts går til psykolog så hun tar jo absolutt noen grep selv, hun har i tillegg prøvd seg tilbake i arbeid og det gikk ikke så bra, så ts har ikke satt seg ned og tvinnet tommeltotter akkurat. Det er ikke bare å brette opp ermene og sette i gang, og det er også tilfeller av sykdom der det vil føre til en betydelig forverring. 

Noen ganger er det best å skynde seg sakte.. 

Anonymkode: fb90e...41c

[AnonymBruker]

Du nevner masse du kan bruke dagene på. Problemet er vel å komme i gang? Sett deg ett mål per dag og fokuser knallhardt på dette til du har gjennomført. Deretter kan du sette deg ett mål til. Pass på at målet er lite nok til at det kan oppnås. Skriv takknemlighetsdagbok og gjennomgå dagen før du legger deg. Skriv kun opp det som er bra.

Og hold på faste leggetider, spis fire ganger til dagen, minst en grønnsak.

Lykke til! 

Anonymkode: 38b52...ca3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingen her som har kunnskapen til å gi ts råd om hvordan hun bør gjøre dette. Det er det kun hennes lege og psykolog som kjenner henne og hennes historie som har. 

Jeg uthevet det i teksten som jeg mente var et råd hun ikke hadde kompetanse til å gi, og det var at ts innerst inne visste hun måtte ta i et tak selv. Ts går til psykolog så hun tar jo absolutt noen grep selv, hun har i tillegg prøvd seg tilbake i arbeid og det gikk ikke så bra, så ts har ikke satt seg ned og tvinnet tommeltotter akkurat. Det er ikke bare å brette opp ermene og sette i gang, og det er også tilfeller av sykdom der det vil føre til en betydelig forverring. 

Noen ganger er det best å skynde seg sakte.. 

Anonymkode: fb90e...41c

Bare fordi man går til psykolog betyr det ikke at man tar grep selv. Noen mennesker tror faktisk at psykologen er tankeleser og løser problemene dine for deg. Det er mange som ikke skjønner hva kognitiv samtaleterapi er for noe, og hvordan de skal arbeide med seg selv. Du har tydeligvis misforstått rådet til personen du siterte, for hen skrev ikke noen steder at trådstarter sitter og tvinner tommeltotter. 

Å skynde seg sakte er viktig. Men å sitte og ha det jævlig og ikke gjøre noe med det, det er ikke å skynde seg sakte. Det er å vandre rundt i et selvdestruktivt mønster uten utvei. Og jo, det er faktisk "bare" å brette opp ermene og sette i gang. Ta ett steg av gangen. Noen ganger går man tilbake ti steg. Så plutselig enda flere tilbake. Men jaggu, der fikk man inn to steg fremover. Ett tilbake. Og slik fortsetter det..... 

Folk generelt har egen kunnskap og erfaringer å basere sine råd på. Det er slik det er når man gir råd. Jeg lurer på, når noen gir deg et råd i ditt liv, sier du til dem at de ikke har kompetanse til å gi deg råd? Fordi....? 

Anonymkode: 9d00f...4ff