Livet som dagdriver/sykemeldt

[AnonymBruker]

Nå har jeg vært sykemeldt et halvt år pga depresjon/humørsvingninger/dårlig psykisk helse. Årstidene skifter, dagene går... 

Hverdagen min roterer rundt tidene for levering og henting i barnehage, middagstid, barnas leggetid. Har dårlig matlyst, så å lage mat og handle er et ork. Er hjemme hele dagen men huset ser ikke ut. Jeg dusjer når det blir helt nødvendig, ser ut som en dass. Har dårlig samvittighet for å levere i bhg selv om jeg er hjemme, dårlig samvittighet fordi jeg ikke er på jobb, dårlig samvittighet for all tiden jeg bare kaster bort, men orker ikke gjøre noen ting som helst. 

Dagen består i å rydde vekk det verste fra kjøkkenet, prøve å måke unna klesvasken. Ofte må jeg vaske på nytt fordi jeg har ventet for lenge med å henge opp klærne. Er konstant stresset, men har ingen steder jeg skal dra, ingenting å rekke... 

Det vanlige livet mitt var preget av tidsklemma, hektisk fra 6 til halv fem, kanskje også planer etterpå. Allikevel hadde jeg da både meg selv, huset og barna på stell. Tenker hele tiden at jeg bare må begynne på jobb igjen, bare hoppe i det, så vil ting gå av seg selv igjen. Prøvde å gå litt tilbake til jobb for noen uker siden, men hodet fungerte ikke - føles ut som jeg har gått i stykker. 

Går hjemme og skjønner ikke hvordan jeg som ved trylleslag skal bli "frisk" for å begynne på jobb igjen til det tidspunktet som er planlagt nå. Blir ikke noe bedre av å dasse hjemme uten mål og mening, men fungerer heller ikke bra nok til å bare gå på jobb, til business as usual. 

Har vært innom en haug av instanser, både døgnopphold og ambulant. Har gått på den ene og andre medisinen, men blir ikke kurert av det. Går til oppfølging hos psykolog og er glad for de timene, men føler ikke at jeg blir bedre av å snakke. 

Føler meg ikke syk, men det er jo noe med psyken. Kjennes mer som jeg bare har meldt meg ut av livet og lever som en statist i andres hverdag - henter og bringer, sørger for å snekre sammen et noenlunde anstendig antrekk til barna hver dag, solkrem på nesa, frokost på bordet og niste i sekken: ferdig. 

Det kjennes bare veldig tomt. Ikke meningsløst, siden jeg skal følge opp barna, men er dette alt? 

Til andre som er eller har vært i samme situasjon: hva fyller du dagene med? Hvordan ble du bedre? Noen som har kommet seg tilbake til livet, eller er dette uansett bare starten på slutten?? 

Anonymkode: d94c2...893

[AnonymBruker]

Får du noe behandling og oppfølging for psykisk sykdom? Du blir nok ikke bedre uten oppfølging, og veien tilbake til arbeidslivet blir jo lengre jo lengre du står utenfor. 

Anonymkode: 317ed...189

[AnonymBruker]

Går til psykolog ukentlig, greit å ha noen å snakke med, men ser ikke helt hvordan jeg skal bli bedre av å bare fortelle hvordan jeg har det. Har gått der i tre måneder nå og kan ikke si jeg skjønner hvor vi skal hen med det... 

Gikk på en medisin jeg mener gjorde meg enda mer ukonsentrert. Sluttet på den for to uker siden og merker ingen forskjell, hverken den ene eller andre retningen. 

Så ja, får vel oppfølging/behandling, men vet ikke om det er dette som skal til. 

Anonymkode: d94c2...893

[AnonymBruker]

Kan du gå til fastlegen din og be om henvisning til mer oppfølging? Eller annen oppfølging? Vil tror at du trenger å endre på noe for å bli bedre. Kanskje du kan ta kontakt med veilederen din på NAV og bli søkt inn på Arbeidsrettet rehabilitering?

Anonymkode: 317ed...189

[AnonymBruker]

Jeg hadde henvisning til DPS og kom dit til time, men de mer eller mindre kastet meg ut fordi jeg allerede går til psykolog. Måtte velge mellom oppfølging hos dem eller disse timene. Har ikke særlig grunnlag for å vite hva som er det beste og valgte da og bli hos psykologen jeg allerede hadde startet hos. 

Har ingen veileder på nav, men går jo an å få en kanskje. Takk for tipset. 👍

Anonymkode: d94c2...893

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det slik som deg de siste 5 årene. Hjemme og dasser. Smøre matpakker, levere barn i skole og barnehage, hente når de er ferdige, handle, lage middag. Hadde jeg ikke hvertfall hatt disse rutinene, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

Går på aap. Føler jeg har masa hull i hodet på legen min. Har gått på dps, arbeidsrettet tiltak, prøvd meg i jobb igjen - mislyktes, masa på legen - privat psykolog, kurs i mestring av belastning, møter på nav, prøvd meg i jobb igjen - mislyktes, OM IGJEN OG OM IGJEN! Livet blei virkelig ikke slik jeg så det for meg... Alt føles meningsløst. Bortsett fra barna såklart. 

Anonymkode: bc913...ab4

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Går til psykolog ukentlig, greit å ha noen å snakke med, men ser ikke helt hvordan jeg skal bli bedre av å bare fortelle hvordan jeg har det. Har gått der i tre måneder nå og kan ikke si jeg skjønner hvor vi skal hen med det... 

Gikk på en medisin jeg mener gjorde meg enda mer ukonsentrert. Sluttet på den for to uker siden og merker ingen forskjell, hverken den ene eller andre retningen. 

Så ja, får vel oppfølging/behandling, men vet ikke om det er dette som skal til. 

Anonymkode: d94c2...893

Er mange forskjellige medisiner. Jeg har hatt runden igjen nå, vært innom 4 forskjellige før vi fant den som gjør at jeg igjen kan fokusere på at et liv skal bygges. Men tok 4 uker mwd mange bivirkninger på den siste. Tar tid det med medisiner. Men ellers er jeg nok rimelig lik dwg i hverdager nå, bare at jeg kan analysere og tenke hva, hvordan og psykologen hjelper meg med hvorfor.

Har håp om jobb igjen om 2 til 3 mnd jeg nå😆

Anonymkode: 2ab14...99a

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde henvisning til DPS og kom dit til time, men de mer eller mindre kastet meg ut fordi jeg allerede går til psykolog. Måtte velge mellom oppfølging hos dem eller disse timene. Har ikke særlig grunnlag for å vite hva som er det beste og valgte da og bli hos psykologen jeg allerede hadde startet hos. 

Har ingen veileder på nav, men går jo an å få en kanskje. Takk for tipset. 👍

Anonymkode: d94c2...893

Psyk team i kommunen? Har dps og kommunal hjelp jeg nå. Psyk team i kommunen må du søke om selv. Tøft som F og snakke og snakke 2 dager pr uke, men tror det vil hjelpe.

Anonymkode: 2ab14...99a

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å sette opp noen punkter/rutiner du MÅ gjøre. Når de er på plass og fungerer, så øker du på med flere gjøremål. Du må rett og slett sette noen krav til deg selv og tvinge kropp og hodet tilbake til hverdagen. 8Dette forutsatt at du selvsagt følges opp medisinsk av lege/psykolog som behandler det medisinske).

Poenget er at vi mennesker er veldig bedagelig anlagt. Når man blir syk som det du sliter med -så blir det utrolig lett å havne i den spiralen du er i nå. Innerts inne vet du nok at du selv må ta tak, men har full forståelse for at det er tøfft og vanskelig.

Sett opp en liste med ting du ønsker selv å gjøre; feks gå en liten tur hver dag, få ryddet et rom, strikke/sy/hobbyting etc. Start i det små; ikke tenkt at turen skal være krevende. Ikke tenk at du må vaske/rydde hele huset/leiligheten -start i det små -men fullfør det du har på listen. I tillegg til et gjøremål som er praktisk -så setter du opp en aktivitet som booster deg selv -feks hårkur, ansiktsmaske, smøre kroppen med bodylotion, ta på neglelakk etc etc -en ting som gir velvære. Igjen -start i det små.

Sett opp listen og bestem deg for å gjennomføre. Feks:

Mandag: Gå tur i nabolaget + ta på neglelakk

Tirsdag: Ryddet stuen -smøre inn kroppen med lotion

Onsdag: Rydde/sortere i kjøkkenskapet  -ta en god dusj

Torsdag: Gå tur + rense huden i ansiktet + ansiktsmaske

Osv -osv. Når du skal gjøre praktiske gjøremål -så hør på musikk, podcast eller lydbok. Da går fokuset litt vekk samtidig som du faktisk slapper litt av mens du holder på. Etterhvert øker du på -feks lengre gåturer, et ekstra gjøremål osv. Gode rutiner vil garantert bygge deg gradvis opp -men du MÅ ta tak selv. Ingen andre kan bli bedre/mer aktive for deg.

Anonymkode: 716cf...903

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt, men går på dps å blitt bedre. Jeg har periodevis depresjon, kompleks ptsd, generell angst og tre personlighetsforstyrrelser. Jeg har lært meg å godta at jeg ikke alltid orker noe, så har blitt kvitt dårlig samvittighet. 

Jeg sier til psykologen hva jeg ønsker å jobbe med og hva jeg sliter med. Hvis ikke psykologen følger opp dette og gir meg oppgaver å jobbe med, hadde jeg heller aldri kommet noen plass. Det nytter ikke for meg å kun prate om ting, men også jobbe med dette mellom timene noe jeg var klar på når vi startet behandlingen. Første halve året handlet om å roe ned kroppen og hode, så ta en og en ting å jobbe med. Jeg har hatt stor fremgang, men fortsatt et stykke igjen. 

For å få dagene til å gå har jeg små gjøremål som gir meg glede og noe jeg ser frem til. Men aksepterer også at jeg ikke alltid orker. Det var vanskelig i starten, men blitt bedre og bedre. Har også serier jeg liker å følge med på eller bøker jeg liker å lese, sånn hvis jeg blir liggende på sofaen. Mannen min hjelper ekstra til hvis jeg er helt utslått og er ikke vond å be. 

Anonymkode: 65881...875

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har det ganske likt, men går på dps å blitt bedre. Jeg har periodevis depresjon, kompleks ptsd, generell angst og tre personlighetsforstyrrelser. Jeg har lært meg å godta at jeg ikke alltid orker noe, så har blitt kvitt dårlig samvittighet. 

Jeg sier til psykologen hva jeg ønsker å jobbe med og hva jeg sliter med. Hvis ikke psykologen følger opp dette og gir meg oppgaver å jobbe med, hadde jeg heller aldri kommet noen plass. Det nytter ikke for meg å kun prate om ting, men også jobbe med dette mellom timene noe jeg var klar på når vi startet behandlingen. Første halve året handlet om å roe ned kroppen og hode, så ta en og en ting å jobbe med. Jeg har hatt stor fremgang, men fortsatt et stykke igjen. 

For å få dagene til å gå har jeg små gjøremål som gir meg glede og noe jeg ser frem til. Men aksepterer også at jeg ikke alltid orker. Det var vanskelig i starten, men blitt bedre og bedre. Har også serier jeg liker å følge med på eller bøker jeg liker å lese, sånn hvis jeg blir liggende på sofaen. Mannen min hjelper ekstra til hvis jeg er helt utslått og er ikke vond å be. 

Anonymkode: 65881...875

Jo en ting til, jeg tvinger meg selv til å gå en liten tur hver dag. Det hjelper på humøret. Har en venninne som jeg går med 2 ganger i uken. 

Anonymkode: 65881...875

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt det slik som deg de siste 5 årene. Hjemme og dasser. Smøre matpakker, levere barn i skole og barnehage, hente når de er ferdige, handle, lage middag. Hadde jeg ikke hvertfall hatt disse rutinene, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

Går på aap. Føler jeg har masa hull i hodet på legen min. Har gått på dps, arbeidsrettet tiltak, prøvd meg i jobb igjen - mislyktes, masa på legen - privat psykolog, kurs i mestring av belastning, møter på nav, prøvd meg i jobb igjen - mislyktes, OM IGJEN OG OM IGJEN! Livet blei virkelig ikke slik jeg så det for meg... Alt føles meningsløst. Bortsett fra barna såklart. 

Anonymkode: bc913...ab4

Ikke ta det ille opp, men det er det scenarioet der jeg frykter. Jeg håper du finner noe annet enn "bare barna" å holde på med som gir deg glede og mening i livet ❤️

Anonymkode: d94c2...893

[AnonymBruker]

Vi er tydeligvis flere, og har også hatt det slik de siste åra (5-6) Det er utrolig tøft og fortvilende. Selv om det startet med en fatigue med somatiske plager hos meg.. Jeg har i tilegg andre store livsbelastninger.. Som gjør det vanskelig å bli bedre eller å komme videre. Går konstant med skam og skyldfølelse for at jeg ikke bidrar som alle andre. Føler seg verdiløs. 

Orker sjelden å være sosial. Trives best i eget selskap og med familien. Kan pussle med stort og smått på gode og fine dager og sysselsetter meg med det jeg liker å drive med, f.eks blommster, interiør og pynte hus og hjem, rengjøring etc. Mye av tiden går med til barna og de blir ivaretatt til det fulle mht oppfølging, kjøring, lekser, hygiene, bursdagfeiring, venner etc. Elsker barna, og de kommer alltid først, selv om de har blitt større..

 

Anonymkode: f04d0...3bf

[AnonymBruker]

Har du ikke samboer da?

Anonymkode: d2527...b62

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt det slik som deg de siste 5 årene. Hjemme og dasser. Smøre matpakker, levere barn i skole og barnehage, hente når de er ferdige, handle, lage middag. Hadde jeg ikke hvertfall hatt disse rutinene, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

Går på aap. Føler jeg har masa hull i hodet på legen min. Har gått på dps, arbeidsrettet tiltak, prøvd meg i jobb igjen - mislyktes, masa på legen - privat psykolog, kurs i mestring av belastning, møter på nav, prøvd meg i jobb igjen - mislyktes, OM IGJEN OG OM IGJEN! Livet blei virkelig ikke slik jeg så det for meg... Alt føles meningsløst. Bortsett fra barna såklart. 

Anonymkode: bc913...ab4

Ble dere syke sånn plutselig i voksen alder etter at dere fikk barn? Hva er det egentlig som hindrer dere i å jobbe?

Anonymkode: d2527...b62

[AnonymBruker]

Det er jo ikke rart at ingenting blir bedre når man fortsetter å gjøre akkurat de samme tingene. 

Når det kommer til psykisk helse så blir man faktisk ikke bedre med mindre man prøver. Man blir ikke bedre om man ikke lokaliserer problemene man har, forstår hvorfor de oppsto og finner ut hvordan man kan snu om på dem. Når du ser på livet som meningsløst - og attpåtil føler det, så er det lett å gå i sirkel. Du kommer ingen vei når du ikke bryter ut. Du har verktøy som kan hjelpe deg, din egen hjerne og psykolog. Det skal være nok. Ting blir ikke bedre av å snakke med mindre du legger noe i ordene du sier, og med mindre du forstår hva psykologen sier. At medisiner ikke biter på er jo ikke noe rart, syns jeg, som selv har gått på alle typer anti-depressiva. Det gjør ikke en dritt forskjell.  

Livet er sjeldent/aldri en dans på roser. Livet er jævla vanskelig og brutalt, og det suger mange ganger å leve. Men i blant så er det fint å leve også. Jeg lider av tilbakevendende depresjon og har vært sykmeldt èn gang. Følelsene tok overhånd, jeg satt og gråt mange timer i strekk, jeg klarte ikke fungere på jobb. Det var en av de verste ukene i livet mitt. Ikke bare fordi jeg var dårlig, men også fordi jeg trakk meg helt tilbake og isolerte meg. Å ha en jobb å gå til kan være til stor hjelp. Når du er på jobb bidrar du i samfunnet og du gjør faktisk nytte for deg - du går ikke bare å driver dank og føler deg verdiløs. Du gjør i det minste en jobb. Er du erstattelig? Ja. Men det betyr ikke at det ikke er bra at du er på jobb. 

Jeg ville kommet meg tilbake i jobb fortere en svint. Å gå hjemme og føle seg dritt vil ikke løse noe som helst for deg. Hadde du jobbet aktivt med psyken, utfordret deg og generelt prøvd å bli bedre er det en annen sak, men når du bare gjør det du skal og ikke mer enn det samtidig som du føler at livet er dritt og du er deprimert..... Altså du ser vell selv at det å gå hjemme kan være destruktivt? Du har barn, og om du da i tillegg har en jobb har du definitivt en grunn til å stå opp og komme deg ut døra. Du får sosialt samvær (kommer vel an på hvilken jobb du har). En hektisk hverdag kan gjøres mindre hektisk med de riktige løsningene. Planlegging er alfa omega. Det høres så lett ut, men det er jo ikke det, da ville alle gjort det. 

Det ordner seg til slutt - så fremst du prøver selv å ordne opp i dette. Det kommer ikke av seg selv. Jeg vet det er vondt å høre, jeg trenger å høre det selv ofte. Jeg føler sjeldent at jeg har en grunn til å leve, men jeg tror at jeg vil finne disse grunnene etterhvert. Jeg finner de iallefall ikke hjemme, innestengt på soverommet. 

Anonymkode: 9d00f...4ff

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble dere syke sånn plutselig i voksen alder etter at dere fikk barn? Hva er det egentlig som hindrer dere i å jobbe?

Anonymkode: d2527...b62

Jeg tror det spiller en rolle hvilke mentale ressurser man har, og hvorvidt man er villig til å gjøre en endring selv. Selvinnsikt og evnen til å reflektere tror jeg også betyr mye. Og om man da, uten ressurser og med dårlig selvinnsikt, blir deprimert.... Det sier seg selv at det vil ta tid for vedkommende å forstå. 

Anonymkode: 9d00f...4ff

[AnonymBruker]

Hvorfor tror folk at det hjelper å være sykemeldt fra jobb hvis man sliter psykisk????? Det er jo det minst konstruktive man kan finne på å gjøre. Å sulle hjemme og ha masse tid til å tenke hjelper sjelden. Du må faltisk ta tak og bryte den vonde sirkelen. 

Det må ho kunne gå an å ha en hverdag med jobb og barn uten å bli tatt av tidsklemma, dvs prioriter annerledes!! Gå ned til 80% stilling, få tilrettelegging på jobb osv osv. Ingen blir å gjøre dette for deg, du må fikse det selv. 

Sorry litt streng tone her, men jeg blir irritert når folk tror det hjelper å isolere seg hjemme og kutte ut rutiner og jobb.. er det motsatte som skal til.

 

Anonymkode: 838b6...88a

[Fone]

Har dere felles lunsj på jobben? Kanskje det går ann å dra til den, komme deg på jobb, være inkludert i arbeidsmiljøet og ha en grunn til å dusje og ordne seg noen dager i uka. Kan hende gleden med jobb kan komme tilbake da 😊 Det meste blir lettere med en positiv boost på ting 😊

[AnonymBruker]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver, bortsett fra at jeg ikke har barn. Føler som om alt er på vent, eller enda verre, at denne tilværelsen er endestasjonen. Alt er så demotiverende.

Anonymkode: 285c8...ae8