Alt rakner

[AnonymBruker]

Så har jeg omsider lagd meg profil på KG...

For ca et halvt år siden hadde jeg en større krangel med mannen min. Vi har vært sammen i 4 år og har kranglet en del, men vi har egentlig hatt det fint ganske lenge før den store krangelen.

Krangelen var ikke noe spesielt og var alt i alt bare teit, men for meg føltes det som én krangel for mye. Jeg opplevde å miste følelsene mine for han på dagen. Det har nå gått et halvt år, og denne tiden har vært tung for både han og meg. Han er i utgangspunktet en utrolig snill mann som gjør alt for mye for at jeg skal ha det bra. Slik har han egentlig vært hele tiden. Han er ikke en tøffel men en mann som ikke orker å krangle om alt mulig. Han vet at jeg mistet følelsene etter krangelen vår, noe han stiller seg uforstående til. Vi har en sønn sammen og han forstår ikke hvordan jeg i det hele tatt kan vurdere brudd. Det kan vel egentlig ikke jeg heller forstå...

Mannen min jobber hardt for å beholde meg. Han er ekstremt tilstede her hjemme og øser ut all sin kjærlighet. Han er tydelig på hva han føler og han nekter å slutte å sloss for oss. Han jobber hardt for å være positiv, men vi har også dager der han ikke klarer å være like sterk. Han gråter mye og syns at tiden med usikkerhet er tortur.

Jeg misliker den versjonen jeg er av meg selv akkurat nå. Jeg ser alt det fine han gjør men klarer ikke å gjengjelde. Jeg oppfører meg nok på mange måter dårlig mot han. Jeg klarer ikke å legge godviljen til, og jeg klarer rett og slett ikke å være konstruktiv. Jeg drømmer om å være singel og fri så jeg kan slippe å ha dårlig samvittighet for å være en dårlig kjæreste og mor. Samtidig er jeg klar over at singellivet ikke er løsningen på verken det ene eller andre, og jeg er derfor enormt usikker på hva jeg kan og bør gjøre.

Det eneste jeg ønsker fra han er nærhet og kos, noe han gir meg. Han masserer meg, koser meg på armen, holder rundt meg og bryr seg om meg. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme tilbake, men jeg har ikke lyst til å gi. Innimellom initierer han på sex men stort sett har jeg ikke lyst. Dette handler ikke utelukkende om han, men jeg mangler overskudd for tiden. Han respekterer det, men jeg blir liggende våken å tenke på hvor forferdelig det må være for han å føle seg så til de grader avvist.

Jeg er konfliktsky og dårlig på å snakke om følelsene mine. Han er interessert i å være konstruktiv og har behov for å enes med meg om faktiske tiltak. Jeg klarer ikke å snakke om det uten å bli sint. Jeg blir irritert på han selvom jeg egentlig har lyst til å være konstruktiv med han. Samtidig irriterer det meg at han har andre behov enn meg. Alt må sies i klartekst til han mens jeg selv ønsker å bare beholde god stemning. Samtidig er det jo riktig det han sier...når vi ikke klarer å prate om ting kommer vi jo aldri ut av dette sporet. Han har foreslått parterapi hundre ganger, men jeg sier nei. Jeg blir irriterer og hele kroppen min stritter i mot når han foreslår det. 

Jeg føler meg generelt grusom. Jeg er skikkelig slem med han, og i tillegg leste jeg nettopp en annen tråd her inne om en som befinner seg i samme situasjon som mannen min og beskriver hvor vondt hun har det. Mannen min sier også at han elsker meg innimellom. Jeg klarer ikke å si det tilbake og ender opp med å si gla i deg, eller bare stryke han på armen. 

Jeg trenger sårt hjelp. Hva kan jeg gjøre for å snu situasjonen jeg er i?

Anonymkode: 00e97...714

[badeball27]

Hvorfor elsker du ikke mannnen din?

 

[AnonymBruker]

Se på situasjonen din i det store perspektiv. Før deres store krangel hadde dere en lengre og fin periode uten krangling. Så kom en krangel som du i innlegget beskriver som en helt, vanlig krangel. En teit "greie" som dere egentlig bare kan se bort i fra nå i ettertid. Greit, så føltes det ut som en krangel for mye, men er det virkelig verdt å risikere forholdet fordi akkurat den situasjonen ble for mye for deg?

At du drømmer om et annet liv er ikke unormalt. Singellivet og alenetid kan sikkert virke fristende, og du er sikkert klar over at deres felles barn kommer til å klare seg fint så lenge bruddet blir skånsomt og videre samarbeid fungerer. Likevel betyr et samlivsbrudd store endringer for et barn, og etter min mening bør alle steiner snus før man med trygghet kan vite at det er riktig å gå. Mitt inntrykk er at du er alt for usikker og ikke burde ta store valg i situasjonen du er i nå, iallfall ikke uten råd og hjelp fra noen andre, og da sikter jeg til parterapi.

Jeg har vært gift og vært igjennom samlivsbrudd. Det husker jeg som en veldig vond prosess, og jeg blir matt av å tenke på eksen (og barnefar) som gikk uten å være villig til parterapi eller noe som helst. Det har han faktisk sagt at han angret på i ettertid. At han bare gikk uten å prøve alt. Han innså det for sent og måtte leve videre med det valget. Du kan fortsatt gjøre noe med det, noe jeg på det sterkeste vil oppfordre deg til! Om ikke for din egen skyld så iallfall for mannen og barnet ditt sin skyld.

Jeg har giftet meg på nytt og har rukket å være med gubben i 16 år snart. Alle disse årene har vært fylt med både glede og sorg. Jeg tenker for eksempel på to av årene våre sammen der gubben var alt annet enn fantastisk. Min tenåringsdatter og han hadde en periode der det ble mye krangling, og jeg var ikke spesielt begeistret for måten han håndterte situasjonene på. Jeg kan enkelt si at jeg ikke elsket han i denne perioden, men vilje og medmenneskelighet var det som skulle til for å leve med han videre.

Vilje: jeg har valgt mannen min, og jeg vil kjempe for oss selvom følelsene er er borte. Jeg vet av erfaring at de kommer tilbake igjen uansett. Det kan ta lang tid, men det trenger ikke nødvendigvis å være så prekært. Jeg er jo likevel glad i han selvom kjærligheten skrur seg av innimellom. Det gjør meg ingenting, jeg tilegner ikke følelsene mine all verden med viktighet. Hadde derimot hverdagen raknet hadde jeg krevd tiltak og innsats fra oss begge.

Medmenneskelighet: Jeg unner mannen min alt godt. Han er "gubben" som jeg liker å kalle han. Min snille og gode mann som er der for meg hver eneste dag. Han bryr seg om meg og jeg merker at jeg betyr noe for han. Hva mer kan man ønske seg fra en partner gjennom mange år? Det gjelder å sette pris på de små tingene, da er det enklere å bevare kjærligheten i forholdet over mange år.

Jeg beklager hvis du syns det neste jeg sier er litt hardt, men jeg syns du skal ta tak i deg selv og dine handlings- og reaksjonsmønstre. Jeg er enig med deg i at du ikke behandler mannen din særlig bra. Han prøver alt han kan, men du avviser han på alle områder. Du tar imot nærhet og kos men gir ikke tilbake. Du avviser han seksuelt og du avviser han når han prøver å snakke med deg. Du sier at kroppen stritter i mot og at du rett og slett ikke klarer. Du blir irritert. Du kan faktisk øve deg på å reagere annerledes. Du kan faktisk bestemme deg for å gå litt imot deg selv for å imøtekomme mannen din som prøver så godt han kan. Det koster litt av deg, men såpass raus bør man være, syns jeg.

Når det er sagt syns jeg ikke at du skal være så hard mot deg selv. Det er vanskelig å miste følelsene sine, og det er ikke nødvendigvis enklere for deg enn for han. Dere går igjennom en krise akkurat nå. Kanskje deres første, store krise? Det føles ikke lett, særlig ikke når dere sliter med kommunikasjonen oppi det hele.

Å oppsøke familievernkontor er gull verdt. Tro meg, du har ikke lyst til å initiere på et samlivsbrudd uten å prøve dette alternativet. Det er ikke sikkert at det hjelper, og det kan godt hende at det er ubehagelig. Det er likevel et form for minstekrav, syns jeg, når man skal finne ut av krisen man befinner seg i. I beste fall er det til stor hjelp for dere begge. Det kan være det som skal til for å redde forholdet deres! Hvis ikke kan det hjelpe dere mot et best mulig brudd. Husk at mannen din ønsker å prate med deg. Kanskje samtalene dere har på fvk kan hjelpe han masse og gjøre selve bruddet og tiden etterpå mye enklere for han. Akkurat nå forstår han seg neppe på deg til tross for at du har sagt hva problemet er i klartekst. Å være den som blir forlatt fyller en med mange spørsmål. Du må unne han å få svar så han kan forstå. Gi han det han trenger!

Jeg håper du klarer og er villig til å utfordre deg selv. Å jobbe for et forhold og lykkes føles mye bedre ut i lengden enn å snu ryggen til å gå. Jeg snakker av erfaring. En vond periode kan vare lenge, men perioden går over om man samarbeider. Jeg tror at de aller fleste kriser kan løses om begge parter er villige til å stå i det selvom det gjør vondt, og selvom det kan vare lenge. Når krisen er over og dere står på andre siden er dere dessuten et helt annet type par. Dere er sterke og kan se fremover med en ny form for trygghet i hverandre.

Jeg skal følge tråden din. Om du har noen spørsmål eller tanker svarer jeg deg gjerne. Lykke til  

 

Anonymkode: 3fb89...3d5

[AnonymBruker]

Familievernkontoret? Kanskje du er deppis? Dps? Fastlege? 

Anonymkode: d23c7...777

[AnonymBruker]

Jeg har vært nesten akkurat der du er, selv om det ikke var krangling som utløste det for vår del.  Jeg gikk, og mange år senere kan jeg ærlig si at jeg skulle ønske jeg hadde prøvd hardere og lengere. Samtidig var jeg så langt nede da jeg gikk at jeg virkelig ikke var klar for å fikse noe som helst, jeg ville bare vekk.

Nå som vi har et kjempefint samarbeid lurer jeg jo av og til på hvorfor vi ikke klarte oss, om vi kunne ha funnet sammen igjen om jeg hadde gitt det en sjanse. Om ikke annet kunne jeg vært 100% sikker på at jeg prøvde alt før jeg avsluttet det. 

Jeg vil kanskje anbefale en timeout, og så parterapi etter en pause fra hverandre. Ikke gå i fella og bli «young, free and single» med en gang (jeg gikk på den smellen, det gjorde ting verre enn det hadde trengt å bli), men ha som første mål å bli sammen igjen på sikt, subsidiært å gjennomføre et brudd på en måte som ivaretar alle på best mulig vis. Det blir litt som en reboot av en PC, skru av og skru på igjen. 

Anonymkode: d4ba6...1b7

[AnonymBruker]

Fire år sammen og en sønn. Hvorfor ikke finne ut av sånt før dere fikk barn? Om følelsene bare forsvant etter én krangel, kan de ikke har vært så sterke i utgangspunktet. Hva kranglet dere om som gjorde at det brast? Det at du ikke vil løse opp i floken vitner om at du aldri var 100% investert i forholdet. Bli med i parterapi eller bryt nå. Det er ikke rettferdig å straffe mannen for at du mangler følelser. Eller i det hele tatt være så langsint for en krangel. 

Anonymkode: ff59a...6e3

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Fire år sammen og en sønn. Hvorfor ikke finne ut av sånt før dere fikk barn? Om følelsene bare forsvant etter én krangel, kan de ikke har vært så sterke i utgangspunktet. Hva kranglet dere om som gjorde at det brast? Det at du ikke vil løse opp i floken vitner om at du aldri var 100% investert i forholdet. Bli med i parterapi eller bryt nå. Det er ikke rettferdig å straffe mannen for at du mangler følelser. Eller i det hele tatt være så langsint for en krangel. 

Anonymkode: ff59a...6e3

Mennesker gjør også feil av og til, der smarte mennesker lærer av dem. Vi får håpe TS lærte noe da.

Anonymkode: 0a68f...6fa

[AnonymBruker]

Du skal selvfølgelig prøve parterapi eller lignende. 

MEN er grunenn til at du blir sint av forslaget at du egentlig ikke har lyst at ting skal blir bedre? I så fall må du gå med en gang, det du driver med nå er jo tortur/psykisk mishandling.

 

Anonymkode: 831ec...f18

[AnonymBruker]

 

Det er en lei situasjon å være i, du har nok havnet i et ulogisk dilemma som du trenger hjelp til å løse.

Du har det nok veldig vondt inni deg, og dette kan gi deg en selvforsterkende negativ spiral, som må brytes. 

 

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/G1Jd6/er-det-noe-aa-skamme-seg-over?

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/66257/Subjektivt-velv-re-hos-middelaldrende-kvinner.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Kvinner har større andel av nevrotisme enn menn, de tenker mer, analyserer mer, overanalyserer mer, trekker slutninger på feil, og lite konkrete grunnlag.

Endel av de har klokketro på kvinnelig intuisjon. Da kan slutninger trekkes på feil grunnlag, med lite evidens.

Omverdenen skal tilpasse seg de sin agenda.

Endel av de sier A, men / mener B, for å ønske å oppnå C. Dette vil si at det er endel "ikke / dårlig kommunikativ" kommunikasjon i hva de kvinnene sier og gjør i sitt handlingsmønster mot menn.

Menn er løsningsorientert og har en klinisk handlemåte der de objektive / virkelige parametre tas for det meste til grunn, kvinners agenda og handlingsmønster er mer styrt av følelser, noe som kan gi feil konklusjon i en bestemmelse situasjon.

 

 

 

 

 

Anonymkode: ae78b...b30

[AnonymBruker]

Høres ut som om du har slått seg av emosjonelt, og sliter med å åpne seg. Når man føler seg presset til å føle/si det man føler, men ikke VET hva man føler, så kan man bli sint/frustrert. Man stritter imot, som du sier du gjør. 

Jeg ville ha tatt en liten pause. Du har satt deg fast, og det at han konstant viser nærhet og prøver så hardt å gjøre deg glad, kan gjøre ting verre. Dra vekk og bo hos familie/venner en uke eller to. Vil også anbefale deg å finne en profesjonell å snakke med. De kan nok fortelle deg akkurat hva det er som 'feiler' deg.

Jeg har aspergers, og sliter veldig mye med å kommunisere følelser, for ofte vet jeg ikke hva jeg føler. Når noen da pusher for å vite hva jeg føler, så blir jeg frustrert/sint, og stritter imot. Du vet ikke hva du føler/tenker/vil. Samtidig overøser mannen deg med kjærlighet, så du blir sittende med dårlig samvittighet i tillegg. Her må du bare komme deg vekk litt så du får puste. Du trenger plass og stillhet til å kjenne på egne følelser uten at din manns følelser overdøver dine. 

Anonymkode: ebede...47f

[AnonymBruker]

Hvis du ikke er villig til å få parterapi, så har du allerede gitt opp. Nå er du rett og slett stygg med mannen din. Kanskje du innerst inne håper han skal få så nok at HAN tar det vonde valget med å slå opp. Det er feigt! Hvis du ikke er villig til å prøve å redde dette forholdet, bør du ende det selv nå.

Anonymkode: 9fd29...f1d

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Se på situasjonen din i det store perspektiv. Før deres store krangel hadde dere en lengre og fin periode uten krangling. Så kom en krangel som du i innlegget beskriver som en helt, vanlig krangel. En teit "greie" som dere egentlig bare kan se bort i fra nå i ettertid. Greit, så føltes det ut som en krangel for mye, men er det virkelig verdt å risikere forholdet fordi akkurat den situasjonen ble for mye for deg?

Tusen takk for et langt og grundig svar. Det var godt for meg å lese

Vårt forhold har i utgangspunktet vært turbulent. Vi har kranglet ganske mye, mer enn hva jeg er vant til. Jeg har vel lenge følt at vi egentlig ikke fungerer, men så jeg fikk troen på oss igjen da vi i lengre tid hadde det bra. Det føles teit for meg også at en krangel, den første på lenge, føles som én for mye. Jeg ble vel bare veldig skuffet over oss og mistet troen på oss igjen.

Jeg håndterer generelt krangler ganske dårlig, særlig i motsetning til mannen min som til og med kan se på en krangel som sunn. Hans frustrasjon nr 1 med meg er mine tendenser til å aldri la en krangel gå. Han blir ferdig med konflikten med samme mens jeg bærer krangelen med meg videre. Det er som et vondt sår som ikke gror som det skal. Hvorfor det er sånn vet jeg ikke. Han prøver så godt han kan å unnskylde seg, forklare seg eller hva det nå måtte være. Jeg har en veldig raus og snill mann som er villig til å gå igjennom alt mulig for å forstå og for å reparere, men når verken han eller jeg vet hvilke verktøy vi må bruke for å fikse det så blir det vanskelig.

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

At du drømmer om et annet liv er ikke unormalt. Singellivet og alenetid kan sikkert virke fristende, og du er sikkert klar over at deres felles barn kommer til å klare seg fint så lenge bruddet blir skånsomt og videre samarbeid fungerer. Likevel betyr et samlivsbrudd store endringer for et barn, og etter min mening bør alle steiner snus før man med trygghet kan vite at det er riktig å gå. Mitt inntrykk er at du er alt for usikker og ikke burde ta store valg i situasjonen du er i nå, iallfall ikke uten råd og hjelp fra noen andre, og da sikter jeg til parterapi.

Jeg har vært gift og vært igjennom samlivsbrudd. Det husker jeg som en veldig vond prosess, og jeg blir matt av å tenke på eksen (og barnefar) som gikk uten å være villig til parterapi eller noe som helst. Det har han faktisk sagt at han angret på i ettertid. At han bare gikk uten å prøve alt. Han innså det for sent og måtte leve videre med det valget. Du kan fortsatt gjøre noe med det, noe jeg på det sterkeste vil oppfordre deg til! Om ikke for din egen skyld så iallfall for mannen og barnet ditt sin skyld.

Jeg har giftet meg på nytt og har rukket å være med gubben i 16 år snart. Alle disse årene har vært fylt med både glede og sorg. Jeg tenker for eksempel på to av årene våre sammen der gubben var alt annet enn fantastisk. Min tenåringsdatter og han hadde en periode der det ble mye krangling, og jeg var ikke spesielt begeistret for måten han håndterte situasjonene på. Jeg kan enkelt si at jeg ikke elsket han i denne perioden, men vilje og medmenneskelighet var det som skulle til for å leve med han videre.

Jeg er sikker på at vi hadde gjort det slutt for lenge siden hadde det ikke vært for barnet vårt. Vi holder ut i det uendelige, men når er det nok prøving? Jeg skriver "vi" fordi vi har jobbet hardt begge to, men akkurat nå er det jeg som holder ut da mannen min er veldig klar på at følelsene hans er på plass og at han på ingen måte ønsker å gjøre det slutt.

Det eneste jeg tenker er bedre med å være alene er at jeg ikke lenger sårer mannen min i hverdagen. Jeg er fullstendig klar over at han går igjennom et helvete for tiden, og jeg unner han selvfølgelig ikke det.

Når det kommer til medmenneskelighet så kjenner jeg iallfall at jeg er forferdelig glad i han. Jeg unner han ikke å ha det vondt, og jeg er enig i at det er egoistisk av meg å oppføre meg som jeg gjør. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å endre på det. Først og fremst fordi jeg blir irritert på han kanskje... Han har utfordret meg ofte i det siste med å henge seg opp i enkelte ting jeg sier. Jeg føler ofte at han tar det jeg sier i verste mening, og det gjør meg irritert. Når jeg blir irritert har jeg behov for å trekke meg unna, og da er jeg veldig lite raus og hyggelig. Det er jeg klar over. Han sier selv at jeg er dårlig på krangling. Sett fra hans perspektiv syns han det skal minimalt med motstand til for å gjøre meg sur. Det har han nok rett i, særlig nå. 

Jeg er generelt en person med liten vilje. Jeg kan bli veldig motivert og overbevist, men med tiden kan jeg fort gå lei eller gi opp. Dette gjelder omtrent alt i livet bortsett fra barnet mitt. Siden forholdet har vært turbulent og vanskelig har det blitt så mye motstand for meg. I utgangspunktet er det utrolig at jeg har blitt sånn med tanke på hvor lite motstand jeg egentlig tåler. Jeg vet at jeg gir opp og at jeg egentlig har gitt opp allerede. Det er vel derfor jeg er så negativ til mannens velvilje og til parterapi. 

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper du klarer og er villig til å utfordre deg selv. Å jobbe for et forhold og lykkes føles mye bedre ut i lengden enn å snu ryggen til å gå. Jeg snakker av erfaring. En vond periode kan vare lenge, men perioden går over om man samarbeider. Jeg tror at de aller fleste kriser kan løses om begge parter er villige til å stå i det selvom det gjør vondt, og selvom det kan vare lenge. Når krisen er over og dere står på andre siden er dere dessuten et helt annet type par. Dere er sterke og kan se fremover med en ny form for trygghet i hverandre.

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg ikke ønsker samlivsbrudd. Jeg har allerede vært igjennom et samlivsbrudd (uten barn involvert) og jeg er smertelig klar over at det er vanskelig. Så tenker jeg jo selvfølgelig på barnet vårt som jeg ønsker skal få beholde stabiliteten sin. Jeg tenker på mannen min ikke minst som generelt sett, minus kranglingen, er en skikkelig match på alle viktige områder i livet.

Jeg kommer i utgangspunktet fra en familie som er dårlige til å snakke sammen. Jeg har blant annet en fraværende mor som har  byttet mannfolk opptil flere ganger, og jeg ønsker på ingen måte å være som henne. Samtidig skulle man tro at moren min har tatt over kroppen min, for mine reaksjonsmønstre er like håpløse som hennes. Jeg har lyst til å endre meg selv og reaksjonene mine, men jeg vet ikke hvordan? Det er utrolig vanskelig å dra frem vilje når jeg mest av alt kjenner på håpløshet og på mange måter har gitt opp allerede.

Anonymkode: 00e97...714

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er en lei situasjon å være i, du har nok havnet i et ulogisk dilemma som du trenger hjelp til å løse.

Du har det nok veldig vondt inni deg, og dette kan gi deg en selvforsterkende negativ spiral, som må brytes. 

 

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/G1Jd6/er-det-noe-aa-skamme-seg-over?

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/66257/Subjektivt-velv-re-hos-middelaldrende-kvinner.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Kvinner har større andel av nevrotisme enn menn, de tenker mer, analyserer mer, overanalyserer mer, trekker slutninger på feil, og lite konkrete grunnlag.

Endel av de har klokketro på kvinnelig intuisjon. Da kan slutninger trekkes på feil grunnlag, med lite evidens.

Omverdenen skal tilpasse seg de sin agenda.

Endel av de sier A, men / mener B, for å ønske å oppnå C. Dette vil si at det er endel "ikke / dårlig kommunikativ" kommunikasjon i hva de kvinnene sier og gjør i sitt handlingsmønster mot menn.

Menn er løsningsorientert og har en klinisk handlemåte der de objektive / virkelige parametre tas for det meste til grunn, kvinners agenda og handlingsmønster er mer styrt av følelser, noe som kan gi feil konklusjon i en bestemmelse situasjon.

Anonymkode: ae78b...b30

Kvinner er mer preget av nevrotisme (redd, engstelig) mens menn er mer sinte eller er kalde på måter som funker når man er pilot og skal styre et fly, eller soldat som skal overleve i krig, men funker dårligere når man skal nå kona ved sida av en i sofaen. Menn er i snitt langt dårlige på å kjenne egne følelser inntil de er eventuelt eksploderer. De har i større grad Asperger og autisme, som gjør det vanskeligere å skjønne både egne og andres følelser samt sosialt samspill. Menn har også i større grad psykiske problemer som går på det anti-sosiale, altså aggressive handlinger retta utover. At menn innbiller seg at de ikke handler etter følelser er intet mindre enn latterlig. Fengslene våre er fulle av menn som mista hodet pga følelser. 

 

Anonymkode: 84bc1...276

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for et langt og grundig svar. Det var godt for meg å lese

Vårt forhold har i utgangspunktet vært turbulent. Vi har kranglet ganske mye, mer enn hva jeg er vant til. Jeg har vel lenge følt at vi egentlig ikke fungerer, men så jeg fikk troen på oss igjen da vi i lengre tid hadde det bra. Det føles teit for meg også at en krangel, den første på lenge, føles som én for mye. Jeg ble vel bare veldig skuffet over oss og mistet troen på oss igjen.

Jeg håndterer generelt krangler ganske dårlig, særlig i motsetning til mannen min som til og med kan se på en krangel som sunn. Hans frustrasjon nr 1 med meg er mine tendenser til å aldri la en krangel gå. Han blir ferdig med konflikten med samme mens jeg bærer krangelen med meg videre. Det er som et vondt sår som ikke gror som det skal. Hvorfor det er sånn vet jeg ikke. Han prøver så godt han kan å unnskylde seg, forklare seg eller hva det nå måtte være. Jeg har en veldig raus og snill mann som er villig til å gå igjennom alt mulig for å forstå og for å reparere, men når verken han eller jeg vet hvilke verktøy vi må bruke for å fikse det så blir det vanskelig.

Plager det deg at dere har kranglet mer enn du er vant til? Var kranglene skadelige eller er det noe konkret som du simpelthen ikke klarer å legge bak deg nå i ettertid? Hvis ja så si hva det er! Å nøste opp i slike problemer, uansett hvor stort eller lite det måtte være, kan være akkurat det du trenger for å klare å legge kranglene bak deg.

La meg dele en liten historie fra eget liv med deg  
Eksen og far til mine barn kom faktisk og beklagde seg flere år etter bruddet. Han var lei seg for måten han forlot meg på. Han forlot meg veldig brått og plutselig. Han var verken villig til å prate med meg eller oppsøke terapi, og jeg ble etterlatt med et knust hjerte, uendelig mange spørsmål og sjokk. Tiden etter bruddet er noe av det tyngste jeg har opplevd til nå. Jeg brukte lang tid på å komme meg og vi brukte alt for lang tid på å etablere et ok samarbeid med barna, noe som kunne gått raskere om bruddet hadde blitt mer skånsomt. I ettertid har det vist seg at han var langt nede og oppsøkte etterhvert psykolog. Han trengte hjelp og innrømte i sin unnskyldning at han ikke innså hvor langt nede han selv var, at det kanskje egentlig var han som var problemet (ikke forholdet)..Han visste ikke hvordan han skulle ordlegge seg eller hvordan vi kunne fikse noe som føltes så ødelagt, sett fra hans perspektiv. For eksen ble dette en hard lærdom, og han har flere ganger unnskyldt seg til barna og sagt at han skulle ønske han hadde prøvd å få hjelp før han avsluttet alt og snudde barnas liv på hodet.

Det hører med til historien at han er tilgitt for lenge siden. Jeg har aldri ønsket han å ha det vondt med seg selv, men jeg må innrømme at det gjorde meg godt å høre at også han følte på et og annet etter bruddet. Tiden han brukte på egenterapi har betydd mye for han. Min eldste og nå voksne datter har i senere tid fortalt at pappa ble en snillere og mildere versjon av seg selv. Da vi var gift var han en mann av få ord og likte ikke å snakke om følelser generelt. At han faktisk gav meg en unnskyldning kan jeg mildt sagt si var atypisk han! I ettertid har han blitt en veldig åpen mann, og særlig barna har satt pris på dette. De forteller stadig om fine stunder med pappaen sin som innebærer både hyggelige gjøremål og gode samtaler. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sikker på at vi hadde gjort det slutt for lenge siden hadde det ikke vært for barnet vårt. Vi holder ut i det uendelige, men når er det nok prøving? Jeg skriver "vi" fordi vi har jobbet hardt begge to, men akkurat nå er det jeg som holder ut da mannen min er veldig klar på at følelsene hans er på plass og at han på ingen måte ønsker å gjøre det slutt.

Det eneste jeg tenker er bedre med å være alene er at jeg ikke lenger sårer mannen min i hverdagen. Jeg er fullstendig klar over at han går igjennom et helvete for tiden, og jeg unner han selvfølgelig ikke det.

Når det kommer til medmenneskelighet så kjenner jeg iallfall at jeg er forferdelig glad i han. Jeg unner han ikke å ha det vondt, og jeg er enig i at det er egoistisk av meg å oppføre meg som jeg gjør. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å endre på det. Først og fremst fordi jeg blir irritert på han kanskje... Han har utfordret meg ofte i det siste med å henge seg opp i enkelte ting jeg sier. Jeg føler ofte at han tar det jeg sier i verste mening, og det gjør meg irritert. Når jeg blir irritert har jeg behov for å trekke meg unna, og da er jeg veldig lite raus og hyggelig. Det er jeg klar over. Han sier selv at jeg er dårlig på krangling. Sett fra hans perspektiv syns han det skal minimalt med motstand til for å gjøre meg sur. Det har han nok rett i, særlig nå. 

Jeg er generelt en person med liten vilje. Jeg kan bli veldig motivert og overbevist, men med tiden kan jeg fort gå lei eller gi opp. Dette gjelder omtrent alt i livet bortsett fra barnet mitt. Siden forholdet har vært turbulent og vanskelig har det blitt så mye motstand for meg. I utgangspunktet er det utrolig at jeg har blitt sånn med tanke på hvor lite motstand jeg egentlig tåler. Jeg vet at jeg gir opp og at jeg egentlig har gitt opp allerede. Det er vel derfor jeg er så negativ til mannens velvilje og til parterapi. 

Det er for det første ikke noe galt i at barna er hovedmotivasjonen for å holde sammen i perioder. For meg er dette utelukkende et godt tegn. Det betyr at du er klar over konsekvensene ved et brudd og at du som mor forstår viktigheten av deres stabilitet og livslykke. Det finnes derimot et stort "Men". Merker barnet at dere krangler og at livet er trist for tiden? Hvis ja så er ikke dette særlig bra for h*n, og da må dere gjøre noe med det.

Så virker du veldig reflektert, ts. Du er klar over viktige sider ved deg selv. Du er konfliktsky og opplever deg selv som en person med liten vilje. Disse egenskapene er riktignok ikke en god kombinasjon i situasjonen du befinner deg i, men siden du er klar over det kan du faktisk prøve å gjøre noe med det. Hvilke følelser hadde du hatt hvis rollene var omvendt? Du prøver fortvilt å prate med mannen din, men han trekker seg bare unna. Han sier at han er usikker på følelsene sine og alt han klarer å gi er én og én dag der han automatisk håper på god stemning. Du vil gjerne gjøre konkrete ting for å ordne opp og/eller avdramatisere situasjonen, men du blir bare møtt med irritasjon. Du prøver å fremme dine behov, men du blir ikke hørt eller sett.

Jeg må innrømme at jeg nesten får tårer i øynene av å skrive det jeg skriver. Tenk så forferdelig dette må være å leve i for mannen din. Tenk så forferdelig det er for hvem som helst som havner i en slik situasjon! Jeg undres over hva slags styrke det bor i mannen din som fortsatt sloss for deg. Jeg håper du i det minste klarer å se at mannen din er langt i fra en patetisk, selvoppofrende tøffel uten ryggrad. Dette er en mann med stor M og med verdiene på plass.

Det er kanskje vondt for deg å lese det jeg skriver. Jeg mener ikke å være hard mot deg, men som du er klar over selv så er dette veldig ødeleggende for mannen din. Jeg påstår ikke at du går inn for å ødelegge han. Det tror jeg så absolutt ikke. Jeg tror ikke du vet hva du skal gjøre, verken med deg selv eller mannen din. Det er derfor så synd at du frem til nå ikke har vært villig til å få hjelp utenfra, og jeg håper at det jeg skriver til deg kan motivere deg til å prøve selvom du mest sannsynlig grøsser av tanken.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg ikke ønsker samlivsbrudd. Jeg har allerede vært igjennom et samlivsbrudd (uten barn involvert) og jeg er smertelig klar over at det er vanskelig. Så tenker jeg jo selvfølgelig på barnet vårt som jeg ønsker skal få beholde stabiliteten sin. Jeg tenker på mannen min ikke minst som generelt sett, minus kranglingen, er en skikkelig match på alle viktige områder i livet.

Jeg kommer i utgangspunktet fra en familie som er dårlige til å snakke sammen. Jeg har blant annet en fraværende mor som har  byttet mannfolk opptil flere ganger, og jeg ønsker på ingen måte å være som henne. Samtidig skulle man tro at moren min har tatt over kroppen min, for mine reaksjonsmønstre er like håpløse som hennes. Jeg har lyst til å endre meg selv og reaksjonene mine, men jeg vet ikke hvordan? Det er utrolig vanskelig å dra frem vilje når jeg mest av alt kjenner på håpløshet og på mange måter har gitt opp allerede.

Oppvekst og miljø definerer store deler av deg som voksen, men en voksen person er stadig i utvikling. At familien din ikke har snakketøyet i orden betyr at du i utgangspunktet er en person som syns det er vanskelig å snakke om ting. Det betyr derimot ikke at det er selve definisjonen av deg!

Har det vært ok å vite at moren din har gått fra ene mannen til den andre? Du sier at du ikke vil være som henne. Kanskje dere sliter med noen av de samme problemene? Kanskje hun også er en person som gir opp og mister troen på situasjonene hun er i? Kanskje denne krisen er din store test i livet. Her har du sjansen til å være noe annet enn moren din. Her har du sjansen til å velge annerledes enn det du bruker. Du kan oppsøke hjelp, bli utfordret på dine iboende sannheter og med dette redde forholdet ditt! For en fantastisk mulighet for deg å bevise for alt og alle at selv den mørkeste situasjon kan bli lys! Så fantastisk for mannen din som kan oppleve å få kvinnen han elsker tilbake, og for barnet ikke minst som blir skånet for de vonde konsekvensene.

Dette krever velvilje. Det er som å reise seg med en ødelagt rygg. Samtidig er det ikke umulig, og jeg håper at du klarer å se alt du har å vinne på å gå litt imot deg selv og dine umiddelbare behov for å gi opp og være alene.

Jeg vil personlig anbefale terapi. Kanskje først og fremst timer alene der du lufter situasjonen uten mannen din. Da får du mulighet til å bli vant til situasjonen uten å måtte stresse med hva mannen din kanskje sier eller hva dere ender opp med å si til hverandre. Her kan du snakke om deg selv (hvem vet, kanskje det er nok?), og du kan sammen med terapeuten lage en plan for hva du kan prøve på fremover, ev. hvordan timene alene skal utvikle seg til timer med mannen din.

Hvis parterapi er for overveldende kan du jo prøve å møte mannen din på en annen måte enn ellers. Du skriver at han trenger å høre ting i klartekst. Hvorfor ikke gi han det? Du kan for eksempel si at du trenger tid for deg selv og ønsker én kveld i uken der dere gjør noe hver for dere. Dette vil han mest sannsynlig oppleve som et konkret forslag, noe du mener kan hjelpe dere å redde forholdet. Mest sannsynlig blir han glad for å oppleve deg som konstruktiv. Du kan ev. forberede deg på en samtale med han der du forteller det du er klar over. Si at du vet han har det vanskelig og at du vet du ikke er enkel å ha med å gjøre når han konfronterer deg. Si at du gjerne vil møte han på en annen måte men trenger tid på å finne ut av hvordan. Si at du gjerne vil unngå samlivsbrudd! Tenk for en lettelse det må være for han å høre deg si disse tingene. 

Min erfaring er at nye måter å snakke på fungerer. Hvis du sier eller foreslår noe andre ikke forventer av deg så blir de som regel positivt overrasket. Da det stormet i huset med to tenåringsdøtre kunne det ofte hjelpe å foreslå noe annerledes for å skape en stund med dem der jeg kunne få i gang en samtale. Samme taktikk kan jeg bruke på gubben også, hvis hverdag og stress blir litt for mye innimellom. 

Anonymkode: 3fb89...3d5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Plager det deg at dere har kranglet mer enn du er vant til? Var kranglene skadelige eller er det noe konkret som du simpelthen ikke klarer å legge bak deg nå i ettertid? Hvis ja så si hva det er! Å nøste opp i slike problemer, uansett hvor stort eller lite det måtte være, kan være akkurat det du trenger for å klare å legge kranglene bak deg.

Nok en gang takk for dine lange og fine svar 😊

Jeg er ikke flink på å glemme en krangel, og husker nok på dem unødvendig lenge selvom grunnen til krangelen er glemt. Mannen min synes at dette er noe av det mest problematiske med meg. Han føler alltid at jeg blåser opp betydningen av krangelen, at han ikke lenger kjenner seg igjen i mine gjengivelser av det som skjedde, og at jeg stadig vender tilbake til det som om det skjedde i går. Jeg er enig i noe av det han tenker, men jeg syns generelt at ting man var i stand til å gjøre før er noe man er i stand til å gjøre igjen. En gang kranglet vi om en telefonsamtale han hadde hatt med eksen sin. Det kom frem i ettertid at hun hadde ringt han, og dette hadde han valgt å ikke fortelle meg. Litt fordi han syns det var ubehagelig og litt fordi han ikke så på det som noe viktig. For meg var dette et tillitsbrudd og noe jeg tenker han er i stand til å gjøre igjen. Jeg forstår at mannen han er til vanlig har skjønt poenget med krangelen, men at han er i stand til det samme nå som da mener jeg jo uansett.

Ellers er jeg enig i det du skriver. Jeg vet at jeg også hadde vært knust om jeg hadde vært i hans situasjon, og jeg skulle gjerne bare sagt at vi kan glemme hele greia. Innimellom har jeg lyst til akkurat det, men så kommer enda en kjip dag og jeg tenker at vi tross er alt fastlåst i et håpløst spor. 

Etter å ha lest svaret ditt gikk jeg bort til han og spurte om han syns jeg prøver hardt nok for å redde oss. Det svarte han enkelt og greit nei på. Han syns nok ikke jeg prøver nok, men jeg prøver derimot å være hyggelig mot han. Jeg gir han klemmer og kyss, og jeg sier ofte at jeg setter pris på alt han gjør for meg. Jeg føler selv at jeg prøver og jeg blir lei meg når han føler at det jeg gjør ikke er nok. Da føles det nok en gang ut som et håpløst prosjekt. Jeg er jo rett og slett for lite for han! Jeg gir han ikke det han vil ha fra en kjæreste, og da nytter det vel ikke?

Jeg skal innrømme at jeg ikke kan komme på noe mer ubehagelig enn parterapi, og jeg føler meg ganske sikker på at de ikke kan hjelpe meg uansett hva de sier. 

Anonymkode: 00e97...714

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må innrømme at jeg nesten får tårer i øynene av å skrive det jeg skriver. Tenk så forferdelig dette må være å leve i for mannen din. Tenk så forferdelig det er for hvem som helst som havner i en slik situasjon! Jeg undres over hva slags styrke det bor i mannen din som fortsatt sloss for deg. Jeg håper du i det minste klarer å se at mannen din er langt i fra en patetisk, selvoppofrende tøffel uten ryggrad. Dette er en mann med stor M og med verdiene på plass.

Jeg glemte selvfølgelig å svare på dette. Jeg syns absolutt ikke noe dårlig om mannen min. Han er mye mer enn jeg fortjener, og jeg ser ikke på han som verken svak eller patetisk. 

Anonymkode: 00e97...714

[AnonymBruker]

Høres ut som du har problemer med relasjoner fra tidligere forhold eller barndommen og nå tar mannen din støytet for dine emosjonelle problemer som du ser på som personlighet og ikke dysfunksjon. Du burde gå i terapi og løse opp disse problemene

Anonymkode: 26146...4a5

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke flink på å glemme en krangel, og husker nok på dem unødvendig lenge selvom grunnen til krangelen er glemt. Mannen min synes at dette er noe av det mest problematiske med meg. Han føler alltid at jeg blåser opp betydningen av krangelen, at han ikke lenger kjenner seg igjen i mine gjengivelser av det som skjedde, og at jeg stadig vender tilbake til det som om det skjedde i går. Jeg er enig i noe av det han tenker, men jeg syns generelt at ting man var i stand til å gjøre før er noe man er i stand til å gjøre igjen. En gang kranglet vi om en telefonsamtale han hadde hatt med eksen sin. Det kom frem i ettertid at hun hadde ringt han, og dette hadde han valgt å ikke fortelle meg. Litt fordi han syns det var ubehagelig og litt fordi han ikke så på det som noe viktig. For meg var dette et tillitsbrudd og noe jeg tenker han er i stand til å gjøre igjen. Jeg forstår at mannen han er til vanlig har skjønt poenget med krangelen, men at han er i stand til det samme nå som da mener jeg jo uansett.

Jeg kan forstå hvordan du tenker, men likevel mener jeg at det må være slitsomt for dere begge å ha det sånn. Var telefonsamtalen med eksen flere år siden, og er eksen i det hele tatt en del av hans liv? Jeg leser jo bare det du skriver, men jeg får inntrykk av at dette var lenge siden og at han tok poenget. Likevel holder du fast på at han ikke fortalte deg, noe som for meg er det samme som å stadig rive vekk bandasjen av et sår. Kan han egentlig si eller gjøre noe som endrer din oppfatning? Hvis ikke tid og hans tydelige kjærlighet til deg ikke er nok så kan han jo strengt tatt ikke løse det. Høres veldig komplisert ut...

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter å ha lest svaret ditt gikk jeg bort til han og spurte om han syns jeg prøver hardt nok for å redde oss. Det svarte han enkelt og greit nei på. Han syns nok ikke jeg prøver nok, men jeg prøver derimot å være hyggelig mot han. Jeg gir han klemmer og kyss, og jeg sier ofte at jeg setter pris på alt han gjør for meg. Jeg føler selv at jeg prøver og jeg blir lei meg når han føler at det jeg gjør ikke er nok. Da føles det nok en gang ut som et håpløst prosjekt. Jeg er jo rett og slett for lite for han! Jeg gir han ikke det han vil ha fra en kjæreste, og da nytter det vel ikke?

Det er vel ikke så overraskende at klemmer og kyss ikke er nok? Det han har å forholde seg til er en kone som sier at hun er usikker på følelsene sine, men som tillater nærhet når det passer henne. Så har dere enkelte dager som er fine sammen. Hvilke signaler sendes egentlig til mannen din? Jeg hadde iallfall blitt veldig forvirra og usikker. 

En person som vil fikse et forhold trenger konkrete, faktiske endringer. Det du gir er ikke nok fordi du ikke er tydelig med han! Om mannen min hadde sagt at han er usikker på oss og like etterpå invitert meg i armkroken hans hadde jeg blitt veldig forvirra. Hans usikkerhet hadde gjort meg veldig oppmerksom på alle hans signaler, både positive og negative. En invitasjon til kos hadde gjort meg glad men likevel fått meg til å lure på om usikkerheten egentlig stikker så dypt, eller om kosen var uten betydning. Uten tydelighet spiller du nærmest et spill med han og hans følelser, og etter et halvt år er det vel strengt tatt på tide å ta et tydelig standpunkt. 

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal innrømme at jeg ikke kan komme på noe mer ubehagelig enn parterapi, og jeg føler meg ganske sikker på at de ikke kan hjelpe meg uansett hva de sier. 

Snakk om å undervurdere profesjonen til folk! Samtlige jeg kjenner som har oppsøkt parterapi er overrasket over mye det hjalp. Jeg kjenner faktisk at jeg ble litt provosert av kommentaren din, og sier meg enig i kommentarene som oppfordrer deg til å fine ut av eget følelsesliv.

Det er mulig du tenker at mannen din ikke er verdt det, men en dag kommer barna dine til å bli store, og noe av det flotteste du kan tilføre dine større, snart voksne barn er gode samtaler som bygger tillit. Samtaler der du kan lytte og gi råd uten å virke verken nedlatende eller uforstående. 

Jeg syns det er oppsiktsvekkende at du ikke unner mannen din mer enn du gjør. Det er for meg ganske utrolig at man velger å tviholde på egne mangler istedenfor å være såpass til kone og mor at man er villig til å vandre i ukjent terreng.

Anonymkode: 3fb89...3d5

[AnonymBruker]

Han har ikke kontakt med eksen. Det er hvertfall det han sier, og etter 4 år har jeg vel begynt å tro på han. Han har løyet om kontakt med henne tidligere i forholdet. Det er en dårlig egenskap han har. Når jeg konfronterer han om enkelte ting prøver han å ljuge istedenfor å si det som det er. Et par ganger har han scrollet igjennom meldingene på mobilen min. Jeg så endringer på telefonen og skjønte at han hadde vært inne på den, og han reagerte ved å ljuge først for så å innrømme alt litt senere. Siden dette har skjedd mer enn en gang så har det gjort noe med min tillit til han. Hvorfor skal han ikke ta en hvit løgn i fremtiden når han allerede har gjort det opptil flere ganger? Dette er helt enkelt en konsekvens av valgene hans, og det får han ikke endret på. 

Mannen min får usikre signaler fordi jeg er usikker selv. Jeg skulle mer enn gjerne våknet opp en dag og sagt at all usikkerhet skal elimineres mellom oss. Ofte tenker jeg at det er selve usikkerheten som kommer i veien for de fine dagene som vi begge ønsker å beholde. Samtidig klarer jeg ikke å legge godviljen til, eller late som at alt er bra. Hvorfor det stopper opp vet jeg ikke. Det er veldig følelsesstyrt, og jeg er ikke den som overstyrer med fornuft når følelsene blir for sterke.

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det er oppsiktsvekkende at du ikke unner mannen din mer enn du gjør. Det er for meg ganske utrolig at man velger å tviholde på egne mangler istedenfor å være såpass til kone og mor at man er villig til å vandre i ukjent terreng.

Denne setningen gjorde litt inntrykk. Du har faktisk helt rett i at jeg tviholder på egne mangler. Jeg vet at det er best for min egen del å unngå parterapi, men jeg forstår at både mannen min og barnet vårt fortjener den innsatsen fra meg. Takk for din ærlighet selvom det svir litt. 

Jeg har faktisk noen spørsmål til deg... Du har i en tidligere kommentar skrevet at du i hele to år ikke elsket mannen din, men at dere likevel kom dere igjennom det uten å gå fra hverandre. Kan du si helt konkret hva dere gjorde for å redde forholdet, og var det ikke vondt for deg å kjenne på at du faktisk ikke elsket mannen over så lang tid?

Anonymkode: 00e97...714

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Han har ikke kontakt med eksen. Det er hvertfall det han sier, og etter 4 år har jeg vel begynt å tro på han. Han har løyet om kontakt med henne tidligere i forholdet. Det er en dårlig egenskap han har. Når jeg konfronterer han om enkelte ting prøver han å ljuge istedenfor å si det som det er. Et par ganger har han scrollet igjennom meldingene på mobilen min. Jeg så endringer på telefonen og skjønte at han hadde vært inne på den, og han reagerte ved å ljuge først for så å innrømme alt litt senere. Siden dette har skjedd mer enn en gang så har det gjort noe med min tillit til han. Hvorfor skal han ikke ta en hvit løgn i fremtiden når han allerede har gjort det opptil flere ganger? Dette er helt enkelt en konsekvens av valgene hans, og det får han ikke endret på. 

Akkurat dette med hvite løgner tenker jeg at vi alle reagerer ulikt på. Personlig hadde jeg ikke tatt på vei for disse (i mine øyne) små tingene. At han ljuger før han innrømmer tenker jeg på som en menneskelig svikt enn noe annet. Han syns sikkert det var skikkelig flaut å bli tatt på fersken og prøvde å unngå trøbbel. Det positive er at han innrømte til slutt. Det betyr vel noe? Jeg forstår at kontakt med eks og sjekking av mobil er ekle ting å måtte forholde seg til. Det skulle bare mangle at du sa i fra for jeg hadde selv likt å ha en viss oversikt. Jeg lurer på om det fortsatt er et problem?

Gubben tar ofte "en hvit en" når det kommer til gjøremål. Jeg spør om han har gjort noe og han sier ja. Så kan det vise seg at han likevel ikke har gjort det, eller ment å gjøre det senere enn da jeg spurte. Det kan selvfølgelig være irriterende, men helt ærlig må jeg bare le litt av han. Han syns jeg er masete men orker ikke å si noe. Han sier bare ja så kjerringa kan roe seg 😂 Sånne småting orker jeg ikke å bry hodet mitt med. Hvis jeg skulle brydd meg om alle de rare småtingene som mannen min gjør og sier... da hadde jeg fått meg en ny hobby med hodepine inkludert.

Så lenge dagene går uten større avvik føler jeg meg både rolig og trygg. Det er mitt bevis på at jeg kan stole på han. Vi har for all del hatt våre runder med saker vi har blitt nødt til å enes om. Jeg vil blant annet høre fra han når han er på reise. I starten kunne det gå både en og to dager uten å høre fra han, men nå ringer han alltid før han legger seg. Denne tryggheten setter jeg pris på og da føler jeg at jeg vet hvor jeg har han. Han liker for eksempel ikke at jeg bruker lang tid på mobilen, noe jeg har en tendens til å gjøre. Han vil gjerne inkluderes ved at jeg innimellom forteller han hvem jeg skriver med, eller hva jeg leser om. Dette er noen enkle regler oss imellom som dekker behovene våre for trygghet og følelsen av å være inkludert.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har faktisk noen spørsmål til deg... Du har i en tidligere kommentar skrevet at du i hele to år ikke elsket mannen din, men at dere likevel kom dere igjennom det uten å gå fra hverandre. Kan du si helt konkret hva dere gjorde for å redde forholdet, og var det ikke vondt for deg å kjenne på at du faktisk ikke elsket mannen over så lang tid?

Tenåringstiden var en tøff tid for oss, og mannen min var ikke spesielt flink til å forstå seg på eldstedattera mi. Som regel syntes jeg at han var alt for rigid og urettferdig, og han likte ikke at jeg konfronterte han eller sa i fra. Det var uten tvil en utfordring for forholdet vårt. Jeg kjente på oppgitthet og hadde til og med perioder der jeg brast ut i gråt, men det var aldri et alternativ for meg at det skulle bli slutt! Det var tungt men ikke uoverkommelig, og en kjent problemstilling i mange familier. Vi gjorde så godt vi kunne og det var heller ikke slik at det var dårlig hver eneste dag i to år. 

Jeg er ikke typen som ser etter noe nytt eller annerledes når ting ikke fungerer. Jeg vil mye heller fikse det jeg har. Et brudd hadde aldri hjulpet oss eller vært et godt alternativ! Jeg var istedenfor veldig tydelig på egne ønsker og behov. Jeg kunne for eksempel si at jeg trengte tid alene med datteren min. Da måtte han rett og slett ut av huset. Jeg var også litt oftere ute av huset og gjorde egne ting. På denne måten fikk jeg overskudd og følte meg bra istedenfor å sitte hjemme og lure på når neste uenighet skulle oppstå.

Å vite hva jeg trenger og hva som hjelper meg å holde beina (og følelsene) planta på jorda er noe jeg har jobbet mye med. Jeg ble som sagt knust da eksen forlot meg, og skilsmissen ble for meg en livskrise. Jeg hadde et veldig ubevisst forhold til egne følelser og behov på den tiden og trengte hjelp til å lære meg selv å kjenne. Det var helt forferdelig å kjenne at følelsene ble overveldende og vanskelige å håndtere. Jeg gikk i panikkmodus og følte at dette gikk utover fornuften min og min tilstedeværelse som mor. Heldigvis kontaktet jeg familievernkontoret samme dagen da bruddet var et faktum, og jeg fikk fortsette med timer alene i en lang periode etterpå. 

Avdramatisering er et viktig stikkord for meg. I de to utfordrende årene våre var det deilig den dagen jeg sa til venninna mi at følelsene for mannen min hadde fått seg en knekk etter å ha innsett at han ikke er noe særlig til tenåringsfar. Jeg anerkjente følelsene mine med lot det være med det. Følelsene svinger jo så mye uansett så fornuften må faktisk overstyre når man går igjennom en krise. Å tilegne de manglende følelsene mine for mye viktighet hadde høyst sannsynlig satt i gang mange vonde tanker og spørsmål... Man skal da ikke leve i et ekteskap uten å elske mannen sin? Jeg kan ikke akseptere at han oppfører seg sånn mot dattera mi! Jeg elsker han ikke lenger og nå føles alt så uutholdelig... Nå drodler jeg bare, men disse tankene hadde gjort ting veldig komplisert for meg. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig følelsesstyrt, og jeg er ikke den som overstyrer med fornuft når følelsene blir for sterke.

Hva kan du gjøre når følelsene blir for sterke? Har du noen tiltak som du gjør allerede? Jeg kan gjerne komme med noen tips!

Jeg er selvfølgelig ikke ovenpå hele tiden, men jeg har visse "greier" som jeg vedlikeholder for å ha det jevnt over fint i hverdagen. Jeg er ikke særlig hyggelig uten frokost. Alle koselige samtaler må starte etter jeg har fått i meg mat og kaffe, og sånn er det bare. Jeg er heller ikke så hyggelig om hele dagen går til tv-titting og inaktivitet. Jeg må gjøre noe, og hvis jeg ikke har noen åpenbare prosjekter hjemme går jeg meg gjerne en tur. For noen år siden skaffet vi oss en hund og det har vært veldig ok for min del. Den tvinger meg ut og det er lille barnet vårt som vi begge gir oppmerksomhet og bryr oss om. Jeg liker også når gubben og jeg går turer sammen, eller logger oss av skjermer og duppeditter. Da koser vi oss med gode samtaler, eller i total stillhet i hver vår ende av sofaen med bok og et glass vin.

I tillegg til rutiner har jeg lært meg å sette pris på de nære ting. Det er en klisjé men likevel så viktig å huske på, og noe man er nødt til å minne seg på. Hverdagsliv og stress gjør at vi glemmer å sette pris på oss selv og de rundt oss. Det føles som en selvfølgelighet, men med alt som skjer så er det lett å glemme. Mannen kom nettopp ut av kjøkkenet med kveldsmaten sin. Han hadde ordnet en kopp med te til meg men ingen kveldsmat. Jeg sier takk og tenker bevisst inni meg at det ble jeg glad for. Det tar meg et millisekund å tenke det, men det er det dødsviktig millisekund! Det hjelper meg å ikke ta gubben for gitt. 

Jeg aner ikke om disse svarene er til hjelp, og det ble kanskje mye mer å lese enn du hadde håpet på 😂Kanskje dette med avdramatisering kan være viktig for deg å tenke på? Det er ikke annet enn logisk at den uttalte usikkerheten dere imellom avbryter de fine dagene deres. Følelsene til dere begge er i høyspenn og det hjelper ikke noen av dere.

Jeg fikk mye hjelp av terapi og håper at du kommer frem til at det er verdt å prøve. Samtidig skal jeg ikke påstå at terapi er for alle. Jeg er helt sikker på at man kan finne ut av mange ting selv også hvis man går inn for å være konstruktiv. Kanskje det kan være fint å legge godviljen til? Kanskje du kan si til mannen din at dere skal glemme usikkerheten og heller fokusere på en trivelig sommerferie. Det vil jeg ikke si er å ljuge til seg selv. Der er mer et bevisst valg basert på fornuft for å ta vekk noe av "trykket". Når du likevel er usikker må da et sånt type tiltak hjelpe? Kanskje en vedvarende, fin periode er det som skal til for å vekke følelsene dine igjen!

Gubben har lest igjennom tråden og sier at ingen er tjent med usikkerhet. Sett fra hans perspektiv er det lurest å hjelpe hverandre å være den beste versjonen av seg selv. Ha fokus fremover og ikke lage humper i veien ved å fokusere for mye på ting som har skjedd før og hverandres mangler. Hele poenget, sier han, er jo å redde forholdet og dermed få en ny start. Dette må jeg si meg enig i!

Anonymkode: 3fb89...3d5