Mest dårlig samvittighet for eldste eller yngste søsken?

[AnonymBruker]

Du som har to eller flere barn. Hvilket barn har du mest dårlig samvittighet for? Det eldste barnet som får sin verden snudd opp ned, må takle sjalusi og plutselig må dele foreldrenes oppmerksomhet? Eller det yngste barnet som totalt sett får mindre oppmerksomhet, må vente mer, etc?

Tenker du at fordelene ved å ha søsken, veier opp for ulempene? 

Anonymkode: 29367...acf

[AnonymBruker]

Min erfaring er at barnet som krever mest/har flest utfordringer også får mest oppmerksomhet. Spiller ingen rolle om barnet er yngst eller eldst.

Anonymkode: d6127...c95

[AnonymBruker]

Nå er det jo ikke gitt at søsken blir sjalu eller reagerer veldig på å få en baby i hus, for noen går overgangen ganske greit. Hadde ikke dårlig samvittighet for noen av dem, jeg var obs på å inkludere storebror i det meste og så sant jeg ikke måtte amme byttet gjerne jeg og far på, så tok far babyen og jeg gjorde noe sammen storebror bare jeg og han. Man må være litt i forkant, forberede dem best mulig og gi storesøsken tid selv om man har fått en baby igjen. 

Anonymkode: f2b37...352

[AnonymBruker]

Tenker at fordelen ved søsken absolutt veier opp for ulempene. De er så utrolig glade i hverandre og har så mye gøy sammen!

Jeg har ikke dårlig samvittighet for noen, for jeg synes vi følger alle godt opp. Men jeg har er ekstra øye med hun i midten, siden jeg vet det er den mellomste som har en tendens til å føle seg oversett. 

Anonymkode: e93e1...ba2

[AnonymBruker]

I vår familie var det mellomste som ble behandlet best, for alle trippet rundt ham og passet på at han. Personligheten hans var ekstremt selvsentrert. «Det er ikke lett å være meg, jeg er jo dritten i midten!» uttalte han en gang. Noe av det mest komiske jeg har hørt av et menneske som opplevde utrolig lite motgang inntil det øyeblikket. 

Anonymkode: bf876...3ef

[Vera Vinge]

Jeg har faktisk aldri hatt dårlig samvittighet for noen av barna ut fra at de får mindre oppmerksomhet mtp hvor de er i søskenflokken. Jeg ser på det å få søsken som en berikelse, og barna mine er også utrolig kjærlige mot hverandre og opptatt av hverandre, og har faktisk aldri vist søskensjalusi (annet enn at de selvsagt kan føle at enkelte ting er urettferdig og sånt). Jeg føler selv at vi har vært oppmerksom på den eldste, den i midten og den yngste hele veien. Og så har jeg også i bakhodet at en del syns det er vanskelig å være i midten, men som en over her, har jeg også sett eksempler på at den i midten får ekstra mye oppmerksomhet og lite krav som en kompensasjon for at det skal være så vanskelig å være i midten, hvor de har endt opp med å føle at verden er urettferdig og at de alltid fikk minst (selv om saken antakelig var motsatt). Så prøver å tenke på det med vår midterste. 

Det jeg har hatt mer dårlig samvittighet for er at det eldste barnet har en mer "krevende" personlighet enn den mellomste (de er ganske tette i alder), noe som dessverre i perioder har ført til mer irettesettelse og negativ oppmerksomhet mot ham. Og det merker jo han, at han får mer negativt tilsnakk enn broren, når han har disse raptusene sine mer hyper oppførsel eller sinneutbrudd. Mens barn nr to er mye roligere og mer harmonisk, noe som fører til at det er veldig sjelden vi hever stemmen overfor ham. Og så kan jeg få litt dårlig samvittighet overfor ham når storebroren krever en del oppmerksomhet, og det samme med lillebror som bare er 2 år. 

Så den dårlige samvittigheten jeg har overfor barna handler mer om disse tingene som handler om personlighet enn akkurat hvor de er i søskenflokken. Sånn generelt tenker jeg at barn flest ikke trenger massevis av alenetid med foreldrene og at det er synd på barn som har søsken, tvert i mot.