Sliter sånn med dårlig samvittighet etter skilsmisse

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra mannen min i fjor, etter å ha vurdert det i mange år. Jeg hadde ingen følelser igjen for han, samlivet hadde ikke blitt tatt vare på fra noens side. Jeg hadde mange depresjoner og følte meg fanget. Mye krangling og dårlig kommunikasjon...men ikke noe vold, utroskap eller noe sånt. 
 

I ettertid har jeg lurt på om det var riktig. Jeg personlig har ikke angret, har ikke savnet mannen i det hele tatt som kjæreste. Men det svir skikkelig når jeg ser barna. Spesielt den yngste på 6 år, som før var så glad hele tiden. Nå er hun ofte trist, snakker mye om døden... Jeg har det helt forferdelig. Kanskje burde jeg ha «ofret» meg, blitt i et dårlig og kjærlighetsløst ekteskap for barna? De merket ikke mye til kranglingen og hadde det fint egentlig. Vurderer nå å gå tilbake til mannen, selv om det ikke er han jeg savner.

Anonymkode: 75ff0...608

[AnonymBruker]

Nei, bare nei... ikke gjør det. 

Anonymkode: ff4ef...1ae

[AnonymBruker]

Du skal ikke være sammen med en du ikke elsker. Barna vil også merke den dårlige stemningen, og få med seg kranglingen.

Men dere bør ta tak i at 6-åringen kanskje ikke har det bra.

Anonymkode: 1561c...934

[AnonymBruker]

Jeg har ikke svar på spørsmålet ditt.

 

Men jeg synes det er flott at du reflekterer over barnas beste og vurderer å sette dine egne behov til side. Det er sterke stemmer som hevder at foreldre må ta vare på seg selv og realisere seg selv. Det er sjelden jeg hører noen som reelt sett argumenterer for å sette barna først, også når det ikke er sammenfallende med hva en selv vil. Jeg tror mange i praksis handler slik at de setter barna først. Men i den offentlige debatten er det nærmest fy fy å si høyt at man ofrer seg for barna.

Definisjonen på en helt, etter min mening, er noen som setter hensynet til seg selv til side, tar en for laget, ofrer seg. Hvis noen ofrer seg for jobben, fedrelandet elller hva det måtte være, så er det greit. Det å ofre seg for barna sine er liksom ikke helt innafor i mange kretser.

Anonymkode: 64662...4f1

[AnonymBruker]

Takk for et fint innlegg fra noen som faktisk har tatt steget og gått. 

Jeg kjenner meg selv igjen her og vurderer sterkt å gå, men pga barnet som elsker å være med oss begge, hun er tre år og sier faktisk mamma og pappa sammen, alle tre, så blir det vanskelig for meg. Mannen min elsker meg, men jeg sliter.. Vi har det bedre nå, men jeg er usikker på følelsene.. 

 

Anonymkode: 54003...80a

[AnonymBruker]

hva med å feriere litt sammen med eksen din, som en familie? be han på søndagsmiddager av og til? da får dere tid sammen som familie, men uten at du går tilbake. hvis ingen av dere har fått(får i nærmeste fremtid), kan det bli bra for store og små? litt som en fin overgangsperiode

Anonymkode: 9d439...e49

[AnonymBruker]

*ny kjæreste

Anonymkode: 9d439...e49

[911]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk fra mannen min i fjor, etter å ha vurdert det i mange år. Jeg hadde ingen følelser igjen for han, samlivet hadde ikke blitt tatt vare på fra noens side. Jeg hadde mange depresjoner og følte meg fanget. Mye krangling og dårlig kommunikasjon...men ikke noe vold, utroskap eller noe sånt. 
 

I ettertid har jeg lurt på om det var riktig. Jeg personlig har ikke angret, har ikke savnet mannen i det hele tatt som kjæreste. Men det svir skikkelig når jeg ser barna. Spesielt den yngste på 6 år, som før var så glad hele tiden. Nå er hun ofte trist, snakker mye om døden... Jeg har det helt forferdelig. Kanskje burde jeg ha «ofret» meg, blitt i et dårlig og kjærlighetsløst ekteskap for barna? De merket ikke mye til kranglingen og hadde det fint egentlig. Vurderer nå å gå tilbake til mannen, selv om det ikke er han jeg savner.

Anonymkode: 75ff0...608

Så du tror han vil ha deg tilbake som "kjæreste" nå som du har sagt at du har mistet alt av følelser for han? 
Tilbring litt tid sammen med barna for deres skyld som flere foreslår, men at dere kan bli noe annet enn "venner" tror jeg blir vanskelig. Det er svært viktig at den minste blir tatt godt vare på. H*n er såpass gammel at h*n kan sette ord på følelser og tanker så det burde være mulig å løse dette problemet, kanskje med hjelp fra profesjonelle folk.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

hva med å feriere litt sammen med eksen din, som en familie? be han på søndagsmiddager av og til? da får dere tid sammen som familie, men uten at du går tilbake. hvis ingen av dere har fått(får i nærmeste fremtid), kan det bli bra for store og små? litt som en fin overgangsperiode

Anonymkode: 9d439...e49

Støtter dette forslaget. Og hvem vet, kanskje det er dette som skal til for at du får tilbake følelsene for mannen. Mange som finner tilbake til hverandre igjen etter en skilsmisse får et mye bedre forhold. Disse har også en særdeles lav skilsmisserate, bare 2% går fra hverandre igjen etter å ha funnet tilbake til hverandre. Støtter deg også i å ha barnas beste i tankene, og vurdere å sette egne behov til side. Det er hva alle foreldre bør gjøre, barna først og så selvrealisering

Anonymkode: 1300f...40c