Flytte fra voksent barn?

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om min familie og min oppvekst i Finnmark ☹ Jeg var i samme kategori som de yngste barna dine, og priser meg lykkelig for at mamma tok til vett og flyttet med oss. Vi var tre søsken som dro, og flyttet til samme by som broren min sørpå. 

Vi fikk et nytt liv, mamma fikk oppleve noe annet enn å kun overleve livet, og vi fikk muligheter vi aldri kunne fått ellers. Vi flyttet rett før sommerferien og startet opp på skole på høsten. 

Anonymkode: ba425...f04

[AnonymBruker]

Legger til at de to andre søsknene mine kom også flyttende etter noen år, og bor nå i samme del av landet, men ikke i samme by. Holdt kontakten hele veien før de flyttet. 

Anonymkode: ba425...f04

[AnonymBruker]

Du må tenke på de yngste også. De lider hver ENESTE dag på skolen. Anne er en voksen kvinne og må ta ansvar for eget liv. Du kan ikke leve og ånde for henne, og la dine yngste lide. Du har 4 barn, ikke et. Du sier at Anne ikke kan flytte på grunn av avstanden, men med en avstand på 17 timer så kan kvinnen ta fly og pendle til samværet. Om det kun er snakk om noen timer nå og da uansett så er det jo ikke noe stress. Anne kan flytte sammen med dere, dersom hun ønsker. Og igjen, dette er en voksen kvinne som det er snakk om og ikke et lite barn.

Anonymkode: 4a8fb...312

[Pia Sofia]

6 timer siden, Brunello skrev:

Vil eldste at du flytter etter henne? Eller er hun fornøyd men å ha fått et nytt liv et annet sted uten sin disfunksjonelle familie.

Men det er jo over nå, pappaen er ute av huset og har besøksforbud! Tipper det vil bli fint for henne å se at de andre blomstrer opp. 

Jeg ville ha flyttet, dere trenger jo sårt å begynne på nytt, lage dere et godt liv! 

Anne er voksen, hun kan både besøkes og komme på besøk og dere kan snakkes ofte på tlf. 

 

[regine]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må tenke på de yngste også. De lider hver ENESTE dag på skolen. Anne er en voksen kvinne og må ta ansvar for eget liv. Du kan ikke leve og ånde for henne, og la dine yngste lide. Du har 4 barn, ikke et. Du sier at Anne ikke kan flytte på grunn av avstanden, men med en avstand på 17 timer så kan kvinnen ta fly og pendle til samværet. Om det kun er snakk om noen timer nå og da uansett så er det jo ikke noe stress. Anne kan flytte sammen med dere, dersom hun ønsker. Og igjen, dette er en voksen kvinne som det er snakk om og ikke et lite barn.

Anonymkode: 4a8fb...312

Dette.

Det kan også tenkes at fordi du bor der du bor, blir du en "krykke" for Anne, slik at hun ikke får orden på livet sitt fordi hun ikke trenger det, du er jo der for henne hele veien. Kanskje at du røsker litt opp i det hele i praksis også hjelper henne? De yngre barna dine fortjener en sjanse og en ny start, for meg blir det helt feil at hensynet til 1 voksent barn skal trumfe det. 

[Gjest WhisperingWind]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det vært ferdig snakket hadde man ikke fått ulike svar. 

Anonymkode: 37492...aa5

For min del hadde det vært ferdig snakket.

[Brunello]

4 timer siden, Pia Sofia skrev:

Men det er jo over nå, pappaen er ute av huset og har besøksforbud! Tipper det vil bli fint for henne å se at de andre blomstrer opp. 

Jeg ville ha flyttet, dere trenger jo sårt å begynne på nytt, lage dere et godt liv! 

Anne er voksen, hun kan både besøkes og komme på besøk og dere kan snakkes ofte på tlf. 

 

Hva vet du om TS? Greit nok at mannen er borte, men det er ikke gitt at datteren ønsker mor i nabolaget av den grunn.

[Mumsmums]

Jeg tenker: Anne sitt beste på den ene siden og ditt, dine to hjemmeboende barn, dine to barnebarn du kan få god kontakt med og din eldste datter på den andre siden. 

Hva tjener du mest på? 

 

[Mumsmums]

Kan ikke Anne flytte pga samvær noen timer pr måned, med barn hun ikke ønsker omsorg for?

Det er den tåpeligste unnskyldningem jeg har hørt. Da kan hun bare bli boende. 

Men er det flere grunner ril at hun ikke kan flytte blir det noe annet. Føler det mangler litt info her angående Anne.

[AnonymBruker]

Ts her. ( Uff ser det ble veldig langt dette, takk om noen har innspill på dette.)

Jeg snakket med alle barna mine i går, Anne kom på besøk å vi hadde eldste på FaceTime.  

De to yngste ble veldig glad når veldig glad når jeg sa jeg hadde tenkt litt på å flytte til der eldste bor.  De har jo vært der på besøk og syns det et veldig trivelig sted.  Og minsten hadde veldig lyst siden han og mannen til eldste kommer så godt overens. Mannen hennes er bare 14 år eldre, men minsten ser på han som en slags farsfigur eller storebror. Ynste datter ble ville også, da hun om to år vil begynne på universitet, og det er så mange muligheter her. Og da kan hun gå samme sted som eldste når hun gikk på universitet.

Anne ble ikke så glad da hun ikke vil flytte.  Hun syns det er dårlig gjort om vi flytter siden hun trenger meg.  Hun vil ikke flytte fra de få vennene hun har, barnet sitt, jobben sin, psykologen og støttekontakten hun har god kjemi med.  Og hun sier hun føler jeg skylder henne støtte siden det er min feil at hun sliter siden jeg ikke gikk fra pappaen deres lenge før. Noe jeg også egentlig er enig med, og det er derfor dette er så vanskelig.  Men det er også min feil at eldste også sliter, hun hadde det noe verre da hun ikke var mannen mins biologiske datter. Så han var noe verre med henne, og hun slet veldig fra ung alder, og fikk feil diagnose som barn (adhd) noe som vistnok er vanlig for de som egentlig er bipolare.  Og hennes og mannen min sin sykdom kolliderte ofte.

Eldste ser positivt på en måte at vi flytter ned til samme sted som henne.  Men hun mener det kan bli veldig økonomisk belastende for meg å flytte, og at jeg må tenke på det praktiske også.  Og at jeg må tenke ekstra på Anne i denne situasjonen.  Men at hun og mannen har snakket litt om at de to yngste kan komme å bo hos dem om de har lyst.  De har nok plass til begge skal få eget rom og en egen loftstue. Og at jeg ikke trenger tenke på det økonomiske da de har råd nok til å betale for dem.  Slik kan jeg spare masse penger til å kunne flytte ned etterhvert.  Og de kan sponse noen helgeturer i ny og ned for meg i mellomtiden (De har betalt mesteparten av utgiftene de gangene vi har besøkt dem tidligere).

Jeg syns det er litt flaut og ekkelt at et av barna mine skal betale for å fø på søsknene sine.  Men de har lyst, de har ønsket å være fosterhjem, men pga diagnosen til eldste har det vært vanskelig.

De yngste ble veldig glad og ønsker veldig å flytte til eldste.  Men føler skam over å la dem få lov.  Men jeg vet de vil ha det godt der. Eldste er veldig omsorgsfull og god med søskene sine.  Det hente da hun var yngre hun tok på seg skyld for søskenes uhell slik at pappaen ikke skulle straffe de små, men henne.  Så det forbauser meg ikke at hun vil gjøre dette for dem, hun vet jo at de yngste ikke har det greit på skolen og at de ikke trives i byen.

Og da kunne Anne også få litt ekstra tid med meg før jeg også flytter og kanskje Anne blir klar for å være mer selvstendig.

På en måte ble det både lettere og vanskeligere etter dette tilbudet. Jeg kommer til å savne de yngste så hjerte mitt blør om jeg ikke ser dem hver dag, men det blir kanskje best for dem?  Og jeg har ikke vært så flink til å gjøre det beste for barn mine i oppveksten deres, så kanskje det er på tide å gjøre det, selv om det er vondt. 

 

Anonymkode: 80c61...7b5

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig altså,  men du kan ikke leve livet for Anne. Hun er en voksen dame. Du kunne teoretisk dødd, og hun måtte klare seg.

De yngre barna derimot, de trenger deg! Det er kjempesnilt av henne å tilby å være fosterhjem, men vet hun egentlig hva hun sier ja til?  Og med bipolar i tillegg høres det litt mye ut.

Tenk hvilken gave det er for de yngste å ha både seg og storesøster som ressurs?

Anonymkode: bea54...e3a

[Gjest WhisperingWind]

At du var fanget i et dårlig ekteskap og det gikk utover Anne er jo en tragedie. Men du kan ikke la det stoppe deg i å være en god mor for de barna du har i dag. 
 

Det at Anne bruker fortiden mot deg er ren manipulasjon. Hun er voksen og hun må faktisk ta ansvar for eget liv. Jeg kommer selv fra en jævlig barndom der mor sviktet meg på alle plan. Jeg var en kasteball i systemet og jeg har all rett til å være bitter og sint på alle som lot meg seile min egen båt fra jeg ble født.

Men til syvende og sist så er det mitt liv og jeg må ta ansvar for det. Så jeg tilga. Jeg tilga alt og alle. Det betyr ikke at jeg sa det til dem eller har noen av dem i livet mitt lenger. Å tilgi handler om legge smerten og sinnet bak seg så man kan leve i nuet og se fremover. 
 

Jeg hadde aldri, under noen omstendigheter forlatt barna mine som ikke er myndig om jeg visste at jeg var en god omsorgsperson. 
 

Så da er det virkelige og harde spørsmålet: Er du en god mor og omsorgsperson for barna dine i dag?

Om ja. Da flytter du med dem.

Hvis nei, du lar dem flytte til datteren din.

[AnonymBruker]

Anne høres veldig manipulerende og egoistisk ut som ønsker at dere blir fordi hun trenger deg på bekostning av de to yngste. Jeg hadde nok valgt å ta vare på de to yngste og flyttet. Så får Anne som er voksen bestemme om hun vil bli boende eller flytte etter. Tenker også at eldste datteren din vil ha bedre innvirkning på de to yngste enn Anne siden det virker som hun sliter veldig. 

Anonymkode: cea8e...66f

[Gjest Albbas]

Det hadde vært litt lettere om vi visste alder på de hjemmeboende barna. 

Jeg har selv vokst opp en liten plass langt fra nærmeste by, og vet veldig godt at det ikke er så lett for barn å starte på nytt etter mobbing eller psykisk belastning uten å faktisk flytte. Det er VELDIG vanskelig, for stempelet vil følge dem for alltid. Så jeg forstår godt barnas behov for å flytte, og syns du bør prioritere dem fremfor voksen datter. 

Kanskje er det en ok løsning at de minste flytter uten deg til sin søster, det er ikke en så uvanlig løsning det. Da jeg var 16 ville min storesøster gjeeerne ha meg bort til seg, men jeg fikk dessverre ikke skoleplass (jeg hadde en god barndom altså). 

Men dere må jo se realistisk på det også. Hvorfor skal din datter forsørge søsknene sine, hvorfor skal ikke du betale for dem hvis de flytter? Hun som skal studere bør kanskje belage seg på hybel etter hvert. Og eldste er bipolar?? Helt ærlig, er det gjennomførbart for henne å ha ansvar for sine søsken som også sliter med sitt? 

Jeg kan forstå Anne sitt argument om at du skylder henne å bli, men samtidig skylder du de minste også mye - og de trenger det mer! Anne er voksen. Anne må ta ansvar for seg og hvor lang tid av livet ditt skal du bruke på å tilrettelegge for henne? Skal du aldri komme deg videre? Det er en viktig diskusjon dere må ta. Sånn sett kan det være lurt at de andre to flytter først ja. Men dere må være realistiske, både økonomisk og helsemessig mtp eldste sin sykdom. 

[Gjest Jon Are]

Dette er vanskelig. Kan det på noen måte være litt positivt at du flytter fra Anne  og alt henne stå litt på egne ben? Prøver å høre om hun kan få hjelp i kommunen? 

[AnonymBruker]

Det er fælt å bli mobbet, det er veldig ødeleggende... flytt!

Anonymkode: 96604...79d

[regine]

Etter det siste innlegget ditt, TS, så syns jeg vel egentlig at det blir enda enklere å se at dere må flytte. Sender du de yngste til sin storesøster lar du deg presse av Anne til å fortsette i samme spor. Både for deg og for henne høres det ut som en dårlig løsning. Eldste er selvsagt snill som sier de yngre søsknene kan bo hos henne, men da abdiserer jo du fullstendig som voksenperson i alle dine barns liv. 

Det høres også ut som om du burde gjøre noen grep med økonomien din, du har faktisk to barn du fortsatt skal forsørge noen år og å overlate dette til eldste datter er for meg temmelig egoistisk. 

For - i bunn og grunn prioriterer du Anne over alle de tre andre hvis du lar de yngre flytte til storesøster og bli forsørget av henne, mens du blir boende der du er for en voksen datter. 

Det er mye som høres dysfunksjonelt ut i familien og du viderefører jo bare det ved å la Anne være den som får all oppmerksomheten, mens du overlater de andre til seg selv. Sånn sett gjør jo bare storesøster som du sier hun alltid har gjort: beskytter småsøsknene mot foreldrene, tar selv på seg et ansvar som hun egentlig ikke skal ha. 

Du burde heller ta med deg de yngste og flytte dit storesøster bor, for at de tre kan få et godt forhold uten at storesøster skal måtte ta på seg en foreldrerolle og forsørgerrolle overfor dem. Da kan jo du for en gangs skyld være forelder for alle tre, og kanskje i noen grad også bestemor for den eldstes barn. Da vil du fylle den rollen du skal, og ikke overlate den til eldste barnet som du vel egentlig har pleid å gjøre. Hennes forslag om at de yngste kan bo hos henne kommer vel av det samme, hun VET at hun må ta ansvar, fordi du selv ikke evner å gjøre det. Du prioriterer bort tre av dine fire barn, for å være krykke for det fjerde. 

[AnonymBruker]

Stakkars Anne det er vel det barnet som trenger deg mest.

Anonymkode: 58bbf...83c

[AnonymBruker]

Behovet til de to som ikke er myndige bør absolutt veie tyngst. Ytrer de et sterkt ønske om å flytte til samme by som eldstesøster? Hvis ja, så tenker jeg at du bør gjøre det. Med Anne får du bare finne en annen løsning. Jeg kan ikke skjønne at hun er så bundet til stedet dere bor nå hvis hun bare ser barnet sitt noen timer i måneden. Hun kan pendle for å se det. Eventuelt kan hun pendle mellom nåværende hjemsted og ditt nye hjem når hun føler for det. Ellers regner jeg med at du selvsagt er tilgjengelig for henne på telefonen. 

Anonymkode: 6bf8f...4e9

[AnonymBruker]

Så du mener det er rett at Anne skal dra ned en hel familie?
For å være rett frem, uten å ha all kortene så kan trå feil. Men Anne burde vokse opp og ta litt ansvar for eget liv. Er hun psykisk syk så må hun skaffe seg hjelp. Har hun sterkt behov for lappen så må hun ta den. Har hun lite nettverk så bør hun gjøre en innsats for å skaffe seg ett. Du sier Anne ikke en gang vil ha tilbake barnet sitt, da må hun ta et valg da. Enten få barnet tilbake eller gå. Det er ikke bra for et barn å møte mamma som ikke vil ha hen, som da stopper barnet fra å bygge seg sitt eget liv med nye foreldre og familie som faktisk vil ha hen. Kontakt kan man ha på nett og over telefon og man kan faktisk reise en gang i blant for å møtes. Noen ganger så er det å holde fast i barn i en slik situasjon, mer skadelig enn å gi slipp på dem. Det å vende dem ryggen og aldri ha kontakt igjen er skadelig det også, men det finnes en mellomting. 

Jeg synes ikke det er rett at Anne skal ødelegge for 3 stk, bare fordi hun ikke kan å ta ansvar for seg selv og sitt liv. Greit at hun sliter av ulike årsaker, men det skal fortsatt ikke gå på bekostning for andre. Du må tenk litt på deg selv og de yngste også. Så jeg ville absolutt ha flyttet også må Anne voks opp og ta litt ansvar selv og finne ut om hun vil flytte etter eller ei. 

Anonymkode: f4730...272