Spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Er pårørande til ei som sliter med bulimi og har gjort i noen år nå. Vedkommende har vært i behandling og er i samtaleterapi, men har aldri ønsket å slippe oss inn om hva som skjer. Virker som det er bedring på gang av og til, men er fort tilbake på startstreken. 

Kan noen fortelle meg hvordan jeg, som pårørende, skal takle situasjonen? Det finnes en stor elefant i rommet, som ingen prater om. Sliter på oss som er nær, men ingen vil prate åpent om det, siden det utløser enda dårligere stemning. 

Du som kanskje har hatt spiseforstyrrelse, hvordan hadde du ønsket at de nærmeste var mot deg? Skal vi undres og spørre? Skal vi være stille rundt temaet? Skal vi late som ingenting når vi vet at nå er det overspising på gang, etterfulgt av oppkast? 
 

Anonymkode: 30799...704

[AnonymBruker]

Har hatt bulimi selv så kan svare ut ifra dette, men det er bare mine tanker og ikke noen fasit 😊

Tenker det har litt å si hvilken relasjon du har til henne, og hennes alder. Er hun under 18år er det viktig at foreldre må ta del i behandlingsprosessen. 

Om hun selv ikke har sagt noe er det vanskelig å vite hva hun vil. Derfor kan en ide være at den som har nærmest/best relasjon til henne, kanskje kan ta en prat. Høre hvordan det går med personen, si at de bryr seg om henne, og spørre om det er noe dere kan gjøre for å støtte henne. Det kan komme mange reaksjoner, og ikke nødvendigvis noen gode svar. Prøv å gjøre det til en avslappet «naturlig» samtale, ikke en «intervensjon» med masse spørsmål. Så kan man følge opp den samtalen etter f.eks. to uker. Spørre om hun har tenkt på det dere snakket om sist, om det er noe du/familien kan bidra med. 💛

Anonymkode: db897...dc3

[AnonymBruker]

Den dårlige stemningen som oppstår når man er blant familie - er en stor trigger. Vær lett, lystig og normal; ikke snakk om - eller spør om sykdommen med mindre hun tar det opp. Se hvem hun er til tross for spiseforstyrrelsen. Kun på den måten kan dere nå frem til henne, få henne til å føle seg god nok - normal nok, få henne til å tilbringe tid med dere - og derigjennom gi henne mulighet å bli frisk. 
 

Ikke spør - det føles så nedverdigende, og trolig trekker hun seg unna dere. Det kan bli farlig. 

 

Anonymkode: 07f0d...752

[AnonymBruker]

Uff, er foreldre selv til en ungdom som trolig har utviklet slik selvhat. For noe møkk. Det er som du sier at man føler det er en diger elefant midt i stua som man må ignorere. Det er sier seg selv at det ikke er mulig. Håper vi klarer å korrigere adferden før det blir en permanent sykdom. 

Anonymkode: 8d6ec...162

[AnonymBruker]

Hei! 

Her er noen tanker fra meg. Har/har hatt anoreksi.

- Så lenge hun er i behandling, ville jeg prøvd å ikke styre for mye med det. Ha heller fokus på å dyrke det friske i henne.

- Ta initiativ til aktiviteter der mat ikke er et tema.

- Hvis det blir for mye konfrontasjon når dere møtes, risikerer du også at hun tar avstand fordi hun ikke orker. 

- Vær et positivt forbilde, og vis frem dine sunne  og "normale" vaner. Spis og tren som du pleier, uten å snakke så mye om det. Hvis dere f. eks. er sammen en hel dag, så spis lunsj og middag når det er naturlig

- Ikke kommenter din, hennes eller andres kropper.

- Ikke kommenter hva hun spiser, eller treningsvanene hennes - verken i positiv eller negativ retning. 

- Spør gjerne hvordan det går en gang i blant. Og for all del: Si at du er der for henne HVIS hun vil prate, eller bare å være sammen, og at du tåler henne selv når hun ikke er på topp  

 

Anonymkode: c0586...e3a