Kommer man over sorgen etter sin mor?

[AnonymBruker]

Som dør når man selv er i 30 årene? 
 

Anonymkode: 8eca6...860

[AnonymBruker]

Min mor døde når jeg var tidlig i 20 årene.  Sorgen tar andre formen. Men selv etter at det er  19 år siden hun døde, kan jeg enda gråte. Savnet kommer nok aldri til å bli borte

Anonymkode: 750ba...133

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mor døde når jeg var tidlig i 20 årene.  Sorgen tar andre formen. Men selv etter at det er  19 år siden hun døde, kan jeg enda gråte. Savnet kommer nok aldri til å bli borte

Anonymkode: 750ba...133

Tuller du?😭😭
Det er jo ikke til å holde ut... 

Anonymkode: 8eca6...860

[AnonymBruker]

Min mor døde i 2014. Først i år klarte jeg å bruke vottene hun strikket til meg på dødsleiet. Smerten blir mindre intens og lettere å leve med. Men tror ikke den forsvinner. 

Anonymkode: 9582f...195

[AnonymBruker]

Jeg mistet min mor brått når hun jeg var 30 og hun 50...  det var blytungt i starten... men jeg gikk på skole og var alene alene med en sønn på 4 så jeg var nødt til å ta meg sammen og fortsette livet....man lærer seg og leve med sorgen...men den forsvinner ikke. 

Anonymkode: 5e63b...869

[AnonymBruker]

Min døde for 1 år siden. Uventet. Ung. Det roer seg og forandrer seg. Men savnet blir aldri borte. Ta den tiden du trenger, det finnes ingen fasit. ❤️

Anonymkode: b9bcb...347

[AnonymBruker]

Jeg er så bitter og blir så ondskapsfull og! Er det flere? 
Hvorfor lever begge svigerforeldre sine mødre?? Hvorfor skjer ikke dette med de som er alene, de som er suicidale?? Hvorfor skjer ikke dette de som har hatt plettfrie liv med foreldre gift og hytter og båter og Gud vet hva???!! 

Hvorfor skjer dette ei som har oppdratt barna alene, med trang økonomi. Ei som har kjempet, men alltid vært positiv. Ei som bare har vært snill! Ei som alle liker?? Ei som har mange barn og barnebarn som elsker henne? Og de barna har ingen farsfigur som stiller opp og de må selge sitt barndomshjem??? Hvorfor skjer dette i slike familier?!!! 

Anonymkode: 8eca6...860

[AnonymBruker]

På 20.5.2020 den 20.18, AnonymBruker skrev:

Jeg er så bitter og blir så ondskapsfull og! Er det flere? 
Hvorfor lever begge svigerforeldre sine mødre?? Hvorfor skjer ikke dette med de som er alene, de som er suicidale?? Hvorfor skjer ikke dette de som har hatt plettfrie liv med foreldre gift og hytter og båter og Gud vet hva???!! 

Hvorfor skjer dette ei som har oppdratt barna alene, med trang økonomi. Ei som har kjempet, men alltid vært positiv. Ei som bare har vært snill! Ei som alle liker?? Ei som har mange barn og barnebarn som elsker henne? Og de barna har ingen farsfigur som stiller opp og de må selge sitt barndomshjem??? Hvorfor skjer dette i slike familier?!!! 

Anonymkode: 8eca6...860

Det er nok noen som blir bitter i en slik situasjon, det er en reaksjon, en følelse. Men det er nok uheldig om bitterheten henger i i flere måneder. 

Dødfall skjer i alle familier, uansett rikdom, lykke eller antall familiemedlemmer. Selv om det ikke er så enkelt å se når man står mitt i en livskrise selv.

For det er det du er, midt i en livskrise. Det er tung, og jeg sender deg noen varme tanker. Det vill alltid være veldig sterkt i starten, men man lærer seg å leve med sorgen på en måte? Og det er også OK å snakke med andre om sorgen, og spesielt om man synes den er veldig tung. Enten det er en venn, en sjelesørger, psykolog, fastlege eller lignende.

Noen ser på sorg er et «rom» man kan gå inn og ut av. Det er lov og bra å gå ut av rommet å prøve å gjøre ting som gjør deg glad også, eller som får deg til å tenke på noe annet. Men for mange vil sorg-rommet være en del av dem for resten av livet, i større eller mindre grad. Noen besøker det ofte, hver dag, noen besøker det en gang i mnd. 

Anonymkode: bdee1...b7b

[AnonymBruker]

På 20.5.2020 den 19.55, AnonymBruker skrev:

Tuller du?😭😭
Det er jo ikke til å holde ut... 

Anonymkode: 8eca6...860

Savn/ sorg er helt individuelt, og det er nok ingen fasit på hvor stor den er og hvor lenge den kommer til å vare. Men med tiden vil nok savnet bli mindre intenst. Søk gjerne hjelp om du føler du trenger det. Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: a950b...df2

[AnonymBruker]

På 20.5.2020 den 20.18, AnonymBruker skrev:

Jeg er så bitter og blir så ondskapsfull og! Er det flere? 
Hvorfor lever begge svigerforeldre sine mødre?? Hvorfor skjer ikke dette med de som er alene, de som er suicidale?? Hvorfor skjer ikke dette de som har hatt plettfrie liv med foreldre gift og hytter og båter og Gud vet hva???!! 

Hvorfor skjer dette ei som har oppdratt barna alene, med trang økonomi. Ei som har kjempet, men alltid vært positiv. Ei som bare har vært snill! Ei som alle liker?? Ei som har mange barn og barnebarn som elsker henne? Og de barna har ingen farsfigur som stiller opp og de må selge sitt barndomshjem??? Hvorfor skjer dette i slike familier?!!! 

Anonymkode: 8eca6...860

Kjenner litt på dette og analyserer veldig. Mistet min kjære foreldre i en alder av 30. Jeg har grublet. Hvorfor ? Hvorfor meg? Hvorfor ikke svigerfamilien? De er så perfekte, så skolerte, flinke, høyt utdannede...er det derfor? Er dette en slags bekreftelse nok en gang på at jeg er og blir " arbeiderklasse" fordi min døde foreldre ikke hadde utdannelse? Det hevdes at folk med høyere utdannelse i snitt lever lenger, så har tenkt at kanskje vi var disponert, bare pga.miljø og at jeg har vært naiv å tro noe annet.

Dette renner over på andre områder i livet. Tenker at noen skal dømme meg for det, og  at enkelte i underbevisdtheten tenker: " ja, det er ikke rart dere rammes av død, med den usunne livsstilen." Ikke noe trening, selvpleie, næringsveiledning, bare hardt og ærlig arbeid. 

Dessverre drar ofte motgang og elendighet med seg mer motgang og elendighet. Sikkert en ond spiral, gener, arv, miljø, klasse..

 

 

Anonymkode: f7feb...2af

[AnonymBruker]

På 20.5.2020 den 19.55, AnonymBruker skrev:

Tuller du?😭😭
Det er jo ikke til å holde ut... 

Anonymkode: 8eca6...860

Jeg mistet min far for litt over et år siden. I begynnelsen var sorgen altoppslukende og det var ikke plass til noe annet. 

Sorgen er der fortsatt. Sorgen over å ha mistet det som var, og det som kunne blitt. Jeg gråter fremdeles relativt ofte, men det går mer og mer tid mellom. Det skjer gjerne i situasjoner hvor vi vanligvis gjorde ting sammen, eller ting som jeg vet han hadde satt stor pris på. For eksempel venter jeg det som ville blitt hans første barnebarn nå, og jeg vet at han gledet seg voldsomt til å bli bestefar. Det gjør så vondt at han aldri fikk oppleve det  

Så sorgen er der, men i stedet for å være alt blir den mer og mer en følgesvenn. Jeg bærer den med meg, og i større og større grad kan jeg hente den fram hvis jeg vil. Den er ikke like påtrengende, slik den var til inntil for kort tid siden. 

Anonymkode: d2cb3...3c2

[Moonlight40]

Mor døde for 20 år siden. De første par årene var tøffe, den første julen uten henne, første bursdagen osv. Jeg var noen og tjue da. Nå er det helt ok. Det gikk stadig bedre. Nå er det de gode minnene og ikke sorgen som dominerer. Kjenner ikke på noen sorg nå.

[AnonymBruker]

Bitterheten og sinnet tar meg også av og til. 
 

Jeg hadde så vidt klart å begynne å stable meg på bena før faren min døde for litt siden. Jeg er også 30. Kjenner mye på følelsen av urettferdighet. Alle andre på min alder har sine foreldre. Han var min aller nærmeste. Min trøst i en vanskelig hverdag. Venner sitter med mann og barn alle sammen. Begge foreldre i levende live. Kolleger som er 25-30 år eldre og gratulerer foreldrene sine med dagen/bryllupsdager. Mens jeg har gått i terapi i snart ti år for å utfordre meg på å gjøre helt hverdagslige ting de fleste tar for gitt. 
 

Det er så sinnsykt urettferdig. Men samtidig så får man ikke gjort noe med det. Annet enn å gjøre sitt beste med det man har. Det er ikke det at jeg ikke unner andre noe bra, men i en sorgprosess så kjenner man på veldig mange forskjellige følelser. Mulig dette er sinne-delen av sorgen. Det utslitte uttrykket «alle har sitt» er der av en grunn, og man vet aldri hva fremtiden bringer. Men det er lov å tenke at snart er det min tur til å få det bedre. Selv tynget av sorg og savn livet ut.

Anonymkode: 1d869...6f3

[Skalperud]

Mistet mor og far i fjor, midten av tredveårene. Ja, sorgen tar meg ofte, men gledene har også blitt større. (Rart og si, men liksom oppdaget hva som er viktig i livet ) Å ha barn, gir meg ekstremt mye i sorgen. Jeg er takknemlig for alle gode minner med mine foreldre 💕det er viktig å gå inn i sorgen. For min del har jeg laget album og spilleliste med sanger som gjør at jeg føler de og har de nær. 

[Mommylife]

Mistet begge mine foreldre før jeg ble 20, og jeg har aldri kommet over det. Syns som mange andre over her at det er urettferdig. Og jeg er nok litt bitter, og skjønner ikke hvordan folk kan  være så triste og bli overrasket når de mister sine besteforeldre som er 90 år liksom... og fremdeles har sine egne foreldre fremdeles i livet..

Den bunnløse sorgen er ikke like tilstedeværende i hverdagen, men kommer over meg med ujevne mellomrom

[AnonymBruker]

Mistet min mor da jeg var 27, hun var bare 61. Det var ikke til å holde ut! På toppen av det hele, var jeg nyseparert og alene med to små barn. Følte aldri jeg fikk sørget skikkelig, for jeg måtte ta vare på barna mine og faren min også. Måtte også fungere på jobb (jobbet i småskolen da), og gråt bare noen så på meg. Barna ble jo helt forskrekket. 
 Savner henne fortsatt, 25 år senere, men man lærer seg å leve med både sorgen og savnet. Sorgen blekner, men savnet er alltid der. 

Anonymkode: 1080c...13b

[AnonymBruker]

Mistet min mor for 16 år siden. Det var både ventet, men også brått, brutalt og traumatisk. 

Det er enda vondt, men sorgen som da var som en roterende torn i hjertet er blitt rundere og rundere, og føles nå som en...tung bly-stein? Den er der, men ikke like opprivende. Kommer av og til du dundrende som en wreckingball, men forsvinner like fort. 

Anonymkode: 6da0a...328

[Raven.Writingdesk]

❤️ 

Endret 8. juni 2020 av Raven.Writingdesk

[MiominMio]

Mistet min mor i 30 åra og manne minstet sin mor i 20 åra. Sorgen forsvinner aldri helt, men man lærer å leve med det. Jeg merker at den tid på året når hun døde er litt tung og da trekker jeg meg mer inni meg selv og vil helst være i fred. Jeg er ikke bitter ,men det er tungt å svelge at hun døde så ung.

Kondolerer ❤️

[AnonymBruker]

Mistet min mamma da jeg var 18, hun var kun 44 ❤️

tenker fortsatt mye på henne, tatoverte en liten tatovering i fjor til minne om henne, kan plutselig gråte hvis je hører favorittsangen hennes og tenker på ting jeg burde sagt eller gjort annerledes. (Hun var lenket til rullestol fra jeg var 2 år og jeg har dårlig samvittighet overfor min «umodenhet» og at jeg ikke satte pris på henne da jeg hadde henne (selv om hun egentlig ikke var der). Var lam og hadde ikke språk, men hjernen var som «normal» 😢

Blir trist av å tenke på at hun ikke er her, at jeg ikke hadde en ordentlig mamma -figur og ting jeg vil dele med henne ❤️

Sorgen går aldri helt over og jeg vil ikke det heller. Da føler jeg at jeg glemmer henne, og det vil jeg ikke. 

Anonymkode: b3e01...151