Jeg har familie, men ingen treffes og har det hyggelig noen gang

[AnonymBruker]

Ingen omgås lengre. Det jeg har hørt min nærmeste familie si om andre litt lengre ute i familien, er stort sett negativt. Folk er misunnelige tror jeg. Baksnakkende. Noen trives når det går andre dårlig. Jeg trives ikke med min familie. Slapper ikke av sammen med dem. Egentlig kjenner jeg at jeg ikke har familie. Ingen av dem bryr seg om meg på en positiv måte. Ingen kommer til å savne meg når jeg en gang er borte. Alle har nok med sitt. Ordet familie betyr ingenting positivt hos oss. Jeg liker dem egentlig ikke. Vi passer ikke sammen som mennesketyper.

"Familie" skal visst bety gode, trygge ting. "Blod er tykkere enn vann". En skal ønske å treffe familien, en skal støtte hverandre og være glade i hverandre, men jeg har aldri levd et slikt liv. Det er kaldt å være menneske. Det gjelder å smile og holde maska på plass. Er det flere som har gjort seg slike tanker der ute, men som ikke sier det til noen?

Anonymkode: 4d7e0...f05

[AnonymBruker]

Har ikke samme erfaring som deg, men sørg for å bygge deg et tett nettverk av venner. Da blir dette din «familie» med årene!  
blod er ikke alltid tykkere enn vann... 

Anonymkode: 8c7c8...315

[AnonymBruker]

Bor på ett lite sted og familie over hele bygda de gir totalt faen og ser at de driver å deler facebook poster som bry deg om andre hyklerske jævler hele gjengen.

Anonymkode: dfd35...5ff

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Bor på ett lite sted og familie over hele bygda de gir totalt faen og ser at de driver å deler facebook poster som bry deg om andre hyklerske jævler hele gjengen.

Anonymkode: dfd35...5ff

Huffda. Hvordan er du selv da? Som medmenneske.. Bryr du deg om familie? 

Anonymkode: 3bc1a...dbc

[AnonymBruker]

Uff ❤️ høres ut som du savner å ha nære bånd med folk en kan stole på. 

Jeg treffer mine foreldre og voksne søsken flere ganger i uken, vi er nære, hjelper hverandre, har middager og tapas der vi er opptil 11 stykker tilsammen, om samboere også er med. Vi deler med hverandre, og er åpne om når ting ikke er så lett (noen mer enn andre, brødrene mine er ofte mer reserverte). 

Men storfamilien er noe annet, min far har aldri hatt kontakt med sin bror, og har en søster som bodde i samme nabolag som oss, men vi var likevel "aldri" på besøk, overnattet eller fant på ting med henne og søskenbarna våre. Hun er ei skjønn, men eksentrisk dame, alltid glad for å se oss og får tårer i øynene når vi har gode nyheter, men at jeg kjenner henne kan jeg ikke si. 

Moren min har 3 søstre, hvor 2 av dem er på min alder😂 disse er veldig pene, rolige kvinner med mann, barn, stasjonsvogn og hund som må omplasseres pga "tidsmangel", ikke sant. De er så rare sammen. Jeg har aldri hørt noen av dem ha en genuin samtale sammen, ikke heller med deres mor(min bestemor). Det er bare pjatt om gardiner og hvilke tilbud de har på Kid. Så er det min mor som har litt issues, hun kan finne på å lufte at hun har hatt en ræva dag, og måten de svarer på er så banal. Jeg kan ikke helt forklare, men det virker som det bare spinner ut masse panisk dritt som skal få temaet til å forsvinne raskest mulig. Ingen vil snakke om de kjipere tingene. Og disse finner ikke på noe sammen og stiller ikke opp for hverandre (kanskje de 2 yngste da de har jevnaldrende barn). 

Så jeg har savnet at jeg vet at andre er glad i meg også. Det var en periode jeg var redd for mine foreldres helse, og jeg så for meg hvor jeg kom til å ende opp i verste fall. Og jeg går gjennom alle tanter og onkler, og ser for meg unnskyldningene som kommer opp for at de ikke skulle strekke ut en hånd. 

I voksen alder har jeg prøvd mye å få en kontakt og bli kjent, og det har vært skikkelig awkward. Den ene tanta opererte, jeg ga datteren hennes en care package som moren kunne nyte når hun ble oppegående. Fikk takkemelding om at hun skulle ringe om hvordan det hadde gått. Den telefonsamtalen kom aldri. Og det er slik det har vært hele livet. Forgudet de pene tantene mine som barn, og ringte dem på hustelefonen for å spørre om jeg kunne komme bort /overnatte, og det var alltid "en annen gang heller". 

Det er forresten en halvtante oppi alt dette styret også, hun har aldri deltatt på høytider, bursdager eller konfirmasjoner, men henne har jeg månedlig kontakt med, og vi har avtalt en koselig dag sammen etter 17.mai. Vi er veldig like, felles interesser, må jo nesten dele mye mer gener med henne. Kanskje jeg skulle fortelle henne at å være min bestefars bastard var en velsignelse, så hun slapp å vokse opp i den stive, emosjonelt kalde situasjonen. 

Jeg håper jeg kan opprettholde det gode vennskapet med mine søsken slik at fremtidige barn kjenner en trygghet og har noen å ringe til når de ikke tør å spørre foreldrene om ting som er flaut. 

Anonymkode: 08e9b...2d4

[AnonymBruker]

Du kan lese litt om opprinnelsen av uttrykket "blod er tykkere enn vann". Det forklarer en del.

Anonymkode: 7a35d...ffd