Å savne en som jeg mistenker er sosiopat.

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det slutt med en mann som ikke var bra for meg. Leste om sosiopati og ble helt satt ut av hvor mange punkter som stemte godt overens med hvordan han var. Jeg har en helt syk kjærlighetssorg og har (til tross for at vennene mine har frarådet på det sterkeste) tatt kontakt med han, prøvd å tilgi han og prøvd å få oss sammen igjen. 

Men han tar dette helt annerledes enn meg. Der hvor jeg gråter og forteller han at jeg savner han er han helt uberørt. Han sier at han savner meg også, men det er noe med stemmen hans og hele væremåten hans som er endret. Man kan jo ofte høre når noen sier noe de ikke mener, jeg får litt den følelsen. Han er veldig annerledes nå. Jeg skulle ønske han bare kunne lagt seg helt flat, bedt om unnskyldning og faktisk gjort litt for å få meg tilbake. I stedet er han kald, helt rolig, prøver til tider å legge skylden over på meg (jeg har liksom gjort han slik, det var jeg som la opp til at han gjorde som han gjorde)....... 

Jeg savner den gamle Han. Kan det faktisk være slik at det var min feil? At det var jeg som fikk han til å gjøre det han gjorde, kan han ha rett? Og er han nå kald mot meg med god grunn? Fordi det er jeg som har gjort galt mot han? På dårlige dager tenker jeg at dette stemmer, og jeg får dårlig samvittighet og kontakter han. Prøver å legge til rette for en løsning for oss, bryter sammen i gråt og savn. Han møter denne reaksjonen min ved å være helt rolig, ganske uberørt og bryr seg ikke om at jeg gråter. 

Jeg sier ikke at han er sosiopat, det kan jeg jo ikke vite. Men jeg trøster meg på en måte med at det at han ikke savner meg, at han bare går videre uten å se seg tilbake eller vise særlig anger - er ikke min skyld. Det er ikke det at jeg ikke er verdt å savne, at ingen noen sinne egentlig vil bry seg om meg. Det er bare slik han er, og det er hans problem og ikke mitt. Jeg håper hvertfall det.... 

Men jeg lurer på..... Det jeg savner er jo den lykkelige tiden. Hvor jeg virkelig var lykkelig, elsket han. Hvor han var en god kjæreste, vi la planer og drømte om framtiden vår sammen. Hos en sosiopat, er disse tankene og drømmene virkelig reelle på et tidspunkt (i startfasen, når man er nyforelsket og når ting går bra) eller er det kun et skuespill på veien til å få kontroll og makt over partner? Kan ikke en sosiopat kjenne på ordentlig lykke, og ha lyst til å ha et ordentlig og sunt forhold? Kan intensjonen hans være nettopp dette, men at diagnosen hans setter kjepper i hjulene et sted på veien? 

Han er over 50 og burde ha nok av tid på seg til å bli kjent med seg selv og hvordan han er. Han kunne opplyst på forhånd om at slik er han, men at han jobber med seg selv for å bli et bedre menneske, og at han ønsker at det skal klaffe for oss. Jeg kunne taklet det. Han har mange forhold bak seg, og ut i fra hvordan har snakket om eksene sine så virker det som at flesteparten av de forholdene har endt på lignende måter som med meg og han. Brått, brutalt, han legger skylden på den andre for at ting ble som det ble, og de er kjerringer som han aldri mer vil se igjen, for de har ødelagt han. Hvorfor tar han ikke lærdom av dette og retter blikket mot seg selv? Hvorfor er det alle andre sin feil og ikke hans? Når jeg strekker ut en hånd til han og viser han at han kan få meg tilbake hvis han bare tar seg sammen, hvorfor gjør han det ikke da? 

Han forandret seg så brått, han var som natt og dag. Og jeg forstår enda ikke hvordan det så kjapt kunne snu. Elsket han meg virkelig eller var det kun skuespill for å til slutt få det som han ville? Jeg tenker så mye på det at det ødelegger meg. Jeg blir så sliten av å fundere på hvorfor han nå er som han er. Når jeg leser om sosiopatisme så høres jo denne gruppen ut som ren ondskap, utspekulerte og helt uten følelser. 

Håper at noen med litt peiling på temaet kan forklare meg litt, for jeg er så utrolig sliten av å gå rundt å savne en som er helt iskald. Jeg føler meg så lite verdt, har skyldfølelse og jeg har store problemer med å komme meg videre..... 

Anonymkode: 35a20...277

[Klaratiara]

Føler med deg. Dette er en vanskelig og vond situasjon å være i.

Du mistenker han er sosiopat. Du har nok gode grunner til det. Man mistenker ikke det om folk uten videre. Sosiopat/psykopat/narsissist/antisosial personlighetsforstyrrelse. Disse har endel likhetstrekk. Det spiller ingen rolle hvilken av disse han passer best. Men mennesker i disse kategoriene gjør stor skade på andre psykisk, fysisk eller begge. Jeg bruker betegnelsen psykopat om alle de over, for å gjøre det enkelt. Uansett hva de er, bør man komme seg vekk fra slike mennesker. De er flinke til å manipulere og bruke andre til sin fordel, de er ofte veldig sjarmerende, flinke til å snakke for seg, skylder alltid på andre, mangler samvittighet. De er istand til å gjøre mye skade fordi de mangler empati og har et svært begrenset følelsesregister. De har ofte et stort sinne. Mot andre mennesker, mot samfunnet, mot ekser, mot deg når det er krangler. Det at du sier at han ikke føler det samme, den observasjonen bør du stole på. Fordi slike mangler evnen til å føle noe særlig så må de spille skuespill de gangene de skal uttrykke seg om følelser. Det kan virke overdrevent og pompøst. Eller hvis de ikke gidder skuespillet er de bare kalde. Jeg er ingen ekspert og jeg kan ikke bekrefte at han du skriver om er sosiopat/psykopat. Jeg kan bare trekke frem de tingene som taler for det, basert på det jeg selv vet om temaet.

I innlegget ditt ser jeg dette som røde flagg som du skal ta på alvor:

- vennene dine fraråder han på det sterkeste - han er kald og uberørt - mange punkter stemte med sosiopat

- han har forandret seg veldig, er som natt og dag  -han legger skylden på deg

- han legger skylden på alle damer han har vært med før og beskyldinger om at de har ødelagt han. (Dette er et stort rødt flagg om han som person og det er typisk psykopat)

- du føler deg lite verdt, føler skyld, har problemer med å komme videre. 

Jeg vil anbefale deg å lese og lære mer om dette temaet. Bl.a. om psykopatens syklus som består av idealisering, devaluering, forkastning. Om manipuleringsteknikkene de bruker. Om hvordan man føler seg om man er eller har vært i et forhold med de. Ofte føler man seg forvirret over personen, lite verdt og skyldfølelse, som du sier at du gjør. 

Det finnes informasjon der ute. Litt på norsk, mye på engelsk. Vil anbefale den norske bloggen «Psykopati og kjærlighet». Ikke heng deg opp i bare betegnelsen sosiopat. Les også om psykopat, narsissist, manipulator eller bare om skadelige mennesker og røde flagg. Se om det er mer som stemmer. Og hvilke råd som gis. Når alt kommer til alt spiller det ingen rolle hvilken «diagnose» han har. Eller om ikke alt stemmer, om han bare har noen av trekkene. Det spiller ingen rolle om han kan gjøre stor skade eller bare middels/liten skade så lenge det er skadelig for deg å være i relasjonen. Selv om han ikke er voldelig gjør det skade på ditt selvbilde å være forvirret, manipulert, ikke få anerkjent følelser, mangel på empati, føle seg lite verdt og føle man har skyld i alt. Det er ikke din jobb å diagnostisere han og disse menneskene får sjelden noen diagnose for de har ikke noen problemer med å være som de er. Tvert imot kan de ha fordeler av å være følelsesløse, mangle empati og samvittighet. Det er ofte andre mennesker som får problemer med dem. Ikke gå i fella med å synes synd på han(«han kan ikke noe for det stakkars»). Det som betyr noe er om han er bra for deg eller ikke. I følge vennene dine er han ikke det. Stol på magefølelsen og stol på at vennene vil ditt beste. Lykke til! 

 

 

[Klaratiara]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gjort det slutt med en mann som ikke var bra for meg. Leste om sosiopati og ble helt satt ut av hvor mange punkter som stemte godt overens med hvordan han var. Jeg har en helt syk kjærlighetssorg og har (til tross for at vennene mine har frarådet på det sterkeste) tatt kontakt med han, prøvd å tilgi han og prøvd å få oss sammen igjen. 

Men han tar dette helt annerledes enn meg. Der hvor jeg gråter og forteller han at jeg savner han er han helt uberørt. Han sier at han savner meg også, men det er noe med stemmen hans og hele væremåten hans som er endret. Man kan jo ofte høre når noen sier noe de ikke mener, jeg får litt den følelsen. Han er veldig annerledes nå. Jeg skulle ønske han bare kunne lagt seg helt flat, bedt om unnskyldning og faktisk gjort litt for å få meg tilbake. I stedet er han kald, helt rolig, prøver til tider å 1. legge skylden over på meg (jeg har liksom gjort han slik, det var jeg som la opp til at han gjorde som han gjorde)....... 

Jeg savner den gamle Han. 2.Kan det faktisk være slik at det var min feil? At det var jeg som fikk han til å gjøre det han gjorde, kan han ha rett? Og er han nå kald mot meg med god grunn? Fordi det er jeg som har gjort galt mot han? På dårlige dager tenker jeg at dette stemmer, og jeg får dårlig samvittighet og kontakter han. Prøver å legge til rette for en løsning for oss, bryter sammen i gråt og savn. Han møter denne reaksjonen min ved å være helt rolig, ganske uberørt og bryr seg ikke om at jeg gråter. 

Jeg sier ikke at han er sosiopat, det kan jeg jo ikke vite. 3. Men jeg trøster meg på en måte med at det at han ikke savner meg, at han bare går videre uten å se seg tilbake eller vise særlig anger - er ikke min skyld. Det er ikke det at jeg ikke er verdt å savne, at ingen noen sinne egentlig vil bry seg om meg. Det er bare slik han er, og det er hans problem og ikke mitt. Jeg håper hvertfall det.... 

Men jeg lurer på..... Det jeg savner er jo den lykkelige tiden. Hvor jeg virkelig var lykkelig, elsket han. Hvor han var en god kjæreste, vi la planer og drømte om framtiden vår sammen. 4. Hos en sosiopat, er disse tankene og drømmene virkelig reelle på et tidspunkt (i startfasen, når man er nyforelsket og når ting går bra) eller er det kun et skuespill på veien til å få kontroll og makt over partner? Kan ikke en sosiopat kjenne på ordentlig lykke, og ha lyst til å ha et ordentlig og sunt forhold? Kan intensjonen hans være nettopp dette, men at diagnosen hans setter kjepper i hjulene et sted på veien? 

Han er over 50 og burde ha nok av tid på seg til å bli kjent med seg selv og hvordan han er. 5. Han kunne opplyst på forhånd om at slik er han, men at han jobber med seg selv for å bli et bedre menneske, og at han ønsker at det skal klaffe for oss. Jeg kunne taklet det. Han har mange forhold bak seg, og ut i fra hvordan har snakket om eksene sine så virker det som at flesteparten av de forholdene har endt på lignende måter som med meg og han. Brått, brutalt, han legger skylden på den andre for at ting ble som det ble, og de er kjerringer som han aldri mer vil se igjen, 6. for de har ødelagt han. Hvorfor tar han ikke lærdom av dette og retter blikket mot seg selv? Hvorfor er det alle andre sin feil og ikke hans? Når jeg strekker ut en hånd til han og viser han at han kan få meg tilbake hvis han bare tar seg sammen, hvorfor gjør han det ikke da? 

Han forandret seg så brått, han var som natt og dag. Og jeg forstår enda ikke hvordan det så kjapt kunne snu. 7. Elsket han meg virkelig eller var det kun skuespill for å til slutt få det som han ville? Jeg tenker så mye på det at 8,det ødelegger meg. Jeg blir så sliten av å fundere på hvorfor han nå er som han er. Når jeg leser om sosiopatisme så høres jo denne gruppen ut som 9.ren ondskap, utspekulerte og helt uten følelser. 

Håper at noen med litt peiling på temaet kan forklare meg litt, for jeg er så utrolig sliten av å gå rundt å savne en som er helt iskald. Jeg føler meg så lite verdt, har skyldfølelse og jeg har store problemer med å komme meg videre..... 

Anonymkode: 35a20...277

1. At du har gjort han slik, at det er din skyld at han gjorde det han gjorde. Dette er alvorlig å si. Grov ansvarsfraskrivelse og manipulasjon.

2. Nei, det var mest sannsynlig ikke din feil. Det begynner å bli ganske mange sin feil, alle andre enn han. Både eksene og du ødelegger han. Hvor sannsynlig er det? Sannsynligvis er det motsatt. Han ødela eksene og nå er det din tur. Psykopater fremstiller seg gjerne for ofre for andre. De spiller på din samvittighet. «Stakkars han har hatt så mange fæle damer før meg..» Mest sannsynlig er det de forrige damene det er synd på. Psykopater lyver og snur ofte ting på hodet. De beskylder andre for ting som det egentlig er de som har gjort. 

3. Veldig riktig å tenke sånn.

4. Nei, de er ikke relle. En psykopat finner stor glede i å manipulerere et annet menneske til å elske dem, til å manipulere og hekte dem. De føler seg mektige. Det er skuespill eller idealisering, i en strategi som på sikt skal få deg til å tåle devaluering, psykisk og fysisk mishandling senere. Dette blir syretesten på hvor gode de har vært i idealiseringsfasen. Jo mer dritt du finner deg i, jo flinkere forstår de at de har vært til å manipulere deg i starten. Logisk nok kan ingen mennesker med dårlige hensikter bare starte med å behandle folk dårlig med en gang. Da ville de aldri fått seg venner eller kjæreste. De er nødt til å ha en slik fase hvor de får deg til å føle deg forelsket, sterkt knyttet til dem, at du har møtt mannen/kvinnen i ditt liv. Når du sitter dypt i det, da kan de starte med det som var hensikten hele veien. De klarer ikke ha sunne forhold. Det er riktig at det at lidelsen stikker kjepper i hjulene for det.  Man antar at slike har en ond/dårlig hensikt. At de ikke vil være likeverdige og elske noen. Men å ha makt over andre og få andre til å føle seg dårlig. Men hvis de skulle ha intensjonen om et godt forhold, og de destruktive egenskapene står i veien, så er resultatet for din del den samme. Du føler deg ødelagt uansett. 

5. Han ville aldri opplyst om dette for han har ingen intensjon om å være ærlig med deg. Han ønsker ikke å bli et bedre menneske. Slike spiller ikke på lag med noen. Han liker å legge skylden på andre og få andre til å føle seg dårlig. 
 

6. En psykopat har et stort og oppblåst ego. Og det er skjørt. Alt er alle andre sin feil. De tåler dårlig kritikk. Han har ingen interesse av å rette et kritisk blikk mot seg selv. Det tåler han ikke. Han har heller ingen interesse av å samarbeide med deg eller gi og ta, som er det normale i et forhold. Det er du som er skyld i alt, det er du som skal skjerpe deg og forbedre deg for han. Det går ikke andre veien. 
 

7. Psykopater elsker oftest kun seg selv. De manipulerer frem sterke følelser i andre som de ikke selv kan føle. Og bruker det mot dem. Ved å teste hvor mye dritt de kan få en som elsker dem til å finne seg i. Hvor mange ganger tar de dem tilbake. Hvor mye kan de forandre seg uten at personen reagerer. Hvor mye dritt kan de få partneren til å finne seg i. Dette fryder dem og booster deres ego. 

8. Stol på deg selv og din egen dømmekraft. Du føler dette ødelegger deg. 

9. For oss vanlige mennesker som har empati, samvittighet og et normalt følelsesliv så er dette ondskap. Å manipulere andre, ikke være ærlige om sine hensikter og hvordan de er, å bruke andre til egen vinning, lyve, forvirre, devaluere andre, drive med psykisk og fysisk mishandling. Dette er ondskap. Og det er skadelig å være offer for denne typen personer. 

Obs! Alt jeg skriver er ikke nødvendigvis riktig. Dette er ting som er blitt skrevet og foreslått som forklaringer på den typen adferd som psykopater/sosiopater/ narsissister og lignende viser. Folk som er utsatt for slike mennesker kan mene at dette er gode forklaringer. 

 

Endret 10. mai 2020 av Klaratiara

[AnonymBruker]

Å, tusen takk for gode utfyllende svar fra dere begge! 

Ja, løgn var også noe som etterhvert ble veldig vanskelig for meg å takle. Han sa ting allerede fra datingfasen av som jeg stusset over, men lot tvilen komme han til gode. Etterhvert ble det sånn at jeg i underbevisstheten visste at nå lyver han, men jeg godtok det. Eller jeg skjøv det under teppet. Det var helt rart.... Det ble jo til slutt sånn at jeg ikke stolte på noe av det han sa, for han løy om alt mulig. Når det begynte å gå dårlig med oss begynte jeg å ta han når jeg mente han løy. Jeg avslørte han i løgner som var umulig for han å bortforklare, hvor jeg satt med fakta. Han reagerte da med å bli kald, overse meg, sur..... 

Hele tilværelsen ble som et vakuum, som om jeg begynte å bli tussete i hodet. 

Det føles så surrealistisk at dette faktisk har hendt meg. Jeg som egentlig hele livet har slitt med å stole på menn. Og når jeg omsider bestemmer meg for å stole på nettopp han og la han slippe ordentlig til så skjer dette, som hentet rett ut av en skrekkfilm. Jeg er helt sjokkert.

Alt i alt er jeg glad for at det er over. Savnet ligger der tungt enda, men jeg faller hele tiden ned på at det var bra at jeg kom meg ut. Hva om jeg hadde blitt gravid med han, eller gjort meg økonomisk avhengig av han?? Nei, fy. 

Jeg bare håper ikke at dette vil gjøre meg enda mer var og engstelig ovenfor menn i fremtiden. Er stygt redd for at skaden allerede har skjedd, men. 

Også håper jeg savnet snart kan gi litt slipp, for denne mannen fortjener ikke at jeg har det så vondt med meg selv. På en annen side føles det da litt som at han vant... At han sitter der ute et sted og godter seg over at jeg har det vondt. For det vet han jo, siden jeg var så dum å kontakte han. Kanskje det til og med gir han mot og drivkraft til og fortest mulig fortsette videre. 

Igjen, tusen takk for de fine svarene, jeg skal se på lesestoffet dere anbefalte allerede idag. 

Anonymkode: 35a20...277

[Klaratiara]

Bare hyggelig! Løgn er veldig typisk. Det er normalt vil jeg si å bli tussete i hodet og sjokkert for det er nesten umulig å forstå seg på. Samme med å føle at det er surrealistisk. Man tror slikt bare hender andre. Og det er vanskelig å ta innover seg. 

Vær veldig glad for at du kom deg unna og at du ikke ble mer involvert med han som du skriver.

På sikt bør du ikke bli mer engstelig overfor andre menn. For husk at dette har ikke noe med menn å gjøre. Dette er en type mennesker og de finnes blandt både menn og kvinner. Selv om det kan være flere menn med denne lidelsen enn kvinner. Egentlig er dette et utgangspunkt for å like vanlige menn mye bedre. Når du møter en som gjengjelder følelsene, som tar like mye på seg skylda som deg, som tar selvkritikk, som har empati, ikke forandrer seg men som grunnleggende er den samme trygge personen hele tiden, det vil føles så godt sammenlignet med han du var utsatt for. Men du trenger tid på å komme deg. Det du bør engste deg for er å møte på en sånn type mann igjen. Les og lær deg faresignalene. Og ta det på alvor ting du stusser over i fremtiden.

Savnet vil gi seg tilslutt. Og han vant ikke. Du skjønte tegninga og du kom deg vekk i tide. Forståelig at man føler seg dum men det er egentlig ingen grunn til det. Folk flest går ikke rundt og antar at andre folk manipulerer dem , lyver om alt eller at de har onde hensikter eller forstyrrelser de ikke forteller om. Det er uvanlig. Du trodde det beste, det er helt normalt. Det er noe som heter: shame on you if you fool me once, shame on me if you fool me twice. Du har levd og du har lært. Du har fått en ny dose livserfaring. Vær snill mot deg selv. Dette er hans forstyrrelse og ikke din. Du var bare uheldig som støtte på han på din vei.