Selvskading som forelder

[AnonymBruker]

Hvorfor gjør du det fortsatt?

Anonymkode: cb4e6...164

[AnonymBruker]

Ja hvorfor gjør man det egentlig? Det er et vanskelig spørsmål. Ensomhet, frustrasjon, psykisk overbelastning, vansker med å forholde seg til folk, uro, angst, tankekjør, tomhet, kjedsomhet, mangel på oppmerksomhet og mye tid hjemme alene. En kombinasjon av disse tingene ville jeg tro. Bruker hverken medisiner eller alkohol, som kanskje mange andre bruker mot de følelsene.

Fortsatt ingen andre som sliter med noe lignende? 

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

[AnonymBruker]

Det som er vanskelig er at du lærer barnet hvordan de skal håndtere følelser..  Så hvis essensen i det er "mamma var lei seg og hadde vondt og da kuttet jeg meg" vil barnet tenke at det er løsningen selv når det er lei seg. Dessverre ikke egne erfaring på akkurat dette men barnet mitt var vitne til at en fremmed utsatte seg for selvskading foran mange barn og fikk da veldig god hjelp fra psykolog tilknyttet familiens hus om hvordan vi forklarte, hva vi ikke måtte si og hvordan vi vinklet det. 

Anonymkode: f5de1...e01

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man bør virkelig gå en runde med seg selv om man fortsatt selvskader med barn i hus. Virkelig. 

Hvordan håndtere barnets behov og følelser når man ikke klarer sine egne? 

Anonymkode: 188f0...8ea

Tror du virkelig ikke man gjør det? Tror du ikke voksne folk vet at dette er noe man ikke skal gjøre? Hadde ting vært så lett så. Nå 20 år siden jeg stoppet er jeg enda en selvskader, tanken om at det hadde vært godt å slippe psykisk smerte og kun ha fysisk er veldig fristende. Det å komme seg dit er ikke gjort på kort tid. Og barn er faktisk ikke til hindring, man bør heller ikke være en dårlig foreldre av den grunn, men dette blir da en ventil når ungen er i seng. Er mange psykisk syke her til lands. Vi får desverre ikke hjelp og når vi får er det såpass sent at det å bli frisk er veldig vanskelig. Å enda verre nå under covid19, 

En innleggelse på en mnd eller to kunne redde mange liv og fikse mange problemer. Men i Norge må man være så syk at tilbakevegen nesten er umulig før det skjer.

 

Anonymkode: cec57...f38

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja hvorfor gjør man det egentlig? Det er et vanskelig spørsmål. Ensomhet, frustrasjon, psykisk overbelastning, vansker med å forholde seg til folk, uro, angst, tankekjør, tomhet, kjedsomhet, mangel på oppmerksomhet og mye tid hjemme alene. En kombinasjon av disse tingene ville jeg tro. Bruker hverken medisiner eller alkohol, som kanskje mange andre bruker mot de følelsene.

Fortsatt ingen andre som sliter med noe lignende? 

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

Jeg har ikke drevet med selvskading på den måten du gjør, men når jeg opplever de tingene du skriver her får jeg en slags panikk hvor jeg tidligere tok overdose av medisinene mine (har skjedd 4 ganger).

Men nå har jeg en sønn og vet jeg ikke bare kan ta overdose å bli innlagt for å slippe unna en stund. Og den følelsen av å ikke kunne slippe unna er helt jævlig. Jeg får ikke puste, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg! Jeg blir helt desperat, og mannen min må bare ta over (må ringe han så han kan komme hjem når jeg kjenner det kommer).  

Jeg har desverre ingen råd å komme med, men forstår at det er vanskelig. Jeg får vondt i meg når jeg får disse anfallene, at sønnen min skal se/høre meg miste kontrollen. Men jeg har desverre ikke noe råd.

Anonymkode: a5ba6...356

[AnonymBruker]

Har selv holdt på med selvskading og har veldig mye arr etter det, sluttet mange år før jeg fikk datteren min. Hun er bare 1 år, men jeg skal tatovere over arrene mine så fort som mulig for å unngå at hun skal spekulere på hva som har skjedd med mamma. Men hadde hun noen gang spurt meg ville jeg enkelt sagt noe som at jeg falt av sykkelen når jeg var ung og det derfor er viktig å bruke hjelm og annet beskyttelse når man sykler/skater osv. 
 

kanskje en dag når hun er voksen så jeg kunne hatt en samtale med henne om hva jeg har gått gjennom om hun hadde lurt på det, men kunne aldri i livet fortalt noe utover det så lenge hun er et barn. Det er så viktig at man skåner barnet sitt for sånt, for psyken til foreldre skal ikke gå utover barnet. Jeg håper virkelig du får hjelpen du trenger, husk at barnet ditt fortjener kun det beste av deg så bruk han/henne som motivasjon til å bli bedre og helt fri fra dette❤️

Anonymkode: f85d4...a25

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja hvorfor gjør man det egentlig? Det er et vanskelig spørsmål. Ensomhet, frustrasjon, psykisk overbelastning, vansker med å forholde seg til folk, uro, angst, tankekjør, tomhet, kjedsomhet, mangel på oppmerksomhet og mye tid hjemme alene. En kombinasjon av disse tingene ville jeg tro. Bruker hverken medisiner eller alkohol, som kanskje mange andre bruker mot de følelsene.

Fortsatt ingen andre som sliter med noe lignende? 

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

Du er ikke ensom her.

 

Vet ikke med andre, men jeg er her, og har opplevd mye selv. Jeg vil være her, bare hvis det er greir for deg.

Anonymkode: cb4e6...164

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Du er ikke ensom her.

 

Vet ikke med andre, men jeg er her, og har opplevd mye selv. Jeg vil være her, bare hvis det er greir for deg.

Anonymkode: cb4e6...164

Takk ❤️

Det er en god følelse at mange av dere som svarte ikke kommer med fordommer og kritikk, men har forståelse for situasjonen og prøver å hjelpe. Er i kontakt med PPT nå for å få råd og hjelp.

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

[AnonymBruker]

Jeg sluttet med selvskading før jeg ble gravid, men har en kropp full av arr alle plasser. Da barnet begynte å spørre, spurte det om det var vondt der. Jeg sa at neida, det er ikke vondt i det hele tatt. Så la barnet det fra seg. Når barnet var eldre, spurte det igjen om det hadde blødd før. Da sa jeg ja. Så kom spm om det hadde vært vondt før, og sa sa jeg ja, men at det er så fryktelig lenge siden, så dette er bare merkene etter hvor fint det grodde. Min er 6, og det er ikke noe problem. 

 

Jeg tenkte mye på det da jeg var gravid og fortsatt hadde selvskadingstanker, at jeg ville være en mor som kunne ta med seg ungen sin på stranda og i svømmehallen uten å måtte stå på land pga infeksjonsfare, bandasjer og sår. Nå har jeg vært skadefri lenge, og selv om jeg på et punkt aldriiii trodde det skulle gå, så vet jeg at vi mennesker er bra sterke. Så jeg håper og virkelig tror at du klarer å bli skadefri også!! ❤️

Anonymkode: c76a4...b78

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk ❤️

Det er en god følelse at mange av dere som svarte ikke kommer med fordommer og kritikk, men har forståelse for situasjonen og prøver å hjelpe. Er i kontakt med PPT nå for å få råd og hjelp.

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

ÅÅÅ, jeg er stolt over deg ❤️❤️ 

Anonymkode: cb4e6...164

[AnonymBruker]

Ikke selvskading i form av kutt, men derimot tilbakefall av bulimi. Dette etter en lang sykdomsperiode, bytte av jobb, skilsmisse.. Jeg kjente på mange av de samme følelsene; verdiløshet, håpløshet, meningsløshet, ensomhet, stress, manglende trygghet og struktur. Har klart å komme ut av det nå - helt på egenhånd. Trangen ble borte. Men at barnet merket det,- det er jeg sikker på. Fremdeles tror barnet det er noe jeg «ikke tåler» (godteri). Men jeg har ikke snakket noe videre om det. Det er flott du tar kontakt med bv, jeg håper du får hjelp, og gode råd. 

Anonymkode: b5a5f...5e4

[AnonymBruker]

Jeg ser det fra alle sine sider.. både fra en selv, fra et barn sitt perspektiv, fra andre pårørende, fra venner, fra hjelpeinstanser sin side.. 

som forelder har man et ansvar for å ta kloke avgjørelser på vegne av seg selv, og barna sine. Ingen voksne klarer det 100% av tiden, og det er greit så lenge det ikke er fare for barnet. Å vurdere når og hva som er til skade for barnet er komplekst og sammensatt. Noen barn vil bli skremt, andre bryr seg ikke, mange vil ikke forstå hva det går i, noen blir triste, usikre... og det trenger ikke å skade dem, men risikoen er det for at det du gjør mot deg selv også påvirker barnet ditt i stor grad. 
 

Det er ikke galt i ha vansker med å regulere følelser som voksen, det skjer den beste. Å skrike «f... idiot»og vise finger til andre i trafikken, kan også skremme et barn. Å se mor og far gå gjennom en skilsmisse kan skade barnet, at barnet hører en brusboks åpne kan traumatisere et barn som har opplevd mange ølbokser bli åpnet og dermed skremt barnet... Å se far skade seg på motorsag kan skade et barn sin utvikling... Men det trenger ikke. Med selvskading er det økt risiko for at barnet påvirkes negativt, men det trenger ikke å ødelegge barnet. Men ta tak i det nå, og ikke i morgen.. fordi.. du fortjener det! Barnet ditt fortjener at du tar vare på deg selv på en måte som gjør at du i fremtiden fortsetter å kunne være barnets trygge base og trygge havn. 
 

mine barn har blitt holdt i mine armer fullt av arr fra de ble født. Mine barn er store, har ikke blitt stilt spørsmål om mine arr, annet enn at ikke alle andre har sånne striper. Jeg har et avklart forhold til egen fortid og det har vært nødvendig for å sikre at jeg er en trygg omsorgsperson for mine barn. Med mine stripete armer slår jeg et slag for annerledeshet, og håper mine barn på en måte kan dra nytte av det med at det er greit med annerledeshet, og at de har verdier i livet som gjør dem til medmennesker og viser andre mennesker respekt for sine særegenheter og at de selv kjenner på egenverdi og en trygghet i seg selv, fordi dem har opplevd at jeg som deres mor har elsket dem, vært en trygghet for dem ved å skape en forutsigbar hverdag, at de føler seg sett og møtt dem på deres behov, tanker og følelser på livets vei. Både avhengig og uavhengig av mine gamle arr på armene. 
 

Ta vare på deg selv, ta kloke valg på vegne av barnet ditt i fortsettelsen! Masse lykke til og med ønsker og troen på deg som mor ❤️ Barnet trenger DEG! 

Anonymkode: aace6...b6f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ikke selvskading i form av kutt, men derimot tilbakefall av bulimi. Dette etter en lang sykdomsperiode, bytte av jobb, skilsmisse.. Jeg kjente på mange av de samme følelsene; verdiløshet, håpløshet, meningsløshet, ensomhet, stress, manglende trygghet og struktur. Har klart å komme ut av det nå - helt på egenhånd. Trangen ble borte. Men at barnet merket det,- det er jeg sikker på. Fremdeles tror barnet det er noe jeg «ikke tåler» (godteri). Men jeg har ikke snakket noe videre om det. Det er flott du tar kontakt med bv, jeg håper du får hjelp, og gode råd. 

Anonymkode: b5a5f...5e4

Du MÅÅÅ fikse meds. Barn vet mer enn du tror.

Anonymkode: cb4e6...164

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du MÅÅÅ fikse meds. Barn vet mer enn du tror.

Anonymkode: cb4e6...164

? Jeg er helt frisk nå.

Anonymkode: b5a5f...5e4

[Kragebein]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Det skal også være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre. Du kan også be om hjelp til dette fra fastlegen, og be om henvisning videre.

Med vennlig hilsen,

Kragebein, adm