Selvskading som forelder

[AnonymBruker]

Er det noen her som driver med selvskading og har barn?
Legger barnet merke til det? Stiller barnet spørsmål angående sår/arr? Hva svarer du?
Jeg har en 5 åring som har begynt å stille spørsmål pga. sårene på underarmen min. Jeg prøver å unngå å svare direkte, men jeg har sagt tidligere blant annet at det var en kniv (det er jo sant) som har skjært mamma, eller at det var en katt. Vet ikke helt hva jeg skal si jeg... Ja, slutte med det, men det er da lettere sagt en gjort.

Anonymkode: 5fb64...13f

[AnonymBruker]

Du må få hjelp. Det er din plikt som mor å skåne ungene fra det traumet du nå gir de. 

Anonymkode: 127d8...bf2

[AnonymBruker]

Var ærlig om det når ungene var store nok til å forstå, også fortalt om hvor dårlig ide det er, de var jo da nesten voksne.Men de har også alltid vist mamma har en psykisk lidelse som hun går på medisiner for. Men viste ikke arr før de var store. Jeg sluttet med selvskading mens de enda var små. 

Anonymkode: cec57...f38

[AnonymBruker]

Jeg sluttet med selvskading og ikke gjort det siden, når jeg fant ut at jeg var gravid, med god hjelp av en terapaut. Har en del arr på begge håndledd, men barnet mitt har aldri spurt meg hvorfor, han er 10 år. Men kommer nok til å spørre psykriateren jeg går til hvordan og hva jeg skal svare. 

Får du hjelp til det du sliter med? Vil tro det kan være ganske så traumatisk for et barn å oppleve noe slik 💕

Anonymkode: a602c...df7

[AnonymBruker]

Eg har ikkje skada meg sjølv på 16 år, men har framleis arr. Eg kjem aldri til å snakka om det med barna mine. Heller ikkje arbeidgsivar eller nokon andre, det var ein periode eg var langt nede. Det er privat smerte og traumer som kun mannen min trenger å forhalda seg til.

Respekterer at andre meine og føle andre ting om detta, men eg vil ikkje dela.

Anonymkode: 59f04...afb

[AnonymBruker]

Småbarn bør skjermes fra voksen-problemer. Det skaper bare unødvendig bekymring, frykt og om du er uheldig, angst om det skjer over lengre tid. Du bør ikke vise sår og arr til barna dine, ikke før de er gamle nok til å håndtere det. Barn bør også skjermes fra sykdom og ting de ikke kan kontrollere, så lenge det ikke er snakk om dødelig sykdom. Og så lenge det er mulig. Er forskjell på at mamma er sliten (på grunn av sykdom, og det er greit å si) og det at mamma har ekstreme smerter og ligger å hyler for fullhals på sofaen (det er ikke greit og barn bør skjermes for slikt). All sykdom kan de ikke skjermes for, det er klart. Men dette problemet er noe du kan og bør skjerme de for. Du sitter ikke å snakker om og gråter av at pappa er utro og slem mot deg, til din 8 åring, det er et voksenproblem som barn ikke skal dras inni. Samme med økonomiproblemer og slike ting. 

Så jeg synes det er stygt gjort av deg å vise frem arr og sår til en 5 åring. For det er ikke bra for barnets psykiske helse. Om problemet er kronisk hvor en forelder er synlig skadet og har vondt over lengre tid, slik som i ditt tilfelle, så kan de bli bekymret, redd og usikker. Barn liker ikke og de blir utrygge og redd når en forelder er synlig skadet og vondt, og de kan ikke gjøre noe med det og de kan da føle seg hjelpesløs (gjelder kanskje for de som er litt eldre enn 5. kanskje 7-8 og oppover). 
En 5 åring er alt for liten til å forstå noe som helst, alt hen ser er at mamma har sår og har det vondt. Det hjelper ikke å si at du har det bra, når du hele tiden har nye sår. For sår gjør vondt og det å ha det vondt er ikke bra, og det vet barn også. 

Hva du gjør og sliter med, er ditt problem, ikke barnets. Så skjerm i det minste barnet fra dine voksenproblemer. 

Anonymkode: 1bec4...fad

[AnonymBruker]

Jeg håper du har en psykolog/ psykiater som kan hjelpe deg eller at du tar kontakt med hjelpeapparatet.

Det er ikke bra for deg og barnet at du er selvskader. Hvis barnevernet får vite at du er selvskader samtidig som du har ansvar for et lite barn, kommer de raskt på banen! 

Anonymkode: 40d4d...d2d

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Så jeg synes det er stygt gjort av deg å vise frem arr og sår til en 5 åring. For det er ikke bra for barnets psykiske helse. 

Du har helt rett, men det er litt vanskelig å skjule sår på underarmen. Kan ikke gå med langermet overdel hele tiden, og passe på at ermene aldri glir opp. Og å skjule det med bandasje eller plaster gjør ting kanskje enda mer skummelt. Jeg tenker at hvis jeg ikke viser så stor bekymring/interesse selv, så tenker han ikke så mye om det. Men selvfølgelig vet jeg ikke hva han tenker.

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke bra for deg og barnet at du er selvskader. Hvis barnevernet får vite at du er selvskader samtidig som du har ansvar for et lite barn, kommer de raskt på banen! 

Har fått masse hjelp fra barnevernet, jeg var den første som tok kontakt når ting begynte å bli vanskelig. De konkluderte med at gutten hadde det bra med oss, og det ikke var nødvendig med tiltak. Men nå er han jo større, det er litt derfor jeg er bekymret. 

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har fått masse hjelp fra barnevernet, jeg var den første som tok kontakt når ting begynte å bli vanskelig. De konkluderte med at gutten hadde det bra med oss, og det ikke var nødvendig med tiltak. Men nå er han jo større, det er litt derfor jeg er bekymret. 

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

Det er flott, men kan du ikke spørre barnevernet hvordan du skal snakke med gutten din om dette? 

Anonymkode: 40d4d...d2d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er flott, men kan du ikke spørre barnevernet hvordan du skal snakke med gutten din om dette? 

Anonymkode: 40d4d...d2d

Det har jeg faktisk ikke tenkt på, men det kan jeg kanskje gjøre. Viser bare hvor sliten jeg er i hodet.. Tenkte egentlig bare lege eller DPS, men begge to virker litt håpløst nå. DPS var på en måte ferdig med saken min, og å komme inn på nytt tar sikkert lang tid. Kan kanskje ta dette opp med barnevernet eller PPT eventuelt? De har jeg også hatt kontakt med. Takk for tips.

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg faktisk ikke tenkt på, men det kan jeg kanskje gjøre. Viser bare hvor sliten jeg er i hodet.. Tenkte egentlig bare lege eller DPS, men begge to virker litt håpløst nå. DPS var på en måte ferdig med saken min, og å komme inn på nytt tar sikkert lang tid. Kan kanskje ta dette opp med barnevernet eller PPT eventuelt? De har jeg også hatt kontakt med. Takk for tips.

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

Ikke sikkert at de kan gi deg noe bedre råd enn andre, men jeg tenker at når du først har hatt kontakt med de så er det smart trekk av deg å spørre de om råd. 

Be om et møte med din saksbehandler, eller skriv en e-post og be om veiledning. 

Anonymkode: 40d4d...d2d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ikke sikkert at de kan gi deg noe bedre råd enn andre, men jeg tenker at når du først har hatt kontakt med de så er det smart trekk av deg å spørre de om råd. 

Be om et møte med din saksbehandler, eller skriv en e-post og be om veiledning. 

Anonymkode: 40d4d...d2d

Jeg mente barnevernet/ppt altså👌

Anonymkode: 40d4d...d2d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen her som driver med selvskading og har barn?
Legger barnet merke til det? Stiller barnet spørsmål angående sår/arr? Hva svarer du?
Jeg har en 5 åring som har begynt å stille spørsmål pga. sårene på underarmen min. Jeg prøver å unngå å svare direkte, men jeg har sagt tidligere blant annet at det var en kniv (det er jo sant) som har skjært mamma, eller at det var en katt. Vet ikke helt hva jeg skal si jeg... Ja, slutte med det, men det er da lettere sagt en gjort.

Anonymkode: 5fb64...13f

Du kanke si sånt!!!!!!

Anonymkode: cb4e6...164

[Silva Pluvialis]

Dette bør barna skånes for. Og hvis man har små barn så bør man dekke til armene så lenge man har ferske sår som blør. Barn skal ikke dras inn i dette. Jeg sier det ikke for å dømme, og jeg har selv slitt med selvskading på et tidspunkt hvor søsteren min var et lite barn, og hun fikk aldri se sårene mine. Selvskading er en avhengighet, og det er vanskelig å slutte, men så lenge man har ferske sår så bør man dekke seg til slik at barn ikke ser det. Når sårene har grodd og man har arr er det litt annerledes. Det er ikke like skremmende for folk å se.

 

 

[Silva Pluvialis]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg faktisk ikke tenkt på, men det kan jeg kanskje gjøre. Viser bare hvor sliten jeg er i hodet.. Tenkte egentlig bare lege eller DPS, men begge to virker litt håpløst nå. DPS var på en måte ferdig med saken min, og å komme inn på nytt tar sikkert lang tid. Kan kanskje ta dette opp med barnevernet eller PPT eventuelt? De har jeg også hatt kontakt med. Takk for tips.

TS

Anonymkode: 5fb64...13f

Jeg vil absolutt tro at du står høyt på prioriteringslisten når du skader deg selv og har et lite barn å ta deg av. Vil anbefale å sende ny henvisning til DPS, ikke sikkert det er så lang kø om legen får frem at det haster og at du trenger hjelp fort. 

Ønsker deg alt godt 

 

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke bruke ordet kniv!!!! Du kan ikke si at en kniv har skjært mamma til en femåring!!! Uten noe mer. 

Få veiledning til dette, sporenstreks. Man kan virkelig ikke selvskade med ansvar for så store barn og så si at det er kniver. 

Grøss, hadde moren min snakket til meg om kniver og skader da jeg var fem hadde jeg blitt livredd og fryktelig utrygg. 

Anonymkode: 188f0...8ea

[AnonymBruker]

Stemmer i at du må be om hjelp, og ellers sørge for at barnet slipper å måtte forholde seg til, og ta innover seg dette. Det er for mye for et barn og vil gi bekymringer! De forstår at du lyver..

Mine arr er veldig gamle (mye eldre enn barna) og barna har faktisk aldri spurt hva de er. De er vel så vant med at jeg er slik, så de ikke tenker over det. Når de en dag spør vil det komme ann på alder hvor mye detaljer de får.

Anonymkode: 4599d...8d0

[Silva Pluvialis]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo ikke bruke ordet kniv!!!! Du kan ikke si at en kniv har skjært mamma til en femåring!!! Uten noe mer. 

Få veiledning til dette, sporenstreks. Man kan virkelig ikke selvskade med ansvar for så store barn og så si at det er kniver. 

Grøss, hadde moren min snakket til meg om kniver og skader da jeg var fem hadde jeg blitt livredd og fryktelig utrygg. 

Anonymkode: 188f0...8ea

Enig. Barn merker om foreldrene ikke er i balanse, og blir satt i en maktesløs posisjon hvor de vil hjelpe men ikke kan. Det kan gjøre at de bærer med seg mye følelser av skyld og ansvar når de vokser opp. 

Ville absolutt sørget for å få hjelp. Både til deg og til barnet. Barnet trenger også noen å snakke med. 
 

 

[AnonymBruker]

Man bør virkelig gå en runde med seg selv om man fortsatt selvskader med barn i hus. Virkelig. 

Hvordan håndtere barnets behov og følelser når man ikke klarer sine egne? 

Anonymkode: 188f0...8ea