Jeg må redde mitt eget liv

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en kvinne i tredveårene som sliter veldig med helsen. Jeg veier 123 kg (er 167 cm høy), sliter med alvorlig angst og depresjon, har somatiske sykdommer som fører til blant annet mye smerte i hele kroppen (går på sterke smertestillende) og jeg er i mitt livs dårligste form. Jeg blir totalt utslitt bare av å gå til postkassen, og blir liggende med tårene rennenede i smerte etterpå.

Jeg tror jeg kommer til å dø snart, om jeg ikke klarer å gjøre NOE. Helsevesenet har ikke så mye mer de kan gjøre for meg, jeg har prøvd det aller meste. Jeg ønsker å leve, men aner ikke hvordan jeg skal overleve.

Hvor starter man, når man er på bunnen? Jeg ønsker å gå ned i vekt, jeg ønsker å komme i bedre form. Men jeg er omtrent ikke i stand til å lage noe mat eller gå til toalettet uten sterke smerter. Har dere noen tips? Har dere kjempet dere fra bunnen og opp?

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

Du trenger bare å spise mindre. Hva spiser du i dag? Spis mindre av det.

Ja, jeg har kjempet meg fra bunnen og opp. Den største kampen var mine egne forestillinger. Jeg så nemlig bare en framtid, der jeg bare ble større og større. Men så tok jeg grep, som nevnt overfor, og livet mitt tok en u-sving. Nå har jeg normal vekt, optimal helse, bedre selvtillit.

Anonymkode: 11e6e...396

[AnonymBruker]

Har du vært hos psykolog?  Jeg aner jo ikke hva slags somatiske sykdommer du har som gir deg så mye smerter, men jeg vet i alle fall at å røre på seg alltid er bedre enn å sitte stille! Noe av smerteopplevelsen kan være psykisk, og å komme seg ut og gå en tur hver dag er "medisin" som hjelper i forhold til depresjon også. (Lengde på tur må tilpasses form, men du skal bli sliten). Du sier du er helt på bunnen, og jeg tenker da at du trenger et støtteapparat for å endre livsstil. Snakk med fastlegen, kom deg til psykolog, be dem hjelpe deg med å finne ut av hva du kan ha krav på av hjelp. Mange kommuner har treff-steder for folk med psykiske lidelser, hvor man treffer andre og kan delta i forskjellige aktiviteter dersom man ønsker det. Det er mange ting som kanskje kan hjelpe deg, men du må ta initiativet. "Ta deg selv i nakken" og start med å be om hjelp   

Anonymkode: efbf3...365

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger bare å spise mindre. Hva spiser du i dag? Spis mindre av det.

Ja, jeg har kjempet meg fra bunnen og opp. Den største kampen var mine egne forestillinger. Jeg så nemlig bare en framtid, der jeg bare ble større og større. Men så tok jeg grep, som nevnt overfor, og livet mitt tok en u-sving. Nå har jeg normal vekt, optimal helse, bedre selvtillit.

Anonymkode: 11e6e...396

Kostholdet mitt er ganske greit, har gått ned ca. 15 kg over de to siste årene. Står stille nå, har gjort det i mange måneder. Og jeg har bare blitt sykere. Spiser mye grønnsaker og følger kostrådene.

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du vært hos psykolog?  Jeg aner jo ikke hva slags somatiske sykdommer du har som gir deg så mye smerter, men jeg vet i alle fall at å røre på seg alltid er bedre enn å sitte stille! Noe av smerteopplevelsen kan være psykisk, og å komme seg ut og gå en tur hver dag er "medisin" som hjelper i forhold til depresjon også. (Lengde på tur må tilpasses form, men du skal bli sliten). Du sier du er helt på bunnen, og jeg tenker da at du trenger et støtteapparat for å endre livsstil. Snakk med fastlegen, kom deg til psykolog, be dem hjelpe deg med å finne ut av hva du kan ha krav på av hjelp. Mange kommuner har treff-steder for folk med psykiske lidelser, hvor man treffer andre og kan delta i forskjellige aktiviteter dersom man ønsker det. Det er mange ting som kanskje kan hjelpe deg, men du må ta initiativet. "Ta deg selv i nakken" og start med å be om hjelp   

Anonymkode: efbf3...365

Har vært hos mange ulike psykologer og har vært under DPS i flere år. Og overvektsklinikker osv. Det har dessverre bare gjort alt verre for meg. Så jeg vet ikke hva jeg konkret skal gjøre mer for å «ta meg selv i nakken». Jeg går tur hver dag, og det er helt grusomt.

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

Start i det små  Fokusere på næringsrike og ikke for mange måltider uten noe småspising innimellom. Kutte ned på det meste av prosessert mat og fokusere på ren mat. Det handler ikke nødvendigvis om å spise mindre (du skriver ingenting om hva og hvor mye du spiser), men HVA du spiser og hvor ofte.

Trening er ikke det som får kiloene av, men det er jo bra for helsa av så mange andre grunner, inkludert mental helse. Hvis det er så vondt å gå, kan du begynne et annet sted? Gjøre vektøvelser med armene for eksempel? 

Jeg forstår fortvilelsen, ønsket om endring men samtidig motstanden og rådløsheten man må jobbe seg igjennom. Det er du som må ta tak. Det er ikke enkelt, men det er verdt det! Og du er jo verdt det❤️

Anonymkode: 63382...e87

[AnonymBruker]

Har overvekten noe med plagene dine å gjøre da? for det høres veldig rart ut for meg, å skylle på vekten på den måten. Pass på sånn at du ikke legger all skyld på feil sted også ender du opp skuffet når du går ned i vekt og helsen er fortsatt dårlig og livet suger fortsatt hardt. 

Det høres ikke ut som at du har god selvinnsikt, ref siste to svarene så veldig vanskelig å hjelpe deg når du bare kommer "nei det har jeg prøvd, det funker ikke, jeg klarer ikke, jeg kan ikke". 

Du burde dra tilbake til overvekstklinikken og snakk med ernæringsfysiolog og psykologer som kan om overvekt og mental helse rundt vekt. For det første du trenger er en skikkelig omstilling i hodet og selvinnsikt i egen situasjon. 
For du blir ikke overvektig av å spise riktig og går tur hver dag.

Er det medisinene som kan for vekten ene og alene så må du bare innse at da må du ta et valg, smerter eller ikke smerter. Og begynne jakten på alternativer til pillene, men du vil ikke bli sendt til overvektklinikken på grunn av medisiner alene, medisiner som får deg til å gå opp i vekt uten å endre kosthold. Er forskjell på medisiner som gir høy apetitt og de som går på hormoner og stoffskiftet, som ikke kan kontrolleres på annen måte enn å slutte med pillene. 

Anonymkode: c7fd1...c21

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Start i det små  Fokusere på næringsrike og ikke for mange måltider uten noe småspising innimellom. Kutte ned på det meste av prosessert mat og fokusere på ren mat. Det handler ikke nødvendigvis om å spise mindre (du skriver ingenting om hva og hvor mye du spiser), men HVA du spiser og hvor ofte.

Trening er ikke det som får kiloene av, men det er jo bra for helsa av så mange andre grunner, inkludert mental helse. Hvis det er så vondt å gå, kan du begynne et annet sted? Gjøre vektøvelser med armene for eksempel? 

Jeg forstår fortvilelsen, ønsket om endring men samtidig motstanden og rådløsheten man må jobbe seg igjennom. Det er du som må ta tak. Det er ikke enkelt, men det er verdt det! Og du er jo verdt det❤️

Anonymkode: 63382...e87

Det var lurt med armøvelser osv., det kan jeg gjøre. ❤️ Takk god melding.

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har overvekten noe med plagene dine å gjøre da? for det høres veldig rart ut for meg, å skylle på vekten på den måten. Pass på sånn at du ikke legger all skyld på feil sted også ender du opp skuffet når du går ned i vekt og helsen er fortsatt dårlig og livet suger fortsatt hardt. 

Det høres ikke ut som at du har god selvinnsikt, ref siste to svarene så veldig vanskelig å hjelpe deg når du bare kommer "nei det har jeg prøvd, det funker ikke, jeg klarer ikke, jeg kan ikke". 

Du burde dra tilbake til overvekstklinikken og snakk med ernæringsfysiolog og psykologer som kan om overvekt og mental helse rundt vekt. For det første du trenger er en skikkelig omstilling i hodet og selvinnsikt i egen situasjon. 
For du blir ikke overvektig av å spise riktig og går tur hver dag.

Er det medisinene som kan for vekten ene og alene så må du bare innse at da må du ta et valg, smerter eller ikke smerter. Og begynne jakten på alternativer til pillene, men du vil ikke bli sendt til overvektklinikken på grunn av medisiner alene, medisiner som får deg til å gå opp i vekt uten å endre kosthold. Er forskjell på medisiner som gir høy apetitt og de som går på hormoner og stoffskiftet, som ikke kan kontrolleres på annen måte enn å slutte med pillene. 

Anonymkode: c7fd1...c21

Nei, overvekten har ikke noe med smertene fra sykdommene mine å gjøre. Det er kroniske sykdommer man får uavhengig av vekt. Så skylder ikke på overvekten sånn sett. Hadde bare vært godt å høre om noen andre også har prøvd «alt», og hvilke små grep de gjorde for å klare å snu.

Og som jeg skrev har jeg gått ned ca. 15 kg, så jeg har ikke gått opp i vekt de siste årene.

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kostholdet mitt er ganske greit, har gått ned ca. 15 kg over de to siste årene. Står stille nå, har gjort det i mange måneder. Og jeg har bare blitt sykere. Spiser mye grønnsaker og følger kostrådene.

Anonymkode: e3f5f...f52

Dessverre er ikke kostrådene (jeg antar du mener Helsedirektoratets?) spesielt gode. Kostholdet ditt er jo ikke "ganske greit" når du veier 123 kilo nå, og bare har gått ned 15 kilo på to år. Uansett hva du spiser, må du spise mindre. Nå er du i energibalanse. 

Anonymkode: 11e6e...396

[stenalina]

Vet ikke helt om dette er relevant for deg, men jeg har hatt sykdom som har gjort at jeg har vært sengeliggende i så lang tid at jeg måtte jobbe opp kroppen min igjen. Jeg var også fullstendig utslitt etter å ha gått til postkassa, som var mitt første mål etter at jeg kom meg opp av senga. Jeg hadde et veldig mangelfullt kosthold og slet med å få i meg nok næring, men kanskje noe av det jeg sier kan overføres på din situasjon?

Jeg starta med veldig små mål, og dermed ikke så mye press på meg selv. For meg så var en av de tinga som jeg lærte meg å huske på etterhvert at det hadde vært en laaang vei til det som var mitt bunn-nivå helsemessig. Det kan ta minst like lang tid å komme seg ut av skogen som inn i skogen, med andre ord. Jeg starta med å komme med til postkassa. Hver dag i ei uke var det det jeg gjorde av "trening". Etter at jeg kjente at det begynte å føles mindre slitsomt økte jeg lengden på turen min, og holdt på i samme lengde i ei uke eller til det føltes mer overkommelig ut. 

Noen dager var jeg i for dårlig form til å gå den turen, men jeg presset meg ut når jeg kjente at det var mulig. Kanskje jeg måtte gå en kortere tur igjen i ei uke eller to etter et tilbakefall eller bare at kroppen ikke greide å presse se en periode, men etterhvert var jeg kommet lengre igjen og videre opp bakken jeg var så bestemt på å komme meg opp. Det tok lang tid, flere måneder tok det før jeg klarte å gå en tur på et kvarter. Men jeg kom meg fremover! Det går enda fremover, selvom det går sakte. Jeg sliter også med psyken, og jobber hardt for å holde motet oppe i de periodene ting står stille eller jeg får et tilbakefall. Jeg skjønner at det er vanskelig. 

For å hjelpe meg med å se fremgang og å huske på hvor jeg har vært, så skriver jeg en enkel "dagbok" hvor jeg holder styr på hvordan formen er i hodet og i kroppen. Det hjelper mye i de dårligere periodene å se hvor langt jeg faktisk har kommet fra jeg begynte å skrive i boka. Lager en oversikt hver måned som jeg fyller ut enkelt hver dag. 

Jeg har en sykdom hvor kostholdet er viktig å holde i orden, så jeg har en kostholdsspesialist som hjelper meg til å finne ut hva som fungerer best for meg. Det har til en viss grad hjulpet, men også det går opp og ned. Kjenner det er enklere å følge planen om jeg endrer litt og litt over tid, så det ikke blir så mye nytt å lære og forholde seg til. 

Det var også essensielt for meg å få riktig behandling for sykdommen min med medisiner. Hvis du føler at du har fått en dårlig utredning eller behandling, så ville jeg bedt legen om å få det på nytt eller få prøve annen/mer behandling. 

Det ble kanskje litt langt det her, men håper noe av det kan hjelpe deg. Du er ikke aleine i å ha det sånn, husk det. Det er lett å føle seg som et uhelbredelig tilfelle som må slite på bunnen resten av livet, men du må aldri gi opp håpet om et bedre liv♥️

Ønsker deg masse lykke til!

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dessverre er ikke kostrådene (jeg antar du mener Helsedirektoratets?) spesielt gode. Kostholdet ditt er jo ikke "ganske greit" når du veier 123 kilo nå, og bare har gått ned 15 kilo på to år. Uansett hva du spiser, må du spise mindre. Nå er du i energibalanse. 

Anonymkode: 11e6e...396

Hva baserer du det på, at de ikke er spesielt gode?

Jeg har med vilje lagt meg slik kostholdsmessig at jeg skal gå langsomt ned i vekt, ellers blir det bare som alle andre ganger; at jeg går ned mange titalls kilo, for så å gå opp igjen. Jeg må ha en livsstil jeg kan leve med. Så jeg spiser sunt, men har en kosedag. Det er selvfølgelig alltid småting man kan endre, og det prøver jeg alltid å bli bedre på. Tenker det er bedre at jeg går ned veldig sakte enn at jeg står stille eller går opp i vekt igjen...

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

23 minutter siden, stenalina skrev:

Vet ikke helt om dette er relevant for deg, men jeg har hatt sykdom som har gjort at jeg har vært sengeliggende i så lang tid at jeg måtte jobbe opp kroppen min igjen. Jeg var også fullstendig utslitt etter å ha gått til postkassa, som var mitt første mål etter at jeg kom meg opp av senga. Jeg hadde et veldig mangelfullt kosthold og slet med å få i meg nok næring, men kanskje noe av det jeg sier kan overføres på din situasjon?

Jeg starta med veldig små mål, og dermed ikke så mye press på meg selv. For meg så var en av de tinga som jeg lærte meg å huske på etterhvert at det hadde vært en laaang vei til det som var mitt bunn-nivå helsemessig. Det kan ta minst like lang tid å komme seg ut av skogen som inn i skogen, med andre ord. Jeg starta med å komme med til postkassa. Hver dag i ei uke var det det jeg gjorde av "trening". Etter at jeg kjente at det begynte å føles mindre slitsomt økte jeg lengden på turen min, og holdt på i samme lengde i ei uke eller til det føltes mer overkommelig ut. 

Noen dager var jeg i for dårlig form til å gå den turen, men jeg presset meg ut når jeg kjente at det var mulig. Kanskje jeg måtte gå en kortere tur igjen i ei uke eller to etter et tilbakefall eller bare at kroppen ikke greide å presse se en periode, men etterhvert var jeg kommet lengre igjen og videre opp bakken jeg var så bestemt på å komme meg opp. Det tok lang tid, flere måneder tok det før jeg klarte å gå en tur på et kvarter. Men jeg kom meg fremover! Det går enda fremover, selvom det går sakte. Jeg sliter også med psyken, og jobber hardt for å holde motet oppe i de periodene ting står stille eller jeg får et tilbakefall. Jeg skjønner at det er vanskelig. 

For å hjelpe meg med å se fremgang og å huske på hvor jeg har vært, så skriver jeg en enkel "dagbok" hvor jeg holder styr på hvordan formen er i hodet og i kroppen. Det hjelper mye i de dårligere periodene å se hvor langt jeg faktisk har kommet fra jeg begynte å skrive i boka. Lager en oversikt hver måned som jeg fyller ut enkelt hver dag. 

Jeg har en sykdom hvor kostholdet er viktig å holde i orden, så jeg har en kostholdsspesialist som hjelper meg til å finne ut hva som fungerer best for meg. Det har til en viss grad hjulpet, men også det går opp og ned. Kjenner det er enklere å følge planen om jeg endrer litt og litt over tid, så det ikke blir så mye nytt å lære og forholde seg til. 

Det var også essensielt for meg å få riktig behandling for sykdommen min med medisiner. Hvis du føler at du har fått en dårlig utredning eller behandling, så ville jeg bedt legen om å få det på nytt eller få prøve annen/mer behandling. 

Det ble kanskje litt langt det her, men håper noe av det kan hjelpe deg. Du er ikke aleine i å ha det sånn, husk det. Det er lett å føle seg som et uhelbredelig tilfelle som må slite på bunnen resten av livet, men du må aldri gi opp håpet om et bedre liv♥️

Ønsker deg masse lykke til!

Du aner ikke hvor mye dette hjalp meg å lese. Det betyr så utrolig mye, tusen takk. Jeg er så dårlig at jeg er hjelpetrengende, og noen dager må jeg ha hjelp til å komme meg på toalettet osv, så det er veldig tøft. Men jeg skal prøve å ta dette til meg, og ta småsmå skritt om gangen. Jeg kan ikke lage mat selv, men får hjelp og får god sunn mat heldigvis. Så jeg er heldig sånn.

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å gi råd når du ikke sier type sykdom/smerter. 

Men mitt råd er uansett å prøve å spise minst mulig sukker som trigger betennelse og spise sunt fett. Overvekt i seg selv gir betennelser i kroppen. 

Jeg er overvektig selv og har vært aktiv med turgåing o.l. i lengre tid. Men da jeg begynte å slite med muskelsmerter var ikke dette nok. Da var det kun tung styrketrening som gjaldt, så det anbefaler jeg. Men du må selvsagt ta det gradvis. 

Anonymkode: db7fe...688

[AnonymBruker]

Jeg kan relatere bortsett fra at jeg ikke er overvektig, sliter enormt med energi til å leve daglig, og det er noen ganger så forferdelig at jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter... Skulle ønske de fantes noe hjelpetilbud eller noe for å bedre rutinere hverdagen, men jeg kommer ikke på noe.

 

Kan jeg spørre, var det slik at overvekten begynte først, eller kom den etter at du ble sengeliggende?

Anonymkode: 8ee2a...adc

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt vanskelig å gi råd når du ikke sier type sykdom/smerter. 

Men mitt råd er uansett å prøve å spise minst mulig sukker som trigger betennelse og spise sunt fett. Overvekt i seg selv gir betennelser i kroppen. 

Jeg er overvektig selv og har vært aktiv med turgåing o.l. i lengre tid. Men da jeg begynte å slite med muskelsmerter var ikke dette nok. Da var det kun tung styrketrening som gjaldt, så det anbefaler jeg. Men du må selvsagt ta det gradvis. 

Anonymkode: db7fe...688

Jeg har kroniske sterke ryggsmerter og muskelsmerter i tillegg til en sykdom som gjør at immunforsvaret mitt kjemper mot seg selv.

Ja, sukker og mettet fett prøver jeg å holde meg mest mulig unna.

Takk for tips! Kan begynne veldig forsiktig med styrketrening.

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kroniske sterke ryggsmerter og muskelsmerter i tillegg til en sykdom som gjør at immunforsvaret mitt kjemper mot seg selv.

Ja, sukker og mettet fett prøver jeg å holde meg mest mulig unna.

Takk for tips! Kan begynne veldig forsiktig med styrketrening.

Anonymkode: e3f5f...f52

Har du lavt stoffskifte ?

Anonymkode: a669b...47c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan relatere bortsett fra at jeg ikke er overvektig, sliter enormt med energi til å leve daglig, og det er noen ganger så forferdelig at jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter... Skulle ønske de fantes noe hjelpetilbud eller noe for å bedre rutinere hverdagen, men jeg kommer ikke på noe.

 

Kan jeg spørre, var det slik at overvekten begynte først, eller kom den etter at du ble sengeliggende?

Anonymkode: 8ee2a...adc

Så trist å høre, skjønner deg veldig godt. Jeg tror hver dag er min siste.

Jeg har vært overvektig siden jeg var et lite barn.

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har du lavt stoffskifte ?

Anonymkode: a669b...47c

Ja, det har jeg også. Går på to ulike medisiner mot det, og har prøvd enda flere.

Anonymkode: e3f5f...f52

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva baserer du det på, at de ikke er spesielt gode?

Jeg har med vilje lagt meg slik kostholdsmessig at jeg skal gå langsomt ned i vekt, ellers blir det bare som alle andre ganger; at jeg går ned mange titalls kilo, for så å gå opp igjen. Jeg må ha en livsstil jeg kan leve med. Så jeg spiser sunt, men har en kosedag. Det er selvfølgelig alltid småting man kan endre, og det prøver jeg alltid å bli bedre på. Tenker det er bedre at jeg går ned veldig sakte enn at jeg står stille eller går opp i vekt igjen...

Anonymkode: e3f5f...f52

Helsedirektoratets kostholdsråd er både strenge og vage på en gang, og tar ikke hensyn til folks mattradisjoner og preferanser. De både pirker og truer med pekefingrene sine, anbefaler å kutte i fett og sukker, og spise masse frukt og grønt og grovt, mens de egentlig mener å si at bør spise mye mer skikkelig mat enn godteri, og samtidig underkommuniserer hvor viktig det er å ikke spise for mye totalt. Dette får mange fler enn deg til å enten bli usikre på hva som er sunt, eller bombesikre på at de spiser sunt. Og det tragikomiske oppi dette her, er at ernæring for friske voksne er utrolig enkelt: Nok av alt hver dag, og ikke for mye av noe over tid. Utover det, er det opp til hver enkelt. 

Jeg ser flere røde flagg i det du skriver: Kosedag. Spise sunt. Langsomt ned. Småting. Prøve. Det er riktig tenkt at du ikke skal sulte deg ned i vekt, og du kan (jeg synes du skal) kose deg med mat, men du må ta effektive grep sånn at du har et netto kaloriunderskudd fra uke til uke, ellers er det ett steg fram og ett tilbake. Ett eller flere steder er det for mange kalorier inn, og det må du finne ut av og gjøre noe med, om du skal lykkes med å gå ned i vekt. Hvorfor du får i deg "skjulte" kalorier, vet bare du, kanskje trenger du hjelp som ikke egentlig har noe med mat/mosjon å gjøre, men det er isåfall ikke noe vi her kan hjelpe deg med - utover moralsk støtte og fellesskap (det startes tråder her flere ganger per år for folk som skal ned i vekt).

Anonymkode: 11e6e...396