Hvor mye empati har du?

[PURE/HONEY]

Om du skulle rangere empatinivået ditt på en skala fra 1-10, hva ville det vært?

Jeg tror jeg må si 5 på meg selv. Det høres ganske fælt ut. Men hele livet mitt så har jeg alltid følt lite empati og sympati for folk. Det må vanligvis til noe veldig trist og fælt som også foregår nært på for at jeg skal føle noe som helst. Jeg er ikke den typen som føler noe når jeg ser på elendige situasjoner på nyhetene om folk som sliter med sult, fattigdom, sykdom og død. Jeg føler at de situasjonene blir for langt unna og at jeg, med min livserfaring, ikke har kapasitet til å kunne putte meg selv i slike store, omfattene, fæle følelser som de menneskene garantert føler på. På den andre siden - om jeg ser en person som opplever noe sårt som jeg selv har opplevd - så kan jeg føle veldig mye empati. 

Jeg har aldri følt at venner som vil snakke om følelsene sine er noe som helst til bry, fordi jeg føler ikke at de tyngder meg med negativiteten sin. Jeg pleier å se ting fra et mer følelsesfritt, objektivt perspektiv. Jeg suger ikke opp deres følelser. I blant så kan jeg kanskje føle meg litt trist fordi noen jeg er glad i har det dårlig, men jeg har som sagt vanskelighet med å putte meg selv i en situasjon/følelser som jeg overhodet ikke har opplevd før.

På den andre siden så er jeg veldig opptatt av rettferdighet og at man skal behandle hverandre med respekt. Jeg kan bli veldig irritert om jeg ser at noen blir behandler urettferdig, blir mobbet, diskriminert i mot o.l. Med andre ord, behandlet med null respekt. Her har også mine egne følelsesmessige erfaringer stor betydning. Om jeg ser at noen blir unødvendig kjeftet på, så blir jeg irritert/sint/litt lei meg, fordi jeg har selv opplevd å bli mye unødvendig kjeftet på.

Ja.. Jeg vet ikke. Det at jeg opplever lite empati kan også ha noe med at jeg er litt flat og apatisk, og har vært det lenge nå. Pleide å være mye mer bubbly før. Jeg vet at depresjon kan påvirke empatinivå.

Uansett, hva med deg?

 

[Humle Brumle]

Altså jeg tenker at det er fint at du er ærlig. Det er værre med folk som later som de er veldig snille og empatiske som egt ikke er det. For meg så høres du ut som en reflektert person med empati ut i fra det du skriver. Jeg vil legge meg ganske høyt på skalaen. Nå tramper jeg sikkert veldig på jantenloven😂 men jeg mener selv at det er en ting jeg mestrer. Men det er ikke alltid til det positive heller. Jeg får veldig lett skyldfølelse, kan manipuleres med skyldfølelse, kan bli veldig gira på å hjelpe noen men så går det gærne veien på en måte, selv om jeg hadde gode intensjoner og slikt. Så tenker det er veldig bra å ha en empati som går den gyldene middelvei slik som du har.

 

[AnonymBruker]

Vil si 2, men tipper folk som kjenner meg ville sagt 10 😂 Er en god skuespiller og flink til å late som jeg bryr meg. Men jeg føler aldri med noen, selv når nære venner mister kjæledyr eller familiemedlemmer føler jeg ikke en drit. Synes bare det er et herk for min del, for da må jeg på med masken og vise støtte. Barn som er syke, huffda, bryr meg midt bak så lenge det ikke gjelder mitt eget barn.

Anonymkode: 38c6c...78c

[AnonymBruker]

Jeg har plagsomt mye empati. Har hatt det siden barndommen, og har måttet få hjelp til mestringsteknikker så ikke verden tar "helt overhånd" på meg. Da jeg var i tenåra kunne jeg f.eks grine av at noen spilte et spill der man f.eks kunne spille som en kjøtteter eller om broren min spilte skytespill. Kan ikke plukke skjell og bestemme meg for å ikke ta med et om jeg allerede har plukka det opp, for da er det "synd på" skjellet og hele H.C Andersen-besjelingshelvetet er i gang i huet mitt. Jeg har gått alt for langt (over mine egne grenser) for å hjelpe andre med deres problemer og støtte dem osv, og har slitt veldig med å bli utnyttet pga det. Nå er jeg 27 og har heldigvis fått hjelp til å ha følelsene mine og andres litt på avstand. For mye empati er ikke sunt.

Anonymkode: 03cdd...4aa

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har plagsomt mye empati. Har hatt det siden barndommen, og har måttet få hjelp til mestringsteknikker så ikke verden tar "helt overhånd" på meg. Da jeg var i tenåra kunne jeg f.eks grine av at noen spilte et spill der man f.eks kunne spille som en kjøtteter eller om broren min spilte skytespill. Kan ikke plukke skjell og bestemme meg for å ikke ta med et om jeg allerede har plukka det opp, for da er det "synd på" skjellet og hele H.C Andersen-besjelingshelvetet er i gang i huet mitt. Jeg har gått alt for langt (over mine egne grenser) for å hjelpe andre med deres problemer og støtte dem osv, og har slitt veldig med å bli utnyttet pga det. Nå er jeg 27 og har heldigvis fått hjelp til å ha følelsene mine og andres litt på avstand. For mye empati er ikke sunt.

Anonymkode: 03cdd...4aa

Med andre ord 9 eller 10, glemte å skrive det.

Anonymkode: 03cdd...4aa

[AnonymBruker]

10+ på empati. Det første jeg tenker på om morgen er hvem jeg kan glede i dag. 
 

Men det gleder meg like mye, å se andre bli glade. 

Anonymkode: 01413...e18

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

10+ på empati. Det første jeg tenker på om morgen er hvem jeg kan glede i dag. 
 

Men det gleder meg like mye, å se andre bli glade. 

Anonymkode: 01413...e18

Opplever du aldri empatien som plagsom? 

Anonymkode: 03cdd...4aa

[AnonymBruker]

1 time siden, simsmachop skrev:

Om du skulle rangere empatinivået ditt på en skala fra 1-10, hva ville det vært?

Jeg tror jeg må si 5 på meg selv. Det høres ganske fælt ut. Men hele livet mitt så har jeg alltid følt lite empati og sympati for folk. Det må vanligvis til noe veldig trist og fælt som også foregår nært på for at jeg skal føle noe som helst. Jeg er ikke den typen som føler noe når jeg ser på elendige situasjoner på nyhetene om folk som sliter med sult, fattigdom, sykdom og død. Jeg føler at de situasjonene blir for langt unna og at jeg, med min livserfaring, ikke har kapasitet til å kunne putte meg selv i slike store, omfattene, fæle følelser som de menneskene garantert føler på. På den andre siden - om jeg ser en person som opplever noe sårt som jeg selv har opplevd - så kan jeg føle veldig mye empati. 

Jeg har aldri følt at venner som vil snakke om følelsene sine er noe som helst til bry, fordi jeg føler ikke at de tyngder meg med negativiteten sin. Jeg pleier å se ting fra et mer følelsesfritt, objektivt perspektiv. Jeg suger ikke opp deres følelser. I blant så kan jeg kanskje føle meg litt trist fordi noen jeg er glad i har det dårlig, men jeg har som sagt vanskelighet med å putte meg selv i en situasjon/følelser som jeg overhodet ikke har opplevd før.

På den andre siden så er jeg veldig opptatt av rettferdighet og at man skal behandle hverandre med respekt. Jeg kan bli veldig irritert om jeg ser at noen blir behandler urettferdig, blir mobbet, diskriminert i mot o.l. Med andre ord, behandlet med null respekt. Her har også mine egne følelsesmessige erfaringer stor betydning. Om jeg ser at noen blir unødvendig kjeftet på, så blir jeg irritert/sint/litt lei meg, fordi jeg har selv opplevd å bli mye unødvendig kjeftet på.

Ja.. Jeg vet ikke. Det at jeg opplever lite empati kan også ha noe med at jeg er litt flat og apatisk, og har vært det lenge nå. Pleide å være mye mer bubbly før. Jeg vet at depresjon kan påvirke empatinivå.

Uansett, hva med deg?

 

Du beskriver meg perfekt der. I tillegg kjenner jeg lite på savn. Vært slik hele livet tror jeg..

Anonymkode: 49725...d1d

[AnonymBruker]

4. Men liker å gjøre folk glade og bidra til at verden blir et bedre sted, så bruker mye tid på å gjøre ting for andre og stiller opp der jeg kan. 

Anonymkode: 378a2...2db

[AnonymBruker]

Har empati på 10 og over, det er seriøst helt vanvittig plagsomt  og jeg skulle ønske jeg kunne hatt mindre empati. Har dette som ett fast tema hos behandleren jeg går til, for det er såpass kraftig at det reduserer min egen livskvalitet.

Anonymkode: cbd38...5ff

[AnonymBruker]

7-8...jeg lar ofte nød, sult, mishandling og slikt gå dypt innpå meg.   Spesielt saker om barn og dyr.  Burde egentlig skjerme meg selv for jeg lar slikt plage meg lenge etter jeg har hørt om det.  Nettopp hørt lydbøkene om Christoffer-saken og Alvdal-saken...hvis dere ikke føler noe som helst over slike tilfeller er dere ødelagte som mennesker. 

Anonymkode: be273...358

[AnonymBruker]

4, kanskje. Det er så situasjonsbetinget. 

Anonymkode: eba23...af3

[AnonymBruker]

I forhold til hva? 
En test jeg en gang tok, viste at jeg er ekstremt empatisk til å ha de musikkpreferansene jeg har og gjennomsnittlig empatisk til å være dame.  Nå tror jeg at det har med at det er flest menn som har de samme preferansene innen musikk som jeg har og at de viser empati på rn annen måte, noe undersøkelsen ikke tok høyde for, da det ofte er « den feminine måten» å vise/føle empati på, som blir ansett som standarden. 

Anonymkode: ffd86...4bc

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

7-8...jeg lar ofte nød, sult, mishandling og slikt gå dypt innpå meg.   Spesielt saker om barn og dyr.  Burde egentlig skjerme meg selv for jeg lar slikt plage meg lenge etter jeg har hørt om det.  Nettopp hørt lydbøkene om Christoffer-saken og Alvdal-saken...hvis dere ikke føler noe som helst over slike tilfeller er dere ødelagte som mennesker. 

Anonymkode: be273...358

Må være fint å være perfekt. 

Anonymkode: 378a2...2db

[AnonymBruker]

Samme som deg egentlig. Bryr meg kun om ting som angår meg og mine nærmeste. At folk sulter osv synes jeg selvfølgelig er trist, men ikke noe jeg tenker over i hverdagen. Jeg lar ikke ting som ikke omhandler meg eller mine nærmeste, gå dypt inn på meg. Så når jeg ser/ hører om ulike true crime-saker så tenker jeg jo at det er trist, men blir ikke noe spesielt berørt utover det. 

Anonymkode: 92b35...7cc

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var veldig empatisk. 10+
så fant jeg ut jeg var flink til å lese andre

Så fant jeg ut jeg var flink til å finne igjen deler av meg selv i andre.

Så fant jeg Prøvde gi folk de trengte fordi jeg ikke ville bli mislikt. Og er veldig bekymret og angstfulle 

så googlet jeg empati/sympati

så tenkte jeg for mye 

Nå tenker jeg i grunn jeg er ganske selvopptatt og at de fleste er det.

Og at jeg skulle ønske jeg ikke tok meg av folk fordi jeg er redd jeg ville skamme meg om jeg ikke gjorde. 

 

Anonymkode: 22409...832

[Silva Pluvialis]

.

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Er begge deler, men vet ikke om jeg kan sette noe så enkelt som et tall på en skala. 

Jeg bryr meg veldig mye om andre, men så har jeg blitt behandlet dårlig og klarer ikke å ha så mange gode tanker om disse menneskene selvsagt, ønsker noen av dem "det verste" fordi de ødela så mye for meg. Men samtidig så er det jo fordi jeg har hatt empati at jeg har latt meg bli behandlet slik. 

Har ofte vært den som folk har kommet til med problemene sine, og jeg har tatt vare på mange. Men jeg har og vært i den posisjonen at jeg ikke har hatt mer å gi. 

Anonymkode: fa8b9...fa6

[SPOCA]

10.

Som liten var jeg hun som syntes synd på min egen mobber (vel, synes det samme i dag), som dro hjem til han etter skolen for å lage mat til han fordi moren hans var for full til å lage mat. Allerede den gang forsto jeg at han mobbet meg for å unngå å selv bli mobbet. Eller jeg kunne gi alle sparepengene mine til ei venninne som hadde det vanskelig hjemme, for jeg ville at hun skulke gå på ball (og hun hadde ikke råd til ballkjole).

Det er noe med mennesker (eller dyr) som rører noe dypt i meg, og jeg tar fort til tårene om noe rører meg. Det er lett å leve seg inn i andres situasjon. 

Det kan være slitsomt, men samtidig føles givende. Det er en grunn til at jeg var drevet med frivillig arbeid siden jeg var 12 år. Det fyller livet med mening og glede å kunne gi noe til andre.

 

Endret 27. april 2020 av SPOCA

[AnonymBruker]

Fram til jeg var 14-15 år: 9

Nå: 4

Var veldig empatisk som ung. Passet alltid på at alle hadde det bra, ga bort alle bursdagspenger til fadderbarn, julegaveønske var alltid telt/pledd/mat o.l. til fattige familier i andre land. Til konfirmasjonen hadde jeg valgt meg ut et skoleprosjekt i Kenya hvor jeg ønsket at alle skulle gi pengegave framfor gave til meg selv. Så har jeg lest. Mye. Vokst opp. Fått erfaringer. Lært om hvor forferdelige mennesker er mot hverandre og ikke minst dyr. Ble da selvfølgelig veganer og merker at jo mer jeg leser om menneskers behandling av dyr, desto mer sliter jeg. Mennesker er en kjip rase som ødelegger alt rundt seg i det evige jaget på meg, min og mitt. Støtter fortsatt opp der jeg kan, men pengene mine går til å støtte dyr rundt om i verden. Kan fortsatt føle med mennesker som er i vanskelige situasjoner og forstår at det fortsatt er mange gode mennesker der ute, men i mine øyne er de i mindretall. PS: Jeg er ikke perfekt selv. Langt ifra.  

Anonymkode: d941e...822