(HJELP!) Familiekrangel...16.års krise? Skilsmisse?

[Gjest Fortvilet søster...]

Hver gang jeg er hjemme på besøk (har studert hjemmefra i 4 år nå) er det bestandig krangling mellom min lillebror på 16 og min mor. Broren min kan være så frekk i kjeften at det nessn ikke er til å tro! Problemene begynte for rundt 8 år siden, da vi fikk en minstebror. Min eldste lillebror, som jeg fra nå kaller Svein, ble nok sjalu på det nye familiemedlemmet. Å vokse opp som den "mellomste" er sikkert ikke det enkleste; Har en storesøster som gjør det godt på skolen å leve opp til, og en lillebror som får mest oppmerksomhet. Men Sveins oppførsel er allikavel ikke som en vanlig "mellomste"-unge.

Grunnen til at jeg skriver inn her, er at jeg, mamma og pappa hadde en samtale/diskusjon i kveld om den nåværende situsjonen i familien.

Pappa skylder på mamma og mener at hun er en stor del av problemet. Hun bare kjefter og smeller hele dagen lang, og bryr seg ikke virkelig om Svein, sier han. Men min mor bryr seg om han, det vet jeg. Hun prøver bare å sette grenser for gutten! Det hele har blitt en vond sirkel. Svein nekter å høre på mamma og hun kjefter så på ham. Det at pappa mener mamma handler galt, og bevisst el. ubevisst støtter Svein gjør ikke noe bedre. Man er jo nødt å stå sammen om oppdragelsen, ikke bare gå imot hverandre!

Min mor har foreslått familieterapi, men min far mener det må gå an å løse det hele ved å snakke sammen. Men det som skjer når mamma å pappa snakker sammen er at pappa skylder på mamma, og når hun spør hvordan hun skal reagere ovenfor Svein når han gjør noe galt, svarer han at det kan ikke han svare på!

En bekymringsverdig del er at min bror har svært få venner. Han har blitt mobbet på skolen, og hatt det ganske så tøft. At dette går ut over hans oppførsel hjemme er åpenlyst. Min far sier han prøver å backe opp om Svein fordi han synes synd på ham. Men han gjør det etter min mening på feil tidspunkt! Å si til min mor, framfor Svein, at hun er nødt til å ta seg sammen/roe seg ned er ikke noe bra løsning! Han setter dermed min bror enda mer opp mot mor. Istedet burde han ha støttet det hun sa (må bare si at det mamma reagerer på er ting som burde reageres på. F.eks. nasking i skapene, grusomt språkbruk, lyving, rot som Svein nekter å rydde opp etter seg osv.)

Forholdet mellom minstebror og Svein er heller ikke bra. Hvis ikke Svein krangler med mamma (eller meg) krangler han med minstemann. Det er svært trist. Tror nok Svein er sjalu både på mitt forhold til minstemann og mamma. Jeg HAR et bedre forhold til min minste lillebror og, men dette er noe jeg synes er leit. Vil gjerne få bedre kontakt med Svein, men oppførselen hans gjør det så vanskelig! Og hvis jeg prøver å være vennlig å gi ham en klem, skyver han meg like gjerne i fra seg!

Det hele ender snart opp med skilsmisse! Pappa hintet frampå om det i kveld, og mamma har sagt at hun har tenkt på det hun også tidligere... Kansje det er til det beste? Men hvor sunt det vil være for småbrødrene mine? Kommer det til å løse noe?

Hva jeg vil med dette innlegget er usikkert...kansje jeg bare trengte å lette hjertet. Blir veldig glad om jeg får høre noe om hva andre tenker om situasjonen!

[LilleBille]

Hva med å få dem til å ta kontakt med et familievernkontor - det kan ofte hjelpe å snakke med noen som ser situasjonen utenfra.

Bare det at de kanskje kan komme ut av en fastlåst situasjon - og se den andres måte å se situasjonen på kan hjelpe til større forståelse og kanskje bedre samarbeid.

[jubajuba]

Flott at du ser dette og ønsker å hjelpe broren din og foreldrene dine.

Familievernkontoret er en god ide.

Mitt råd er at først og fremst må din mor slutte å kjefte, slutte å være sinna og slutte å være fortvilet, og begynne å stille krav og sette makt bak kravene sine. Jeg er skjønt enig med moren din om at det må stilles krav til gutten, men hun må slutte å kjefte. Snakke tydelig, forlange at han ser på henne når hun snakker til ham osv.

Problemet er jo at faren din ikke ser at broren din trenger å endre seg.

Vi lever i et samfunn hvor det stilles store krav til hver enkelt. Det må også din bror lære seg.

Og din far må slutte å synes synd på ham, og begynne å stille krav til gutten han også..

Jeg vet...fordi jeg har vært i din fars sko, og klarte å skjemme bort den ene sønnen min etter noter, fordi jeg syntes synd i ham som ikke hadde noen venner, som var deprimert og skulket skolen og som ikke hadde noen far. Stakkars. Sukk. Heldigvis fikk noen meg til å forstå at skulle sønnen min endre seg måtte jeg endre meg først.

Det er tøfft. Og jeg hater å mase og stille krav, og skulle gjerne gjort masse for ham slik som før... Men jeg kan ikke. For guttens skyld, som skal leve sitt liv uten meg må jeg bare være en av mange forferdelige kravstore strenge foreldre.

En klem til deg som bryr deg. Og en ekstra en til din mor.

[jubajuba]

Og en ting til..du må strekke opp de foreldrene dine litt..nå må de tenke seg om... De kan i allefall ikke skilles fordi de ikke blir enige om barneoppdragelsen. Det blir ingen av dem lykkelige av. Få dem til familierådgivning.

Det er lett å si at man vil skilles, og lett å ta det første skrittet...men man skal tenke seg nøye, veldig nøye om.

[Gjest L@dy in red]

Det var trist å høre historien din. Den var så og si identisk med hvordan jeg selv har opplevd barndommen. Er selv nr. to i søskenflokken og vet hvordan det er å føle seg tilsidesatt og lite elsket.

Når det kommer et nytt familiemedlem, så er det mye fokus på den lille, som regel. Og det gjør at nr. to føler seg glemt.

For i mitt tilfelle også, så var min søster et forbilde for de fleste, som kunne og gjorde alt.

Hun ble satt pris på den hun var.

Hun fikk passe lillesøster, hadde større ansvar enn meg, fikk lov til mye mer osv. Det er bare to år mellom meg og eldste søster.

Jeg opplevde i mitt tilfelle at min mor hadde mer enn nok med min eldste og yngste søster. Kanskje det var slik for din mor også?

Det nye familiemedlemmet opptar mye oppmerksomhet og tid fra de fleste, i hvertfall foreldre.

Nå vet jeg ikke hvor gammel din bror er, men vil fortelle litt om hvordan jeg gjorde det med mine to barn.

Yngste mann var enebarn til hun var 5 år. så kom gutten. Det var stor stas og han fikk mye oppmerksomhet. Men på bakgrunn av det jeg selv opplevde, så var jeg veldig nøye med å selv ikke komme opp i samme situasjon.

Når vi fikk besøk gjorde vi folk oppmerksom på at de først måtte gå bort til min datter å hilse på henne/ ta seg tid til henne.

Og til kjente så fikk vi også ordnet det slik at det var ikke bare babyen som fikk gave, men også store søster.

Det var ingen dyr gave, men tegne saker, strikk o.l

Jeg var nøye med å sette av minst 10-15 min. leketid hver dag. Og på denne måten opplevde hun å bli satt pris på og at noen hadde tid til henne.

Bare det å sette av tid til å gjøre noe sammen alene, meg og min datter enten hjemme eller ute, er verdifullt.

Jeg tok meg tid til å prate med henne og hadde mangen kosestunder.

Det kan høres rart ut, men jeg føler på meg at din bror "lider" under sånn forhold, fordi han er sulten på mer oppmerksomhet og kjærlighet. Jeg sier ikke at din mor ikke har vært kjærlig med din bror, men det er viktig å få satt av nok tid til ham også.

Han er ute etter oppmerksomhet og får det, men det er negativt og det er bedre enn ingen ting.

Din mor bør prøve å gi ham mye mer ros, fortell ham ofte hva han betyr og hvor glad hun er i ham. Det er hennes oppgave å fortelle hvem han er.

De hadde nok hatt godt av å ha litt tid for seg selv i perioder.

Men det er også viktig at dine foreldre er enige og klarer å samkjøre selve oppdragelsen, vist ikke vil det gjøre ham usikker og redd.

Det er viktig å prøve å komme innpå ham, men ikke press ham til å snakke. Men det er avgjørende å vise stor interesse og engasjement i din bror.

Men gjør det helst når dem er på talefot.

[jubajuba]

ikke dumt det Lady in red sier...problemet kan være at broren din er blitt såå stor... 16 år.. Snart voksen.

Jeg har pleid å ta med mine gutter på bil tur... En om gangen. Det må selvsagt være frivillig. En trassig tenåring som ikke har lyst på tur og ikke har lyst til å prate gjør det ikke om han får allverdens oppmerksomhet. Du kan stå på hodet foran ham og han vil late som om du ikke fins.

Tingen er å utnytte de positive stundene. Og gi ham allverdens oppmerksomhet når han oppfører seg bra.

Oppfører han seg som en drittsekk, som tenåringer også kan, så la ham være, gi ham minst mulig fokus på det. Og ikke klag etterpå. Gi ham rom og fred, masse positiv oppmerksomhet. Men still krav! Jeg antar din mor krangler med broren din på grunn av ting han gjør, eller kanskje snarere ikke gjør. Og at hun er glad i ham er det vel ingen tvil om, hadde hun gidda snakket med ham og forsøkt rettlede ham hvis ikke...

Gutter i 16 års alderen er en kjempeutfordring. Og de kan drille sine foreldre rundt lillefingeren, om foreldrene lar dem. Men det handler også om å ta og gi... Det skal ikke være slik at den ene gir og gir og gir..

At det er vanskelig å være i midten er det ingen tvil om. Jeg er yngst av mange, men allikevel i midten da min mor ble mormor like etter at jeg ble født. Jeg elsket tantebarna mine, men var fryktelig sjalu.

Allikevel ikke noen fullgod unnskyldning for å bli en trasig tenåring..

Men...det er noe som heter "Elsk meg mest når jeg minst fortjener det, det er da jeg mest behøver det". Et ordtak som må ha vært skrevet til en tenåring. :-?

[Gjest Fortvilet søster...]

Tsn takk for alle kommentarer og gode råd! Synes mye av det dere skriver høres veldig logisk ut Får snakke mer med familien. Tror det er veldig rett å prøve å fokusere mer på det positive broren min gjør! Glad for at jeg fant dette forumet

[jubajuba]

Akkurat nå kunne jeg gjerne ha gitt bort min "positive" tenåring, så som du skjønner, det er litt opp og ned. Så jeg får holde meg til mitt eget ordtak :-? Det er ikke lett å være i hus med tenåringer, jeg tror det kan ta knekken på mangt et ekteskap. Men tenårene går jo over, og han som ligger og surmuler i senga si står opp igjen og ser lyst på livet han også. Det gjelder bare å komme seg igjennom det. Han som jeg sliter med er også i midten, og har sikkert mang en gang følt seg oversett. Skjønt han var minst i mange mange år. Og er blitt godt bortskjemt.

Snakk med foreldrene dine og broren din. Tenårene er så vanskelige og tøffe at man skulle tro de aldri ville endre seg. Jeg har jo en på vei ut av tenårene...og han har forandret seg stort bare det siste halve året.

Håper det ordner seg til det beste for dere. En stor klem :-)