Konflikt med foreldre. For tidlig å møte dem?

[AnonymBruker]

Hei! 
 

Har først i voksen alder forstått at jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt og har konfrontert foreldrene mine med dette. Jeg har også psykiater i ryggen. På konfrontasjon så glatter faren min over, mens moren min går rett inn i offer rollen. Mye tyder dessverre på at moren min er narsissist, så det er ikke mye selvinnsikt der. 
 

Det har gått flere uker uten at jeg har sett og snakket med dem, men faren min prøvde å ringe meg igår så jeg ringte opp igjen idag. De snakket om løst og fast, ingenting om hva dem har gjort. Moren min sa også at hun var sykmeldt på tredje uka pga dette med meg og igjen er det henne det er synd på. 
 

Samboer reagerte etterpå på at jeg ikke hadde sagt noenting til dem over tlf, men jeg sier at dette fra min side var en test. Foreldrene mine spurte også om jeg kan komme i påska og det mener samboer er ren idioti når de later som ingenting over tlf? 

Anonymkode: e2b18...ad9

[AnonymBruker]

Ja, det er idioti. 

Anonymkode: ac8fb...981

[AnonymBruker]

Uff, det hørtes ikke noe ålreit ut. Hva konfronterte du dem med? Var det spesifikke hendelser som er vanskelig å benekte, eller var det mer generelt (av typen "dere ga meg ikke nok omsorg, var der ikke for meg")? Det kan jo være veldig vanskelig for foreldre å innse at de har feilet, og det er kanskje en innsikt som kommer gradvis for dem. Ikke at det rettferdiggjør det på noe som helst vis, men det kan jo forklare reaksjonen deres. 

Hva tror du at du kan få ut av å møte foreldrene dine? Hvor ofte pleier dere å møtes før denne konfrontasjonen? Det kan kanskje være at de aldri kommer til å ta innover seg hva de har gjort galt, og at de alltid kommer til å glatte over og sette seg selv i offerrollen. 

Anonymkode: 1235d...2ba

[Hactar]

Hvis du møter dem i påsken, må du regne med at de forholder seg på samme måte som på telefonen i dag. De vil sannsynligvis også ta besøket som en bekreftelse på at alt er som før og kanskje slå det hele bort med at du er forvirret, syk eller hevngjerrig.

Så jeg ville tenkt gjennom hva du ønsker å oppnå med konfrontasjon og hvorfor behovet for konfrontasjon oppstod. Nå spekulerer jeg så klart, men jeg antar at relasjonen til dem har vært vanskelig for deg i lang tid, og konfrontasjonen er et forsøk på å få dem til å erkjenne og eie ansvaret for skade de har gjort. 

Inntil videre er det du har oppnådd at den ene ignorerer det og den andre legger skylda på deg. Det vil, etter min mening, ikke tjene til noe godt for deg å besøke dem og møte disse holdningene. Kanskje kan de forandre holdning etter hvert om du opprettholder grensene dine, kanskje ikke, men de er ikke der nå.

I den grad du skal ta råd fra en fremmed på Internett, vil jeg anbefale deg å skjerme deg selv fra dem inntil videre, og støtte deg til samboeren din. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner behovet for å høre at "ja, vi fucka opp. Vi skulle ikke gjort sånn-og-sånn. Her har du vår dypeste beklagelse. Jeg/vi plages over å ha vært så kjipe". Men, det forutsetter at de har vokst siden dengang. Lite sannsynlig når det er deres reaksjon hittil. Jeg hørte en episode av "Usagt" (podcast) hvor en nå voksen mann konfronterer foreldrene sine for noe i barndommen. De, to enkle jordnære sjeler, tok det imot og innrømmet at de visste ikke bedre. Man kunne høre sjelekvalene over å ha forvoldt sitt eget barn smerte. Mamma' n innrømte at hun egentlig ikke ble voksen og reflektert før hun ble bestemor. Det var så overraskende reaksjon, for det er så sjeldent folk får igjennom en sånn transformasjon. Ikke la din fremtidige lykke avhenge av deres innrømmelser. Fokuser på å få det bedre. Omgi deg av folk som gjør deg godt. Lykke til.

Anonymkode: 3827c...124

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere opplyst mine foreldre om at jeg har søkt erstatning for tapt barndom, blant annet pga omsorgssvikt. Jeg sleit med tydelige psykiske problemer i oppveksten som kom godt frem med både selvskading og spisevegring, som foreldrene mine dessverre valgte å glatte over og ikke skaffe meg hjelp for. Det var først i voksen alder at jeg søkte hjelp for mine problemer selv. Følelsesmessig var dessverre ikke foreldrene mine der i oppveksten. De har også hatt et veldig tak på meg i voksen alder pga økonomi. Jeg har vært veldig økonomisk avhengig av dem. 
 

Jeg er ufør nå og har også en samboer som er det samme. Dette er også et av problemene. Moren min er så opptatt av fasade at hun ikke vil akseptere at jeg har funnet en som er ufør, selv om jeg er ufør selv. 
 

Når det gjelder oppveksten min så vil de ikke innrømme at dem ikke gjorde noe for å hjelpe meg med problemene mine. De sier heller at de gjorde det beste de kunne og ikke visste hva dem skulle gjøre. Jeg sliter litt med å godta dette siden jeg syntes det er ganske lett å vite hva man skal gjøre når barn og ungdom sliter, det er å ta dem med til legen og bli med inn, siden man sliter å sette ord på følelsene selv og syntes det er flaut. Jeg ble tatt med til lege pga jernmangel, men sa ikke til legen at jeg sleit med ting og fikk hjelp. 
 

Ts

Anonymkode: e2b18...ad9

[AnonymBruker]

Hei TS, jeg er litt i samme situasjon som deg. Jeg er nå i 30 årene, og i løpet av 20 årene gikk det sakte opp for meg at veldig mye i oppveksten min ikke var greit. Blandt annet fysisk og psyisk vold, manglende oppfølging/omsorgssvikt samt kraftig forskjellsbehandling av meg og mitt søsken (skolebokeksempel av "gullunge" og "syndebukk"). En hendelse for et års tid tiden gjorde at begeret rant over og jeg søkte psykologhjelp for å klare å sortere tanker og følelser. Noe av det mest ubehagelige, syntes jeg, er å stadig over flere år innse/oppdage at noe man selv hele livet har tenkt på som en normal del av barndommen/oppvekst/barn-forelder-relasjon er helt forkvaklet.

Jeg har ikke så mange råd til deg, annet enn å si at du ikke er alene i situasjonen du er i nå. Jeg forstår utrolig godt behovet for at foreldrene skal si "vi beklager, vi gjorde feil, vi skulle ikke gjort det vi gjorde og vi vet bedre nå". Men det kommer antageligvis ikke til å skje (hvertfall ikke på det nåværende tidspunktet) og jo mer tid du bruker på å hige etter det jo mer såret og skuffer blir du. Tro meg! Beskytt deg selv.

Anonymkode: 8be6b...457

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS, jeg er litt i samme situasjon som deg. Jeg er nå i 30 årene, og i løpet av 20 årene gikk det sakte opp for meg at veldig mye i oppveksten min ikke var greit. Blandt annet fysisk og psyisk vold, manglende oppfølging/omsorgssvikt samt kraftig forskjellsbehandling av meg og mitt søsken (skolebokeksempel av "gullunge" og "syndebukk"). En hendelse for et års tid tiden gjorde at begeret rant over og jeg søkte psykologhjelp for å klare å sortere tanker og følelser. Noe av det mest ubehagelige, syntes jeg, er å stadig over flere år innse/oppdage at noe man selv hele livet har tenkt på som en normal del av barndommen/oppvekst/barn-forelder-relasjon er helt forkvaklet.

Jeg har ikke så mange råd til deg, annet enn å si at du ikke er alene i situasjonen du er i nå. Jeg forstår utrolig godt behovet for at foreldrene skal si "vi beklager, vi gjorde feil, vi skulle ikke gjort det vi gjorde og vi vet bedre nå". Men det kommer antageligvis ikke til å skje (hvertfall ikke på det nåværende tidspunktet) og jo mer tid du bruker på å hige etter det jo mer såret og skuffer blir du. Tro meg! Beskytt deg selv.

Anonymkode: 8be6b...457

Helt enig med deg. Jeg har også blitt sett på som den svarte svanen i familien. Allit blitt utstøtt. Søsknene mine har alltid fått hjelp men jeg har alltid fått nei gå.å klar deg selv. Det finnes virkelig fucka familier der ute. Jeg håper bare at du ikke blir som deg i framtida du også. Lykke til. Ikke tenk mye på hvorfor og sånt, man blir gal av sånt

Anonymkode: d0b99...2f2

[poli10]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Foreldrene mine spurte også om jeg kan komme i påska og det mener samboer er ren idioti

Ja, det er ren og skjær idioti å besøke andre folk i disse tider.

FØLG RÅDENE TIL FHI!

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS, jeg er litt i samme situasjon som deg. Jeg er nå i 30 årene, og i løpet av 20 årene gikk det sakte opp for meg at veldig mye i oppveksten min ikke var greit. Blandt annet fysisk og psyisk vold, manglende oppfølging/omsorgssvikt samt kraftig forskjellsbehandling av meg og mitt søsken (skolebokeksempel av "gullunge" og "syndebukk"). En hendelse for et års tid tiden gjorde at begeret rant over og jeg søkte psykologhjelp for å klare å sortere tanker og følelser. Noe av det mest ubehagelige, syntes jeg, er å stadig over flere år innse/oppdage at noe man selv hele livet har tenkt på som en normal del av barndommen/oppvekst/barn-forelder-relasjon er helt forkvaklet.

Jeg har ikke så mange råd til deg, annet enn å si at du ikke er alene i situasjonen du er i nå. Jeg forstår utrolig godt behovet for at foreldrene skal si "vi beklager, vi gjorde feil, vi skulle ikke gjort det vi gjorde og vi vet bedre nå". Men det kommer antageligvis ikke til å skje (hvertfall ikke på det nåværende tidspunktet) og jo mer tid du bruker på å hige etter det jo mer såret og skuffer blir du. Tro meg! Beskytt deg selv.

Anonymkode: 8be6b...457

Dette med gullungen og syndebukken er det i min familie også. Her er jeg syndebukken.

Har du noen kontakt med dine foreldre idag?

Ts

Anonymkode: e2b18...ad9

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette med gullungen og syndebukken er det i min familie også. Her er jeg syndebukken.

Har du noen kontakt med dine foreldre idag?

Ts

Anonymkode: e2b18...ad9

Jeg har fortsatt kontakt. Det er sånn at jeg, min mann og mine foreldre alle jobber i samme bransje (ikke samme arbeidsplass), og Norge er ikke større enn at vi i kraft av det kommer til å dulte borti hverandre i jobbsammenheng. Derfor har jeg valgt å ikke lukke døra helt. Jeg er dessuten veldig glad i min stefar (han møtte min mor da jeg var voksen), og vil ikke miste han i livet mitt.

Så for enkelhets skyld har jeg valgt å ha minimal og overfladisk kontakt. Jeg forteller lite til ingenting om meg selv og mitt liv, og vi snakkes max én gang i måneden (med unntak av min stefar som jeg snakker mye med).

Anonymkode: 8be6b...457