Bergensere - vanskelig å få kontakt med?!

[Svevende]

Jeg er også innflytter til Bergen. Jeg har bodd flere forskjellige steder, og har aldri hatt problemer med å få venner....men ikke her i bergen! Jeg pleide å være åpen og sosial... nå har jeg sitti så mye alene her i Bergen at jeg tror jeg har blitt litt smårar!

[Saeria]

Jeg har bodd i Bergen i over 5 år, og har ikke noen nære veninner her. I likhet med Malama, så har det nok litt med meg å gjøre. Jeg har en kjempegod kompis, som jeg traff da jeg ble sammen med forloveden min. :D

Vi skulle ikke fått til et treff? Møtes over en kopp kaffe eller noe? Alltid gøy å treffe nye folk. :D

[Svevende]

jeg er med jeg!

[Saeria]

Håper flere har lyst! :D

Etterhvert som folk melder seg, for jeg håper jo folk gjør det, så får vi finne en dato som passer. Og det er nok det som bli utfordringen.

[Malama]

Det er nok utfordringen ja, særlig nå som det går mot ferietid.

Jeg kn være med jeg, om det passer.

[Saeria]

Supert! Jeg kan jo starte en egen tråd på forumet, sånn at vi kan ta det der fra. :D

[Gjest Mobil]

Jeg har bodd i Bergen i over 5 år' date=' og har ikke noen nære veninner her. I likhet med Malama, så har det nok litt med meg å gjøre. [/quote']

Det er liksom det jeg ikke håper og tror gjelder meg :oops: Det er godt å høre at andre av dere har den samme erfaringen, selv om noen av dere mener det handler mer om personlighet enn om kultur.

Bergensere, det var ikke meningen å generallisere og gjøre dere til syndebukker for noe. For min del handler det mer om meg selv og livet her i byen. Og selvbilde, kanskje :-)

[Saeria]

Tror ikke det er så mange som føler seg fornærmet.

Mine tanker om det å skaffe seg nære venninder etter en har blitt voksen og gjerne flyttet, er at det ikke er så lett som før. Folk har liksom en etablert vennekrets, og det er som Seinfeld sier, and nobody's hiring.

Det er ikke så lett å utlevere seg selv, finne noen som er veldig lik en selv, og som ikke allerede har en godt etablert vennekrets som har plass til en til.

Man føler seg kanskje litt utenfor, og tenker "hvorfor skal de gidde å være med meg? De har det jo så fint sånn som de har det."

I tillegg føler man seg gjerne litt ukul når man ikke er den som tusler på shopping med en eller flere veninner, men snarere helt alene. Man tør liksom ikke ta kontakt, for man tror gjerne en ikke passer inn alikevel.

Derfor hadde et bergenstreff i slutten av juli eller august vært fint. Da treffer man på folk som synes det er gøy å treffe nye folk. Kanskje får man seg en god venn eller to også? Noen har venner fra før, andre er sånn som meg som bare har kompiser.

[Gjest Seleena]

å hallo....

[Gjest Mobil]

Man føler seg kanskje litt utenfor, og tenker "hvorfor skal de gidde å være med meg? De har det jo så fint sånn som de har det."

Jeg er aktiv medlem av en haug med organisasjoner, og jeg er åpen og snakker om dette. Det er ikke det at jeg kjenner masseviss av mennesker, men det er som sagt fra å kjenne folk til å bli kjent med dem.

Typisk nok er den eneste personen jeg kjenner nogenlunde i Bergen, en utlending.

Ja, jeg er absolutt med på et treff, ja

[Saeria]

Da er du velkommen til å skrive deg opp på lista i tråden "Bergenstreff?" på forum for personlige meldinger. Dato er enda ikke satt. Jeg holder på å gi beskjed til flere fra Bergen i dagbøkene deres.

Selv er jeg medlem av en stor forening i Bergen, og sitter i stiftelsens styre. Men det er faktisk ingen som er på min alder der. Og bare et par aktive kvinner til, utenom meg. De fleste har passert 35, altså er de minst ti år eldre enn meg. Men det er en super gjeng. :D

Ingen av dem er nære venner jeg kan finne på så mye med, men jeg trives godt i foreningen.

[*melis*]

Mine erfaringer er det motsatte. (ikke at jeg har så mange da, siden jeg aldri har bodd i Bergen) Men de få bergensere jeg har møtt har vært veldig utadvendte og kontakt-søkende. Også har de en sjarmerende dialekt i tillegg

[Gjest Guest]

Bodde i bergen i ett år med samboeren min som var derfra. prøvde å bli kjent med folk der, meldte meg inn i kor og andre "foreninger", men det var helt umulig. I koret mitt var det slik at da du kom på øvelsene var det ingen som sa hei, og kanskje en og annen nikket hvis DU selv hilset da du kom inn døra. Ingen tok avskjed etterpå heller. (Dette gjaldt alle, ikke bare meg)

Da samboerforholdet tok slutt hadde jeg ikke klart å finne meg nye venner utenom eksens omgangskrets, så jeg hadde ikke noe mer i byen å gjøre, og flyttet hjem.

Underlig folkeslag, sikkert ikke alle, men de jeg kom i kontakt med.

[Gjest Tristessa]

Veldig enig med det Saeria sier, noen innlegg ovenfor her. Det er ikke det samme å få venner når man begynner å bli litt eldre (å, herrejemini, jeg er 20 - bare asosial med andre ord?) fordi man gjerne har en etablert vennekrets. Jeg har studert i Bergen i et år, og har ikke utvidet min private vennekrets i det hele tatt. Har selvfølgelig noen jeg er på bølgelengde med på studiet mitt, men klarer ikke å inkludere dem i min vennegjeng. Vet ikke om det er et godt eller dårlig tegn, på en måte er det enklere å skille mellom fritid og studietid, men jeg gikk ut av videregående for et år siden, og husker hvordan vi var langt mer kontaktsøkende da enn nå. Kanskje det er noe som går seg til, men jeg tror ikke jeg er alene om å føle at det er vanskeligere å få seg venner jo eldre man blir, uansett by.

[TT]

*dytte*

Er selv innflytter i Bergen. det er nok litt i det dere sier. Mine venninner her i byen er selv innflyttere. Har ikke tenkt så mye på det egentlig, for jeg har aldri følt meg ensom, men er egentlig ikke skikkelig venn med noen bergensere...????