Å sørge over en «pappa» som ikke ville ha kontakt med meg... Blir det aldri bedre?

[AnonymBruker]

Jeg var ikke planlagt. Mamma ble gravid ved et uhell. De var ikke kjærester, men bekjente. Felles venner/familie. Mamma oppdro meg alene. Vi har klart oss godt. Men jeg har alltid hatt en sårhet i meg pga min egen pappa ikke ønsket å ta del i livet mitt. Jeg visste tidlig hvem han var. Mamma holdt det ikke skjult. Han betalte så vidt for seg, selv om han har mye penger. Jeg så/traff han av og til gjennom felles familie. Han var en god onkel til mine søskenbarn. Men stilte så vidt opp økonomisk til mamma og meg, selv om hadde mulighet. Jeg fikk av og til bursdag/julegaver. Men thats it. Han hadde ikke samvær med meg. Traff han kun hos mine tanter og søskenbarn. De visste han var far min. Men de bare godtok at han ikke stilte opp for meg. Det var sårt det også. 
 

Verre ble det etter tenårene. Sårheten vokste. Selv om jev klarte meg godt i livet og ikke har manglet noe hos mamma. Vi har veldig god kontakt, gode venner. 
Etter jeg selv fikk barn har ikke sårheten, denne sorgen blitt bedre. Han vet han har fått barnebarn. I barndommen var han «flink» til å love meg ting, uten å gjennomføre det. Feks, at hvis jeg trengte penger, kunne jeg ringe. Jeg tok mot til meg en gang pga klassetur, men han sa nei. Jeg har prøvd å få kontakt gjennom årene, både før og etter jeg ble gift og mamma. Men han bare avviser meg. Så for endel år siden fikk jeg nok, og bestemte meg for at mine barn ikke trengte en slik ustabil i livet sitt. Han har så vist møtt eldste barn for mange år siden. Når barnet var baby. Tenkte barnet ville få han til å få mer kontakt med meg. Men dessverre. 
 

Han lever et godt liv med samboer. Veldig god økonomi. Ingen andre barn som jeg vet. Vi bor på samme sted. Heldigvis ser jeg han nesten aldri. Og jeg har aldri kalt han for pappa. 
 

Det er så fryktelig sårt og vondt å tenke på at han faktisk driter i meg, ikke lurer på hvordan jeg har det, og ikke vil ha et forhold til meg og barnebarna😭 
 

Jeg har gått til psykolog. Hun anbefalte meg å ikke tenke på han. Men hvordan skal jeg liksom klare det? Nesten daglig dukker dette opp, selv om jeg ikke vil. Kan ikke forstå at en pappa ikke ønsker sitt eget kjøtt og blod. Jeg gråter bare ved å skrive dette😢 Så vondt gjør det. Det er på en måte en sorg som ikke blir borte/bedre. Føler nesten det hadde vært bedre om han hadde dødd. Han har skadet meg så mye. Gjort at jeg føler meg mislykket og uønsket. Dette har gjort at jeg aldri har følt meg god nok, har dårlig selvbilde og er veldig usikker. Og tenker mye. Og tåler lite. Gråter lett. Jeg liker ikke å føle meg så svak...
 

Så tenker jeg på hva som skjer hvis han en dag blir syk, gammel og dør. Skal jeg besøke han da? Tilgi? Gå i begravelsen? Hva ville dere gjort? 
 

Kan han avskrive meg fra all arv? Vil egentlig ikke ha noe av han, men synes virkelig jeg fortjener noe. 
 

Vet ikke hva jeg ville med innlegget. Var godt å få det ut. 
 

Noen andre som har opplevd liknende og føler på samme sårheten? Noen gode råd? 

Anonymkode: 5854a...8ac

[Arkana]

Først det praktiske: Han kan ikke fraskrive deg din arv. Du kan velge om du vil ha den eller ikke, men så fremt han ikke har skrevet over absolutt alt han eier til noen andre mens han er i live (som er helt lov), så får du din pliktdelsarv. Du trenger uansett ikke forholde det til dette før den tid kommer. Det samme gjelder spørsmål om hva du skal gjøre hvis han blir syk eller når han dør. Dette trenger du ikke tenke på akkurat nå. Ikke føl deg forpliktet til noe, det er helt og holdent ditt valg.

Jeg synes ikke du skal trenge å glemme ham eller ikke tenke på ham. Dette er sårt og vondt for deg, men det er ikke farlig å ha det vondt. Gi deg selv lov til å sørge over dette når du har behov for det, og snakk med noen om det hvis du trenger det, men uten at det tar over hele livet ditt. Du kan ikke endre hvordan han skal tenke om deg eller om han vil ha kontakt med deg og barna dine, men du kan endre hvordan du skal forholde deg til det. Du sier han har ødelagt mye for deg, og det forstår jeg veldig godt, men prøv å tenke at han ikke skal få lov til å ødelegge mer for deg videre i livet. Han fortjener ikke at du bruker så mye energi på ham. Husk at han ikke kjenner deg, han har ikke valgt bort deg som person. Det er ikke deg det er noe galt med, og du er bra nok akkurat som du er.

 

[AnonymBruker]

Trøst deg med at du hvertfall har en god mamma. Faren min lever, men jeg kuttet han ut fra livet mitt når jeg ble gravid. Han utsatte meg for psykisk og fysisk mishandling i oppvoksten og jeg kan aldri tilgi ham for det.

Moren min var også like ille som faren min, men av en eller annen grunn er det vanskeligere å kutte hun ut fullstendig, selvom det hadde vært det beste for helsa mi.

At en av (eller begge) foreldrene svikter vil alltid sette dype spor hos barna, og vil være en sorg man kanskje aldri kommer over.

Anonymkode: b1ed7...de4

[AnonymBruker]

Alle har hatt sitt i livet. Man kan la det få mye plass, eller lite. Det er opp til den enkelte. 

Jeg har en venninne som har mistet partneren i ulykke. Venninne som har mistet en fireåring til kreft. Selv har jeg etter mange års kamp fått beskjed om at jeg aldri vil få barn. Og nå ser jeg mange rundt meg som mister jobben. 

Men jeg, og de jeg nevner, er lykkelige. Fordi vi velger å fokusere på hvor heldige vi tross alt har vært i livet. 

Anonymkode: 195d3...53c

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg har heller ikke kontakt med min far. Men det er selvvalgt. Skjønner det er en helt annen sorg når det er noe en far har valgt og ikke motsatt. 

I min situasjon har det vært vold og omsorgssvikt inne i bildet. Jeg er voksen, har akkurat fått mitt første barn. Sorgen blir litt mer fremme da. 

Han har vært slem hele tiden. Jeg valgte han bort da han brukte meg mot mor. Eneste som kom fra han var dritt. Han er en psykopat og ser ikke hva han har gjort. Unnskyldning finnes ikke. Jeg sa ifra at han kunne komme tilbake når han ville oppføre seg som en far. Han har kontakt med min søster og har gitt henne så mye, fordi jeg har kuttet kontakten.

Føler med deg. Klem 

Anonymkode: 11ad4...6e4

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle har hatt sitt i livet. Man kan la det få mye plass, eller lite. Det er opp til den enkelte. 

Jeg har en venninne som har mistet partneren i ulykke. Venninne som har mistet en fireåring til kreft. Selv har jeg etter mange års kamp fått beskjed om at jeg aldri vil få barn. Og nå ser jeg mange rundt meg som mister jobben. 

Men jeg, og de jeg nevner, er lykkelige. Fordi vi velger å fokusere på hvor heldige vi tross alt har vært i livet. 

Anonymkode: 195d3...53c

Sa jeg at jeg ikke var lykkelig? Kan fint være lykkelig og sette pris på livet selv om en bærer på en sårhet. Og det er jeg. Skulle gjort mye for å lagt vekk denne sårheten. Klart mange har det verre, og at de fleste har noe. Men virkelig ikke alle som har måttet kjenne på noe vanskelig. Jeg spurte om hvordan få det bedre. Ikke om å få vite at du å de du kjenner vet at det dere gjør er best. Det hjelper ikke meg akkurat nå. 

Anonymkode: 5854a...8ac

[AnonymBruker]

Jeg forstår frustrasjonen din. Min far kom sent inn i bildet, og de få gangene det var samvær tok han null ansvar og overlot meg til sin samboer. Kan telle antall samvær på en hånd. Selv da jeg måtte bo hos dem, var det dama hans som tok/fikk ansvaret for meg. Hvem som tok initiativ til samværene, aner jeg ikke. Jeg ba aldri om det, og jeg ble aldri spurt om jeg ville dit. Ble bare sendt avgårde. 

Har prøvd å voksen alder å ha et forhold med han, men han er ikke åpen for det. Han har ALDRI tatt direkte kontakt med meg.
Han har altså hatt meg i hus i flere måneder, men fremdeles vil han ikke ha noe med meg å gjøre. Tar jeg det personlig? Selvsagt. Han kan jo tydeligvis verken elske eller like sin egen datter... 

 

Nå har jeg ikke snakka eller sett han på 9 år. Siste som skjedde, var at jeg tok han i en løgn. Løy meg rett i trynet (over telefonen). 
 

Mitt råd: Du kan ikke gjøre noe med han. Han er den han er. Du kan kun gjøre noe med deg. Hvorfor han er som han er, får du kanskje aldri vite. Glem han. 
Det har lite for seg å tenke på alle om og hvis og men, det gir bare flere spørsmål, men ingen svar. 

Anonymkode: 9ba10...ea9

[AnonymBruker]

En liten ting til, du nevner arv. Så lenge han står oppført som din far, vil du få beskjed når han dør. Da er der en pliktdel på arv. Så lenge det er verdier i hans bo, får det minimum det. Over dette, kan han testamentere til andre. 
 

Den dagen min far går bort, og om det er før kona hans er borte, så vil jeg kreve all min rett! Hun får ikke sitte i uskiftet bo da! 

Anonymkode: 9ba10...ea9

[Zienna]

Din far ble ufrivillig far.  Han visste at du ikke ville kunne vokse opp med begge foreldre og at han ikke ville kunne stille opp som far for deg.  Moren din valgte likevel at du skulle bli født. 

Da synes jeg ikke at du kan forvente mer av faren din enn at han betaler bidrag slik som loven forskriver. 

[Ponderoza]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ikke planlagt. Mamma ble gravid ved et uhell. De var ikke kjærester, men bekjente. Felles venner/familie. Mamma oppdro meg alene. Vi har klart oss godt. Men jeg har alltid hatt en sårhet i meg pga min egen pappa ikke ønsket å ta del i livet mitt. Jeg visste tidlig hvem han var. Mamma holdt det ikke skjult. Han betalte så vidt for seg, selv om han har mye penger. Jeg så/traff han av og til gjennom felles familie. Han var en god onkel til mine søskenbarn. Men stilte så vidt opp økonomisk til mamma og meg, selv om hadde mulighet. Jeg fikk av og til bursdag/julegaver. Men thats it. Han hadde ikke samvær med meg. Traff han kun hos mine tanter og søskenbarn. De visste han var far min. Men de bare godtok at han ikke stilte opp for meg. Det var sårt det også. 
 

Verre ble det etter tenårene. Sårheten vokste. Selv om jev klarte meg godt i livet og ikke har manglet noe hos mamma. Vi har veldig god kontakt, gode venner. 
Etter jeg selv fikk barn har ikke sårheten, denne sorgen blitt bedre. Han vet han har fått barnebarn. I barndommen var han «flink» til å love meg ting, uten å gjennomføre det. Feks, at hvis jeg trengte penger, kunne jeg ringe. Jeg tok mot til meg en gang pga klassetur, men han sa nei. Jeg har prøvd å få kontakt gjennom årene, både før og etter jeg ble gift og mamma. Men han bare avviser meg. Så for endel år siden fikk jeg nok, og bestemte meg for at mine barn ikke trengte en slik ustabil i livet sitt. Han har så vist møtt eldste barn for mange år siden. Når barnet var baby. Tenkte barnet ville få han til å få mer kontakt med meg. Men dessverre. 
 

Han lever et godt liv med samboer. Veldig god økonomi. Ingen andre barn som jeg vet. Vi bor på samme sted. Heldigvis ser jeg han nesten aldri. Og jeg har aldri kalt han for pappa. 
 

Det er så fryktelig sårt og vondt å tenke på at han faktisk driter i meg, ikke lurer på hvordan jeg har det, og ikke vil ha et forhold til meg og barnebarna😭 
 

Jeg har gått til psykolog. Hun anbefalte meg å ikke tenke på han. Men hvordan skal jeg liksom klare det? Nesten daglig dukker dette opp, selv om jeg ikke vil. Kan ikke forstå at en pappa ikke ønsker sitt eget kjøtt og blod. Jeg gråter bare ved å skrive dette😢 Så vondt gjør det. Det er på en måte en sorg som ikke blir borte/bedre. Føler nesten det hadde vært bedre om han hadde dødd. Han har skadet meg så mye. Gjort at jeg føler meg mislykket og uønsket. Dette har gjort at jeg aldri har følt meg god nok, har dårlig selvbilde og er veldig usikker. Og tenker mye. Og tåler lite. Gråter lett. Jeg liker ikke å føle meg så svak...
 

Så tenker jeg på hva som skjer hvis han en dag blir syk, gammel og dør. Skal jeg besøke han da? Tilgi? Gå i begravelsen? Hva ville dere gjort? 
 

Kan han avskrive meg fra all arv? Vil egentlig ikke ha noe av han, men synes virkelig jeg fortjener noe. 
 

Vet ikke hva jeg ville med innlegget. Var godt å få det ut. 
 

Noen andre som har opplevd liknende og føler på samme sårheten? Noen gode råd? 

Anonymkode: 5854a...8ac

Dette gjorde vondt å lese! Jeg har vært i en lignende situasjon. Men som far. Jeg ble også ufrivillig far med ei som bodde langt fra meg. Jeg gjorde det klart overfor mor at jeg skulle stille opp så godt jeg kunne, men at jeg ikke kunne flytte nærmere. Det ble vanskelig økonomisk å reise ofte, så det ble med 2-3 ganger i året. Jeg ønsket så mye mer! Etterhvert så kom det en stefar inn i bildet, så jeg og mitt barn gled sakte fra hverandre.  Hun ville ikke ha besøk av meg og hun ville ikke prate med meg på telefonen. Da var barnet 5-6 år. Men jeg reiste fortsatt over selv om. Det endte et par år senere da barnet sa at hun hatet meg og at jeg ikke var pappaen hennes. Det virket ut som i det barnet så på sin stefar som pappa, så valgte hun helt bort meg som far. Vi har fortsatt kontakt i dag. Men hun vil ikke møte meg. Derfor er det ekstremt vondt å lese om din situasjon. Det finnes ikke noe fasitsvar for dette. Det er veldig individuelt hvordan lignende situasjoner kan utarte seg. Vi sitter på en måte i samme situasjon, men på hver vår side av et bord. Forskjellen er allikevel stor. Du går til psykolog for savn og sorg over far som ikke vil ha kontakt og jeg går til psykolog for savn og sorg over barn som ikke vil ha kontakt. Jeg har i 20 år håpet at alt kommer til å ordne seg. Innser nå at det kommer ikke til å gjøre det. Derfor kan jeg ikke oppmuntre deg til det samme. Du må bare i likhet med meg finne en måte å leve med sorgen og savnet.

[Nymerïa]

Jeg skjønner godt at dette er vondt og at du tenker mye på det. Jeg tror du trenger hjelp til å stoppe disse tankene, for du ønsker neppe å bruke mer av livsenergien din på en sånn person. Den psykologen som sa at du bare måtte glemme det kan umulig ha forstått hvor ille dette var. Nå er ikke jeg noen fagperson men slike gjenvendende destruktive tankemønster skal vel psykologer kunne hjelpe deg med verktøy til å bryte? Noen får korrigere meg hvis jeg tar feil her.

Jeg ønsker deg alt godt, TS, men jeg tror dessverre det innebærer at du først må innse at han aldri blir det mennesket du ønsker at han skal være.

[AnonymBruker]

12 timer siden, Zienna skrev:

Din far ble ufrivillig far.  Han visste at du ikke ville kunne vokse opp med begge foreldre og at han ikke ville kunne stille opp som far for deg.  Moren din valgte likevel at du skulle bli født. 

Da synes jeg ikke at du kan forvente mer av faren din enn at han betaler bidrag slik som loven forskriver. 

Herregud! Alle som er med på sex vet at det kan bli barn av det, og må stå til ansvar for det. Menn som ikke tar ansvar for egne barn er i mine øyne svake! 

Anonymkode: 5854a...8ac

[AnonymBruker]

4 timer siden, Ponderoza skrev:

Dette gjorde vondt å lese! Jeg har vært i en lignende situasjon. Men som far. Jeg ble også ufrivillig far med ei som bodde langt fra meg. Jeg gjorde det klart overfor mor at jeg skulle stille opp så godt jeg kunne, men at jeg ikke kunne flytte nærmere. Det ble vanskelig økonomisk å reise ofte, så det ble med 2-3 ganger i året. Jeg ønsket så mye mer! Etterhvert så kom det en stefar inn i bildet, så jeg og mitt barn gled sakte fra hverandre.  Hun ville ikke ha besøk av meg og hun ville ikke prate med meg på telefonen. Da var barnet 5-6 år. Men jeg reiste fortsatt over selv om. Det endte et par år senere da barnet sa at hun hatet meg og at jeg ikke var pappaen hennes. Det virket ut som i det barnet så på sin stefar som pappa, så valgte hun helt bort meg som far. Vi har fortsatt kontakt i dag. Men hun vil ikke møte meg. Derfor er det ekstremt vondt å lese om din situasjon. Det finnes ikke noe fasitsvar for dette. Det er veldig individuelt hvordan lignende situasjoner kan utarte seg. Vi sitter på en måte i samme situasjon, men på hver vår side av et bord. Forskjellen er allikevel stor. Du går til psykolog for savn og sorg over far som ikke vil ha kontakt og jeg går til psykolog for savn og sorg over barn som ikke vil ha kontakt. Jeg har i 20 år håpet at alt kommer til å ordne seg. Innser nå at det kommer ikke til å gjøre det. Derfor kan jeg ikke oppmuntre deg til det samme. Du må bare i likhet med meg finne en måte å leve med sorgen og savnet.

Uff, vondt å lese om deg også. Det må være fryktelig sårt den veien også ja. Dårlig gjort at moren ikke tok mer ansvar for at barnet fikk kontakt/forhold med deg. Sender deg en god klem ❤️

Anonymkode: 5854a...8ac

[AnonymBruker]

12 timer siden, Zienna skrev:

Din far ble ufrivillig far.  Han visste at du ikke ville kunne vokse opp med begge foreldre og at han ikke ville kunne stille opp som far for deg.  Moren din valgte likevel at du skulle bli født. 

Da synes jeg ikke at du kan forvente mer av faren din enn at han betaler bidrag slik som loven forskriver. 

Nå må du gi deg. Si noe slikt til datteren! 

Ts, skjønner godt at dette er sårt og vanskelig. Du må prøve å forstå at det ikke er DEG som person han avviser, men sitt eget ansvar. Av grunner i HAN SELV, så håndterer han ikke oppgaven, liksom foreldre som svikter på annet vis med omsorgssvikt/annet-også der strever de gjerne med egne ting eller mangler bare evnen, og det er ALDRI fordi det er noe galt med barnet❤

Anonymkode: 05179...384

[AnonymBruker]

Jeg vil sende en klem til deg❤️ Du er sterk og flott som har klart deg selv, og din far høres veldig merkelig og noe mindre ressurssterk

Jeg hadde kuttet han 100% ut av live mitt. Lat som om han er død! Ikke la barna dine møte han, eller ha kontakt med han. 
 

Jeg har først nå etter 30 år og etter jeg fikk barn valgt etter en lang kamp å endelig kutte ut min far 100% fra live mitt! Min far er psykopat, og han drevet tyranni samt fysisk og psykisk vold på det groveste mot meg, mine søsken og spesielt min mor! 
 

Jeg har anmeldt min far da han banket min for 2 år siden igjen! -(noe han nekter på) Og jeg har søkt om voldskadeerstatning etter mye vold i oppveksten) Og for litt siden fant jeg ut at han har hatt en annen kone i et annet land i mange år bak ryggen min mor!!!! 

Hold deg langt unna om din far viser null interesse og har stygge sider! Ta vare på deg selv og dine! 

 

 

Anonymkode: 71124...7b8

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil sende en klem til deg❤️ Du er sterk og flott som har klart deg selv, og din far høres veldig merkelig og noe mindre ressurssterk

Jeg hadde kuttet han 100% ut av live mitt. Lat som om han er død! Ikke la barna dine møte han, eller ha kontakt med han. 
 

Jeg har først nå etter 30 år og etter jeg fikk barn valgt etter en lang kamp å endelig kutte ut min far 100% fra live mitt! Min far er psykopat, og han drevet tyranni samt fysisk og psykisk vold på det groveste mot meg, mine søsken og spesielt min mor! 
 

Jeg har anmeldt min far da han banket min for 2 år siden igjen! -(noe han nekter på) Og jeg har søkt om voldskadeerstatning etter mye vold i oppveksten) Og for litt siden fant jeg ut at han har hatt en annen kone i et annet land i mange år bak ryggen min mor!!!! 

Hold deg langt unna om din far viser null interesse og har stygge sider! Ta vare på deg selv og dine! 

 

 

Anonymkode: 71124...7b8

Takk 🥰 Uff, du/dere har virkelig vært gjennom mye. Godt du har kuttet kontakten. Du er sterk. God klem fra meg ❤️

Anonymkode: 5854a...8ac

[Menchit]

 

På 28.3.2020 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Alle har hatt sitt i livet. Man kan la det få mye plass, eller lite. Det er opp til den enkelte. 

Jeg har en venninne som har mistet partneren i ulykke. Venninne som har mistet en fireåring til kreft. Selv har jeg etter mange års kamp fått beskjed om at jeg aldri vil få barn. Og nå ser jeg mange rundt meg som mister jobben. 

Men jeg, og de jeg nevner, er lykkelige. Fordi vi velger å fokusere på hvor heldige vi tross alt har vært i livet. 

Anonymkode: 195d3...53c

Jada, det handler om hvordan man tar det, til en viss grad.

Det er stor forskjell på å vokse opp med en visshet om at man har blitt valgt bort av mamma eller pappa, og å miste noen, ved sykdom feks  Hele barndommen kan bli preget av å "ikke være god nok". Er man i tillegg sårbar i utgangspunktet, risikerer barn å måtte slite med alvorlige skader resten av livet. Les deg opp på tilknytningsteori.

 

[AnonymBruker]

På 28.3.2020 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Alle har hatt sitt i livet. Man kan la det få mye plass, eller lite. Det er opp til den enkelte. 

Jeg har en venninne som har mistet partneren i ulykke. Venninne som har mistet en fireåring til kreft. Selv har jeg etter mange års kamp fått beskjed om at jeg aldri vil få barn. Og nå ser jeg mange rundt meg som mister jobben. 

Men jeg, og de jeg nevner, er lykkelige. Fordi vi velger å fokusere på hvor heldige vi tross alt har vært i livet. 

Anonymkode: 195d3...53c

Ja, livet er som kjent enten eller.

Venninna som mista barnet sitt til kreft er forøvrig neppe lykkelig. Sannsynligvis er hver dag en kamp for å overleve selv. Mulig hun ikke orker å dele det med deg som jo åpenbart mangler endel forståelse for nyanser. 

 

 

Anonymkode: bf19a...eca

[Gjest Jon Are]

Jeg synes,  og nå må du ikke bli fornærmet det går en rød tråd gjennom innlegget ditt. Penger  ( han har god økonomi) arv ( jeg synes virkelig jeg fortjener arv fra ham) 

Jeg får følelsen av at penger spiller en stor rolle her.

Jeg skjønner det er sårt, men en kan ikke annet enn å respektere dette menneskets valg. Han ønsket utgangspunktet ikke noe barn , og står fast ved der nå o voksen alder. Her må du bare slippe, la han gå. Det er ikke sunt å holde fast på ham , og iallefall ikke la tanker som "jeg fortjener arv ",og" han burde hjulpet meg økonomisk" få rot 

 Ingen har krav på arv. Ingen voksne har heller krav på penger fra sine foreldre. Dette er ødeleggende for deg,  og gir grobunn for bitterhet og hat.  La han gå og respekter hans valg. Fokuser på livet ditt og familien din. 

 

[AnonymBruker]

Han ønsket deg aldri, og ville helst sett at du ble abortert bort. 
Du kan ikke tvinge noen til å få farsfølelsen, han har aldri hatt- kommer aldri til å få den. 
Blir han alvorlig syk, så tviler jeg på at han vil bruke tid og energi på en han aldri har brydd seg om. Dør han, så ser du om du vinner noe på å dra i begravelsen- det tar du den dagen han dør.

Og penger, ser for meg at de to gjør det de kan for at du ikke skal få en krone- det forstår jeg godt. Han har jo en samboer han er glad i og bryr seg om- blir litt rart å da gi penger til deg?

Og tantene dine, skulle de snudd ryggen til broren sin fordi din mor valgte å beholde deg mot han sin vilje? Det hadde blitt en enorm sorg for din far, er det riktig?

Hva du må gjøre? Innse at han aldri har brydd seg om deg og at han nå ikke bryr seg om dine barn. Kalde og harde fakta, men du er stor jente, så det tror jeg du tåler. 
Du er mye lei seg og såret, det skinner bok gjennom og kan bli krevende for dine barn å væte vitne til. Hva er viktigst- å sørge over din far, eller komme deg videre for dine barn? Det ser til at du ikke klarer begge deler. 
Lykke til.  

Anonymkode: afc97...f22