EUs imperativ... og USA

[Espen]

Har lyst til å ta opp EUs rolle i verden som verdens største handelsblokk, en ikke-føderal organisasjon, oppimot USAs dominans.

La oss se på noen realiteter: Før utvidelsen av EU hadde de 15 medlemslandene en samlet befolkning på 370 millioner mennesker, mens USA har 280 millioner. Etter utvidelsen har EU fått 500 millioner mennesker. EU er i dag verdens største handelsblokk.

Forholdet mellom USA og Europa preges derfor av gjensidig avhengighet på det økonomiske og handelspolitiske området. EU og USA har i kraft av økonomisk tyngde stor innflytelse på det som skjer i internasjonale handelspolitiske diskusjoner og legger premissene i Verdens Handelsorganisasjon, WTO.

Det er viktig å være klar over at hvis ikke EU hadde eksistert, hadde USA kunnet bestemme premissene alene. Hver for seg er ikke bare små land som Sverige og Danmark fortapte i det handelspolitiske spillet i verden, men også store land som Frankrike og Tyskland ville hatt lite å stille opp med. Men EU har klart å opptre som en blokk. Medlemslandene har delegert myndigheten til EU-kommisjonen, som representerer dem alle internasjonalt og fører ordet i WTO-forhandlingene. Medlemslandene kan være til stede på møtene, men kan ikke uten videre ta ordet på de områder som dekkes av EUs fellespolitikk og regelverk.

Nei til EU vil sikkert tolke dette som et bevis på at vi vil avstå suverenitet ved å bli medlem, men faktum er at EU gjennom en slik politikk fremstår med betydelig handlekraft på vegne av medlemslandene i en viktig del av utenrikspolitikken. Og det er ingen tvil om at de posisjonene EU har inntatt, ligger nær våre norske synspunkter. Ved å få gjennomslag for EUs posisjoner, vil vi oppnå mer enn ved å stå rene og ranke med våre egne posisjoner - uten muligheter til å få dem gjennomfort. For utviklingslandene og for miljøet er det resultatene som teller, ikke at vi kan reklamere med gode holdninger og posisjoner på hjemmebane.

Det har vært en rekke handelskonflikter mellom USA og EU den seneste tid, og det er derfor lett å måle hvor viktig det har vært å ha en ha en handelsblokk som EU til å skape balanse i bildet. Eksempler på dette er konflikten knyttet til EUs tollsatser på import av bananer fra amerikanske selskaper i Latin-Amerika og importforbudet som EU har gjennomfort på hormonbehandlet kjøtt fra USA. Vi har også hatt konflikter knyttet til USAs beskyttelsestoll på stål fra Europa og den amerikanske skattesubsidiering av bedrifter som eksporterer til EU.

La oss ta det siste som eksempel også på EUs konsekvente politikk når det gjelder å la internasjonalt anerkjente organer og konvensjoner være bestemmende. Saken oppstod som følge av United States Tax Treatment for Foreign Sales Corporations, som betydde at den amerikanske regjering ville starte skattesubsidiering av bedrifter om eksporterer varer blant annet til EU. Saken ble brakt inn for WTO, og domsorganene ga støtte til EUs klage. Siden USA ikke rettet seg etter WTO-dommen, fikk EU aksept for å innføre straffetoll på import av amerikanske produkter til en verdi av fire milliarder dollar, noe som er et rekordhøyt beløp i WTO-sammenheng.

EU valgte imidlertid å utsette innføringen av straffetoll i påvente av at USA skulle gi etter. Unionen legitimerte dermed sine argumenter gjennom tvisteløsningen i WTO, og forsøkte samtidig å overtale USA gjennom en avventende holdning kombinert med trusler om økonomiske straffetiltakt. Enkeltland og handelsblokker med mindre ressurser nøler med å gå til sak mot USA på grunn av de økonomiske og politiske belastninger dette kan medføre.

Som vi ser, er EU i dag en betydelig global aktør. Det er blitt sagt at Unionen er en supermakt, ikke fordi den rår over så mye våpen, men fordi den besitter "myk makt". Robert Kagan, en innflytelsesrik analytiker på høyresiden i det amerikanske samfunn, påsto i sin mye omtalte bok "Makten og paradiset. Amerika og Europa i den nye verdensorden", at grunnen til at EU satser så mye på "myk makt", er at Europa ikke har "hard makt", det vil si militære styrker. USA, som har utviklet en militær styrke uten paralleller, har på sin side en tilbøyelighet til å bruke denne styrken. På grunn av dette kan de europeiske landene nyte en tilværelse i fred og velstand mens USA tar på seg oppgaven å være verdenspoliti og derfor bli skyteskive for dem som er i opposisjon til de verdier og systemer som både USA og Europa bygger på, hevder han.

EU-tilhengere flest mener at Kagan har misforstått. Grunnen til EUs prioritering av "myk makt" er ikke at man mangler militær styrke. Den har oppstått som følge av historiske erfaringer som to verdenskriger har brakt til Europa, nemlig at militær styrke som ikke er temmet av internasjonale institusjoner og kollektive normer, er en trussel mot freden, mens økonomisk utvikling og bygging av demokrati (altså myk makt) er en nøkkel til fred. EU-tilhengere mener også at det ikke er nok å ha militær makt. Hvis den brukes, må den i etterkant kombineres med det EU er gode på; bygging av sivile institusjoner, politiske partier, fagforeninger, sivilt politi, rettsapparat, fjerning av landminer, destruksjon av håndvåpen, humanitær hjelp og så videre.

Vi har sett gang på gang at dette er riktig, noe som underbygges av en rapport som den amerikanske kongressens forskningstjeneste har laget. USA har siden uavhengigheten i 1776 intervenert 200 ganger, det vil si brukt våpen makt i utlandet. 16 av disse intervensjonene har hatt nasjonsbygging som mål, det vil si å skifte regime og bygge påå igjen sivile og demokratiske institusjoner. Fire av disse intervensjonene kan kalles vellykkede hvis målestokken er at demokratiet eksisterte ti år etter at amerikanske tropper ble trukket ut. Bare to av dem skyldes ensidig amerikansk inngripen, nemlig i Panama og Grenada. De to andre er Japan og Tyskland, men her var det snakk om en bred internasjonal deltagelse med alle militære og sivile virkemidler (myk og hard makt) tilgjengelig. De fleste ensidige aksjoner, der nye regiemer er blitt innsatt ved hjelp av våpenmakt, har vært mislykkede.

Uansett hvem som har rett, Kagan eller EU-tilhengerne, gjenstår det som et faktum at USA og Europa har glidd fra hverandre. Og før vi erkjenner dette og er i stand til å legge en felles strategi som bygger på gjensidig respekt og en innsikt om at Europa og USA må utfylle hverandre for å få utrettet noe, vil det ikke være mulig å restaurere det globale systemet og gjenopprette respekt for internasjonal lov.

Alternativet til dette vil være at USA bestemmer. For vi kommer ikke utenom det faktum at USA har både den militære og økonomiske styrke til å utgjøre det globale systemet alene i overskuelig tid. Og det vil vel vi ikke ha noe av, ikke sant?

Espen :-)

[Superlammet]

Interessant lesning på mårrakvisten iallefall.