Kvinner med Asperger, har et spørsmål for dere.

[AnonymBruker]

Hei. Kan du fortelle meg litt hvordan livet ditt er?

Hvor gammel er du? Klarer du å stå i jobb? Hvilken type jobb har du?

Eller er du uføretrygd, går på AAP... osv? Hvis du er uføretrygd, var det vanskelig å få det? Vil gjerne høre om andre kvinner med Asperger og se hvordan dere har det. Jeg er 23 år gammel, det er umulig for meg å stå i jobb akkurat nå. Sliter mye med depresjon og angst. Jeg vil høre om det er noen der ute som er i samme situasjon enn meg. Hvis du står i jobb så vil jeg vite hvordan det er for deg, om du liker det, om det er vanskelig. Gjerne del her.

Anonymkode: bb2e4...be7

[AnonymBruker]

Har ikke asperger, men sjekk aspergerinformator.com. Mye bedre sannsynlighet å få svar der eller i asperger grupper på facebook. 

Anonymkode: 73a01...0f7

[AnonymBruker]

Ingen har aspergers på Kvinneguiden.

Anonymkode: 5f7c9...4a0

[AnonymBruker]

På 9.3.2020 den 18.55, AnonymBruker skrev:

Hei. Kan du fortelle meg litt hvordan livet ditt er?

Hvor gammel er du? Klarer du å stå i jobb? Hvilken type jobb har du?

Eller er du uføretrygd, går på AAP... osv? Hvis du er uføretrygd, var det vanskelig å få det? Vil gjerne høre om andre kvinner med Asperger og se hvordan dere har det. Jeg er 23 år gammel, det er umulig for meg å stå i jobb akkurat nå. Sliter mye med depresjon og angst. Jeg vil høre om det er noen der ute som er i samme situasjon enn meg. Hvis du står i jobb så vil jeg vite hvordan det er for deg, om du liker det, om det er vanskelig. Gjerne del her.

Anonymkode: bb2e4...be7

Kvinne 28. Fikk diagnose i fjor. Ble rådet til å utrede for ADHD i tillegg for de kan forsterke hverandre. Fikk også ADHD og da medisin som har gjort livet hakket lettere. Mye tankekjør borte.

Ja jeg stod i jobb fra jeg var 20-27. Sluttet k ene fulltidsjobben når jeg var 26. Pga jeg valgte å satse på noe som viste seg å ikke lønne seg. Skaffet meg deltidsjobb ved siden av dette men den gikk konkurs. Så da ble jeg ledig da.

ble deprimert. Fikk låne en leilighet i en større by mens jeg søkte jobber og møtte på fler intervjuer. Var god kandidat men korona satte en stopper for det nå.

Så nå går jeg hjemme. Ikke på nav. Har ikke krav på dagpenger da jeg ikke har tjent nok siste tiden. Jeg har mye i egenkapital. Bor gratis hos foreldre (stort hus) og betaler egen mat og bidrar med husarbeid. Er ingentign å dra til noe sted, hverken jobb eller opplevelser. 
 

Det er jo litt sårt at så mange av de jeg har hatt som venner går videre. Tar utdannelse, får seg kjæreste, flytter sammen og planlegger voksenlivet. Jeg har stagnert i tenårene i tankemåte. Ihvertfal i 20 årene. Jeg har aldri hatt kjæreste, fordi jeg har følt meg mindreverdig. Selv om den jeg var interessert i var interessert så klarte eg ikke tro på det. Tar dag for dag nå, ingenting skjer der ute likevel. På en annen side tenker jeg at jeg like gjerne kan bli smittet og kanskje dø....verden har ikke bruk for meg. 
 

Er ikke like svarthvit i tankegangen lenger, takk til medisinene. Men jeg ser fremdeles ingen fremtid. Tatt bare dumme valg. Føler meg umoden i forhold til de på samme alder. 

Anonymkode: ece42...ae1

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kvinne 28. Fikk diagnose i fjor. Ble rådet til å utrede for ADHD i tillegg for de kan forsterke hverandre. Fikk også ADHD og da medisin som har gjort livet hakket lettere. Mye tankekjør borte.

Ja jeg stod i jobb fra jeg var 20-27. Sluttet k ene fulltidsjobben når jeg var 26. Pga jeg valgte å satse på noe som viste seg å ikke lønne seg. Skaffet meg deltidsjobb ved siden av dette men den gikk konkurs. Så da ble jeg ledig da.

ble deprimert. Fikk låne en leilighet i en større by mens jeg søkte jobber og møtte på fler intervjuer. Var god kandidat men korona satte en stopper for det nå.

Så nå går jeg hjemme. Ikke på nav. Har ikke krav på dagpenger da jeg ikke har tjent nok siste tiden. Jeg har mye i egenkapital. Bor gratis hos foreldre (stort hus) og betaler egen mat og bidrar med husarbeid. Er ingentign å dra til noe sted, hverken jobb eller opplevelser. 
 

Det er jo litt sårt at så mange av de jeg har hatt som venner går videre. Tar utdannelse, får seg kjæreste, flytter sammen og planlegger voksenlivet. Jeg har stagnert i tenårene i tankemåte. Ihvertfal i 20 årene. Jeg har aldri hatt kjæreste, fordi jeg har følt meg mindreverdig. Selv om den jeg var interessert i var interessert så klarte eg ikke tro på det. Tar dag for dag nå, ingenting skjer der ute likevel. På en annen side tenker jeg at jeg like gjerne kan bli smittet og kanskje dø....verden har ikke bruk for meg. 
 

Er ikke like svarthvit i tankegangen lenger, takk til medisinene. Men jeg ser fremdeles ingen fremtid. Tatt bare dumme valg. Føler meg umoden i forhold til de på samme alder. 

Anonymkode: ece42...ae1

Hei. 

Så bra at du har fått noe hjelp av adhd-medisiner, og at du har foreldre som du kan bo hos akkurat nå. Du har jo også mange års arbeidserfaring som vil være et pluss for å få seg ny jobb, ting må vel normalisere seg i landet vårt etterhvert 😊

Jeg ønsker å spørre deg om noe, og du får bare la være å svare dersom du syns det blir for personlig. Bakgrunnen for spørsmålet mitt er at jeg har ei stedatter på snart tjue år som bor hjemme. Hun går fremdeles på vgs. Hun fikk aspergerdiagnosen for ett år siden, men det har lenge vært klart at det var 'noe', men pga endel andre medfødte utfordringer har det tatt tid å få sortert hva som er hva. Jeg syns hun er umoden i mange ting i forhold til sine jevnaldrende, ja også umoden i forhold til fire år yngre søster. I denne alderen tas det jo mange valg tilknyttet utdanning og mulig yrkesvalg. Endel ting hun vurderer er soleklart for oss at hun aldri vil mestre/ passer ikke hennes evner i det hele tatt. 

Jeg vil ikke knuse henne eller umyndiggjøre henne med den klare talen som er nødvendig for å ha en sjanse til å nå inn. Samtidig er hun så herlig trygg og glad nå når hun bor hjemme og vi bidrar til å opprettholde de rammer og den strukturen hun er helt avhengig av for å fungere så godt som hun gjør.  Jeg er bare redd for at hun tar seg fullstendig vann over hodet med å flytte femti mil unna til et studiested og starte på et hittil uspesifisert studie. Jeg er redd hun kollapser med depresjon og angst fordi alt blir for overveldende og at hun ikke vil ha nok ressurser i seg selv til å komme ut av det. 

Så til mitt spøtsmål: NÅR kom du til det punktet at du kjente deg mer umoden enn dine jevnaldrende? Hva tenker du kunne bidratt til å unngå at du havnet i depresjon og angst? 

Jeg vil så gjerne forstå mer, så jeg kan ta så godt vare på jenta at hun får et liv som HUN syns er godt og tilfredsstillende (uten at det nødvendigvis trenger å inneholde det samme som JEG trenger for å være fornøyd med MITT liv) 

Anonymkode: 6f41a...c7a

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. 

Så bra at du har fått noe hjelp av adhd-medisiner, og at du har foreldre som du kan bo hos akkurat nå. Du har jo også mange års arbeidserfaring som vil være et pluss for å få seg ny jobb, ting må vel normalisere seg i landet vårt etterhvert 😊

har dere vurdert å få henne utredet for ADHD i tillegg? Medisinene kan svekke en del av også aspergertrekkene. 

Jeg ønsker å spørre deg om noe, og du får bare la være å svare dersom du syns det blir for personlig. Bakgrunnen for spørsmålet mitt er at jeg har ei stedatter på snart tjue år som bor hjemme. Hun går fremdeles på vgs. Hun fikk aspergerdiagnosen for ett år siden, men det har lenge vært klart at det var 'noe', men pga endel andre medfødte utfordringer har det tatt tid å få sortert hva som er hva. Jeg syns hun er umoden i mange ting i forhold til sine jevnaldrende, ja også umoden i forhold til fire år yngre søster. I denne alderen tas det jo mange valg tilknyttet utdanning og mulig yrkesvalg. Endel ting hun vurderer er soleklart for oss at hun aldri vil mestre/ passer ikke hennes evner i det hele tatt. 
hvilke medfødte ting er dette? Og hva er det hun har tenkt å satse på som dere ikke tror hun vil klare? Dette må jeg nesten vite om jeg skal klare å bedømme det. Hvorfor skal hun ikke klare det? 

Jeg vil ikke knuse henne eller umyndiggjøre henne med den klare talen som er nødvendig for å ha en sjanse til å nå inn. Samtidig er hun så herlig trygg og glad nå når hun bor hjemme og vi bidrar til å opprettholde de rammer og den strukturen hun er helt avhengig av for å fungere så godt som hun gjør.  Jeg er bare redd for at hun tar seg fullstendig vann over hodet med å flytte femti mil unna til et studiested og starte på et hittil uspesifisert studie. Jeg er redd hun kollapser med depresjon og angst fordi alt blir for overveldende og at hun ikke vil ha nok ressurser i seg selv til å komme ut av det. 
Jeg gikk på vgs fra jeg var 16-17. Da flyttet jeg 9 mil fordi det er ikke vdg i min kommune og nabokommunene hadde ikke linjene jeg ville gå. I tillegg var det mer nye folk å velge i på det nye stedet jeg flyttet. Jeg gikk 2 år der, men hadde et helvete. Jeg begynte etter hvert å pendle i stedet for å bo på hybel. Men det tok jo lang tid. Jeg startet på folkehøyskole og gråt i en uke etterpå. 25 mil unna hjemme. Men det kom seg veldig og da året var slitt gråt jeg også. Jeg ville ikke hjem. Jeg skaffet sommerjobb. Mistrivdes. Så bestemte jeg meg for å fyllekjøre videregående. Startet på vg2. Deretter påbygg. Flyttet da 25 mil unna hjemme igjen. Jeg ville ikke gå skole i hjemmedistriktet sammen med de helvetes folka. Jeg trivdes godt og hadde aldri hjemmelengsel. Ble kjent med nye og festet mye. 
Strøk i matte og tok eksamen 6 mnd etterpå. Skaffet meg da jobb. Jeg måtte reise rundt i landet pga denne. Under eksamenstiden jobbet jeg tilfeldigvis der jeg hadde gått videregående så jeg gikk fra jobb og hadde eksamen et par timer 😛 slet aldri med hjemmelengsel på jobb heller. Noen ganger var jeg nær hjemme, noen ganger opp til 56 mil fra hjemme. Trivdes med kollegaene så det gikk bra. Deretter flyttet jeg 50 mil unna hjemme for ny jobb og hadde aldri hjemmelengsel. En ny jobb dalet i fanget mitt, som innebar flytting til utlandet! Første 2 dagene da var knalltøffe. Aldri vært alene i utlandet før. Ikke siden jeg var på Krakowtur med folkehøgskolen. Jeg lå om nettene og blødde neseblod på mitt hvite putetrekk.....var så spent på å reise. Jeg flyttet til nytt land etter en stund. Hadde aldri hjemmelengsel igjen.

Så til mitt spøtsmål: NÅR kom du til det punktet at du kjente deg mer umoden enn dine jevnaldrende? Hva tenker du kunne bidratt til å unngå at du havnet i depresjon og angst? 

Jeg har følt det hele livet. Det syntes vel allerede i barnealder. De jentene jeg gikk med ble kanskje litt tidlig voksne? Hadde sex og drakk alkohol i en alder av 12. Jeg begynte å drikke når jeg var 13. Har fremdeles ikke hatt sex da. Nå er jeg 28. Ikke kjæreste heller. Jeg føler meg nok fremdeles umoden for alderen. Kan ikke falle meg inn å bli mor. Har jo ingen mann å få barn med heller. 
Hva som skulle vært gjort for at jeg ikke ble deprimert er vanskelig å si. Det ligger nok litt genetisk, da det har vært et problem på farsiden. Masse rusmisbruk og rotløshet. Farmor bestemte seg plutselig for å reise verden rundt da pappa var barn, han ble overlatt til sin alkoholiserte far. Han rømte til militæret. Jeg har ikke sett pappa siden jeg var 10. Han bor nå ikke i Norge. Jeg følte jo på det som barn, men ikke senere. At jeg var «hun som ikke har en far». Når jeg så de andre barna på i klassen min ble hentet av begge foreldre osv. Morsiden har vært balansert. Ikke noe tull. Det har nok spart meg for mye. Depresjon kan jo komme av å føle seg alene og «feil» for denne verden. Jeg har jo ikke lett fått kjemi med de andre. Det er jo grusomt når man ikke finner sin flokk og man satser på å bli kjent, men så faller man sakte men sikkert ut igjen, blir nedprioritert. Ikke fordi folk vil være stygge, men man blir misforstått. 

Jeg vil så gjerne forstå mer, så jeg kan ta så godt vare på jenta at hun får et liv som HUN syns er godt og tilfredsstillende (uten at det nødvendigvis trenger å inneholde det samme som JEG trenger for å være fornøyd med MITT liv) 
t

håper det ikke ble for langt og at du forstod litt. Ikke alt dette trenger å handle om Asperger heller. 

 

Anonymkode: ece42...ae1

[AnonymBruker]

Fullføre* ikke fyllekjøre 😅

Anonymkode: ece42...ae1

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Kvinne 28. Fikk diagnose i fjor. Ble rådet til å utrede for ADHD i tillegg for de kan forsterke hverandre. Fikk også ADHD og da medisin som har gjort livet hakket lettere. Mye tankekjør borte.

Ja jeg stod i jobb fra jeg var 20-27. Sluttet k ene fulltidsjobben når jeg var 26. Pga jeg valgte å satse på noe som viste seg å ikke lønne seg. Skaffet meg deltidsjobb ved siden av dette men den gikk konkurs. Så da ble jeg ledig da.

ble deprimert. Fikk låne en leilighet i en større by mens jeg søkte jobber og møtte på fler intervjuer. Var god kandidat men korona satte en stopper for det nå.

Så nå går jeg hjemme. Ikke på nav. Har ikke krav på dagpenger da jeg ikke har tjent nok siste tiden. Jeg har mye i egenkapital. Bor gratis hos foreldre (stort hus) og betaler egen mat og bidrar med husarbeid. Er ingentign å dra til noe sted, hverken jobb eller opplevelser. 
 

Det er jo litt sårt at så mange av de jeg har hatt som venner går videre. Tar utdannelse, får seg kjæreste, flytter sammen og planlegger voksenlivet. Jeg har stagnert i tenårene i tankemåte. Ihvertfal i 20 årene. Jeg har aldri hatt kjæreste, fordi jeg har følt meg mindreverdig. Selv om den jeg var interessert i var interessert så klarte eg ikke tro på det. Tar dag for dag nå, ingenting skjer der ute likevel. På en annen side tenker jeg at jeg like gjerne kan bli smittet og kanskje dø....verden har ikke bruk for meg. 
 

Er ikke like svarthvit i tankegangen lenger, takk til medisinene. Men jeg ser fremdeles ingen fremtid. Tatt bare dumme valg. Føler meg umoden i forhold til de på samme alder. 

Anonymkode: ece42...ae1

Har du vært i Tyrkia?

Anonymkode: 5f7c9...4a0

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

håper det ikke ble for langt og at du forstod litt. Ikke alt dette trenger å handle om Asperger heller. 

 

Anonymkode: ece42...ae1

Takk for svar! Når det gjelder medfødte 'problemer' innebærer det bla en genfeil som gir nonverbale lærevansker. Dette er et trekk ved Aspergerdiagnosen også. I tille gg var hun sein å utvikle språk, det gir vansker med sosial utvikling allerede som barn. Endel fysisk-medisinske utfordringer som leddgikt som tappet krefter og krevde tid med behandling i varmebasseng, fysioterapeut osv, dette tar jo også kapasitet fra sosial interaksjon og kan være en delvis forklaring på hvorfor man 'henger etter' det jevnaldrende. Dermed var det flere knagger å henge problemene på, enn Asperger.

Hun kan ha store vansker med å uttrykke seg muntlig. Det går både på at hun ikke alltid  forstår hvilken info vi trenger når vi stiller et spørsmål, at hun ikke alltid klarer og hente fram og sette ord på egne følelser, at hun blir så innvendig stresset at hun blir stum til hun får gå unna situasjonen en stund og roet seg ned. Hun har dyskalkuli og har såvidt - med myyyee en-til-en-undervisning-klart å bestå vg1- matten for yrkesfag. Nå hun da snakker om at hun kanskje skal bli psykolog så skurrer mye.... Hun leser ikke andre menneskers følelser i det hele tatt. Hun vil svært tvilsomt klare å oppnå studiekompetanse. Hun KAN reagere med å besvime når det indre stresset blir for stort. Neste idè var nevrolog.... Hun visste ikke hva arbeidsoppgavene til en nevrolog var da vi spurte hva som tiltrakk henne ved det yrket, ei heller at man må ha legeutdanning i bunn. Det er derfor ikke veloverveide valg på gang her.... 

Når det gjelder å klare seg selv: hun klarer fint å dekke middagsbordet hjemme. Hun klarer IKKE fint å dekke middagsbordet på hytta eller hos bestemor, selv om hun da heller ikke er på et helt ukjent kjøkken. 

Dette er eksempler på hva som gjør meg bekymret. Jeg ønsker å være i stand til å skåne henne fra en real smell og en depresjon. Men føler det er vanskelig uten å gi henne inntrykket av at jeg brøler 'det kommer du aaaldriii til å klare! Bare glem det, evnene dine strekker ikke til!'  For hun er ei blid og god jente som jeg håper skal få et godt, verdig og så selvstendig liv som mulig. 

Anonymkode: 6f41a...c7a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Når det gjelder medfødte 'problemer' innebærer det bla en genfeil som gir nonverbale lærevansker. Dette er et trekk ved Aspergerdiagnosen også. I tille gg var hun sein å utvikle språk, det gir vansker med sosial utvikling allerede som barn. Endel fysisk-medisinske utfordringer som leddgikt som tappet krefter og krevde tid med behandling i varmebasseng, fysioterapeut osv, dette tar jo også kapasitet fra sosial interaksjon og kan være en delvis forklaring på hvorfor man 'henger etter' det jevnaldrende. Dermed var det flere knagger å henge problemene på, enn Asperger.

Hun kan ha store vansker med å uttrykke seg muntlig. Det går både på at hun ikke alltid  forstår hvilken info vi trenger når vi stiller et spørsmål, at hun ikke alltid klarer og hente fram og sette ord på egne følelser, at hun blir så innvendig stresset at hun blir stum til hun får gå unna situasjonen en stund og roet seg ned. Hun har dyskalkuli og har såvidt - med myyyee en-til-en-undervisning-klart å bestå vg1- matten for yrkesfag. Nå hun da snakker om at hun kanskje skal bli psykolog så skurrer mye.... Hun leser ikke andre menneskers følelser i det hele tatt. Hun vil svært tvilsomt klare å oppnå studiekompetanse. Hun KAN reagere med å besvime når det indre stresset blir for stort. Neste idè var nevrolog.... Hun visste ikke hva arbeidsoppgavene til en nevrolog var da vi spurte hva som tiltrakk henne ved det yrket, ei heller at man må ha legeutdanning i bunn. Det er derfor ikke veloverveide valg på gang her.... 

Når det gjelder å klare seg selv: hun klarer fint å dekke middagsbordet hjemme. Hun klarer IKKE fint å dekke middagsbordet på hytta eller hos bestemor, selv om hun da heller ikke er på et helt ukjent kjøkken. 

Dette er eksempler på hva som gjør meg bekymret. Jeg ønsker å være i stand til å skåne henne fra en real smell og en depresjon. Men føler det er vanskelig uten å gi henne inntrykket av at jeg brøler 'det kommer du aaaldriii til å klare! Bare glem det, evnene dine strekker ikke til!'  For hun er ei blid og god jente som jeg håper skal få et godt, verdig og så selvstendig liv som mulig. 

Anonymkode: 6f41a...c7a

Vel jeg tok påbygg til sts. Det var tøft, men jeg stod. Nå er ikke Asperger nødvendigvis det som hundrer for skole. 
Virker som hun har en sterkere autisme enn meg.. jeg kan ikke svare på alt.

jeg skulle bli advokat, pilot, minerydder 😛 men de fleste har jo fjerne ideer. Jeg vet jeg ikke blir noen av delene. Jeg skulle også bli psykolog. Kom inn på uit, men jeg valgte jobben jeg nettopp hadde fått. Jeg hadde ikke taklet all teorien og å være psykolog er ikke så enkelt som det ser ut som. Man skal holde steinansikt. Ikke le eller flakke med blikket... 😛 det er andre jeg kunne bli. Men hun er så ung, og er ikke så realistisk. Hun vil nok se etter hvert at et yrke ikke er helt det hun ser for seg. Da kan drømmen falle bort og hun blir noe annet

Anonymkode: ece42...ae1

[AnonymBruker]

På 9.3.2020 den 18.55, AnonymBruker skrev:

Hei. Kan du fortelle meg litt hvordan livet ditt er?

Hvor gammel er du? Klarer du å stå i jobb? Hvilken type jobb har du?

Eller er du uføretrygd, går på AAP... osv? Hvis du er uføretrygd, var det vanskelig å få det? Vil gjerne høre om andre kvinner med Asperger og se hvordan dere har det. Jeg er 23 år gammel, det er umulig for meg å stå i jobb akkurat nå. Sliter mye med depresjon og angst. Jeg vil høre om det er noen der ute som er i samme situasjon enn meg. Hvis du står i jobb så vil jeg vite hvordan det er for deg, om du liker det, om det er vanskelig. Gjerne del her.

Anonymkode: bb2e4...be7

Jeg har en mild grad av aspergers. Har studert og vært i jobb i 4 år, før shit hit the fan.

Nå har jeg hatt angst i 4 år, og er fortsatt så rammet at jeg avskyr å jobbe. Jeg går på aap, har praksisplass, og trives når jeg kan sitte i fred. Jobber på kontor. Men andre er så sosiale, skal prate hele tiden og stille meg spørsmål, de har intern sjargong og det er mye jeg ikke skjønner. Vi er 70 ansatte der jeg er nå, og det er 60 for mange. Å møte nye folk hele tiden er et mareritt. De fire årene jeg jobbet hadde jeg ansvaret for 100 store kunder, og da klarte jeg å fake meg gjennom det. Men så klarte jeg ikke det lenger. Drev med mye unngåelsesatferd, selvforakt osv.

Jeg har gått i terapi i 3 år, og er redd jeg ikke blir bedre. Jeg jobber hardt hver eneste dag for å kunne fungere i fremtiden, men jeg er lei, sliten og nær å gi opp. Jeg har mye å bidra med, mentalt sett, og arbeidskapasiteten min er stor. Men jeg hater rett og slett at jeg må omgås andre.

Jeg har forresten aldri følt at jeg er umoden ifht andre på samme alder. Men det som kunne hjulpet meg før angsten slo inn var om noen hadde bedt meg roe ned, ikke jage store drømmer, og gå for det jeg likte istedet. Jeg fikk bare høre at jeg kunne "få til hva enn jeg ønsket" pga mine evner. Noen burde sagt at det er helt ok å være middels.

Anonymkode: d1bc7...481

[AnonymBruker]

På 23.3.2020 den 1.11, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mild grad av aspergers. Har studert og vært i jobb i 4 år, før shit hit the fan.

Nå har jeg hatt angst i 4 år, og er fortsatt så rammet at jeg avskyr å jobbe. Jeg går på aap, har praksisplass, og trives når jeg kan sitte i fred. Jobber på kontor. Men andre er så sosiale, skal prate hele tiden og stille meg spørsmål, de har intern sjargong og det er mye jeg ikke skjønner. Vi er 70 ansatte der jeg er nå, og det er 60 for mange. Å møte nye folk hele tiden er et mareritt. De fire årene jeg jobbet hadde jeg ansvaret for 100 store kunder, og da klarte jeg å fake meg gjennom det. Men så klarte jeg ikke det lenger. Drev med mye unngåelsesatferd, selvforakt osv.

Jeg har gått i terapi i 3 år, og er redd jeg ikke blir bedre. Jeg jobber hardt hver eneste dag for å kunne fungere i fremtiden, men jeg er lei, sliten og nær å gi opp. Jeg har mye å bidra med, mentalt sett, og arbeidskapasiteten min er stor. Men jeg hater rett og slett at jeg må omgås andre.

Jeg har forresten aldri følt at jeg er umoden ifht andre på samme alder. Men det som kunne hjulpet meg før angsten slo inn var om noen hadde bedt meg roe ned, ikke jage store drømmer, og gå for det jeg likte istedet. Jeg fikk bare høre at jeg kunne "få til hva enn jeg ønsket" pga mine evner. Noen burde sagt at det er helt ok å være middels.

Anonymkode: d1bc7...481

Jeg kjenner meg veldig igjen med dette  Kan jeg spørre hvilke arbeidsoppgaver du har og hvilken utdannelse?

Anonymkode: 29cb4...21b