krevende 3 åring etter at han ble storebror

[AnonymBruker]

Gutten vår ble storebror for første gang for to mnd siden. Han er veldig opptatt av babyen på en fin måte, men han er blitt utrolig krevende ovenfor oss. Han hører ikke på meg, og har også fått tilbakemelding om at han er veldig sår i barnehagen. Det skal lite til før han begynner å gråte der (ikke hjemme). Jeg går konstant med dårlig samvittighet fordi jeg tror han trenger mer oppmerksomhet, men jeg klarer ikke å gi han dette godt nok. Babyen krever sitt, men har forsøkt å ta med meg storebror alene på ting. Dette ser ikke ut til å hjelpe noe særlig. Han er like "umulig" når vi kommer hjem. Gjør alt han ikke får lov til, og jeg føler jeg ikke gjør annet enn å kjefte. Pappaen jobber 100% og går på skole på kvelden, så han er desverre lite hjemme. Har noen tips til meg?? 

Anonymkode: ec479...88f

[AnonymBruker]

Har to tette 16 mnd i mellom. Inkluder eldste på alt! Babyen er fortsatt liten så den tåler å bli «tilsidesatt». Bak boller sammen, skift bleie på babyen sammen. Skryt av eldste når han gjør noe bra! Og ta frem en bok når du ammer så han kan sitte i armkroken din og bli lest for samtidig. Du kan eventuelt pumpe og la storebror få gi baby mat! Inkluder i han alt du klarer! I verste fall legg de samtidig på samme rom, kanskje det hjelper å få han til å føle at han er like viktig som babyen. 
 

Har ei venninne med to tette men de var langt ifra så glade i hverandre som det mine er blitt. Hun skjøv eldste unna når hun ammet og holdt babyen så å si hele tiden. Vi rundt måtte si ifra og først da begynte hennes eldste datter å oppføre seg som «vanlig» 

Anonymkode: fde3e...5d3

[AnonymBruker]

Enig med personen over. Inkluder storebror i alt som har med babyen å gjøre. Min på litt over 2 vil veldig gjerne være med på bleieskift og klesskift, og elsker å få enkle oppgaver som feks å kaste den gamle bleien i søppelbøtta, vaske babyen med klut, hente fram klær fra skuffen, tørke gulp når babyen gulper o.l. Han har også fått en babydukke som han liker å stelle med mens jeg steller med babyen. 

Jeg sitter mye på treningsmatte på gulvet med begge to. Da passer jeg på å gi mest oppmerksomhet til eldste. Babyen er fornøyd med å se på babygymmen og ting rundt seg, så kan jeg leke med storebror. Jeg prøver også å vise ham hvordan han kan snakke til babyen, hvordan hun liker å bli kost med osv. 

Når jeg skal amme og storebror er hjemme setter jeg meg i sofaen med et barn i hver armkrok. Så prater jeg mye med storebror, leser kanskje bok eller ser på bilder sammen. 

Jeg bruker også mye bæretøy. Babyen min på 2 måneder er en trøblete sover og må være i konstant bevegelse under dagsoving. Med bæresele sover hun godt samtidig som jeg kan leke med storebror. 

Og viktigst av alt: skryt masse av gutten! Hele tiden og så konkret som mulig. Fortell igjen og igjen hvor heldig babyen er som har en storebror, hvor mye han får til og hvor glad du er i ham. Igjen og igjen. Kjeftingen må du bare legge fra deg. Mest sannsynlig gjør han ting han ikke får lov til fordi det er den mest effektive måten å bli sett på. Ignorer uønsket atferd og skryt uhemmet av ønsket atferd. 

Ellers: har dere familiemedlemmer eller andre som er viktige for gutten som kan involveres mer i en periode? Besøk er gull verdt. Her er bestefar og onkel de største favorittene til storebror, så de kommer på besøk så ofte som mulig og vier masse oppmerksomhet til ham. 

Anonymkode: d6b8b...7f7

[AnonymBruker]

Jeg er enig i alt det de to over meg sier. 

Og en annen ting, du behandler nok eldstemann på en annen måte enn du gjorde før babyen kom. Vi har en tendens til å synes våre eldste blir så store når vi får baby. 

Da jeg fikk min nr to, og eldstemann skulle komme og hilse på,  så husker jeg at han slang seg på gulvet og sutret over en eller annen bagatell. Jeg fikk en helt uggen følelse i magen, og tenkte for meg selv "reis deg opp gutt, du er alt for stor til å ligge å kave på gulvet av sinne" (jeg sa det ikke altså, men jeg følte det slik). 

Vi forventet brått for mye av gutten, som jo også hadde hatt en stor omvelting i livet sitt ved at han brått måtte dele oss med en liten baby. Når vi tenker tilbake, så var guttungen kun 2 år da han ble storebror. Og det er jo helt innafor at en toåring slenger seg på gulvet i sinne. 

Og nå er minsten snart 3 år, og jeg reagerer aldri så sterkt på det han gjør, som jeg gjorde for det broren, som var ett år mindre, gjorde. 

 

Poenget mitt er,  at du nok legger for mye i oppførselen til eldstemann.  Om to år, når babyen er så stor, kommer du til å få en ahaopplevelse over hvor liten storebror egentlig var. 

 

Selvfølgelig må du prøve å finne en måte å møte hans følelser på. Men du blir nok også for opprørt over hans handlingsmønster (hvis du forstår hva jeg mener). 

Anonymkode: ab59b...d20

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner igjen det. Sønnen min ble ganske "rar" da han ble storebror. Vi jobbet heldigvis ikke så mye, så det ble en del alenetid med ham - men ja, det er ikke ofte at vi har energi til å klare det. Heldigvis har vi besteforeldre som hjalp i ny og ne. Har dere noen som kan være alene med ham? Gi ham en dose oppmerksomhet?  

 

Anonymkode: 86c77...d01

[AnonymBruker]

Jeg står i nøyaktig det samme nå, baby på fem uker, storebror er fire år. Helt naturlig at de får en reaksjon. Men han er veldig ulydig, svarer frekt og har mye uønsket oppførsel. Da blir det en del kjefting og frustrasjon. Jeg synes dette er trist, for har jo bare lyst å kunne snakke fint med han og ha det hyggelig når jeg er med han. Tenker det er en vanskelig situasjon for han, og da er det ekstra dumt for han å bli kjeftet mye på i tillegg 😥 Men kan ikke lukke øynene for alt heller. Prøver å tenke at dette er en fase, og det går over. 

Som andre skriver her forsøker jeg å gi storebror mye oppmerksomhet, og finne på ting alene med han.

Anonymkode: 4b61d...16f

[AnonymBruker]

Mange gode råd i tråden her. Vil også legge til at når man har en liten baby og flere barn hender det at man ikke får alt til slik man hadde tenkt som foreldrer, for eksempel at man mister besinnelsen og kjefter. En fin ting da er å be om unnskyldning etterpå og snakke med barnet sitt om hvorfor det skjedde. Mye fin bånding som kan skje når også Mamma innrømmer at hun kan gjøre feil. ❤️

Anonymkode: 24108...b65

[frogner]

Vi har 2 år og 5 mnd mellom våre to, og eldstemann fikk også en reaksjon da baby ble født. Aldri mot babyen, men mot oss. Begynte å klatre ut av senga, og var veldig "sår" og sliten, spesielt etter bhg. Han skjønte nok ikke selv heller hvorfor han var lei seg, men det er naturlig at de reagerer! Har også hørt flere si at barna f.eks begynner å bryte regler, helt enkelt gjør masse for å få oppmerksomheten vår.

Jeg ville gjort som flere sier, inkluder eldstemann. Jeg ber han hente bleie, kose, trille vogn etc. Og bare være tålmodig, ikke forvente for mye selv om de er "stor".  

Nå er minstemann 1 år, og de har innmari stor glede av hverandre! De er vant til å ha hverandre i hus, og minsten ser SÅ opp til storebroren sin, og han syns det er vel så stas. Så det vil absolutt gå over og bli mye bedre, spesielt også når baby er mer aktiv Når babyen begynner å le av eldstemann, f.eks, DA blir det gøy! 

[Belima]

Den eldste higer etter oppmerksomheten den hadde før nr 2 kom. Da dreide jo alt seg om nr 1 og nå som nr 2 får mye oppmerksomhet, så føler barnet seg tilsidesatt. De er jo små, så de forstår ikke at det må være sånn pga den nye i familien. Så ofte finner eldste på mye "dumt" bare for å få oppmerksomhet. Negativ oppmerksomhet er jo også oppmerksomhet i deres øyne. Eks: Kaster de maten på gulvet, så får de jo tilsnakk pga negativ oppførsel og da føler de seg sett. Er så lett å glemme for oss voksne at negativ oppmerksomhet også er positivt i deres øyne. De blir jo snakket til av mamma eller pappa.
Det er ikke lett å være foreldre, mye vi må tenke på og ta hensyn til.

[Krok1]

Barn vet at de får umiddelbar oppmerksomhet når de gjør noe galt. Vi måtte rett og slett slutte å reagere på en del ting en stund. Når han så at han ikke fikk oppmerksomhet av å rote, sluttet han. 

Vi begynte også med dedikert alenetid. Den ene forelderen tok babyen, den andre gjorde noe som storebror synes er gøy. Passa på å være dedikert til ham rundt leggetid og bading. Og anerkjente følelsene hans. 

Vår eldste snakka innmari bra fra han var 2, så vi måtte minne oss selv på at han fremdeles bare var en liten gutt som ikke forsto følelsene sine. 

Og så er det noenting man bare må gjennom, og da må man forklare, ting er annerledes nå, at vi er kjempeglade i deg, men babyen må passes på mye mer, og er helt avhengig av oss for alt. 

Vi prøvde å spille på at han som storebror klarte mye mer, og gjøre det til en fin ting. Det funket ikke helt for oss, men kan være greit å prøve. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jeg synes det var gode tips, spesielt det med å ignorere dårlig oppførsel fremfor å kjefte en periode. Det blir nok vanskelig, men skal jobbe med meg selv:) Og at han kan sitte i armkroken og lese bok mens vi ammer.  Merker jo at han ofte trenger "hjelp" av meg til ting akkurat idet jeg starter amminga. Det er ikke noe godt for han stakar. Håper det går seg til snart! 

Anonymkode: ec479...88f