Burde jeg konfrontere foreldrene mine?

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis foreldrene dine aldri forstod alt det sprø tingene de gjorde, i løpet av selve barndommen din. Hvorfor forventer du egentlig      at foreldrene dine egentlig skal klare å innse deres feilgrep nå mange år senere?               

.Jeg hadde ikke akkurat noen "lykkelig" barndom jeg heller. Mest psykisk mishandling, absolutt ALT jeg gjorde var viss nok "helt feil" ifølge moren min. Pluss intens forskjellsbehandling mellom de eldste døtrene (som faktisk var ønsket av moren vår) og alle yngre søsken som egentlig ble til ved ett uhell. Når jeg var i tjue-årene (og søsteren min hadde nylig fylt tretti år) så tok moren vår plutselig kontakt med meg igjen. Da var hun faktisk frekk nok til å kreve masse penger for oppveksten min! Mat og klær og så videre kostet jo selvfølgelig en god del penger frem til jeg flyttet hjemmefra. Derfor krevde moren min faktisk at jeg skulle betale henne tilbake samtlige utgifter! 

På dette tidspunktet hadde søsteren min havnet i en del problemer, og folk krevde erstatning for ting hun hadde ødelagt. Som vanlig var det moren vår som betalte  søsteren min ut av alle mulige slags problemer. Men hun hadde vel behov for enda mer penger, så det var vel derfor moren vår krevde penger fra meg. Dette sier vel en god del om hvor fullstendig skakk-kjørt hele tankegangen hennes var.    

Anonymkode: 50187...63b

Jeg forventer ikke at de skal forstå, det gjør de aldri. Men de skal skjønne at jeg forstår hva dette er i det minste. 
 

Forferdelig å høre om oppveksten din også. Noen skulle rett og slett ikke hatt barn! 
 

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[AnonymBruker]

Ts her. 
 

Jeg har idag snakket med foreldrene mine over telefon. Jeg opplyste dem om praten jeg har hatt med advokaten min. Han reagerte på mange manglende papirer fra jeg var ung. Jeg har jo slitt med så mye, men ikke fått hjelp. 

Foreldrene mine er nå klar over at jeg kommer til å søke oppreisning for barndommen min. Om de skjønner at dette også nok innebærer at anmeldelse også kan bli lagt inn på dem vet jeg ikke. 
 

Det ble som forventet, bare «mhm» til svar av mamma da jeg ramset opp alle punktene advokaten hadde reagert på. Da jeg kom til punktet om selvskading så prøvde hun å vri seg unna og si at dette skjulte jeg med langermede gensere. Jeg svarte at «nei mamma, dette så dere mange ganger og gjorde aldri noe med. Jeg husker spesielt godt en sommer du og søsteren min kommenterte arrene mine foran bestefar. Søsteren min kommenterte at her måtte de gjemme barberbladene i hus. Jeg svarte «Kanskje jeg kutter meg fordi jeg ikke har det så greit?» Søster kommenterte da: «Ååh, Dakar deg, kutter deg». 

Advokat reagerte spesielt på at ingenting heller ikke da ble gjort når jeg til og med selv sa jeg ikke hadde det greit. 
 

Videre dro jeg opp at mamma før en legetime jeg skulle på sa: «Håper ikke legen ser kuttene dine». Hun syntes dette var flaut siden hu hadde samme fastlege.. Da jeg sa dette idag så svarte mamma med å LE?! 
 

Det ble ingen beklagelse eller å legge seg flat. Ingen kommentarer om at «ja, vi er lei oss, det er mye vi skulle ha gjort». Men dette var jeg forberedt på og jeg hadde ikke trodd annet. Det viktigste er at de skjønner at jeg vet at dette ikke var greit. 
 

Nå blir det store spørsmålet om hvordan jeg skal forholde meg til dem heretter.. 

Anonymkode: a084f...33f