Burde jeg konfrontere foreldrene mine?

[AnonymBruker]

Kjenner meg rimelig frustrert og bitter nå. 
 

Er i begynnelsen av 30 årene og har hatt en ganske dårlig oppvekst med mobbing, psykisk og ved noen tilfeller fysisk mishandling på hjemmefront, spiseforstyrrelser, rusproblemer og selvskading. Problemene mine kom veldig tydelig frem i tenårene, som 13 åring var jeg nede i 36 kg, foreldrene tok meg ikke med til legen, moren min var mer opptatt av hvor flaut det var for henne å bli sett sammen med meg. Folk kikket så på meg fordi de så jeg var syk, sa hu. Kuttene mine var hun også flau over og kommenterte til og med før en legetime at hun håpet ikke legen la merke til kuttene mine. Hun og pappa så kuttene over flere år uten å gripe inn. Tok meg alder med til lege eller psykolog. Da jeg i en periode da jeg var 15 år var normalvektig så presterte moren min ( som selv var overvektig ) å kommentere vekten min negativt flere ganger. Spiseforstyrrelsene mine blomstret igjen.. 

Jeg har slitt mye pyskisk med det ene og andre, slitt med å stå lenge i jobb og ble ifjor ufør, men med avslag på ung ufør. Har klaget to ganger, en gang alene og nå andre gang med advokat. Fikk avslag pga ingen dokumentasjon om mine problemer som ung. Advokaten min spurte meg hvorfor det ikke fantes noen lege journaler fra da jeg var så ung, siden han kunne se jeg i voksen alder hadde fortalt psykiater om selvskading, selvmordstanker og spisevegring. Han lurte på om foreldrene mine aldri tok meg med det til lege og jeg svarte som sant var at nei, det gjorde de ikke, til tross for at de så hvor mye jeg sleit. Han sa at dette først og fremst er veldig dumt, for hadde jeg fått dokumentert problemene mine den gang så hadde jeg fått ung ufør, så det at de ikke hjalp meg straffer seg faktisk også nå i voksen alder. Pga dette har jeg endt opp på minstesats på ufør.. MEN han sa også en ting til: han sa at som følge av dette så kan jeg faktisk søke om tapt barndom pga omsorgssvikt. 
 

Jeg vil jo ikke akkurat anmelde mine foreldre, men jeg kjenner samtidig at jeg er så forbanna nå når jeg rett og slett fortsatt den dag idag får lide under deres svikt, ikke bare mentalt, men også økonomisk. Jeg føler at de fortjener å få høre dette, at pga deres svikt i oppførselen har ført til at jeg ikke får ung ufør. Og kanskje hadde jeg ikke blitt ufør i det hele tatt om det ikke hadde vært for dem. 

Anonymkode: a084f...33f

[AnonymBruker]

Vel. 
 

Som en med tilsvarende bakgrunn, vil jeg anbefale deg å snu fokuset. Fokuser på lykke, studier og jobb, i stedet for å se bakover. 
 

 

Anonymkode: 349fc...c59

[AnonymBruker]

Trist å lese om en så dårlig oppvekst. Håper du får hjelp til å bearbeide alt det vonde du har opplevd. 

Jeg tenker at etter så mye jævlig du har opplevd så fortjener du det lille ekstra du får som ung ufør, og foreldrene dine trenger kanskje å bli konfrontert med alt det vonde de har påført deg. Men det vil nok bli tøft. Uansett om du gjør det så er det viktig å ha støttespillere og folk som hjelper deg opp og videre. Jeg håper du har en god psykolog! 

Hva du burde gjøre er jeg usikker på. Men ønsker deg uansett lykke til, og til tross for jævlig oppvekst så er det mange muligheter for deg ❤ 

(Hilsen en som også har hatt en turbulent oppvekst)

Anonymkode: 29f07...4bb

[AnonymBruker]

Takk for svar begge to. 
 

Grunnen til at jeg vil konfrontere dem er fordi jeg vil gjøre det klart at jeg både skjønner og har fått det bekreftet hva de faktisk utsatte meg for, for det tror jeg ikke dem forstår. De er jo liksom så oppbrakt for at jeg har fått avslag på ung ufør og jeg syntes de burde vite at det faktisk er dem som er grunnen. 
 

Har samboer idag og vi skal flytte til en annen by så jeg får avstand til foreldrene mine, det ser jeg fremtil. Håper å bygge meg selv opp igjen og klare å stå i en jobb en dag.

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[Silva Pluvialis]

Jeg blir trist når jeg leser hvordan du har hatt det. Ingen barn bør vokse opp slik, det er forferdelig trist at ingen gjorde noe for å hjelpe deg. Når det kommer til konfrontering - så forstår jeg hvorfor du ønsker dette, men jeg tenker du må se litt om du tror at de vil erkjenne noe. For om ikke, så kan dette gi deg en ny følelse av avvisning. Foreldre som svikter ser sjeldent selv at de gjør det, så å konfrontere kan i verstefall gjøre det vondt verre for deg selv. Men hvis du tror de vil forstå, eller hvertfall være villige til å lytte til deg, så synes jeg absolutt du skal gjøre det for å hjelpe deg selv ❤️
 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Gorilla skrev:

Jeg blir trist når jeg leser hvordan du har hatt det. Ingen barn bør vokse opp slik, det er forferdelig trist at ingen gjorde noe for å hjelpe deg. Når det kommer til konfrontering - så forstår jeg hvorfor du ønsker dette, men jeg tenker du må se litt om du tror at de vil erkjenne noe. For om ikke, så kan dette gi deg en ny følelse av avvisning. Foreldre som svikter ser sjeldent selv at de gjør det, så å konfrontere kan i verstefall gjøre det vondt verre for deg selv. Men hvis du tror de vil forstå, eller hvertfall være villige til å lytte til deg, så synes jeg absolutt du skal gjøre det for å hjelpe deg selv ❤️
 

Jeg tror de så absolutt ikke vil anerkjenne det, men får jeg sagt det så får de hvertfall vite at jeg selv nå skjønner at det jeg ble utsatt for ikke er greit eller normalt, og jeg vet det også vil være ekkelt for dem, spesielt for mamma, at en advokat har påpekt dette. 
 

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel. 
 

Som en med tilsvarende bakgrunn, vil jeg anbefale deg å snu fokuset. Fokuser på lykke, studier og jobb, i stedet for å se bakover. 
 

 

Anonymkode: 349fc...c59

Hvordan skal hun fokusere på studier og jobb når hun nettopp er blitt ufør ( altså ikke har klart å stå i jobb ) ?

Anonymkode: 4e231...e13

[duplexx]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror de så absolutt ikke vil anerkjenne det, men får jeg sagt det så får de hvertfall vite at jeg selv nå skjønner at det jeg ble utsatt for ikke er greit eller normalt, og jeg vet det også vil være ekkelt for dem, spesielt for mamma, at en advokat har påpekt dette. 
 

Ts

Anonymkode: a084f...33f

Bruk litt mer tid.
Gjør det _veldig_ klart for deg hva du forventer og ikke. Om du ønsker å kun konfrontere dem er det bare å kjøre på.
Men gå noen runder med deg selv og bevisstgjør hvorvidt du innerst inne ønsker en form for tilbakemelding av de - som mest sannsynlig aldri vil kommer.
Det kan være fryktelig overveldende hvis disse følelsene plutselig dukker opp, og det vet man ikke alltid.
Du kan ikke styre utfallet, bare råder deg til litt bevisstgjøring så du er mest mulig forberedt.

Å konfrontere dem kan du uansett gjøre med den aller største samvittighet. 

Endret 7. februar 2020 av duplexx

[AnonymBruker]

Hvis foreldrene dine ikke var oppegående nok til å ta seg av deg for 20 år siden, hvordan skal de være oppegående nok i dag til å forstå hva de har gjort? Problemet med å konfrontere familie med den slags, er at de ofte ikke skjønner hva du snakker om. Eller ikke vil skjønne, de går i aggressiv forsvarsposisjon. Du får i hvert fall ikke den responsen du ønsker, det blir ingen closure eller angrende unnskyldninger, bare mer gørr og uvennskap. Antagelig går du fra samtalen med enda mer smerte og sinne enn du hadde fra før. 

Jeg ville heller tatt den typen prat og følelsesmessig utløsning med en psykolog, og så holdt distanse til dine foreldre. Og, som andre skriver, fokusere mest mulig på hvordan livet ditt skal være framover. Barndommen din kan ingen gjøre noe med, der har du vært innmari uheldig, men du kan gjøre noe med årene som kommer. Hvordan skal du få et godt, rikt liv i dag? Ingen er bare barndommen sin, og du har mange ressurser å bidra med.

Kanskje er det riktig av deg å ikke være i jobb akkurat nå, men jeg ville tenkt meg godt om før jeg søkte om permanent ufør. Ikke fordi det er noen skam å trenge hjelp fra Nav, men fordi du fortjener å være en del av samfunnet, du fortjener å ha jobb, fremtidsplaner og sosialt fellesskap. Livet som ufør betyr et liv med evig dårlig økonomi og ofte isolasjon. Når man bærer på traumer er det lett å synke inn i en identitet som permanent ødelagt, når man egentlig trenger å kjempe for å komme seg videre. Kjemp for deg selv, og for at ditt voksne liv ikke bare skal bli en trist forlengelse av barndommen din. 

Anonymkode: 2fa20...ddb

[AnonymBruker]

Du kan jo godt få blåst ut for din egen del, men jeg tviler sterkt på at foreldrene dine til ta noe selvkritikk. I verste fall vil de snu og heller anklage deg.

Flytt og heller ta avstand fra dem.

Har selv foreldre som absolutt kunne ha gjort det bedre, har slitt med de samme tingene som deg. De forstår overhodet ikke hva jeg snakker om de gangene jeg har prøvd å ymte frampå noe mot dem. Jeg har kuttet kontakten og har det mye bedre uten dem i mitt liv.

Anonymkode: 4b0fd...ab2

[AnonymBruker]

foreldrene mine lata som om de ikke kunne huske noe av det som skjedde, og at jeg ble mobba, hvor mye jeg sleit osv da jeg konfronterte dem med det. Det var bare noe jeg fant på eller så var det ikke sååå ille tydeligvis. Jeg sleit også med spiseforstyrrelse og ble nekta å dra til legen fordi mamma var redd for barnevernet.

Anonymkode: 7ca24...c74

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det vil noe komme noe godt av det, annet enn konflikt og kanskje at de tar avstand fra deg..

Du må lage ditt liv uten dem. Bli lykkelig uten dem 

Anonymkode: 79b14...edb

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Nå er det jo slik at selv om de har mye skyld i din situasjon, så er det du som sitter med ansvaret nå. Med det mener jeg at du har ansvaret for hvordan du vil takle dette, hvordan du vil ha det. Da må du tenke nøye gjennom hva slags liv du ønsker, og hva som er realistisk. Når du har satt deg et mål, som du kjenner at du brenner for, blir spørsmålet "hva må jeg gjøre for å komme dit?". Det kan godt være at det å konfrontere foreldrene dine er et tiltak for å komme dit du vil. Men det kan også være at det ikke tjener målet.

For det er litt sånn, at når man velger seg et mål, så velger man også de problemene som oppstår underveis mot målet. F.eks, hvis man velger å utdanne seg, så velger man også å gå gjennom grusomme eksamensperioder. Det er lov å ha selvmedlidenhet når man står i et problem, men man kommer ingen vei ved å anse seg selv som et offer, for det er man ikke. Problemet er rett og slett et "bra" problem, for det betyr at du er på vei en plass.

Hvis du velger å anmelde dem i et ledd for å stå opp for deg selv, så velger du også konflikten som kan oppstå innad i familien. En konfrontasjon betyr at du sender fra deg dine følelser, ord og handlinger. De havner i dine foreldres banehalvdel, og da er det de som eier sin reaksjon. Du aner ikke hva den er, og må tåle at den kan være hva som helst.

For å sette seg et mål på denne måten, og velge problemene som kommer, så må man være bevisst på å ikke gjøre seg selv til offer. Hvis du tror at du kan gjennomføre dette, med alle problemene som kommer, og ta ansvar for dine valg, dine handlinger, følelser og egen helse, så gjør du det. Kanskje er veien til ditt mål å faktisk tilgi dem, uten å si noe til dem, og at det blir den største utfordringen din?

Store avgjørelser bør tjene et langsiktig mål. Kanskje er ditt langsiktige mål en løsrivelse fra dine foreldre?

Anonymkode: c4022...614

[AnonymBruker]

Ts her.

En av grunnene til at jeg ønsker å si dette til foreldrene mine er fordi jeg har kuttet veldig ned på kontakten og de skjønner ikke hvorfor. Når jeg sier dette så burde de forstå hvorfor og også hvorfor jeg kutter kontakten videre. Skal også flytte til et annet fylke dette året, for å få større avstand.

Anonymkode: a084f...33f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

En av grunnene til at jeg ønsker å si dette til foreldrene mine er fordi jeg har kuttet veldig ned på kontakten og de skjønner ikke hvorfor. Når jeg sier dette så burde de forstå hvorfor og også hvorfor jeg kutter kontakten videre. Skal også flytte til et annet fylke dette året, for å få større avstand.

Anonymkode: a084f...33f

Jeg har selv hatt en vanskelig barndom. Jeg anbefaler deg ikke å si noe. Det kommer garantert ikke til å føre til noe annet enn ny frustrasjon for din del. De kommer aldri til å vedkjenne seg noe, og de kommer til å legge alt over på den enda en gang. Nei la det ligge og fokuser fremover. 

Anonymkode: d98dc...143

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv hatt en vanskelig barndom. Jeg anbefaler deg ikke å si noe. Det kommer garantert ikke til å føre til noe annet enn ny frustrasjon for din del. De kommer aldri til å vedkjenne seg noe, og de kommer til å legge alt over på den enda en gang. Nei la det ligge og fokuser fremover. 

Anonymkode: d98dc...143

Jeg har lyst til å si det så de vet dette og er klar over hvor mye de har ødelagt. At de aldri vedkjenner det får bli dem sitt problem. 
 

Jeg føler jeg bare blir gående rundt som en tikkende bombe uten å si noe.
 

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Ts her.

En av grunnene til at jeg ønsker å si dette til foreldrene mine er fordi jeg har kuttet veldig ned på kontakten og de skjønner ikke hvorfor. Når jeg sier dette så burde de forstå hvorfor og også hvorfor jeg kutter kontakten videre. Skal også flytte til et annet fylke dette året, for å få større avstand.

Anonymkode: a084f...33f

Jeg skjønner veldig godt at du ønsker å fortelle dem. At du ønsker de skal forstå hvor vanskelig de gjorde det for deg.

Og aller helst ville du vel ønsket en beklagelse.

Men jeg at du får benektelser (Det var IKKE sånn Det var ), eller bortforklaringer (vi mente det IKKE slik), bagatellerisering (men du var alltid så dramatisk av deg) og victim blaming (men om du BARE hadde gjort det og det annerledes!)

Sjansen for at de tar noe ansvar er forsvinnende liten

Sjansen for at du får skyldfølelse og mer sinne er overveldende stor 

Anonymkode: 79b14...edb

[AnonymBruker]

Har du snakket med en psykolog?

Høres ut som om oppveksten din var jævlig. Jeg tror du trenger noen som kan anerkjenne at den var jævlig, og hjelpe deg videre fra sorgen over tapt barndom 

Anonymkode: 79b14...edb

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner veldig godt at du ønsker å fortelle dem. At du ønsker de skal forstå hvor vanskelig de gjorde det for deg.

Og aller helst ville du vel ønsket en beklagelse.

Men jeg at du får benektelser (Det var IKKE sånn Det var ), eller bortforklaringer (vi mente det IKKE slik), bagatellerisering (men du var alltid så dramatisk av deg) og victim blaming (men om du BARE hadde gjort det og det annerledes!)

Sjansen for at de tar noe ansvar er forsvinnende liten

Sjansen for at du får skyldfølelse og mer sinne er overveldende stor 

Anonymkode: 79b14...edb

Signerer denne.

Jeg tror det er nettopp dette som vil skje dessverre. Det virker som om ts ser for seg at det blir bedre for henne bare hun får sagt i fra. Alt taler for det motsatte.

Ts la det ligge

Anonymkode: d98dc...143

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du snakket med en psykolog?

Høres ut som om oppveksten din var jævlig. Jeg tror du trenger noen som kan anerkjenne at den var jævlig, og hjelpe deg videre fra sorgen over tapt barndom 

Anonymkode: 79b14...edb

Ja, jeg har psykiater. Var også han som fikk meg til å innse at jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt.

Ts

Anonymkode: a084f...33f