Burde jeg konfrontere foreldrene mine?

[AnonymBruker]

Ser flere her mener det blir victim blaming, benektelse osv. Det er jeg helt enig i. Jeg vil si dette til foreldrene mine, så de er klar over hvorfor kontakten er så liten.

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lyst til å si det så de vet dette og er klar over hvor mye de har ødelagt. At de aldri vedkjenner det får bli dem sitt problem. 
 

Jeg føler jeg bare blir gående rundt som en tikkende bombe uten å si noe.
 

Ts

Anonymkode: a084f...33f

Jeg tror ikke de kommer til å bli klar over hvor mye de har ødelagt. Dette er ikke ting de evner eller ønsker å innse.

Jeg er med de andre her og tror virkelig ikke det kommer noe godt ut av dette i det hele tatt, og håper at resten av livet ditt blir så godt som det lar seg gjøre.

 

Anonymkode: a5c57...e05

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ser flere her mener det blir victim blaming, benektelse osv. Det er jeg helt enig i. Jeg vil si dette til foreldrene mine, så de er klar over hvorfor kontakten er så liten.

Ts

Anonymkode: a084f...33f

Da ville jeg skrevet et brev heller, så.slipper du deres reaksjoner. Mulig de tar inn beskjeden bedre uten deg tilstede også? Mulig de går litt mindre i forsvar uten deg der?

Anonymkode: 79b14...edb

[AnonymBruker]

Også blitt utsatt for omsorgssvikt, men foreldrene mine nekter for det. Det er da altså jeg som er problemet,  jeg som overreagerer og jeg som er den grusomme som skylder på alle andre for mine problemer. 

Jeg innså at de aldri kom til å forstå eller innrømme og kuttet kontakten helt. Beste valget jeg har gjort, selv om det selvfølgelig også er det vanskeligste. Jeg tror helt ærlig jeg ikke hadde vært i live i dag om jeg fremdeles hadde dem i livet mitt.

Anonymkode: 56463...5d7

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da ville jeg skrevet et brev heller, så.slipper du deres reaksjoner. Mulig de tar inn beskjeden bedre uten deg tilstede også? Mulig de går litt mindre i forsvar uten deg der?

Anonymkode: 79b14...edb

Jeg tenkte å ta det over tlf, da har jeg mulighet til å legge på hvis det skulle være noe.

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Også blitt utsatt for omsorgssvikt, men foreldrene mine nekter for det. Det er da altså jeg som er problemet,  jeg som overreagerer og jeg som er den grusomme som skylder på alle andre for mine problemer. 

Jeg innså at de aldri kom til å forstå eller innrømme og kuttet kontakten helt. Beste valget jeg har gjort, selv om det selvfølgelig også er det vanskeligste. Jeg tror helt ærlig jeg ikke hadde vært i live i dag om jeg fremdeles hadde dem i livet mitt.

Anonymkode: 56463...5d7

Hvor lenge siden kuttet du kontakten og hvordan går det med deg idag?

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge siden kuttet du kontakten og hvordan går det med deg idag?

Ts

Anonymkode: a084f...33f

Snart 10 år siden, og det går veldig bra. Jeg går i behandling innen psykiatrien, men har klart å ta utdanning og stablet meg så godt på bena at ingen som ikke kjenner meg kan ane noe om fortiden min.

Det som hjalp meg til å komme meg videre var å innse at min opplevelse ikke trenger å bli validert eller godkjent av dem for å være sann - jeg trenger ingenting fra dem. Først da jeg innså det, ble jeg fri.

Anonymkode: 56463...5d7

[AnonymBruker]

Ikke ta det opp med dem. Jeg støtter de som sier at det fort kan bli værre for deg. Jeg skjønner godt at du har behov for å ta et oppgjør, men du skylder dem ikke å forklare hvorfor du kutter kontakten. Jeg har prøvd det samme, det bare forlenget problemene og jeg angrer. Det ga dem bare en ny mulighet til å hevde sin versjon på bekostning av meg. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver og tenker det beste du kan gjøre er å bruke overskuddet på deg selv, istedet for på et oppgjør med dem. Frustrasjonen over at de ikke vil anerkjenne oppgjøret ditt vil koste deg mye.

Jeg har kuttet kontakten, og ga meg ganske raskt overskudd til å fokusere på å komme meg selv. Så prøv å ta oppgjøret for deg selv. Skriv brev om du må, men du trenger ikke sende det. Knus noe servise om du trenger, blås ut hos en pykolog eller helsearbeider, prøv å få ut den energien andre veier istedet.

Anonymkode: 55d9e...fd6

[AnonymBruker]

Du kan høre på podcasten "En helt vanlig familie" på NRK.no. Det handler om en voldelig far, men det er en datter som vil konfrontere. 

Anonymkode: f8161...f24

[AnonymBruker]

Greia er at når jeg sier dette så skjønner de hvorfor jeg ikke tar kontakt lenger, sånn som det er nå så maser de jo på hvorfor jeg så sjelden kommer. Etter å ha sagt dette så burde de forstå hvorfor.

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[Katten.2.0]

Man velger sin familie, og man kan også velge bort deler av den.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Greia er at når jeg sier dette så skjønner de hvorfor jeg ikke tar kontakt lenger, sånn som det er nå så maser de jo på hvorfor jeg så sjelden kommer. Etter å ha sagt dette så burde de forstå hvorfor.

Ts

Anonymkode: a084f...33f

Men du har ingen garanti for at de kommer til, eller ønsker, å forstå. Mtp hvordan oppveksten din har vært er sjansen relativt liten for at de faktisk forstår det - som oftest er det alle andres feil og omsorgssvikten kan fortsette i form av nye beskyldninger og anklager fra deres side om hvorfor tingene var som de var.

 

jeg snakker av erfaring. Min konfrontasjon kom det ingenting godt ut av, jeg var sikker på at de ville forstå da saken var såpass tydelig (hvertfall fra min side/slik jeg så det) men det var absolutt ikke tilfellet. Du snakker om mennesker som ikke ville ta deg til lege fordi de var redd for andres meninger. De har ikke endret seg, isåtilfelle ville de allerede være klar over det men unnskyldningen deres får du aldri, ei heller noe som bekrefter at det er ok du ikke ønsker kontakt. Jeg trodde jeg skulle få det, men endte opp med å gjenoppleve det hele som et traume da de nektet å anerkjenne mine følelser - nye år i terapi for min del. Mange år.

jeg mener det kun godt når jeg sier dropp det, arbeid med deg selv og det livet du vil bygge med kjæresten din og prøv å se fremover. Lykke til!

Anonymkode: e7843...f41

[Rora]

Fra egen erfaring så anbefaler jeg ikke å konfrontere dem ettersom det fort kan gjøre vondt verre. De som har påført omsorgssvikt har "store vansker" med å ta det innover seg og ofte blir man bare stemplet som overdramatisk og "problembarn". Jeg "konfronterte" aldri foreldrene mine men de var nysgjerrige hvorfor jeg gikk i behandling med psykolog osv. 

Jeg fortalte dem at det var ikke lett for meg å være den som ble offeret når alt gikk til helvette i barndommen; ble utsatt for vold fra stefar og fikk konstant høre; "du er stygg, du er feit, du fortjener ikke å leve" konstant av han og i ettertid av min mor som tok hans talemåte mot meg i sorgprossesen når han gikk bort.

Det jeg ble møtt med da var "det kan jeg ikke huske, du overdriver nå," og i tillegg til det fikk hun andre familiemedlemer til å tro at hun var offeret og at jeg var en vanskelig person; som da begynte å "ta igjen på hennes vegne."

Hun har alltids vært kontrollerende ovenfor meg; alt fra jobb, utdanning, utseende, "kan du ikke skjerpe deg!? følelser er for svake mennesker."

 

Tok meg lang tid å komme over alt som hadde skjedd, men nå som jeg har fått et fokus på de andre viktige tingene i livet mitt og fokuserer på min egen lykke så har jeg det mye bedre enn før. Jeg har kuttet meste kontakten med den delen av familien. Kontakten jeg har er bare for å slippe å bli "angrepet" av resten av familien, men det er i håndterlige doser. Hvis det blir gjort eller sagt noe for å krenke meg så sier jeg rett ut at det er ikke akseptabelt å stikker derfra.

Ikke la andre ødelegge livet ditt! Du er verdt mer enn så! Blir det for ille så kutt ut kontakten helt.

Håper virkelig du klarer å komme deg videre, det er jævlig tungt å gå gjennom alt det her, men jeg krysser fingrene for deg at det skal bli bedre ❤️ 

[AnonymBruker]

På 7.2.2020 den 2.01, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg rimelig frustrert og bitter nå. 
 

Er i begynnelsen av 30 årene og har hatt en ganske dårlig oppvekst med mobbing, psykisk og ved noen tilfeller fysisk mishandling på hjemmefront, spiseforstyrrelser, rusproblemer og selvskading. Problemene mine kom veldig tydelig frem i tenårene, som 13 åring var jeg nede i 36 kg, foreldrene tok meg ikke med til legen, moren min var mer opptatt av hvor flaut det var for henne å bli sett sammen med meg. Folk kikket så på meg fordi de så jeg var syk, sa hu. Kuttene mine var hun også flau over og kommenterte til og med før en legetime at hun håpet ikke legen la merke til kuttene mine. Hun og pappa så kuttene over flere år uten å gripe inn. Tok meg alder med til lege eller psykolog. Da jeg i en periode da jeg var 15 år var normalvektig så presterte moren min ( som selv var overvektig ) å kommentere vekten min negativt flere ganger. Spiseforstyrrelsene mine blomstret igjen.. 

Jeg har slitt mye pyskisk med det ene og andre, slitt med å stå lenge i jobb og ble ifjor ufør, men med avslag på ung ufør. Har klaget to ganger, en gang alene og nå andre gang med advokat. Fikk avslag pga ingen dokumentasjon om mine problemer som ung. Advokaten min spurte meg hvorfor det ikke fantes noen lege journaler fra da jeg var så ung, siden han kunne se jeg i voksen alder hadde fortalt psykiater om selvskading, selvmordstanker og spisevegring. Han lurte på om foreldrene mine aldri tok meg med det til lege og jeg svarte som sant var at nei, det gjorde de ikke, til tross for at de så hvor mye jeg sleit. Han sa at dette først og fremst er veldig dumt, for hadde jeg fått dokumentert problemene mine den gang så hadde jeg fått ung ufør, så det at de ikke hjalp meg straffer seg faktisk også nå i voksen alder. Pga dette har jeg endt opp på minstesats på ufør.. MEN han sa også en ting til: han sa at som følge av dette så kan jeg faktisk søke om tapt barndom pga omsorgssvikt. 
 

Jeg vil jo ikke akkurat anmelde mine foreldre, men jeg kjenner samtidig at jeg er så forbanna nå når jeg rett og slett fortsatt den dag idag får lide under deres svikt, ikke bare mentalt, men også økonomisk. Jeg føler at de fortjener å få høre dette, at pga deres svikt i oppførselen har ført til at jeg ikke får ung ufør. Og kanskje hadde jeg ikke blitt ufør i det hele tatt om det ikke hadde vært for dem. 

Anonymkode: a084f...33f

Er du sikker på at det er foreldrene dine alene som har ansvaret for at du slet (og sliter)?

Jeg har også en fortid med mobbing. Foreldrene mine tok også noen valg som fikk konsekvenser mange ville karakterisert som psykisk mishandling. Aldri om jeg konfronterte de med disse, til det var kjærligheten min for stor. Som mannen min sier: Alle mennesker gjør dårlige valg. 
Jeg er ikke et offer, jeg jobber fullt og har flere barn. 
Jeg vet ikke hva du har opplevd, men vil råde deg til å tilgi, for din egen skyld. Foreldrene dine bærer sikkert på skyld de og, men det er veldig smertefullt å innse at man har skadet eget barn. Det krever en styrke folk som regel ikke har.

 

Anonymkode: 45655...bd3

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du sikker på at det er foreldrene dine alene som har ansvaret for at du slet (og sliter)?

Jeg har også en fortid med mobbing. Foreldrene mine tok også noen valg som fikk konsekvenser mange ville karakterisert som psykisk mishandling. Aldri om jeg konfronterte de med disse, til det var kjærligheten min for stor. Som mannen min sier: Alle mennesker gjør dårlige valg. 
Jeg er ikke et offer, jeg jobber fullt og har flere barn. 
Jeg vet ikke hva du har opplevd, men vil råde deg til å tilgi, for din egen skyld. Foreldrene dine bærer sikkert på skyld de og, men det er veldig smertefullt å innse at man har skadet eget barn. Det krever en styrke folk som regel ikke har.

 

Anonymkode: 45655...bd3

Det jeg er bitter for er hvorfor de ikke tok meg med til hjelp da jeg var mindreårig. Jeg var nede i 36 kg og hadde tydelig selvskadings kutt som de så ofte.

Moren min var mer opptatt av at det var flaut for henne. Ville ikke ha meg med på butikken f.eks fordi folk så på meg fordi jeg var så tynn. De så jeg var syk, sa hu.

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[AnonymBruker]

Jeg blir nesten litt skremt når jeg leser innlegget ditt. Det er så jeg kunne skrevet det selv! Slet selv med selvskading og anoreksi og foreldrene mine gjorde som dine. 

Jeg valgte å konfrontere dem. Jeg hadde ingen håp om at de skulle forstå eller beklage, men jeg trengte å fortelle dem hva oppveksten min gjorde mot meg. Hva det kostet at de skulle holde fasaden. Jeg trengte å si det høyt. 

Jeg ble positivt overrasket. Pappa ble sint og mamma begynte å gråte. De gikk i forsvar begge to, men jeg fikk en reaksjon. For meg var det nok til å klare å legge det bak meg og å komme videre i livet. 

Vi har fortsatt kontakt, men vi har ikke noe nært forhold. Jeg er glad jeg sa det til dem. Det hjalp meg å legge det bak meg. 

Men hvis målet ditt er at de skal se sine egne feil og gjøre bot for det de har gjort, så bør du la være å si noe. Mennesker endrer seg ikke. Det må være for din egen del du forteller dette. Ikke for at de skal endre seg, for der skjer sjelden.... 

Anonymkode: 4b986...7ad

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir nesten litt skremt når jeg leser innlegget ditt. Det er så jeg kunne skrevet det selv! Slet selv med selvskading og anoreksi og foreldrene mine gjorde som dine. 

Jeg valgte å konfrontere dem. Jeg hadde ingen håp om at de skulle forstå eller beklage, men jeg trengte å fortelle dem hva oppveksten min gjorde mot meg. Hva det kostet at de skulle holde fasaden. Jeg trengte å si det høyt. 

Jeg ble positivt overrasket. Pappa ble sint og mamma begynte å gråte. De gikk i forsvar begge to, men jeg fikk en reaksjon. For meg var det nok til å klare å legge det bak meg og å komme videre i livet. 

Vi har fortsatt kontakt, men vi har ikke noe nært forhold. Jeg er glad jeg sa det til dem. Det hjalp meg å legge det bak meg. 

Men hvis målet ditt er at de skal se sine egne feil og gjøre bot for det de har gjort, så bør du la være å si noe. Mennesker endrer seg ikke. Det må være for din egen del du forteller dette. Ikke for at de skal endre seg, for der skjer sjelden.... 

Anonymkode: 4b986...7ad

Greia er at jeg føler jeg må si dette fordi jeg skal søke om erstatning for tapt barndom som følge av omsorgssvikt.

Ts

Anonymkode: a084f...33f

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 8.2.2020 den 9.47):

Er du sikker på at det er foreldrene dine alene som har ansvaret for at du slet (og sliter)?

Jeg har også en fortid med mobbing. Foreldrene mine tok også noen valg som fikk konsekvenser mange ville karakterisert som psykisk mishandling. Aldri om jeg konfronterte de med disse, til det var kjærligheten min for stor. Som mannen min sier: Alle mennesker gjør dårlige valg. 
Jeg er ikke et offer, jeg jobber fullt og har flere barn. 
Jeg vet ikke hva du har opplevd, men vil råde deg til å tilgi, for din egen skyld. Foreldrene dine bærer sikkert på skyld de og, men det er veldig smertefullt å innse at man har skadet eget barn. Det krever en styrke folk som regel ikke har.

 

Anonymkode: 45655...bd3

Jeg synes det er helt forferdelig at en del foreldre, som beskrevet i denne tråden, ikke er villige til å prøve å forstå. Det ligger mye helbredelse i det å bli møtt på de vonde erfaringene man sitter med. ❤️

 

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Som en av mange med en ikke perfekt barndom, så er min erfaring at man faktisk bør aktivt bestemme seg for å legge fortiden bak seg og gå videre. For sin egen del. Jeg har selvfølgelig brukt tid på å anerkjenne at ting har skjedd, å det er krevende å legge ting bak seg, men det har definitivt gjort voksenlivet bedre og jeg angrer vel mest på at jeg ikke innså det tidligere. Jeg har også søsken og etter samtaler med noen av de som nå i femtiårene fortsatt sliter og ikke klarer å la barndommens traumer gå, så ser jeg at jeg valgt rett taktikk. Jeg fortrenger ingenting, men jeg bruker ikke tid på vonde tanker og "what ifs" heller. Det er som det er og selv om vi alle blir farget av våre opplevelser, så trenger vi ikke styres av dem.

Og når det er sagt, vi hadde en barndom som var tidstypisk, men med individuelle (og ikke sammenknyttede) traumer. Selv om alt ikke var ideelt og pedagogisk, så tenker jeg at man skal være forsiktig med å la dagens krav og standarder til barndom farge fortiden. Det er urimelig å beskylde foreldre for å gjort "feil" ut fra dagens kunnskap, de var tross alt foreldre av datidens normer og regler. Vi er alle bare mennesker og en dag i fremtiden vil jeg kanskje oppleve å få slengt beskyldninger fra egen barn om barndommen. 

Anonymkode: 8865f...947

[AnonymBruker]

Jeg henger meg på de som sier at det ikke er en god ide.
Jeg selv ble utsatt for omsorgssvikt som liten, mine foreldre vi aldri kunne skjønne dette. 
I sitt hode har de gjort sitt beste og vært gode foreldre.
Jeg vurderte lenge å ta det opp med dem, men innså at det nok kun ville gjort alt verre for meg, for selv om vi sier at vi ikke forventer noen tilbakemelding så gjør vi som oftest det. Vi forventer at de skal forstå hva de har gjort mot oss som barn, men de er ikke i stand til å se slikt selv. De vil ofte snu saken til at det er vi barna som lager historier, som er krevende, som er vanskelige osv osv. De vil ofte legge skyld over på oss.
Jeg har ikke sagt noe, men det jeg gjorde, fordi jeg hadde behov for å få det ut, var at jeg satt meg ned og skrev brev til dem. Skrev og skrev til jeg følte jeg hadde sagt det jeg trengte, men brevet ble aldri sendt. Mine foreldre er aldri blitt konfrontert, aldri blitt stilt til ansvar og de er såre fordi jeg har svært lite kontakt med dem.

Konsentrer deg om deg selv og den familien du kan velge, venner, kjæreste og omgangskrets. 
Familie er ikke bare blodsbånd.
Om du trenger å få en closure for å kunne slutte å se bakover, forsøk med brev som ikke sendes, det hjalp meg mye.
Man kan ikke leve i fortiden, alle har vi ballast som har gjort oss til den vi er, omfavn de muligheter du har og bygg deg og livet ditt opp fra hva du har i dag, ikke hva du kunne hatt eller burde hatt, for vi klarer ikke endre fortiden, kun fremtiden.

 

Lykke til

Anonymkode: 83245...f49