Frivillig barnløs

[AnonymBruker]

Siden du spør, så ja. Jeg angrer litt på at jeg ikke fikk barn. Det er flere ting som gjør det. Jeg mistet etterhvert en del venninner, de fikk barn og jeg ikke. Det var på en måte greit når samboer og jeg var sammen, men det ble slutt da vi var i begynnelsen av 40 årene. 

Jeg har flyttet til en større by fordi jeg tenkte det var flere likesinnede her, men det er ikke bare bare å få seg nye venninner i voksen alder. Jeg er rett og slett litt ensom, og tenker noen ganger at jeg aldri hadde vært ensom med et barn. 

Anonymkode: f2561...fa3

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden du spør, så ja. Jeg angrer litt på at jeg ikke fikk barn. Det er flere ting som gjør det. Jeg mistet etterhvert en del venninner, de fikk barn og jeg ikke. Det var på en måte greit når samboer og jeg var sammen, men det ble slutt da vi var i begynnelsen av 40 årene. 

Jeg har flyttet til en større by fordi jeg tenkte det var flere likesinnede her, men det er ikke bare bare å få seg nye venninner i voksen alder. Jeg er rett og slett litt ensom, og tenker noen ganger at jeg aldri hadde vært ensom med et barn. 

Anonymkode: f2561...fa3

Hvor gammel er du nå da?

Anonymkode: 15859...b6c

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du nå da?

Anonymkode: 15859...b6c

46

Anonymkode: f2561...fa3

[Gjest Alterego666]

Jeg hadde vel aldri sånn veldig lyst på barn heller, men kom liksom inn i stimen med ekteskap og barn samtidig med alle vennene mine. Jeg hadde hele tiden planer for hva jeg ønsket først, og det første barnet ble et sjokk!

Etter det andre barnet ville jeg bare ha fler! Jeg har nå tre, som jeg et stykke på vei har hovedansvar for. I tillegg har jeg en kjæreste som også har tre. Alle disse er i alderen pre-teen til unge voksne. Jeg elsker å være sammen med dem! Utvikle interesser sammen med dem, diskutere samfunn, studier, interesser, bli kjent med de første kjærestene deres. Når vi besøker venner og famile med små barn er det jeg som krabber på gulvet og leker med LEGO og bygger huler hvor vi leser bøker i lommelyktlys. Dette har blitt min reise, og jeg er så glad for den. Det har vært slitsomt og ganske restriktivt i forhold til andre ting jeg gjerne ville brukt livet til. Likevel er jeg sikker på at når jeg sitter og sikler på heimen om 40 år, så er det småbarnårene jeg kommer til å se tilbake på med størst lykke.

 

Likevel: Jeg kunne sikkert blitt lykkelig som barnløs også. Alle skal få lov til å gjøre egne livsvalg uten å stå til rette for andre.

 

M(52)

[Eediyat]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fullstendig innafor! Er 29nå og ikke litt lyst på barn en gang. Jeg har nieser og nevøer slik som deg, og mens mine søsker er ferdig med å få babyer så sliter jeg ikke fordi om.  Jeg liker veldig godt babyting, men har ikke lyst på egen. Så jeg strikker babytøy og tepper, syr kosebamser og dukkeklær - og om ingen av mine nieser/nevøer vil ha/passer, så enten selger jeg det på finn eller gir bort til en som trenger.  Tenk på det overskuddet dere gir som å være barnepass da! Og det teller virkelig skal jeg si. (Det sier ihvertfall min søster). Det er bra for samfunnet også at ikke alle får barn, ikke bare økonomisk, men sosialt og. Nå skal det sies at jeg er lykkelig singel og har 2 katter da - så mine synspunkt er vel ikke "gyldig" for noen her hehe

Anonymkode: 98706...ca9

Spot on! Det er noe med forventninger. Jeg har aldri vært typen som har gitt etter for gruppepress Ang alkohol og klær, men dette er et annerledes type press. Forventninger, om jeg skal ordlegge meg bedre. Takk for at du deler din erfaring.

[Eediyat]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Siden du spør, så ja. Jeg angrer litt på at jeg ikke fikk barn. Det er flere ting som gjør det. Jeg mistet etterhvert en del venninner, de fikk barn og jeg ikke. Det var på en måte greit når samboer og jeg var sammen, men det ble slutt da vi var i begynnelsen av 40 årene. 

Jeg har flyttet til en større by fordi jeg tenkte det var flere likesinnede her, men det er ikke bare bare å få seg nye venninner i voksen alder. Jeg er rett og slett litt ensom, og tenker noen ganger at jeg aldri hadde vært ensom med et barn. 

Anonymkode: f2561...fa3

Godt poeng, men jeg tenker så som så at barn er jo ikke der for å underholde deg, og de vokser jo opp og flytter ut uansett, så da sitter man jo der da. 

[Eediyat]

32 minutter siden, Alterego666 skrev:

Jeg hadde vel aldri sånn veldig lyst på barn heller, men kom liksom inn i stimen med ekteskap og barn samtidig med alle vennene mine. Jeg hadde hele tiden planer for hva jeg ønsket først, og det første barnet ble et sjokk!

Etter det andre barnet ville jeg bare ha fler! Jeg har nå tre, som jeg et stykke på vei har hovedansvar for. I tillegg har jeg en kjæreste som også har tre. Alle disse er i alderen pre-teen til unge voksne. Jeg elsker å være sammen med dem! Utvikle interesser sammen med dem, diskutere samfunn, studier, interesser, bli kjent med de første kjærestene deres. Når vi besøker venner og famile med små barn er det jeg som krabber på gulvet og leker med LEGO og bygger huler hvor vi leser bøker i lommelyktlys. Dette har blitt min reise, og jeg er så glad for den. Det har vært slitsomt og ganske restriktivt i forhold til andre ting jeg gjerne ville brukt livet til. Likevel er jeg sikker på at når jeg sitter og sikler på heimen om 40 år, så er det småbarnårene jeg kommer til å se tilbake på med størst lykke.

 

Likevel: Jeg kunne sikkert blitt lykkelig som barnløs også. Alle skal få lov til å gjøre egne livsvalg uten å stå til rette for andre.

 

M(52)

Mange gode poeng du kommer med, men når det er sagt så føler vi at vi får det «behovet» dekt når det kommer til nieser og nevøer. Vi får liksom alle de gode minnene og stundene, men slipper trassalder, levere/hente i barnehage/skole, rebelsk tenåring osv. Gir det mening? Det høres kanskje egoistisk ut. 

[Gjest Alterego666]

2 minutter siden, Eediyat skrev:

Mange gode poeng du kommer med, men når det er sagt så føler vi at vi får det «behovet» dekt når det kommer til nieser og nevøer. Vi får liksom alle de gode minnene og stundene, men slipper trassalder, levere/hente i barnehage/skole, rebelsk tenåring osv. Gir det mening? Det høres kanskje egoistisk ut. 

Jeg tror ikke det er mer egoistisk å velge å ikke få barn enn det er å velge å få barn. 
 

Dere har bare andre preferanser enn mange andre. Jeg mener det er både godt og sunt å være bevisst egne preferanser. Det er ingenting egoistisk i det. Det er ikke slik at verden MÅ ha flere barn.

[Gjest Geirfuglen]

Vet at dette er veldig irriterende å høre, men man har fortsatt mange år på å endre mening på. Helt fram til 40 omtrent. Når det er sagt, så tror jeg ikke barn er for alle. Samtidig tror jeg også at når man først blir gravid, så er det veldig mange som blir klare underveis.

[AnonymBruker]

Mennesker har ulike preferanser, og så er vi så heldige som lever i en tid hvor vi faktisk kan velge selv.

Men det er viktig å tenke over valget da det kommer en dag hvor valget blir tatt for deg, og det livet du lever som 50-åring vil være veldig annerledes enn det livet du lever i 20-åra. Selv om du ikke får barn vil, mest sannsynlig, livet likevel by på mange forpliktelser med tanke på jobb og øvrig familie. Det frie og bekymringsløse livet vil endre seg. Det vil være år hvor man har lite kontakt med de som er midt i familiebobla. 

Selv har jeg aldri ønsket barn, og har heller ikke angret. Jeg lever likevel et svært vanlig og normalt liv, bare uten barn. Sånn er det for de fleste som forblir barnløse. 

Anonymkode: 42ee2...6aa

[AnonymBruker]

Jeg levde drømmelivet uten barn fram til jeg var 35. Trodde jeg. Jeg rakk heldigvis å få barn før det ble for sent.

Anonymkode: 3bfda...923

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige. Som ufrivillig barnløs i 5 år før vi fikk barn prøvde jeg å bearbeide hvordan det ville blitt å leve uten egne barn. Og det slet jeg veldig med. Det var den vanskeligste perioden i mitt liv.

Så har jeg en svigerinne med 2 barn som sier hun kunne levd fint uten barn. Og det tror jeg på. Dette er litt slemt,  men hun passer ikke så bra som mamma. Ikke omsorgssvikt eller noe, men det er tydelig at hun ikke liker livet som forelder. Selv hyppige perioder uten barn ser ikke ut til å hjelpe på det 

Så jeg tenker nok at noen vet de ikke passer som foreldre, og kanskje ikke blir så bra foreldre om de allikevel får barn

Anonymkode: a417d...5db

[S4050-R40B]

Jeg er kvinne, 30år, og har aldri ville ha barn, mitt største mareritt er å bli gravid. Så har sterilisert meg, gjorde det ifjor, og er overlykkelig over å være helt sikker på at jeg ikke kan bli gravid. 

Du må se selv hva som passer for deg, ingen andre enn deg selv kan gi deg svaret. Noen vil alltid si at barn "må" man ha for å ha et komplett liv, og at du kommer angre om du ikke får. 

Jeg sier bare; jeg vil heller angre på at jeg ikke fikk barn, enn å angre på at jeg fikk.

Lykke til, uansett hva du velger ❤️

[AnonymBruker]

1 minutt siden, S4050-R40B skrev:

Jeg er kvinne, 30år, og har aldri ville ha barn, mitt største mareritt er å bli gravid. Så har sterilisert meg, gjorde det ifjor, og er overlykkelig over å være helt sikker på at jeg ikke kan bli gravid. 

 

Det var drastisk. Jeg var også totalt overbevist om at det siste jeg ville her i verden var å bli gravid, da jeg var 30. Fem år senere hadde jeg snudd helt.

Anonymkode: 3bfda...923

[S4050-R40B]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det var drastisk. Jeg var også totalt overbevist om at det siste jeg ville her i verden var å bli gravid, da jeg var 30. Fem år senere hadde jeg snudd helt.

Anonymkode: 3bfda...923

Ikke drastisk for meg helt siden jeg var ni har jeg hatt tanken og følelsen av at det er ingenting jeg vil mindre enn å få barn. Ca 20år senere og mange "gjennomganger" av følelser, tanker, pluss og minuser osv med å få barn, så lander jeg alltid på NEI. 

At du ombestemte deg og er fornøydmed det, supert for deg

[AnonymBruker]

Jeg vil heller ikke ha barn. Jeg hater tanken på å være bundet for livet (bosted, relasjoner, økonomisk). Dessuten forstår jeg ikke de som får mange barn uten å tenke på klimakrisen. 

Tror vi som er barnefrie har tenkt mye mer over det enn de som «plutselig endret mening». For det tror jeg faktisk ikke på. Man går ikke fra å aldri ville ha barn til å plutselig ønske det... Mulig man plutselig innser sin egen dødelighet? 

Anonymkode: 6c4f9...80f

[AnonymBruker]

1 time siden, Eediyat skrev:

Godt poeng, men jeg tenker så som så at barn er jo ikke der for å underholde deg, og de vokser jo opp og flytter ut uansett, så da sitter man jo der da. 

selvsagt ikke, men sel vom de ikke "ER der for å underholde," så er det ikke til å stikke under en stol at har man et barn er man ikke ensomt alle fall i 18 år, og gjerne livet ut. selv om de flytter ut så kutter de forreste kontakten. Foreldre barn er det sterkeste og mest varige båndet vi har i vårt samfunn. 

Anonymkode: f2561...fa3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

selvsagt ikke, men sel vom de ikke "ER der for å underholde," så er det ikke til å stikke under en stol at har man et barn er man ikke ensomt alle fall i 18 år, og gjerne livet ut. selv om de flytter ut så kutter de forreste kontakten. Foreldre barn er det sterkeste og mest varige båndet vi har i vårt samfunn. 

Anonymkode: f2561...fa3

Det å ikke være alene er noe helt annet enn å være ensom. Selvfølgelig kan man være ensom hvis man har barn. Tror mange er det fordi barna isolerer deg fra resten av samfunnet.

Anonymkode: 6c4f9...80f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det å ikke være alene er noe helt annet enn å være ensom. Selvfølgelig kan man være ensom hvis man har barn. Tror mange er det fordi barna isolerer deg fra resten av samfunnet.

Anonymkode: 6c4f9...80f

Det er mulig ja, men mindre vanlig. Alt jeg ser rundt meg er hvordan barn inkluderer deg i samfunnet. Du blir en del av et lokalmiljø, begynner å kjenne naboer etc. 

Anonymkode: f2561...fa3

[AnonymBruker]

Jeg er 32, i et samboerforhold, og står i tilsvarende situasjon. Ingen av oss kjenner noen lyst til å få barn, samtidig som vi ikke har lukket døra helt heller, av... redsel? Frykt for å angre? 

Både samboer og jeg vokste opp i dine/mine/våre-familier, som nok har påvirket oss. Jeg husker barndommen som et salig kaos av yngre halvsøsken, støy, brødskiver og leverpostei vegg imellom. Kjente på mye stress og at jeg alltid ble forstyrret. Foreldre som var på kull nummer to, slet i parforholdet og virket utslitte og understimulerte - heller enn å utvikle andre aspekter ved livet, skulle de på død og liv ha flere barn. Da jeg ble voksen og flyttet ut var det så utrolig befriende, og den følelsen har jeg fremdeles. Elsker å komme hjem til en stille og ryddig leilighet, kose meg med et glass vin sammen med kjæresten, en bok. Ikke minst kunne fokusere på egne interesser og ambisjoner. Tanken på å bytte det ut med ungeskrik, rekkehus i en døll, barnevennlig forstad, foreldremøter og korps-dugnader, liksom en reprise av egen oppvekst... Ingenting av dette frister.

I blant kan jeg se for meg en baby, og kjenne en romantisk lengsel etter et avkom som er en sammensmeltning av samboer og meg. Men med en gang jeg begynner å tenke på alt det trivielle som familielivet medfører, mister jeg interessen. Har aldri vært interessert i barn, heller ikke andres barn - tanken på å være en aktiv tante er heller ikke noe som kjennes særlig viktig.

Samtidig da, denne redselen for å angre om 10 år, når det er for seint å bli gravid. Det er vanskelig å skille sine egne følelser fra samfunnsstemmen vi alle har internalisert, den som forteller oss hvordan livet vårt burde være. At det ikke helt bra nok, før vi har 2,1 unger og deretter barnebarn når den tid kommer. Foreløpig heller vi mot nei, men det er samtidig vanskelig å vite hvordan følelsene vil utvikle seg de neste par årene. Foreløpig har vi en god del venner uten barn, men ser for meg at det vil endre seg utover 30-årene.

Anonymkode: b2187...222