Vi elsker hverandre, men kan ikke være sammen

[AnonymBruker]

Det føles så utrolig urettferdig 😢 Jeg er godt voksen og har vært singel store deler av livet mitt. Ikke frivillig, men jeg har likevel hatt det greit. Men savnet av livspartner og kjæreste har vært vanskelig. Jeg har aldri manglet tilbud, men likevel aldri fått det til. 

De siste syv årene har jeg hatt en veldig problematisk forhold til mann jeg elsker, jeg kan ikke se for meg fremtiden uten ham. Men dessverre heller ikke med ham.

Vi har forsøkt om og om igjen, det har vært mest vondt nesten helt fra starten. 

Jeg skjønte ganske tidlig at det var "noe" med ham, men jeg tenkte det ville gå fint. At kjærligheten ville greie det. Det visste seg etterhvert at jeg hadde rett, men i tillegg ble mine egne problemer større og større etterhvert som tiden gikk 

Jeg ble så dårleg at jeg tilslutt ble sykemeldt pga emosjonell ubalanse. Aldri hatt slike typer problemer tidligere, men når jeg endelig fikk oppfylt mitt høyeste ønske, og fikk en kjæreste, som jeg hadde vært forelsket i i evigheter, slo kroppen full alarm, og ble etterhvert vurdert til å oppfylle kriteriene til hele 3! Personlighetsforstyrrelser. Må legge til at jeg har vært gjennom grundig utredning tidligere (har ADHD) og har ikke hatt psykiske problemer manet enn depresjon. Jeg hadde et fint liv, god utdanning, jobb, venner, familie alt det der. Ingen tidligere symptomer som man gjerne forbinder med personlighetsforstyrrelser.

Jeg blir altså regelrett syk av å være sammen med ham, det samme skjer for ham. Han greier ikke ta ansvar for seg selv så lenge han er her. Vi begge "dør" av å være sammen. Det er jævlig, og urettferdig og jeg er rett og slett sint på verden nå 😰

Hans situasjon er mer fastlåst enn min. Han har ikke hatt noe nettverk rundt seg i oppveksten eller tidlig voksne liv. Mistilliten mot "systemet" sitter så sterkt i ham at terapi er en glemmesak på dette tidspunktet. Og det har det vært noen år.

Så da kommer vi ingen vei. Og vi har forsøkt, det går bare ikke. Vi har begge de beste intensjoner, men så fort vi virkelig skal "være to" kommer angsten og slår oss begge i bakken. Vi har jo forsøkt både å være sammen og å gjøre det slutt så mange ganger nå at det begynner å bli flaut. Vi er begge voksne, "liksom" fornuftige mennesker.

Jeg tror ikke dere som er så heldige og ha utviklet trygg tilknytning aner hvor "fucket" man blir når dette systemet ikke fungerer. Vanlige "logiske" ting gjelder ikke lenger, på en måte. Man mister ikke følelsene av å bli ignorert, de blir sterkere. Man reagerer helt anderledes enn hva man tenker er normalt, og ikke minst enn hva man leser andre gjør (det store flertall) Det blir vanskelig å betro seg eller snakke med venner fordi de ser jo bare hva du gjør og rister på hodet (som er fullt forståelig) Det er fryktelig vondt. Og trist. Det er jo ikke noen sykdom akkurat, men jeg føler det litt slik likevel. Jeg har ikke opplevd vold, bråk eller det man tenker på som omsorgssvikt, men foreldrene mine var svært unge, og hadde hatt en traumatisk oppvekst. Og de har virkelig stått på for meg, likevel har deres egen depresjon, sammen med (antagelig) genetisk sårbarhet gitt meg en veldig vanskelig tilstand å handles med. 

Så for dere som har småbarn; Tilknytning er så viktig! Hvis du ikke vet noe om det så les deg opp, nå er det mye tilgjengelig litteratur på nett.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men om noen kjenner seg igjen, eller har noen tanker så del gjerne

Anonymkode: 789d8...684

[AnonymBruker]

Hjelper ikke terapi? 

Feks. Kognitiv terapi?

Anonymkode: 5a3d6...240

[Menchit]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hjelper ikke terapi? 

Feks. Kognitiv terapi?

Anonymkode: 5a3d6...240

Feil tråd

Endret 29. januar 2020 av Menchit

[AnonymBruker]

Hei Ts. 
 

Trist å høre at du har det sånn med en du er så glad i. Jeg var selv sammen med en person som gjorde at jeg til slutt fikk utslag på personlighetsforstyrrelse - til tross for at jeg alltid har hatt en veldig god forståelse av meg selv. 
 

Jeg har vokst opp i et miljø som gjorde at jeg hadde vansker å sette grenser for meg selv og strakte meg veldig langt for alle andre. Til slutt var jeg bare en skygge av meg selv som virkelig ikke hadde det bra. Og når jeg prøvde å sette grensene som var fornuftige og godt gjennomtenkt, ble jeg møtt med; «Jeg er ikke så sikker på om du mener dette, det er helt sikkert fordi du har vært gjennom diverse tidligere» osv osv. 
 

I mitt nåværende forhold har jeg møtt på en med trygg tilknytning og jeg har vært veldig bevisst på å jobbe med meg selv og dele alle tanker og følelser med han. Både gode og vonde. Relasjonen med han har trigget mye i meg, men vi har heldigvis klart å komme oss gjennom dem som bedre mennesker begge to, på en konstruktiv måte. For noen år siden satt jeg med tanker om at jeg sikkert bare gjorde skade i de nærmeste relasjonene mine, men han har vist meg at jeg er en stor bidragsyter i hans liv og jeg stoler på han. Ikke minst stoler jeg på meg selv om at jeg er et bra menneske som fortjener den kjærligheten 🙂 Selv med adhd, som jeg har jeg også. Nå har det blitt en ting vi ler av, og han sender meg på tur rundt huset om jeg får for mye energi til at det er fornuftig å være inne foran tv-en. 
 

Håper du ikke gir opp håpet, men fortsetter å tro på deg selv og dine vurderinger og egenskaper. For du har garantert mange av dem 😊 Om han velger å gjøre det samme og være dønn ærlig om behov, styrker, svakheter og ting han trenger å trene på med en partner, og du gjør det samme, kan det kanskje løse seg etterhvert...? Hvis ikke er jeg helt sikker på at du kommer til å blomstre i et annet forhold når du føler du er klar for det 😊
 

 

 

Anonymkode: 17088...e20

[AnonymBruker]

Kan jeg få lov til å spørre hvordan hele 3 personlighetsforstyrrelser kan dukke opp sånn helt ute av det blå? Hvordan fikk du dårlig tilknytning? Sikker på at psykologen ikke har overdiagnostisert litt? 

Anonymkode: 35810...83a

[AnonymBruker]

Så bra at du har innsett at dere ikke kan være sammen mer! Jeg har vært gjennom det samme og ble kjempe syk av det, som deg. Det var det vanskeligste jeg har gjort hele livet å gå fra han og bryte kontakt og derfor krevdes det flere forsøk, men når jeg klarte det så fikk jeg endelig igjen mer og mer av meg selv og roen. Sakte men sikkert er jeg på vei til et bedre liv og det vil du få også når du går! ❤ 

Jeg var mye hos familien min på helgebesøk det siste halvåret for da hadde jeg en god unnskyldning til å være borte uten at han ringte å ble sur eller sjalu, og på den måten fikk jeg mer glimt av ro og stabilitet rundt meg,  som gjorde meg mer sterk til å bryte og fatte hvilket liv jeg ville ha og ikke ha. 

Anonymkode: ed606...a71

[AnonymBruker]

Jeg får ikke dette til å henge sammen. Personlighetsforstyrrelser viser seg tidlig i ungdomsårene, og tilknytningsforstyrrelse kommer av alvorlig omsorgssvikt i ung alder. Historien er merkelig. 

Anonymkode: 35810...83a

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får ikke dette til å henge sammen. Personlighetsforstyrrelser viser seg tidlig i ungdomsårene, og tilknytningsforstyrrelse kommer av alvorlig omsorgssvikt i ung alder. Historien er merkelig. 

Anonymkode: 35810...83a

 

Kan du ikke holde deg for god for å komme med påstander om at det er traume offer står frem om liksom ikke er riktig. Jo man kan få masse ettervirkninger som endrer personligheten og samfaller med symptomene for personlighetsforstyrrelser av å være i et sånt forhold, det er bare ikke så vanlig at man blir diagnosert med personlighetsforstyrrelse om dette er trekk som har oppstått i voksen alder. Men du vet ikke om dette er trekk som alltid har vært der og blitt forsterket av erfaringer og diagnostisert før nå! Det er utrolig ufølsomt av deg å legge igjen en kommentar som det her , tenk om du stod frem om noe alvorlig og traumatisk og en dust på nettet skrev at h*n tvilte på deg og historien din.  Tror du du gjør det lett for folk å åpne seg til venner, behandlere evn politi osv da? 

Anonymkode: ed606...a71

[AnonymBruker]

Beklager. Fant nå at personlighetsforstyrrelser kan oppstå i voksen alder av alvorlige traumer. 

Anonymkode: 35810...83a

[AnonymBruker]

Jeg fikk også diagnosen personlighetsforstyrrelse i voksen alder, men ble fraskrevet den så fort jeg kom meg ut av forholdet og ble meg selv igjen. Har fungert som en normal person i forhold I etterkant og alltid godt i nære vennskaps og familierelasjoner. Nære personer kan ha skummelt dårlig påvirkning på et friskt menneske.

Anonymkode: 17088...e20