Er det greit med fysisk avstraffelse?

[-Fisken-]

Du SLÅR i allefall ikke, for å si det sånn... Det er ikke der nøkkelen ligger. Noen ganger er barn slik, og det å ty til hardhendte oppdragelsesmetoder vil ikke forandre det i det hele tatt.

Når barn er slik MÅ de faktisk få en eller annen form for time out. Fordi det ikke er mulig å nå frem til barnet før det har roet seg ned. Jeg hadde en periode med sønnen min der alt skulle gjøres til en viljekamp. Da ville han heller ikke gå dit jeg sa han skulle gå for å tenke. Løsningen ble at jeg i stedet sa "når du roper og slår, vil jeg ikke være sammen med deg. Nå går jeg på stua, så kan du komme dit når du har tenkt deg om, og vil være venner. "

Når ungen står og flirer deg rett opp i ansiktet, sender du ham på rommet og lar han sitte der og tenke over hvordan man behandler andre mennesker. Og om han knuser inventar så får dere sørge for at han ikke har noe dere er redde for på rommet sitt. Og erstatte ting som er ødelagt med noe som er dårligere enn det han hadde. Og forklare ham at han faktisk ikke kan få datamaskin/tv på rommet/ny skrivepult fordi han ødelegger ting med vilje.

Og ikke minst; søke hjelp. Det er ikke som det skal være at seksåringer knuser inventaret. Da er det noe galt med seksåringen eller med maktbalansen i hjemmet.

Veldig bra skrevet, :-) anna

[Gjest lll]

Man slår ikke.

[Gjest helt vanlig mor]

en seksåring som er helt rabiat og hyler, skriker, slår og biter - han setter jeg på fange mitt. Så holder jeg ham inntil meg, ikke sint, til han roer seg.

Unger roer seg ved kroppskontakt.

Dette har jeg gjort med hell både hjemme og i barnehage.

De "verste" barna er de som trenger mest oppmerksomhet og kjærlighet

[Gjest porselen]

Min yngste sønn var en liten rasebasse, for å si det mildt. Han ødela ingenting, men han hylte og bar seg mens han lå og vred seg på gulvet. Jeg måtte lære meg å ignorere hylingen og masingen hans, for når han ikke fikk den responsen han var ute etter så roet han seg. Jeg kunne ikke gi etter for han, for hvis jeg ga han lillefingeren så tok han hele hånden. Der gjaldt det å være konsekvent. Det tok en tid før han skjønte hvordan han skulle oppføre seg i butikken, at det ikke hjalp å mase om å få, men da han først hadde forstått det så var det ikke noe problem mer.

Storebroren derimot var enkel å avlede og han hadde ikke de store utbruddene, og de få gangene han hadde utbrudd så hjalp det å holde han inntil meg til han hadde roet seg. Han forsto tidlig hva som skulle til av oppførsel for å få bli med i butikken og handle.

Jeg fikk juling både på enden og i fjeset da jeg var liten, man måtte ha respekt for de voksne, bare så synd at de forvekslet respekt og frykt. Jeg var en snill jente men det var av frykt for represaliene, ikke fordi at det var mest hyggelig for alle når jeg var grei. Og det er viktig å få med seg, at vi er greie fordi at da blir det mere hyggelig for alle sammen, vi skal ikke være greie fordi vi er redde for å få juling.

[nurseBetty]

hallo?? ta alle alle tinga ut av rommet!!! du ska IKKJE SLÅ BARN!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

da e lov å søke hjelp,barnet har kanskje opplevd nåke traumatisk? nåke so e vondt for han,men ikkje for deg...søk hjelp!!! eit barn e ikkje berre sånn,har egne erfaringer om måter å få ut følelser på. klart dette sliter på deg og derfor må du søke hjelp,sånn at du ikkje miste deg sjølv og barnet tar over heimen,eller du slår og barnet mister synet han hadde på mamma....

[Gjest gjest1]

Det er ikke greit å verken daske eller knipse. Det gjør vondt! Og ungen vil vel anta at man slår når det er noe man ikke liker?

Man løfter ungen vekk fra, eller tar bort det den ikke får lov til, om man så må gjøre det fjortenhundre ganger.

[Gjest Mor til 3]

Når 2 åringen feks har slått på oppvaskmaskinen for n'te gang og jeg har sagt nei, nei, nei, løftet han bort og prøvd å avlede oppmerksomheten over på noe annet men heller ikke det nytter (feks "se-på- hunden- som spiser"). Da kan det faktisk hende jeg gir ungen et knips på fingrene. Jeg kjenner ingen "glede" ved å gjøre det, men ungen skjønner ialle fall at dette ikke er lov. Jeg klarer ikke helt å skjønne at dette kommer inn under definisjonen vold. Mange barn opplever det som kan være virkelig vondt; psykisk vold. Men hvor er debatten om hvor den grensen går?

[:-) anna]

Men er det det som skal til?!

Et knips på fingeren, altså.

Er det slik at en rampete unge som ikke vil høre etter plutselig blir lydhør når man knipser?

For at noen i det hele tatt kan rettferdiggjøre for seg selv å vurdere noe slikt måtte det ha vært en mirakelmetode... Det tviler jeg på at det er.

Og jeg hadde ikke gjort det uansett.

[Polly Ester]

Når 2 åringen feks har slått på oppvaskmaskinen for n'te gang og jeg har sagt nei, nei, nei, ?

Allikevel knipser man ikke noen på fingrene - verken voksen eller barn, mener jeg...

Da tar du bort 2-åringen for 100 og n'te gang og sier "la det være"... og hjelper det ikke med 100 og n'te gang så gjør man det for 101 n'te gang eller 150 n'te gang...

Hvis man knipser eller dasker unger så tror de selvfølgelig at det er rette måten å si ifra at de ikke vil at du skal gjøre det eller det, og da vil de også knipse eller daske - bare at de slår hardere fordi de ikke vet forskjell på knipse og slå... slå er slå uansett hvor lett dasket er...