Hvordan skal man takle de vonde og såre følelsene ved samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i mange år med barn. Det ser ut til å gå mot samlivsbrudd.. Kan ikke huske sist jeg hadde kjærlighetssorg, da jeg og mannen har vært sammen i typ 20 år. Nå har jeg konstant en vond og sår følelse inni meg. Klarer ikke sove eller konsentrere meg. Det vondeste er "sviket" ifht at han ikke lenger vil ha meg. Fra elsket til "ingenting". Fra å være viktig for en annen til å bli verdiløs. Det gjør så sykt vondt -jeg føler meg så jævlig sviktet..

Og tanken på at han etterhvert forelsker seg i en annen er også veldig vond. Men her og nå vil jeg gjerne ha noen gode råd; hvordan takle den emosjonelle delen av samlivsbrudd? Hvordan få sorgen til å bli mindre vond? Har ingen nære jeg kan prate med -kun venninner som er mest opptatt av seg selv og sine fasader, og mine foreldre lever ikke lenger.

Jeg vet jeg vil klare meg når alt det praktiske er overstått, men akkurat nå er det en konstant klo i magen/smerte/sorg som jeg trenger at blir mindre dominerende.. Hvordan har dere andre taklet dette??

Anonymkode: 1b21d...6d5

[AnonymBruker]

Finne på ting som får deg til å tenke på noe annet? Men de vonde følelsene må man bare godta at er der ei stund, de kan man ikke kurere bort.

Anonymkode: 90c49...f2f

[AnonymBruker]

Les boken lykkelig skilt. 

Vet du, det ER vondt. 

Jeg flyttet ut i november og har først nå greid å hvile og finne roen igjen. Men med en gang noe går feil på jobb og jeg får motgang så går jeg i bakken. Jeg er så sliten av å ha det leit og vondt og være bekymret for ungene.

Men du må bearbeide. Ikke la være å tenke på hva som gikk feil. Og hva han gjorde for å såre deg. Bli sint. Bli sterk av å være sint. Det kommer til å gå bra med deg og du vil finne kjærligheten igjen.

Anonymkode: b084e...dd1

[eller]

Nja, tiden leger alle sår.. I alle fall denne typen sår. Men så er det jo greit ha ha fine dager frem til den tid også. 

Prøv å respektere ham selv om han forkaster deg. Og så må du sørge over det som ikke er lenger. At bruddet medfører sorg, er naturlig. Psykolog er fint, men dyrt. KG er gratis. 😉

[AnonymBruker]

Jeg konsentrerte meg mest mulig om praktiske ting. Ikke ha tid til å tenke så mye, ikke la meg selv få lov til å grave meg ned i at det gjorde vondt. Likevel, jeg aksepterte også det at det gjorde vondt. Det er naturligvis vondt. Det vil være vondt en stund også, men jeg trodde alltid på at etter sorgen ville jeg få det bedre igjen. 

Anonymkode: b87e8...b82

[PelleBerg]

Huff , jeg forstår hvordan du har det. Og det er vondt. Det hjelper også lite når noen sier at det vil bli bra etterhvert ( selv om det er sant)

Smertene er her og nå, og gir en opplevekse av total  håpløshet.  Husk at smerter og tårer er det som resette deg,  de gir deg en ny sommer.

Viktigste er du må klarer å akseptere at sånn er det. Akseptere at det er greit å kjenne på alt det vonde.

Forslår at du lager deg en plan på hva du skal gjøre framover. For meg hjalp det å ha hektiske dagar, fikk ikke mulighet til å tenkte for mye.

Så lagde jeg et bucketliste på ting som jeg nå skulle oppleve.

Et ord som hjalp meg mye. " DU SMIR DIN EGEN LYKKE"

 

 

 

[Gjest Den tredje]

Jeg kan nesten ikke tipse deg om hvordan du skal leve livet ditt. 

Men jeg ville nå holdt fast på det som er meningsfylt. Jobbe for det som er meningsfylt, og det som gir livet ditt mening. Mest sannsynlig har dette noe med mennesker å gjøre, noe å ta ansvar for og noe med drømmene dine å gjøre.

Nå er kanskje ikke drømmene dine der med engang, siden du er vant med å ha drømmene dine mikset med din gamle flamme. Så det kan være vanskelig å finne noe. Men nøkkelordene er fortsatt, drømmer, ha noen ansvars områder og la det inneholde andre mennesker på en eller annen måte

Fokuser på de tre tingene, så kommer nok resten av segselv.

Endret 20. januar 2020 av Den tredje

[AnonymBruker]

Jeg var der (men vi fant sammen igjen). Min erfaring:

Når appetitten sviker, spis næringstett mat ( du trenger det for å ta vare på barna).

Sliter du med søvn, gå til legen. Å få sove i mellom er faktisk noe av det som gjorde den største forskjellen.

Jeg dro bort en stund (en uke-14 dager) for å ta vare på meg selv. Og la han kjenner på framtiden. (Han synes det var vidunderlig... Så ikke bra for OSS, men bra for meg).

Gjør ting du har ofret for familien AS. Frisør, hudpleie, what ever floats your boat... Jeg er av den forfengelige typen, du har kanskje dypere behov.

Uansett, lytt på kroppen. Ta en dag av gangen. Det går seg til. Og uansett hva Kvinneguiden sier: alle følelser er lov, også ønske at den andre kvinnen aldri får en lykkelig dag igjen i sitt liv. Og at mannen får penis- nekrose og den blir svart,liten og faller av.

Anonymkode: f2c63...0ce

[Engel]

Kjenner så godt igjen den følelsen du beskriver. Jeg var heldig, en gammel venninne som jeg ikke hadde så mye kontakt med tok kontakt når hun hørte at jeg sto i samlivsbrudd. Hun hadde vært gjennom det samme, og visste hvor viktig det er med en forståelsefull venn. Jeg er henne evig takknemlig. Er du helt sikker det ikke er noen i omgangskretsen din du kan prøve å strekke ut mot?

Jeg gjorde også en annnen ting som hjalp, jeg fikk en samtale alene med en av terapeutene på familievernkontoret når jeg var som lengst nede.(etter at jeg hadde dratt med eksen til en samtale, noe som var helt bortkastet da han var på et sted der han ikke evnet å se eller ta hensyn til noe rundt seg). Hun klarte å gi meg litt forståelse for hvorfor eksen oppførte seg som han gjorde (han endret personlighet fullstendig i bruddet), og klarte å snu noen av de negative tankene man gjerne får om seg selv. Ikke minst var det en som lyttet.

Jeg er ellers glad jeg bet tennene sammen og var på jobb hele perioden. Selv om man er ukonsentrert på jobb, så møter man folk og får litt annet å tenke på, det trenger man. Si fra til sjefen og de du jobber nærmest med om hva som skjer, så får du forståelse for at du ikke klarer å være like effektiv som vanlig. Det er ikke bare bra å mure seg inne alene.

Ellers trenger man å sørge, man trenger å gråte. Samtidig som man også må prøve å tenke på de positive tingene (ikke lett å gjøre når man står der, men det hjelper etter hvert). Og det vil ta tid.

Om du vil, send meg en melding.❤️ Det blir bedre etter hvert.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i forrige kommentar. Alle de tingene hun sier er utrolig viktig og bra for deg å gjøre.

Jeg oppsøkte psykolog i tillegg. Å snakke var den aller beste medisinen for meg, og da det var som verst gikk jeg både til psykolog og familievernkontoret. Fortsatte med psykolog i flere år etter bruddet.

For meg var dette en livskrise. Jeg mistet ektefelle, bolig og jeg følte at jeg mistet meg selv. Det tok sin tid å komme seg igjen.

Bølgene av sorg vil nok komme en stund, men etterhvert vil de bli svakere og svakere. Gjør det du kan for å ta vare på deg selv og møt dine venninner selvom de kanskje ikke fungerer som samtalepartnere for deg. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: d2d1f...eec

[AnonymBruker]

Kjøp deg en kladdebok eller dagbok og skriv ned vonde tanker. Skriv gjerne stygge hatbrev der du får ut sinnet ditt, disse kan du velge å brenne etterpå.

Skriv også en liste over hvorfor du er verdifull, hvorfor kolleger setter pris på deg, hvorfor folk ønsker å være venner med deg, hva du liker ved deg selv. Hvilke gode kvaliteter du har. Hvis du prøver å tenke på hvor mange mennesker du har betydd noe for oppigjennom årene, kan du da se at du er viktig og verdifull? 

Hvis du klarer, prøv å skriv en liste over positive ting ved skilsmissen (kanskje får du mer tid til hobbyer? Kvelder alene der du kan slappe av med en god bok i stillhet? Slipper å høre på mannens snorking?). En liste behøver ikke være lang, kanskje bare ett punkt til å begynne med. Jeg mener ikke at du kun skal fokusere på det positive, skriv gjerne en liste over negativer sider ved det å skilles, men jeg tror det kan være lurt å forsøke å besvisstgjøre seg selv på at det kan finnes lyspunkter et sted der fremme. 

Til sist vil jeg virkelig anbefale deg å finne noen å snakke med. Kommunen har lavterskeltilbud med psykiatriske sykepleiere, å snakke med dem er litt som å snakke med helsesøster da man gikk på skolen. De kan gi god støtte, trygge deg på at du er et verdifullt og elskelig menneske. 

Sender deg en varm og god klem. Dette er vondt og det kommer til å gjøre vondt lenge, det er en stor sorg du må gjennom, men plutselig en dag gjør det ikke fullt så vondt lenger. Hold ut, du er sterk! ❤️

Anonymkode: e0319...d49

[AnonymBruker]

TS her.

Må bare få si tusen millioner takk for mange kloke ord. Endel av tipsene skal jeg absolutt følge. Akkurat nå er alt bare et vakuum hvor det å bli sviktet/ ikke lenger være viktig for han -det gjør sykt vondt. Han virker bare lettet over at vi skal flytte fra hverandre. Og oppi alt kaoset av vonde følelser skal man ordne det praktiske med bolig, lån etc. Vi er jo dessverre tvunget til å bo sammen til huset er solgt og vi har funnet hver vår nye bosted. Jeg har ikke råd til å leie noe før huset vårt er solgt. Så synes det praktiske akkurat nå virker uoverkommelig. Også fordi han ikke tar avgjørelser, han venter bare på at jeg skal fikse alt det praktiske, slik som jeg alltid har gjort her hjemme.

Jeg vet vi først må bestille time til mekling, selv om det føles helt bortkasta. Vi vet allerede hvordan vi skal løse samvær med barna. Og meklingen gir jo ingen veiledning/hjelp til alt det praktiske (de har bekreftet dette selv på mail til meg). så må vi gjøre huset klar til salg. Men fy faen så vondt dette gjø. Hele tiden.. Så føler meg litt handlingslammet oppi det hele. Og i det vi har kontaktet megler for å selge huset, så er det så endelig på en måte. Og tror vi begge har den lille tanken enda på at vi kan snu -vi kan få det til igjen. Det har aldri vært utroskap eller noe, bare endel dårlige vaner som har tatt knekken på kjærstedelen av forholdet.

Men uansett -takk for svar. Det varmer, og gjør at jeg ikke føler meg helt alene oppi det hele. For faktum er at det er ensomt å gå igjennom et brudd uten støtte fra noen.

Anonymkode: 1b21d...6d5

[PelleBerg]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Må bare få si tusen millioner takk for mange kloke ord. Endel av tipsene skal jeg absolutt følge. Akkurat nå er alt bare et vakuum hvor det å bli sviktet/ ikke lenger være viktig for han -det gjør sykt vondt. Han virker bare lettet over at vi skal flytte fra hverandre. Og oppi alt kaoset av vonde følelser skal man ordne det praktiske med bolig, lån etc. Vi er jo dessverre tvunget til å bo sammen til huset er solgt og vi har funnet hver vår nye bosted. Jeg har ikke råd til å leie noe før huset vårt er solgt. Så synes det praktiske akkurat nå virker uoverkommelig. Også fordi han ikke tar avgjørelser, han venter bare på at jeg skal fikse alt det praktiske, slik som jeg alltid har gjort her hjemme.

Jeg vet vi først må bestille time til mekling, selv om det føles helt bortkasta. Vi vet allerede hvordan vi skal løse samvær med barna. Og meklingen gir jo ingen veiledning/hjelp til alt det praktiske (de har bekreftet dette selv på mail til meg). så må vi gjøre huset klar til salg. Men fy faen så vondt dette gjø. Hele tiden.. Så føler meg litt handlingslammet oppi det hele. Og i det vi har kontaktet megler for å selge huset, så er det så endelig på en måte. Og tror vi begge har den lille tanken enda på at vi kan snu -vi kan få det til igjen. Det har aldri vært utroskap eller noe, bare endel dårlige vaner som har tatt knekken på kjærstedelen av forholdet.

Men uansett -takk for svar. Det varmer, og gjør at jeg ikke føler meg helt alene oppi det hele. For faktum er at det er ensomt å gå igjennom et brudd uten støtte fra noen.

Anonymkode: 1b21d...6d5

Ønsker deg lykke til, om du alltid klarer å være vennlig mot han (uansett hvor tøft det vil være) så er det noe som vil gi deg en god følelse og ikke minst vil det medføre til at det triste tiden blir kortere for din egen del   Når jeg seier vennlig, så mener jeg ikke å være dumsnill og gå med på alt, bare si ting på en vennlig måte

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og tror vi begge har den lille tanken enda på at vi kan snu -vi kan få det til igjen. Det har aldri vært utroskap eller noe, bare endel dårlige vaner som har tatt knekken på kjærstedelen av forholdet.

Det er godt mulig at jeg misfortår deg, så se gjerne bort fra denne kommentaren. Men har dere fått snakket ordentlig sammen enda? Eller er det enda så nytt at dere bare har snakket om praktiske ting, men ikke fått snakket ut om følelser og tanker? Kanskje er han ikke tilgjengelig for en sånn prat, jeg vet ikke. Men jeg tror at for mange er en sånn åpenhjertig og sårbar prat viktig, både som closure men også at man føler at man prøvde én siste gang. Hvis han ikke vil prate med deg (eller dere ikke får barnevakt), hva med å skrive et brev til ham der du øser ut alle dine tanker, ønsker, skuffelser. Jeg mener ikke at du skal skrive et hatbrev slik jeg foreslo tidligere, men et sårbart brev der du får fortalt ham det viktigste om hvordan du har det. Kanskje fører det ikke til noe, kanskje kan det gjøre at han forstår deg bedre. Jeg kjenner ham jo ikke så jeg vet ikke hvor lett han er å snakke med og hvor mottagelig han er, så det må du kjenne på selv. Men jeg tror altså at det for mange er veldig viktig å få en siste ærlig prat. 

Anonymkode: e0319...d49

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært gift i mange år med barn. Det ser ut til å gå mot samlivsbrudd.. Kan ikke huske sist jeg hadde kjærlighetssorg, da jeg og mannen har vært sammen i typ 20 år. Nå har jeg konstant en vond og sår følelse inni meg. Klarer ikke sove eller konsentrere meg. Det vondeste er "sviket" ifht at han ikke lenger vil ha meg. Fra elsket til "ingenting". Fra å være viktig for en annen til å bli verdiløs. Det gjør så sykt vondt -jeg føler meg så jævlig sviktet..

Og tanken på at han etterhvert forelsker seg i en annen er også veldig vond. Men her og nå vil jeg gjerne ha noen gode råd; hvordan takle den emosjonelle delen av samlivsbrudd? Hvordan få sorgen til å bli mindre vond? Har ingen nære jeg kan prate med -kun venninner som er mest opptatt av seg selv og sine fasader, og mine foreldre lever ikke lenger.

Jeg vet jeg vil klare meg når alt det praktiske er overstått, men akkurat nå er det en konstant klo i magen/smerte/sorg som jeg trenger at blir mindre dominerende.. Hvordan har dere andre taklet dette??

Jeg har vært igjennom akkurat det samme som deg, da var det utroskap som gjorde at det ble samlivsbrudd. Følte en så dyp sorg som var akkurat lik den sorgen du får når du mister et nært familiemedlem. Det er faktisk akkurat likt etter et så langt og dyptstikkende relasjon til et annet menneske og du mister dette. For deg vil det faktisk være slik, for barna er det jo ikke slik de kan forsatt ha et nært forhold til sin far. Hvordan takle dette? For det første kutt all kontakt som ikke har med barna å gjøre, om barna er voksne nå slipper du dette. Altså da er det å kutte all kontakt med vedkommende i sosiale media over alt ! Dette er viktig, jeg kaller det total blokade!  Så må du sørge! Jeg sørget i ukevis akkurat som når døden kommer til et familiemedlem. Gråt og var trist. Dette er helt normalt. Den første tiden er sjokkpreget, så går det sakte og sikkert opp for deg hva som har skjedd og realitetene med alt som skal fordeles og fikses må ordnes. Dette tar tid og opptar nok tankene dine en stund. Men sørge husk at det er viktig! Du må få denne fasen ut av systemet ditt. Det kan ta noen uker. 

Så bruk tiden din på jobb, venner og trene! Trene og gå turer ute i frisk luft gjør faktisk underverker på din psykiske helse. Gjør dette også i sorg perioden når du får lyst. Dette vil ta tid gradvis går det over. For meg tok det nesten 3 år etter et like langt ekteskap. Det var ikke like vondt hele tiden, men det kom i bølger. Kunne sitte på en fest og ha det moro etter et år, så plutselig kom denne "bølgen" av sorg når jeg tenkte på mitt tidligere liv.  Kunne drømme noen helt vanvittige realistiske drømmer om min tidligere elskede, for så å våkne svett og innse at det bare var en drøm....... Så gikk dagene og det gikk lengre og lengre tid mellom drømmene og tankene. Nå over 3 år etterpå er det bare minnene igjen. Det tar tid, men det blir mye bedre  Husk alltid dette. Så kommer det til et punkt der du føler deg fri igjen, og kan bli klar for nye forhold. Hvor lang tid dette tar avhenger veldig fra person til person. Men hast aldri etter et så langt forhold med å gå inn i et nytt, eller søke trøst i et ONS. Det ender sjeldent bra. Håper du kommer deg gjennom dette på en god måte! Livet er ikke slutt fordi en slik krise rammer, nye muligheter åpner seg alltid opp, bare gi det litt tid.

Anonymkode: 0f8c1...93c

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært igjennom akkurat det samme som deg, da var det utroskap som gjorde at det ble samlivsbrudd. Følte en så dyp sorg som var akkurat lik den sorgen du får når du mister et nært familiemedlem. Det er faktisk akkurat likt etter et så langt og dyptstikkende relasjon til et annet menneske og du mister dette. For deg vil det faktisk være slik, for barna er det jo ikke slik de kan forsatt ha et nært forhold til sin far. Hvordan takle dette? For det første kutt all kontakt som ikke har med barna å gjøre, om barna er voksne nå slipper du dette. Altså da er det å kutte all kontakt med vedkommende i sosiale media over alt ! Dette er viktig, jeg kaller det total blokade!  Så må du sørge! Jeg sørget i ukevis akkurat som når døden kommer til et familiemedlem. Gråt og var trist. Dette er helt normalt.

Anonymkode: 0f8c1...93c

Når man har barn sammen så er det ikke akkurat lett å blokkere alt på sosiale media, og man skal heller ikke glemme at det er viktig for barna at de opplever at foreldrene tåler hverandre og er venner, og avhengig av alder så kan signaler man sende på sosiale media være viktig der. Men er enig i at det kan være lurt å la være å følge eksen på sosiale media en periode, spesielt hvis vedkommende er ivrig der.

Sorg oppleves også ulikt. Jeg har mistet begge mine foreldre, men sorgen over samlivsbruddet var mange ganger verre. Sorgen over den ødelagte familien er der fortsatt, selv etter 5 år, selv om jeg overhodet ikke sørger over eksen lengre. Og det verste er nesten det at det er på en måte ikke akseptert å sørge like mye over et samlivsbrudd som over et dødsfall. Det er forventet at man bare skal tåle det, riste det av seg og gå videre. Så jeg er enig i at det er viktig å gi seg selv lov og tid til å sørge.

Anonymkode: a0c5d...201

[AnonymBruker]

På 19.1.2020 den 23.15, AnonymBruker skrev:

Vi har vært gift i mange år med barn. Det ser ut til å gå mot samlivsbrudd.. Kan ikke huske sist jeg hadde kjærlighetssorg, da jeg og mannen har vært sammen i typ 20 år. Nå har jeg konstant en vond og sår følelse inni meg. Klarer ikke sove eller konsentrere meg. Det vondeste er "sviket" ifht at han ikke lenger vil ha meg. Fra elsket til "ingenting". Fra å være viktig for en annen til å bli verdiløs. Det gjør så sykt vondt -jeg føler meg så jævlig sviktet..

Og tanken på at han etterhvert forelsker seg i en annen er også veldig vond. Men her og nå vil jeg gjerne ha noen gode råd; hvordan takle den emosjonelle delen av samlivsbrudd? Hvordan få sorgen til å bli mindre vond? Har ingen nære jeg kan prate med -kun venninner som er mest opptatt av seg selv og sine fasader, og mine foreldre lever ikke lenger.

Jeg vet jeg vil klare meg når alt det praktiske er overstått, men akkurat nå er det en konstant klo i magen/smerte/sorg som jeg trenger at blir mindre dominerende.. Hvordan har dere andre taklet dette??

Anonymkode: 1b21d...6d5

Hvordan gikk det med deg ts? Er dere samnen enda? 

Anonymkode: e9d8a...774